Storfiske

Det dreier seg mye om fiske her i Opua og mange båter på bryggene er rigget for havfiske. Og skal vi dømme etter utstyret så er det ikke småfisk det dreier seg om.

Ellers er marinaen bra med flotte sanitæranlegg og fine brygger. Da vi kom var det ikke snakk om å få koble til landstrøm før en elektrikker hadde kontrollert og godkjent landstrømsanlegget i båten og kontrollert kabelen for tilkobling. Deretter skrev han ut et sertifikat som vi må vise fram for å få koble oss til i andre marinaer også.

Disse reglene gjelder også for Kiwiene sjøl. De må godkjenne anlegget sitt ombord med jevne mellomrom. Og naturligvis er det en 16A kurs for hver båt.

I havn på New Zealand

Nå er vi vel i havn i Opua på New Zealand.
Etter en natt på karantenebrygga fikk vi besøk av myndighetene i går og ble sjekket inn. Selve innsjekken var litt mer omstendelig enn vanlig på grunn av at NZ beskytter sitt miljø spesielt bra og det er ganske mange matvarer vi ikke får ta med inn. Ingen ferskvarer av verken frukt, grønt, kjøtt, fisk eller melkeprodukter. Heller ikke hele korn av noe slag som f.eks. pop-corn og til og med honning er ikke tillatt. Men vi var rimelig godt forberedt og det ble bare en hvitløk de tok beslag i. I tillegg tok de med seg søpla vår og til og med posen i støvsugeren. Hjula på sykkelene våre ble sjekket så det ikke skjulte seg ulumskheter i dekkmønsteret.
Vi har kommet oss godt tilrette i havna her og treffer igjen mange seilere vi kjenner fra før og en del nye.
Ivan og Josefin fra den svenske båten Kuheli har vi truffet mange ganger før og siden vi hadde bryllupsdag i går så stilte de opp med en nydelig blomsterbukett med selvplukkede markblomster. Det varmer godt med sånn velkomst.
Det lille vi har sett av NZ så langt er naturmessig som å komme hjem til Norge på våren. Lange, lyse kvelder og nå på våren er småfuglene i full gang og de synger til og med på norsk!
Vi blir liggende her i Opua noen dager før vi seiler videre sydover til Whangarei hvor vi skal ha båten liggende til orkansesongen er over lenger nord i Stillehavet.
Vi takker så mye for alle kommentarer på bloggen i det siste. Hyggelig å se at mange følger med oss.

Nytt land i sikte

Et nytt land er nå i sikte og hvis vi ikke har navigert helt feil så skal det i følge våre beregninger være New Zealand. Vi har akkurat krysset territorialgrensen og varslet vår ankomst via kystradioen som regelverket tilsier og regner med å være inne i Port Opua i kveldingen.
Selv om det har vært lite seilvind de siste dagene, har vi hatt et nydelig vær og Stillehavet har levd opp til sitt navn. Sjøtemperaturen har falt til 16-18 grader og da kom manetene for fullt. De portugisiske krigsskipene har forfulgt oss i snart tre dager nå og i tillegg en oppblomstring av mange andre typer maneter som vi ikke kjenner og heller ikke føler behov for å bli nærmere kjent med.
Vi merker at vi har kommet et stykke sydover. Dagene blir lengre siden det er vår her. Sola står opp ved halv sju-tida om morgenen og går ikke ned før halv åtte om kvelden. De siste nettene har lufttemperaturen vært "helt nede" i 16 grader og vi har måttet ta fram dyna igjen.
Sjøfuglene har også kommet tilbake og med dem også noen albatrosser. Det er lenge siden sist og veldig flott å ha dem rundt oss igjen.
Fisking har det ikke blitt noe av da vi har spist oss ned på matvarer som ellers ville blitt beslaglagt av myndighetene på New Zealand.
Nå gleder vi oss til å oppleve New Zealand og bli bedre kjent med "kiwiene" som de selv kaller seg.

