fredag 23. desember 2011

God Jul !



Selv om det har vært noen dager med kuldegrader og litt hvitt dryss på bakken, ser det ikke ut til å bli hvit jul i Sandefjord i år.
Men vi har så absolutt fått julestemning allikevel med en smak av den vanlige julestria og anskaffelse av stort juletre i forhold til det vi har i Kilico. 

Juleribba er i hus og ligger krydret og med både pepperkakebaking og annen julebakst så blir etterhvert heimen fylt av gode juledufter.

Så da gjenstår det bare å gjøre klar landingsplassen for han med reinsdyrene og nyte julehøytiden med Kim og Linn.

Samtidig vil vi få takke alle for følget på Kilico.no i år og ønske dere alle en riktig God Jul og et Godt Nytt år.

søndag 4. desember 2011

Hjemme i Norge igjen

Flyturen hjem begynte i Auckland og første etappe var til Osaka i Japan, en 11 timers flytur nord-vestover.
Etter noen ventetimer var det klart for neste avgang; Osaka-Amsterdam, en nye 12 timers tur før den korte sisteetappen Amsterdam-Sandefjord, 1,5time.
Denne "storsirkelen" er tilnærmet korteste avstand mellom New Zealand og nord-europa, til tross for at den går så langt nord i Russland.
Vi landet til to-tre kuldegrader sent fredag kveld og våknet lørdag morgen til regn og vind.
Både godt og rart å være hjemme igjen. Men det tar nok et par dager til før "jetlag'en" gir seg og vi ikke sitter og spiser frokost ved halv fire-tida om morgenen.

onsdag 30. november 2011

Tilbakeblikk på seilåret som har gått

Nå har vi allerede vært i New Zealand en stund og har funnet oss godt tilrette her på ”den andre sida” av Stillehavet og tilbake igjen på den østlige halvkule.
Inntrykkene fra både Patagoniaopplevelsene og Stillehavskryssingen har fått satt seg litt og ikke minst så har vi aldri vært lenger hjemmefra enn det vi er nå. Ganske så på den motsatte siden av jordkloden.
Da vi seilte fra Mar del Plata like utenfor Buenos Aires i Argentina 10. januar, visste vi at vi hadde mange spennende områder foran oss dette året. Og når vi nå tenker tilbake så virker det utrolig lenge siden vi i januar satte nesa sydover mot ”the Roaring Forties”, ”the Furious Fifties” og Patagonia. Mye vind har blåst gjennom Drakestredet siden den tid.


Turen ned Syd-Atlantern, rundt sydspissen av Syd-Amerika og så opp gjennom de Chilenske kanaler og fjorder til Puerto Montt på den Chilenske Stillehavskysten ble både opplevelsesrik og krevende.
Seilturen fra Mar del Plata og ned til rundingen av Syd-Amerikas sydspiss, Tierra del Fuego, var nok på mange måter den største utfordringen og vi var glade da vi seilte inn i Beaglekanalen. Og det er ikke for ingen ting at den blir kalt ”isbreenes aveny”. Veldig flott! Videre gikk turen nordover gjennom de øde Chilenske fjordene og kanalene, omkranset av høye fjell og isbreer på vestsiden av Andesfjellene. Vi sitter igjen med fantastiske minner både fra den voldsomme naturen og ikke minst menneskene vi har truffet.

Deretter sto den neste lange etappen for tur. At Stillehavet er stort er jo noe alle vet. Men hvor stort det egentlig er gikk gradvis opp for oss etter at den ene uka etter den andre med seiling og bare hav ble lagt bak oss. Det er ikke fritt for at man føler seg liten og ydmyk overfor naturen der vi seiler, alene i en liten båt, ukesvis fra nærmeste befolkning i dette kollossale havet. Kanskje ikke så rart at det tar litt tid å fordøye alt.
Seilingsmessig har det siste året bydd på de fleste utfordringer en seiler kan ønske seg. Sydatlantern kunne tilby oss alt fra fine seilforhold til stormer og grov sjø. Patagonia kjølig, en god del regn og mye jerngenoa. Og ikke minst perioder med sterke vinder som gjorde at vi ble liggende værfaste. Da vi kom nordover til tropene igjen hadde vi alt fra blikkstille til fine passatvinder, men også kulinger og mye sjø.
Nå har vi holdt oss på den sydlige halvkulen hele året. Fra sommerlige temperaturer i Mar del Plata til mer kjølige forhold, lave badetemperaturer og enkelte ganger snø i lufta i Patagonia, selv om det egentlig var sommer der på den tiden. Etterhvert som vi kom nordover i Stillehavet og opp i tropene ble temperaturene straks mer behagelige. Klimaet i den tropiske delen av Stillehavet er fantastisk. Sjøtemperaturen ligger stabilt på mellom 25 og 30 grader, men heldigvis er luftfuktigheten ikke så høy som vi opplevde i Brasil og varmen kjentes ikke så kvelende. Når vi på slutten av året satte nesa sydover, ble lufta friskere igjen og vi møtte våren på New Zealand.

Lokalbefolkningen vi har truffet er overalt hyggelige og gjestfrie, kanskje spesielt polyneserne. Det er vanskelig å forestille seg at kanibalisme var utbredt på flere av øyene for bare for noen få tiår siden. Vi følte oss velkomne overalt selv om vi ikke lenger sto på menyen deres.
Levestandarden i denne delen av verden varierer enormt og forskjellene mellom fattig og rik var nok kanskje størst i Argentina. Og fra veldig enkle forhold i småstedene i Chile og på de mindre øyene i Tonga til europeiske forhold i de større byene i Sør-Amerika og Fransk Polynesia.

 Men uansett enkle forhold, så har den moderne verden også innhentet disse områdene. Til og med i det lille samfunnet Puerto Eden, langt ute i den Chilenske skjærgården hvor det bodde bare120 mennesker, fikk vi låne internett på skolen som gikk via satellitt. I telefonkiosken sto det en satellittelefon som det kunne ringes fra mot betaling. Det samme på Palmerston som ligger så isolert at de bare får forsyninger 3-4 ganger i året. Her var det også internett, telefon og TV.

Noen høydepunkter brenner seg naturligvis dypere fast enn andre. Følelsen når vi rundet spissen av Syd-Amerika og seilte gjennom Estrecho de Le Maire i grålysningen tidlig en morgen i slutten av januar kan vanskelig beskrives, men bør oppleves. Ankringen i ei bukt like etter rundingen med fri utsikt rett ut i Drakestredet og med Antarktis som neste fastland, glemmer vi heller ikke så fort.
Beaglekanalen med alle isbreene, særlig Seno Pia. Å ligge værfast i Magellanstredet i over en uke. Oppholdet i Puerto Eden, det første lille samfunnet vi kom til i den Chilenske skjærgården, hvor vi spiste middag sent en kveld med de lokale på ”restauranten” som egentlig var stua til Don José. Og i Stillehavet står besøket på Palmerston særdeles høyt. En fantastisk stillehavsidyll og utrolig flotte mennesker.
Og så Tonga naturligvis med besøk hjemmefra. Vi hadde to og en halv flotte uker sammen med Ole og Åse og mange gode minner. Vi var heldige og fikk sett mye knølhval, mye bading og opplevelsesrike besøk hos de lokale rundt på øyene i dette enkle lille kongedømmet. For ikke å snakke om da både vi og båten ble velsignet for en trygg seilas videre på alle hav av en prest langt inne i skogen på en av øyene.  Det ble tomt i Kilico da gjestene satte seg på flyet tilbake til Norge igjen.


Og også vårt faste mannskap som har ”seilt” med oss hele sesongen. Leif, LA3ZH, i Kristiansand. Vi har hatt kontakt med ham nesten daglig både i Atlanterhavet og gjennom hele Stillehavet via kortbølgeradioen. Vi har hatt stor glede av kontakten og stor nytte av værservicen hans og vi håper og tror at han også har hatt litt glede og utbytte av å være med oss på turen på nært hold.

Naturmessig har det også blitt mange nye opplevelser. Mye lekne sjøløver som knives om oppmerksomhet, majestetiske albatrosser som seiler grasiøst i timesvis, pingviner, delfiner, skilpadder og hai. Og for ikke å snakke om hval. Mange forskjellige arter etter det vi kan bedømme. I Tonga hadde vi mange nærkontakter med knølhvalene som hadde tatt turen til tropene for å føde og pare seg på nytt. Mektige opplevelser som har brent seg godt fast.

Fra vi forlot Mar del Plata 10. januar har vi tilbakelagt drøye 12.000nm, noe som tilsvarer omtrent en halv jordomseiling rundt ekvator. Det har blitt mange lange strekk og vi har hatt 83 døgnseilaser dette året. Det igjen vil si rundt 2000 timer med døgnvakt. I tillegg kommer alle ukene med dagsetapper naturligvis, særlig gjennom Patagonia. Over lange perioder har vi levd alene, tett på hverandre på noen få kvadratmetre døgnet rundt, men vi er fortsatt gift og trives godt.

Men selv om syd-Amerika og hoveddelen av det sydlige Stillehavet ligger bak oss, så er det mange land og spennende steder å besøke i den vestre delen av dette enorme havet, like syd og nord for ekvator.
Nå gleder vi oss først og fremst til å komme hjem til Norge og feire jul sammen med Kim og Linn. Når vi på nyåret kommer tilbake til New Zealand vil vi prøve å se oss litt mer om i dette flotte landet. Og når orkansesongen er over lenger nord, gleder oss til å seile videre og oppleve mer av denne delen av verden som tross alt er ganske så fjernt fra Norge, både geografisk, naturmessig og kulturelt.

I dag setter vi oss på flyet og tar fatt på den lange hjemreisen. Det blir dårlig med blogginnlegg den tiden vi er hjemme i Norge, men vi er tilbake igjen i Kilico i begynnelsen av februar neste år og da håper vi at mange vil finne det interessant å følge med oss på nye eventyr.
Bilder fra New Zealand er lagt ut under Fotoalbum på høyre siden.

søndag 27. november 2011

Kaurimuseum

Kauritreet står sentralt i New Zealands naturhistorie og går flere millioner  år tilbake. Siden det er så få igjen av dem er de fredet. Og ikke nok med det, et eget Kaurimuseum er bygd nettopp for dette treet et stykke syd for Whangarei. Besøk på museet har stått på lista vår siden vi kom hit.
Eli og Jan på den flotte SY Jenny av Bergen har hatt båten her i Whangarei det siste året. På fredag ble den satt på vannet og de kom opp til Town Basin hvor vi også ligger. Jan har vært her en stund og jobbet på båten og har også bil her. I dag var vi så heldige å bli invitert med på tur til Kaurimuseet. Det er vel første gang noen av oss er på et museum for et spesielt treslag. Men besøket sto så absolutt til forventningene. Selv en relativt liten utgave av arten som var vist på museet var over 900 år gammel da den ble feldt. Det er funnet flere godt bevarte stokker i myrer som er karbondatert til å ha havnet i myra for 40.000 år siden og mindre deler av trær som dateres flere hundre tusen år tilbake.
Det største treet som man kjenner til i nyere tid ble hugget rundt 1870 og var 28 fot, 8,54m i diameter og over 26m i omkrets. På bildet som viser de store ringene på veggen, viser den ytre ringen hvor stor denne trestammen i virkeligheten var.
Museet viser også hvordan man hugget og behandlet kjempene og hvor mye fine møbler og annet som har blitt laget av dem. I dag er særlig souvernirer laget av stokker som er tatt opp av myrene veldig populære og det lages utrolig mye flott av dem.
Ellers så går det på innspurt for pakking og klargjøring for hjemreise midt i uka som kommer. Magne fra Tananger kom også innom et par dager i forbindelse med at han vurderer å kjøpe en seilbåt som ligger til salgs i Opua.
Kilico får seg en grundig gjennomgang både utvendig og innvendig og mye står på hodet om dagen. Det er mye som skal pakkes om og noe skal bli med hjem. Og ikke minst må vi finne ut om det er reservedeler eller annet som vi bør sørge for å få med hjemmefra når vi drar tilbake igjen utpå nyåret.