Krigssone

I grålysningen i dag passerte vi midt gjennom en krigssone. Kan være alvorlig nok, men denne gangen var vi trygge bare vi lot være å ta morgenbad. Det dreide seg nemlig om en armada av Portugisiske Krigsskip, kanskje ikke så giftige som vi tidligere trodde, men så absolutt ingen badeleke.
Vi har tidligere sett disse både i Middelhavet og Atlanterhavet, men det er første gangen vi har sett dem her i Stillehavet. Vi kom i hvert fall greit gjennom uten skader eller tap.
Vinden har tatt en pause på noen dager og fra i går ettermiddag var det bare å begynne å forurense med jerngenoa og fossil vind. Sjøen har også lagt seg og det er tilnærmet flatt hav.
Vi nærmer oss New Zealand og har drøye to døgn igjen før vi får landkjenning.
Alt vel ombord.

Back again

Klokka 11:45 lokal tid i dag passerte vi 180E/W meridianen. Vi er dermed tilbake på den østlige halvkulen og begynner med nedtelling av lengdegrader videre østover. Helt siden vi for drøye 2 år siden vi passerte 0 meridianen på vei vestover ved det lille stedet Greenwich på den spanske middelhavskysten, har vi jo talt de vestlige lengdegradene oppover.
Bidevind i liten kuling og 4m sjø er ikke akkurat yndlingsaktiviteten vår. I hvert fall ikke hele natta og med en god del bygeaktivitet som roter til både vind og bølger i tillegg. Unormal bølgehøyde i forhold til vinden, men det henger sammen med værsystemer litt lenger unna. Men selv om sjøen fortsatt er forholdsvis grov, har vinden har lagt seg litt nå i dag og vi har en mye bedre kurs mot målet. Håper de holder seg fordelaktige framover så vi slipper for store omveier.
Forholdene ser heldigvis ut til å bli bedre de neste dagene og det kan til og med hende at vi må ofre litt til petroleumsgudene på slutten av etappen. Den tid den sorg.
Det tar gjerne et par døgn før vi er inne i tralten igjen, men det hjelper nå og alt vel ombord.

Avreise fra Minerva Reef

I løpet av dagen i dag lettet fire av båtene, inkl. oss, anker på Minerva Reef. Vi sa takk og farvel for denne gang til de andre medlemmene i den ekslusive Minerva Yacht Club som ble stiftet forleden kveld. Vi håper å se de fleste igjen senere.
Vi har hatt 9 flotte dager på revet og kan godt tenke oss å komme tilbake ved en senere anledning. En fantastisk plass midt ute i Stillehavet.
Kursen er satt mot New Zealand. Kurs og kurs fru blom. I følge meldingene vil det bli rene slalomen sydover etterhvert som vindene dreier. Men dette er det beste værvinduet vi ser ut til å få den nærmeste tiden. Litt avhengig av hvilke kurser vi må seile i forhold til vindene så regner vi med ca. en ukes seilas ned til Ophua eller Whangarei for innsjekk i NZ.
Samtidig takker vi for hyggelige SMSer på Iridiumen både fra Sandefjord og Brasil. Og takk for advarselen Tore, men vi er et godt stykke fra Nuku Hiva nå og føler oss ganske trygge for kanibaler fremover.

Fortsatt hval i sikte

Vi ligger fortsatt i Minerva Reef og venter på bra vær.
I går ettermiddag kom nok en båt inn i lagunen så nå er vi 7 båter fra 6 forskjellige land som ligger klare for turen videre sydover.
Med den siste båten fulgte også 3-4 store hvaler inn i bukta, hilste pent på med litt blåsing og vifting med halen et par hundre meter bak båtene før de satte kursen ut revåpningen igjen. De er jo også på vei sydover, men kanskje ikke så avhengig av vinden som vi er.
I går kveld inviterte Sete Mares, en 60fots canadisk katamaran, alle over til sundowner og værdiskusjon. Hyggelig treff og med 20 mennesker ble det så absolutt ingen trengsel ombord.
De fleste begynner å bli utålmodige og vil gjerne komme seg videre og vi håper på en bedring i siste halvdel av uka.