søndag 20. november 2011

Whangarei Falls og Kauritre

Som vi har skrevet om tidligere så er det mange fine turstier tett inntil byen og vi tar en tur så ofte vi kan.
I dag var det knallfint vær og det var ikke vanskelig å bestemme seg for å ta en skogstur på formiddagen.
Et stykke opp i elva er det en liten foss som heter Whangarei Falls og er rundt 25m høyt. Selv om den ikke akkurat er som Iguazu fallene i Sør-Amerika så er det en riktig så idyllisk foss som blir flittig besøkt.
Et av de mest spesielle trærne her på New Zealand heter Kauri. Selv om det kan bli 50m høyt er det ikke det høyeste treet på NZ, men det er så absolutt det største i volum. Tidligere fantes det over store deler av NZ, men de få som er igjen i dag er fredet. De største som finnes i dag er rundt 5m i diameter og har en omkrets på over 15m. På slutten av 1800 tallet ble det registrert et Kauri-tre som var 8,5m i diameter og over 26m i omkrets. I tillegg har det ved flere anledninger blitt funnet godt bevarte eksemplarer i myrer som har viser seg å være så mye som 40.000 år gamle. Treet har en kraftig sylindrisk stamme som bråstopper i en krone på toppen. Det blir laget noen flotte møbler og pyntegjenstander av det flotte treverket har vi sett.
Via en liten sidesti ikke langt fra fossen kan vi se noen små eksemplarer av arten, men det skal finnes flere og større andre steder her på Nord-Øya som vi håper vi kan finne ved en seinere anledning

tirsdag 15. november 2011

Auckland

Vi hadde et par ting å ordne i Auckland og tok bussen ned og fikk sett oss litt rundt i byen et par dager.
Auckland med sine 1,3mill innbyggere er ikke New Zealands hovedstad, men allikevel landets desidert største by med en tredjedel av landets totale befolkning. Beliggenheten gjør at byen også har tilgang til det Tasmanske hav på vestsiden, men det er mot Stillehavet på østsiden havnen, hovedinnseilingen og selve sentrum ligger.
Det er vel ikke for ingen ting at byen har fått tilnavnet "City of Sails" og det er arrangert to America's Cup seilaser her.
Byen har en stor havn og her dreier det meste seg om båt og er et naturlig stopp for service og vedlikehold av båter i alle størrelser. Vi har vel ikke sett så mange virkelig store megayachter samlet på et sted noen gang.
Aldri har vi sett så stort utvalg av båtutstyr og tjenester noe sted heller.
Auckland bekrefter også inntrykket av hvor reint og ordentlig alt er i dette landet. Man må lete for å finne søppel som slenger og tagging har vi ennå til gode å se.
Byens midtpunkt og kjennemerke er Sky Tower som med sine 328m er det høyeste bygget på den sørlige halvkule. Nå kom vi riktignok ikke helt opp til toppen av spiret, men det var allikevel en fantastisk utsikt på publikumsnivåene.
Men etter et døgn i storby er det godt å komme hjem til Kilico i Whangarei igjen

fredag 11. november 2011

Taubåt

Det går på vasking og vedlikehold om dagen.
Seilene er vasket, tørket og levert til seilmakeren for service og småendringer. Og i går fikk en del tauverk en etterlengtet vask og tørk. Fra å være noen stive pinner fulle av salt blir de myke og fine som nye igjen.
Her er det fri tilgang på ferskvann og til og med vaskemaskin i marinaen så båten har sett ut som en sigøynerleir med klesvask til tørk daglig.
Her finnes bedrifter og butikker for alt tenkelig av service og utstyr for båt og vi får god hjelp av andre seilere som har vært her over lengre tid til å finne fram til de rette. Det er lenge siden sist vi hadde så god tilgang til tjenester og deler.
Ellers nyter vi våren, fuglekvitter, de lange lyse kveldene og turer i skogen. Så langt stortrives vi i New Zealand.

onsdag 9. november 2011

Flora og fauna

Bare 10 minutters spasertur fra havna er vi i skogen med fine turstier.
Vi kan vel si det sånn at det ligger et stort potensiale i å forbedre formen.
Den kan bare bli bedre etter et halvt år i båt gjennom Stillehavet.

Som sagt, fine turstier i variert terreng med frodig vegetasjon og mange rare planter og trær som vi ikke kjenner. Ta f.eks. treet på det nederste bildet som vi fant ved skolen til Tove, datteren til Sharron. Vi må innrømme at vi ikke greier å artsbestemme det. Det er riktignok noe kjent med utvokstene på stammen.

På grunn av sin beliggenhet og lange isolasjon fra resten av verden har New Zealand en unik flora og fauna. De første menneskene kom ikke hit før et sted mellom år 500 og 1300 e.kr.

Da var mesteparten av landet dekket av skog og med unntak av et par flaggermusarter fantes det ikke pattedyr her, kun fugler. Og en del av dem kunne faktisk ikke fly engang. Ganske spesielt.

Nybyggerne har innført 53 nye pattedyrarter etter det vi har kunnet lese i store norske leksikon. Rundt 30 av disse forekommer i frittlevende tilstand. Det finnes ingen slanger eller andre farlige dyr her og det er det vel ikke så mange andre land som kan konkurrere med.
Landet har et stort husdyrhold og landbruket er landets største næring.

mandag 7. november 2011

Statistikk

Vi er gledelig overrasket over at så mange finner interesse i å følge oss på www.kilico.no. Og på bloggen vår kan vi også få statistikk over hvor leserne våre kommer fra. At det jevnlig er lesere fra mange forskjellige land synes vi også er veldig hyggelig.

Vi har kommet oss vel tilrette her vi ligger midt i smørøyet i Whangarei. En hyggelig by med gangavstand til det meste og det ser ut til at det er mulig å ordne det meste som har med båt å gjøre.
World Cup i rugby har gått av stabelen i Auckland i år og New Zealand var ikke snauere enn at de stakk av med seieren etter å ha slått Frankrike i finalen. At rugby er en så stor sport på verdensbasis hadde vi ingen anelse om fra før og den blir sikkert ikke mindre her i landet etter seieren.

Og vårt gode inntrykk av landet og Kiwiene blir bare forsterket for hver dag.
Av New Zealands drøye 4 millioner innbyggere bor 3mill. på Nordøya og 1 mill. på Sørøya. Landet er verdens mest geografisk isolerte land og nærmeste nabo, Australia, ligger 2000km unna. Opprinnelig var landet bebodd av Maorier som nå bare utgjør snaue 15% av befolkningen.

torsdag 3. november 2011

Framme i Whangarei

Innseilingen til byen er ganske lang og det tok oss tre timer opp elva før vi var framme i Whangarei Marina Town Basin selv med bra medstrøm.

Vi ble mottatt av Sharron, sjefen i marinaen som vi har truffet før i Tonga og som snakker flytende svensk.

Marinaen ligger midt i byen og så langt er inntrykket veldig bra. Reint og ordentlig overalt. Vi tror dette blir en bra plass å bli liggende en stund.

Under Fotoalbum på høyre siden er det nå lagt inn bilder fra Tonga.

onsdag 2. november 2011

Tutukaka Harbour

Vi har jo ligget stille noen dager og det er på tide å komme seg videre sydover mot Whangarei. Det blåste friskt i går og det var en del gammel dønning når vi kom ut i åpen sjø igjen, men siden vi skulle samme veien som bølgene så har vi hatt en fin dag.
Innløpet til Whangarei er både langt og smalt og etter det vi vet så blir det en del tidevannsstrøm der. Derfor gjorde vi en stopp og ankret for natta i den idylliske bukta Tutukaka Harbour. Trangt innløp direkte fra havet, men innenfor fant vi en flott ankerplass uten svell.
Badetemperaturen er på friske 17 grader, men deilig allikevel å få tatt et siste bad direkte fra båten før vi legger oss til inne i Whangarei.
Bildet er fra klippen Hole in the Rock på vei sydover

mandag 31. oktober 2011

Storfiske


Det dreier seg mye om fiske her i Opua og mange båter på bryggene er rigget for havfiske. Og skal vi dømme etter utstyret så er det ikke småfisk det dreier seg om.

Ellers er marinaen bra med flotte sanitæranlegg og fine brygger. Da vi kom var det ikke snakk om å få koble til landstrøm før en elektrikker hadde kontrollert og godkjent landstrømsanlegget i båten og kontrollert kabelen for tilkobling. Deretter skrev han ut et sertifikat som vi må vise fram for å få koble oss til i andre marinaer også.

Disse reglene gjelder også for Kiwiene sjøl. De må godkjenne anlegget sitt ombord med jevne mellomrom. Og naturligvis er det en 16A kurs for hver båt.

fredag 28. oktober 2011

I havn på New Zealand

Nå er vi vel i havn i Opua på New Zealand.
Etter en natt på karantenebrygga fikk vi besøk av myndighetene i går og ble sjekket inn. Selve innsjekken var litt mer omstendelig enn vanlig på grunn av at NZ beskytter sitt miljø spesielt bra og det er ganske mange matvarer vi ikke får ta med inn. Ingen ferskvarer av verken frukt, grønt, kjøtt, fisk eller melkeprodukter. Heller ikke hele korn av noe slag som f.eks. pop-corn og til og med honning er ikke tillatt. Men vi var rimelig godt forberedt og det ble bare en hvitløk de tok beslag i. I tillegg tok de med seg søpla vår og til og med posen i støvsugeren. Hjula på sykkelene våre ble sjekket så det ikke skjulte seg ulumskheter i dekkmønsteret.
Vi har kommet oss godt tilrette i havna her og treffer igjen mange seilere vi kjenner fra før og en del nye.
Ivan og Josefin fra den svenske båten Kuheli har vi truffet mange ganger før og siden vi hadde bryllupsdag i går så stilte de opp med en nydelig blomsterbukett med selvplukkede markblomster. Det varmer godt med sånn velkomst.
Det lille vi har sett av NZ så langt er naturmessig som å komme hjem til Norge på våren. Lange, lyse kvelder og nå på våren er småfuglene i full gang og de synger til og med på norsk!
Vi blir liggende her i Opua noen dager før vi seiler videre sydover til Whangarei hvor vi skal ha båten liggende til orkansesongen er over lenger nord i Stillehavet.
Vi takker så mye for alle kommentarer på bloggen i det siste. Hyggelig å se at mange følger med oss.

torsdag 27. oktober 2011

Nytt land i sikte

Et nytt land er nå i sikte og hvis vi ikke har navigert helt feil så skal det i følge våre beregninger være New Zealand. Vi har akkurat krysset territorialgrensen og varslet vår ankomst via kystradioen som regelverket tilsier og regner med å være inne i Port Opua i kveldingen.
Selv om det har vært lite seilvind de siste dagene, har vi hatt et nydelig vær og Stillehavet har levd opp til sitt navn. Sjøtemperaturen har falt til 16-18 grader og da kom manetene for fullt. De portugisiske krigsskipene har forfulgt oss i snart tre dager nå og i tillegg en oppblomstring av mange andre typer maneter som vi ikke kjenner og heller ikke føler behov for å bli nærmere kjent med.
Vi merker at vi har kommet et stykke sydover. Dagene blir lengre siden det er vår her. Sola står opp ved halv sju-tida om morgenen og går ikke ned før halv åtte om kvelden. De siste nettene har lufttemperaturen vært "helt nede" i 16 grader og vi har måttet ta fram dyna igjen.
Sjøfuglene har også kommet tilbake og med dem også noen albatrosser. Det er lenge siden sist og veldig flott å ha dem rundt oss igjen.
Fisking har det ikke blitt noe av da vi har spist oss ned på matvarer som ellers ville blitt beslaglagt av myndighetene på New Zealand.
Nå gleder vi oss til å oppleve New Zealand og bli bedre kjent med "kiwiene" som de selv kaller seg.