Minerva Reef atollen

Vi ligger fortsatt på Minerva Reef og har nå flyttet oss til den søndre delen av atollen da vinden dreide i dag morges.
Atollen har en vannfarge som er det flotteste vi har hatt på en ankerplass så langt og som vi tidligere bare har sett langt til havs, dypblått og krystallklart. Vi ankret i dag på 17m og ankeret kan fint sjekkes med en snorkletur i overflata. Vannet har fortsatt en temperatur på behagelige 22-23 grader.
Minerva Reef ligger omtrent akkurat på den sørlige vendesirkelen. Det vil si at dette er det sydligste området sola vil stå i zenit ved juletider før den tar fatt på veien nordover igjen. Det vil også si at dette blir vårt siste stopp i tropene for denne sesongen.
Været skifter fort og uforutsigbart og vi fikk et døgn med stiv og sterk kuling her på Minerva også. Kan ikke huske sist vi har hatt så mye sjøsprøyt på dekk når vi har ligget på anker. Det lynte i ett hele natta og på morgenkvisten fikk vi solide regnbyger og noen kraftige tordenskrall ikke langt unna. Vi ligger jo her som eneste gjenstand som stikker mer enn en halv meter over vannet og med 18m viftende opp i lufta og ankeret godt jordet ned i korallsanda. Utpå ettermiddagen i går løyet vinden ned til en liten kuling heldigvis.
Værsituasjonen for turen videre sydover er ustabil og vi venter på å vinne et godt vindu mellom systemene som passerer. Spesielt er det vanskelig å finne brukbare forhold på den siste halvdelen av etappen.

Minerva Reef

Etter drøye 2 døgn og 275 nautiske mil sydvestover fra Nuku'Alofa kom vi til et punkt i havet hvor vi begynte å se bølger som bryter over revkanter, Minerva Reef. Ved høyvann er hele revet under vann og ved lavvann kan man "gå i land" på de korallene som stikker såvidt over vannflaten. Ved å klikke på linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden så ser dere hvor vi er.
Den Amerikanske seilbåten Georgie J, som vi traff i Nuku'Alofa, lå allerede ankret inne i atollen og vi kalte dem opp og fikk deres koordinater for passasjen gjennom revåpningen for å sjekke hvor nøyaktige kartene var. Det viste seg at våre kart var 100% riktige og vi kom greit inn i atollen og ankret tett oppunder revet i nordøst da vinden var meldt fra den retningen.
Det har blåst en frisk bris til liten kuling i hele natt og ved lavvann har revet tatt av for bølgene og vi har ligget helt stille, mens ved høyvann blir det noe småsvell så vi duver lett.
En litt merkelig følelse å ligge ankret midt i Stillehavet uten å se land noe sted. Vi ser an været før vi drar videre for å få best mulige forhold for den videre turen sydover.
Leif, vår trofaste meterolog, har blankpolert krystallkula si, sitter fordypet i kartene og gir oss oppdateringer daglig. Utrolig fint. Vi har også radiokontakt daglig med flere i sørnorge med Leifs fiskestang som antenne. Den har gitt oss stabil kontakt og veldig fine radioforhold gjennom hele Stillehavet. Det enkle er som regel det beste sies det jo.

Reisebrev fra Tonga

Åse og Ole Snertingdalen takker for herlig 17 dagers cruise i Stillehavet, nærmere bestemt Tongaøyene i Kåre og Lillians hjem og båt, Kilico.

Drømmen som gikk i oppfyllelse; seile i Stillehavet.
Kåre møtte oss på flyplassen på øya Vava'u og vi kjørte til byen Neiafu hvor Lillian tok imot oss med friske kokosmelkdrinker, rett fra nøtta i Kilico.
Vi hamstret mat og drikke og etter en natt i Kilico's suite bar det ut til øyene.

S/Y Kilico: Et selvdrevet ferieparadis med jordkloden som adresse!
Her produseres egen strøm - eget vann - eget brød - egen frokostyoghurt og mye egen positivitet og godt humør - brød i flere former. Basseng med konstant temperatur på 26°C, motstrømsanlegg og blått vann.
Utsøkte måltider fra skutas kjøkken basert på alt som lokalsamfunnet i Tonga kan by på av mer og mindre kjente frukter, grønnsaker og andre godsaker.
I mørke tropekvelder kom kortstokken fram og det ble spilt mang en runde Liverpool.

Hvalmoren med sin kalv var en dag oppe på skutesiden vår og hilste ærbødigst på vårt norske flagg - en gest til oss som bl. annet har vært aktive i å frede den.
Tonganfeast på en enkel strand en kveld - lokalt tilberedte delikatesser av alle slag på en duk av palmeblader - lokalt orkester og ungdommelig danseoppvisning, "grasiøse bevegelser", nok noe i overkant av det vi kan kopiere selv. Vi smakte på lokalt drikke: Cava - avslo høflig påfyll.