mandag 24. oktober 2011

Krigssone

I grålysningen i dag passerte vi midt gjennom en krigssone. Kan være alvorlig nok, men denne gangen var vi trygge bare vi lot være å ta morgenbad. Det dreide seg nemlig om en armada av Portugisiske Krigsskip, kanskje ikke så giftige som vi tidligere trodde, men så absolutt ingen badeleke.
Vi har tidligere sett disse både i Middelhavet og Atlanterhavet, men det er første gangen vi har sett dem her i Stillehavet. Vi kom i hvert fall greit gjennom uten skader eller tap.
Vinden har tatt en pause på noen dager og fra i går ettermiddag var det bare å begynne å forurense med jerngenoa og fossil vind. Sjøen har også lagt seg og det er tilnærmet flatt hav.
Vi nærmer oss New Zealand og har drøye to døgn igjen før vi får landkjenning.
Alt vel ombord.

fredag 21. oktober 2011

Back again

Klokka 11:45 lokal tid i dag passerte vi 180E/W meridianen. Vi er dermed tilbake på den østlige halvkulen og begynner med nedtelling av lengdegrader videre østover. Helt siden vi for drøye 2 år siden vi passerte 0 meridianen på vei vestover ved det lille stedet Greenwich på den spanske middelhavskysten, har vi jo talt de vestlige lengdegradene oppover.
Bidevind i liten kuling og 4m sjø er ikke akkurat yndlingsaktiviteten vår. I hvert fall ikke hele natta og med en god del bygeaktivitet som roter til både vind og bølger i tillegg. Unormal bølgehøyde i forhold til vinden, men det henger sammen med værsystemer litt lenger unna. Men selv om sjøen fortsatt er forholdsvis grov, har vinden har lagt seg litt nå i dag og vi har en mye bedre kurs mot målet. Håper de holder seg fordelaktige framover så vi slipper for store omveier.
Forholdene ser heldigvis ut til å bli bedre de neste dagene og det kan til og med hende at vi må ofre litt til petroleumsgudene på slutten av etappen. Den tid den sorg.
Det tar gjerne et par døgn før vi er inne i tralten igjen, men det hjelper nå og alt vel ombord.

onsdag 19. oktober 2011

Avreise fra Minerva Reef

I løpet av dagen i dag lettet fire av båtene, inkl. oss, anker på Minerva Reef. Vi sa takk og farvel for denne gang til de andre medlemmene i den ekslusive Minerva Yacht Club som ble stiftet forleden kveld. Vi håper å se de fleste igjen senere.
Vi har hatt 9 flotte dager på revet og kan godt tenke oss å komme tilbake ved en senere anledning. En fantastisk plass midt ute i Stillehavet.
Kursen er satt mot New Zealand. Kurs og kurs fru blom. I følge meldingene vil det bli rene slalomen sydover etterhvert som vindene dreier. Men dette er det beste værvinduet vi ser ut til å få den nærmeste tiden. Litt avhengig av hvilke kurser vi må seile i forhold til vindene så regner vi med ca. en ukes seilas ned til Ophua eller Whangarei for innsjekk i NZ.
Samtidig takker vi for hyggelige SMSer på Iridiumen både fra Sandefjord og Brasil. Og takk for advarselen Tore, men vi er et godt stykke fra Nuku Hiva nå og føler oss ganske trygge for kanibaler fremover.

mandag 17. oktober 2011

Fortsatt hval i sikte

Vi ligger fortsatt i Minerva Reef og venter på bra vær.
I går ettermiddag kom nok en båt inn i lagunen så nå er vi 7 båter fra 6 forskjellige land som ligger klare for turen videre sydover.
Med den siste båten fulgte også 3-4 store hvaler inn i bukta, hilste pent på med litt blåsing og vifting med halen et par hundre meter bak båtene før de satte kursen ut revåpningen igjen. De er jo også på vei sydover, men kanskje ikke så avhengig av vinden som vi er.
I går kveld inviterte Sete Mares, en 60fots canadisk katamaran, alle over til sundowner og værdiskusjon. Hyggelig treff og med 20 mennesker ble det så absolutt ingen trengsel ombord.
De fleste begynner å bli utålmodige og vil gjerne komme seg videre og vi håper på en bedring i siste halvdel av uka.

fredag 14. oktober 2011

Minerva Reef atollen

Vi ligger fortsatt på Minerva Reef og har nå flyttet oss til den søndre delen av atollen da vinden dreide i dag morges.
Atollen har en vannfarge som er det flotteste vi har hatt på en ankerplass så langt og som vi tidligere bare har sett langt til havs, dypblått og krystallklart. Vi ankret i dag på 17m og ankeret kan fint sjekkes med en snorkletur i overflata. Vannet har fortsatt en temperatur på behagelige 22-23 grader.
Minerva Reef ligger omtrent akkurat på den sørlige vendesirkelen. Det vil si at dette er det sydligste området sola vil stå i zenit ved juletider før den tar fatt på veien nordover igjen. Det vil også si at dette blir vårt siste stopp i tropene for denne sesongen.
Været skifter fort og uforutsigbart og vi fikk et døgn med stiv og sterk kuling her på Minerva også. Kan ikke huske sist vi har hatt så mye sjøsprøyt på dekk når vi har ligget på anker. Det lynte i ett hele natta og på morgenkvisten fikk vi solide regnbyger og noen kraftige tordenskrall ikke langt unna. Vi ligger jo her som eneste gjenstand som stikker mer enn en halv meter over vannet og med 18m viftende opp i lufta og ankeret godt jordet ned i korallsanda. Utpå ettermiddagen i går løyet vinden ned til en liten kuling heldigvis.
Værsituasjonen for turen videre sydover er ustabil og vi venter på å vinne et godt vindu mellom systemene som passerer. Spesielt er det vanskelig å finne brukbare forhold på den siste halvdelen av etappen.

mandag 10. oktober 2011

Minerva Reef

Etter drøye 2 døgn og 275 nautiske mil sydvestover fra Nuku'Alofa kom vi til et punkt i havet hvor vi begynte å se bølger som bryter over revkanter, Minerva Reef. Ved høyvann er hele revet under vann og ved lavvann kan man "gå i land" på de korallene som stikker såvidt over vannflaten. Ved å klikke på linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden så ser dere hvor vi er.
Den Amerikanske seilbåten Georgie J, som vi traff i Nuku'Alofa, lå allerede ankret inne i atollen og vi kalte dem opp og fikk deres koordinater for passasjen gjennom revåpningen for å sjekke hvor nøyaktige kartene var. Det viste seg at våre kart var 100% riktige og vi kom greit inn i atollen og ankret tett oppunder revet i nordøst da vinden var meldt fra den retningen.
Det har blåst en frisk bris til liten kuling i hele natt og ved lavvann har revet tatt av for bølgene og vi har ligget helt stille, mens ved høyvann blir det noe småsvell så vi duver lett.
En litt merkelig følelse å ligge ankret midt i Stillehavet uten å se land noe sted. Vi ser an været før vi drar videre for å få best mulige forhold for den videre turen sydover.
Leif, vår trofaste meterolog, har blankpolert krystallkula si, sitter fordypet i kartene og gir oss oppdateringer daglig. Utrolig fint. Vi har også radiokontakt daglig med flere i sørnorge med Leifs fiskestang som antenne. Den har gitt oss stabil kontakt og veldig fine radioforhold gjennom hele Stillehavet. Det enkle er som regel det beste sies det jo.

torsdag 6. oktober 2011

Reisebrev fra Tonga

Åse og Ole Snertingdalen takker for herlig 17 dagers cruise i Stillehavet, nærmere bestemt Tongaøyene i Kåre og Lillians hjem og båt, Kilico.

Drømmen som gikk i oppfyllelse; seile i Stillehavet.
Kåre møtte oss på flyplassen på øya Vava'u og vi kjørte til byen Neiafu hvor Lillian tok imot oss med friske kokosmelkdrinker, rett fra nøtta i Kilico.
Vi hamstret mat og drikke og etter en natt i Kilico's suite bar det ut til øyene.

S/Y Kilico: Et selvdrevet ferieparadis med jordkloden som adresse!
Her produseres egen strøm - eget vann - eget brød - egen frokostyoghurt og mye egen positivitet og godt humør - brød i flere former. Basseng med konstant temperatur på 26°C, motstrømsanlegg og blått vann.
Utsøkte måltider fra skutas kjøkken basert på alt som lokalsamfunnet i Tonga kan by på av mer og mindre kjente frukter, grønnsaker og andre godsaker.
I mørke tropekvelder kom kortstokken fram og det ble spilt mang en runde Liverpool.

Hvalmoren med sin kalv var en dag oppe på skutesiden vår og hilste ærbødigst på vårt norske flagg - en gest til oss som bl. annet har vært aktive i å frede den.
Tonganfeast på en enkel strand en kveld - lokalt tilberedte delikatesser av alle slag på en duk av palmeblader - lokalt orkester og ungdommelig danseoppvisning, "grasiøse bevegelser", nok noe i overkant av det vi kan kopiere selv. Vi smakte på lokalt drikke: Cava - avslo høflig påfyll.

Besøk hos lokalbefolkningen har vært en spennende og uforutsigbare opplevelser. Noen øyer er befolket med noen få familier og lever enkelt. De sitter på jordgulvet og utfører sin husflid som f.eks. å flette kurver og fat som selges på markedet. Grisene piler omkring. Store og små. Hver "mann" sin gris.
På en av øyene ble vi invitert av presten på sightseeing inn til skogens avlinger, og midt blant tobakksplanter og gresskar ble vi og båten velsignet og ønsket god seilas på alle hav - en god opplevelse, og øyas frukter ble båret ombord.

Med vemod har vi kommet til dagen vi må forlate Vava'u-øyene. Vi forbereder nattseilas 75nm til de første Ha'apaiøyene, 60 til sammen.
Kåre og Ole hadde 1. vakta mens jentene krøp tidlig til køys. Ble vekket kl.00:15 til vaktskifte mens gutta tok morgenvakta fra 04:15. Stjerneklar himmel, en liten måneskalk og koselig prat hele natten. Utpå morgensiden ble jentene vekket av "HVAL I SIKTE", og jammen var vi ikke omringet av både hval og delfiner, bare 20m fra båten.

Etter hvert ankret vi opp midt inne i korallene på øya Foa, som også har flyplass. Eksotisk og vakkert lå Kilico som eneste båt og duppet mens vi badet, snorklet, jollet inn til land og tok en pils på en ferieresort med restaurant og småhytter kranset av blomstertrær, palmer og havets grønnblå korallvann. Vakrere og mere fredfullt sted finnes knapt tenker nå vi.
Før mørket siger på serverer Lillian "sosakjøtt", søtpoteter og grønnsaker med tilhørende rødvin som vi nyter i bølgeskvulpet og solnedgangen. Nok en herlig dag i Stillehavet.

Med Lillian pekende på baugen manøvreres Kilico mellom korallrevene inn til trygg ankring og ut i trygt farvann med Kåre til rors.
Det speides flittig etter hval og rev her i Tonga. Neste dag 30 nautiske mil til neste Ha'apai ankring og tro det eller ei; HVAL I DAG IGJEN! "Her ute på havet ser vi mer hval enn andre båter", kommenterer Lillian og sant nok. På vei til søndre Ha'apai, 20 nautiske mil til, så vi en stor hval som hoppet helt klar av vannet 3 ganger - et mektig syn når 15-20 tonn med "fisk" vaker.

Vi tenkte; hva blir neste opplevelse? Det ble et solid napp i fiskesnøret. Kåre sveivet inn og etter hvert dukket det opp en skinnende blå fisk med grønn spor. Den skjente som en laks i vannet og endte noe motstridig ombord i båten. Hadde den visst at den skulle bli møtt med en slurk rom i hver gjelle, ville den nok kommet frivillig. Vi har hatt et fortreffelig måltid med gullmakrell - skutas vin m.m. i spisestuen med nok en flott utsikt over et endeløst Stillehav.

Neste dag lite vind på våre 56 nautiske mil til Nuku Alofa hvorfra vårt fly skal ta oss hjem via New Zealand, Hong Kong, London og Gardermoen.
Flere hvaler underveis på overfarten. Vår siste middag inntok vi hos den pratsomme og hyggelige BIG MAMA på en liten øy utenfor hovedstaden Nuku Alofa på øygruppen Tonga Tapu.

Vi kan ikke få takket nok Lillian og Kåre for den fantastiske turen vi har hatt sammen og ja Stine - vi skal pakke minnene inn i små esker og ta de frem når stormen uler og regnet øser ned i Glovelia i Sandefjord.

Klem fra Åse og Ole

onsdag 5. oktober 2011

Avskjed med feriegjestene

Aller først vil vi gratulere Motte med vel overstått 75-års dag!
I dag kom avskjedens time for feriegjestene våre og de satte seg i taxien som tok dem ut til flyplassen her på Tongatapu for å ta fatt på den laaaange turen tilbake til Norge.
Vi var runden hos myndighetene her i Nuku Alofa og fikk sjekket ferieturistene ut av mannskapslista før de satte nesa nordover.
Det var vemodig for oss å ta farvel etter to og en halv uke med gode venner ombord i Kilico. Vi har hatt mange fine opplevelser og håper at gjestene sitter igjen med noen gode minner fra Tonga og besøket hos oss. De reiser i hvert fall tilbake igjen adskillig brunere enn da de kom.
Det har vært en glede å ha dem ombord og de er hjertelig velkommen tilbake for opplevelser i nye farvann.

mandag 3. oktober 2011

Hvalakrobatikk og gullmakrell

Nok en dag med hvalopplevelser.
Ikke lenge etter at vi hadde kommet ut av ankringsplassen får Åse se noe hun tror er sjøen som bryter over et rev. Men neida, det neste som skjer er en voksen, stor hval som hopper helt ut av vannet, ikke bare en gang, men tre ganger. Selv på 100meters avstand blir det noen solide mageplask og det tar nesten pusten fra en stakkars seiler å se så store dyr hopper helt opp av vannet. I forfjamselsen er det ingen av oss som klarer å får tatt noen bilder, men inntrykket er solid brent fast på netthinnene.
Et par timer seinere gviner det i fiskesnella på hekken og vi skjønner at vi har fått fisk. Nok en gang en Mahi Mahi, eller gullmakrell som vi gjerne kaller den. En pen fangst på 7 kilo og vi hadde et herremåltid når vi kom i havn igjen.
Ellers så får mannskapet behandlet sine mer eller mindre forfalne seilerkropper for diverse skavanker av vårt arbeidene mannskap. Vi er helt enige om at alle båter burde ha fast fysioterapeut ombord.

søndag 2. oktober 2011

Ha'afeva

Etter en fin dagstur videre sydover kom vi itl øya Ha'afeva, fortsatt i Ha'Apaigruppen.
Vi rakk en tur på land og fikk nok en flott opplevelse med de åpne, blide og imøtekommende mot fremmede. Særlig ungene følger oss og ber om å bli tatt bilde av.
Her på Ha'afeva er det rundt 200 innbyggere og ikke mindre enn 6 kirker. Det så ut til at samfunnet var mer enn normalt velorganisert, ryddig og fint.
Nå har vi virkelig kommet inn i stimen og ser mer hval enn seilbåter om dagen. Et par stykker underveis sydover og i ankringsbukta innenfor revet hadde vi en hvalmor og en leken unge ikke langt bak båten på kvelden. Helt grei underholdning under middagen.

lørdag 1. oktober 2011

Mer hval

Det er på tide å flytte oss videre sydover og fredag fikk vi ført gjestene våre inn på mannskapslistene før vi sjekket ut i Neiafu.
Avstanden ned til den midtre øygruppen i Tonga, Ha'Apai, gjør at det passet best med en nattseilas. Seilas og seilas, vinden uteble og det ble litt ofring til petroleumsgudene hele natten gjennom. Flott stjerneklar natt og rolig sjø.
I grålysningen lørdag morgen dukket de første øyene i Ha'Apai opp og med dem også hvalene. Rene " blæse-ensemblet " mente Ole da hvalene blåste både her og der. En flokk delfiner delte også frokosten med hvalene så det ble riktig livlig en stund med flere hvaler som vinket til oss med halen når de dykket. En flott velkomst til et nytt område.
Etter litt leting med utkikk på dekk og forsiktig sikk-sakk mellom korallhodene fikk vi til slutt ankret innenfor revet ved Foa Island, en riktig paradisøy.

onsdag 28. september 2011

Skogstur og litt til

Mellom noen av øyene er det en bukt som har fått navnet Blue Lagoon og det med rette. Så turkisblått vann har vi ikke sett siden Palmerston og Bora Bora. Her ligger det en liten resort med 5 hytter og en liten restaurant for disse hvor vi spiste lunsj. Veldig god mat og en fantastisk utsikt over lagunen.
Vi gikk i land på en annen øy som heter Lape hvor det bor 7 familier med tilsammen 20 mennesker. Og en så stor befolkning må naturligvis ha egen kirke og skole. Ikke dårlig. Kirkens prest og øyas overhode viste oss øya og tok oss med inn i det han kalte både " bushen " og " the garden ". En fin tur gjennom små rydninger hvor de dyrker mange forskjellige planter for eget bruk og for salg på markedet.
Etter hvert hadde han også plukket sammen både det ene og det andre av frukter og grønnsaker samt et par kokosnøtter som vi kunne ha med oss i båten.
Han syntes vi var spesielt utsatt for store farer når vi seiler langt til havs og midt inne i bushen stoppet han og ba en bønn for oss om trygg og god seilas og velsignet ferden videre.
Ellers er det mye bading om dagen. Gjestene våre er noen riktig flinke badeløver og er i vannet både seint og tidlig. Vanntemperaturen ligger på jevnt 26 grader og sikten er god.

lørdag 24. september 2011

Hvalsafari og Tonganfeast

På vei ut blant øyene i går fikk utkikken i baugen øye på hval som hoppet.
Kursen ble lagt om og ikke lenge etter fant vi to knølhvaler, en mor med en halvstor unge.
Vi stoppet og lå bare og dreiv mens hvalene svømte rundt oss halvannen times tid. Enkelte ganger hadde vi dem helt opp til skutesida. På bildet kan dere se solcellepanelet vårt nederst på bildet som viser hvor nær hvalene var.
I følge hvalboka vår kan knølhvalene bli opptil 18m lange, men akkurat hvor store disse var er vanskelig å si. Imponerende dyr er det i hvert fall når de kommer de kommer glidene bare noen meter fra skutesida.
Etter hvalsafarien seilte vi ut til Ano Beach hvor en familie hver lørdag kveld arrangerer tradisjonell tongan feast.
Langbord var dekket med duk av palmeblader som var dekket med mange forskjellige retter som er tradisjonelle for Tonga. Maten blir pakket inn i blader og kokt i jordovn. Kjøttet og fiske blir ekstra smakfullt og saftig på denne måten.
Under disse måltidene sitter vanligvis tonganeserne på bakken med beina i kors, men siden palangiene (de hvite) sliter med dette så fikk vi sitte på vanlige benker ved langbordet. Ingen bestikk naturligvis, kun hendene.
Tre mann satt like ved med en kavabolle mellom seg og spilte og sang mens vi spiste og mørket la seg mens noen små bølger slo inn over stranden. Helt grei restaurant.
Kvelden ble avsluttet med danseoppvisning av familiens ungdommer.

fredag 23. september 2011

Nye tomter?

Vi hadde en flott dag helt alene for anker ved øya Taunga. Et skikkelig sydhavsparadis med hvite strender og turkist vann over de grunne korallrevene.
Etter en snorkletur langs revet tok vi en tur inn til land hvor det bor et par hundre mennesker når alle er hjemme.
Vi ser stor forskjell fra øy til øy hvordan menneskene organiserer seg og hvor de legger lista for hvordan de vil ha det. Her var det ryddig og fint, plantinger både her og der og ungdommene gikk og feide og ryddet. Alle vi møter er blide og hyggelige.
En rusletur helt alene på kritthvite strender med en svak bris og bare Kilico for anker langt ute ved revkanten gir så absolutt ro i sjela. På det smaleste består øya bare av en 100m bred sandbanke med palmer og en like hvit strand på den andre siden.
Det spørs om ikke gjestene våre må ta en tur innom kongen når de kommer til Nuku Alofa for å høre om det lar seg gjøre å få bygsla ei tomt. Noe langt å reise fra Norge for ei langhelg kanskje...
Det er dessverre så dårlige internettforhold her nå at bilder får komme litt seinere.

torsdag 22. september 2011

Rugby og fakaladyshow

Gjestene våre har tilpasset seg tidsforskjellen og klimaet her syd overraskende fort. Og selv med litt varierende vær har vi fartet litt ut blant øyene og hatt noen fine dager.
I går seilte vi tilbake til Neiafu igjen for å handle ferskvarer og litt forskjellig.
World Cup i rugby går i New Zealand for tida og Tonga er med.
I går kveld spilte de mot Japan og vi så kampen på en restaurant. Tonga var ikke dårligere enn at de vant og stemningen var høy. Det var vel så mye underholdning å se på de lokale supporterne som å se kampen.
Rugby er en tøff sport og det kan jo hende Ole tar med seg noen taklingstips hjem til Sandefjord igjen.
Etter kampen var det klart for det ukentlige fakaladyshowet som går ut på at menn utkledd som damer har danseshow. 
Med mange tonganesere som publikum ble det skikkelig moro og stemningen ble enda høyere enn under rugbykampen.

lørdag 17. september 2011

Gjestene har ankommet

Gjestene våre landet i Neiafu nøyaktig etter planen i går morges.
Uforskammet friske og raske etter over to døgns reise satte de føttene på Tongansk jord.
Veldig hyggelig å få kjentfolk på besøk.
Åse og Ole er gode gamle venner fra Sandefjord som  skal seile med oss her i Tonga i to og en halv uke framover.
Noe døgnville var de jo etter å ha flyttet klokka 11 timer framover, men spreke som de er så holdt de godt ut hele første dagen.
Nå gleder vi oss til noen fine uker sammen

fredag 16. september 2011

Megayachter og supplyskip

Det finnes forskjellige måter å farte rundt på verdenshavene.
Båtene på bildet ligger ankret i en av buktene like utenfor Neiafu.
Etter det vi har blitt fortalt så er det blå skipet supplyskip for den 163 fots luksusyachten My Girl og begge er eid av en rik amerikaner som seiler rundt på verdenshavene med flåten sin.
Supplyskipet ligger standby i en bukt mens yachten flytter seg rundt blant øyene og bestiller tjenester når det måtte passe.
På bildet holder den på å laste ombord en av de to passbåtene. I tillegg så er det et par store ribber og 3 jetskis ombord. Vi har også sett en stor cabincruiser med flybridge fortøyd langs siden som blir brukt når eieren vil ut og fiske. Det skal være fullt verksted og alle servicemuligheter ombord i supplyskipet så yachten og dens mannskap kun kan konsentrere seg om eieren og eventuelle gjester.
På denne måten får eieren en fredeligere tilværelse ombord i yachten sin.