Besøk hos lokalbefolkningen har vært en spennende og uforutsigbare opplevelser. Noen øyer er befolket med noen få familier og lever enkelt. De sitter på jordgulvet og utfører sin husflid som f.eks. å flette kurver og fat som selges på markedet. Grisene piler omkring. Store og små. Hver "mann" sin gris.
På en av øyene ble vi invitert av presten på sightseeing inn til skogens avlinger, og midt blant tobakksplanter og gresskar ble vi og båten velsignet og ønsket god seilas på alle hav - en god opplevelse, og øyas frukter ble båret ombord.

Med vemod har vi kommet til dagen vi må forlate Vava'u-øyene. Vi forbereder nattseilas 75nm til de første Ha'apaiøyene, 60 til sammen.
Kåre og Ole hadde 1. vakta mens jentene krøp tidlig til køys. Ble vekket kl.00:15 til vaktskifte mens gutta tok morgenvakta fra 04:15. Stjerneklar himmel, en liten måneskalk og koselig prat hele natten. Utpå morgensiden ble jentene vekket av "HVAL I SIKTE", og jammen var vi ikke omringet av både hval og delfiner, bare 20m fra båten.

Etter hvert ankret vi opp midt inne i korallene på øya Foa, som også har flyplass. Eksotisk og vakkert lå Kilico som eneste båt og duppet mens vi badet, snorklet, jollet inn til land og tok en pils på en ferieresort med restaurant og småhytter kranset av blomstertrær, palmer og havets grønnblå korallvann. Vakrere og mere fredfullt sted finnes knapt tenker nå vi.
Før mørket siger på serverer Lillian "sosakjøtt", søtpoteter og grønnsaker med tilhørende rødvin som vi nyter i bølgeskvulpet og solnedgangen. Nok en herlig dag i Stillehavet.

Med Lillian pekende på baugen manøvreres Kilico mellom korallrevene inn til trygg ankring og ut i trygt farvann med Kåre til rors.
Det speides flittig etter hval og rev her i Tonga. Neste dag 30 nautiske mil til neste Ha'apai ankring og tro det eller ei; HVAL I DAG IGJEN! "Her ute på havet ser vi mer hval enn andre båter", kommenterer Lillian og sant nok. På vei til søndre Ha'apai, 20 nautiske mil til, så vi en stor hval som hoppet helt klar av vannet 3 ganger - et mektig syn når 15-20 tonn med "fisk" vaker.

Vi tenkte; hva blir neste opplevelse? Det ble et solid napp i fiskesnøret. Kåre sveivet inn og etter hvert dukket det opp en skinnende blå fisk med grønn spor. Den skjente som en laks i vannet og endte noe motstridig ombord i båten. Hadde den visst at den skulle bli møtt med en slurk rom i hver gjelle, ville den nok kommet frivillig. Vi har hatt et fortreffelig måltid med gullmakrell - skutas vin m.m. i spisestuen med nok en flott utsikt over et endeløst Stillehav.

Neste dag lite vind på våre 56 nautiske mil til Nuku Alofa hvorfra vårt fly skal ta oss hjem via New Zealand, Hong Kong, London og Gardermoen.
Flere hvaler underveis på overfarten. Vår siste middag inntok vi hos den pratsomme og hyggelige BIG MAMA på en liten øy utenfor hovedstaden Nuku Alofa på øygruppen Tonga Tapu.

Vi kan ikke få takket nok Lillian og Kåre for den fantastiske turen vi har hatt sammen og ja Stine - vi skal pakke minnene inn i små esker og ta de frem når stormen uler og regnet øser ned i Glovelia i Sandefjord.

Klem fra Åse og Ole

Avskjed med feriegjestene

Aller først vil vi gratulere Motte med vel overstått 75-års dag!

I dag kom avskjedens time for feriegjestene våre og de satte seg i taxien som tok dem ut til flyplassen her på Tongatapu for å ta fatt på den laaaange turen tilbake til Norge.

Vi var runden hos myndighetene her i Nuku Alofa og fikk sjekket ferieturistene ut av mannskapslista før de satte nesa nordover.

Det var vemodig for oss å ta farvel etter to og en halv uke med gode venner ombord i Kilico. Vi har hatt mange fine opplevelser og håper at gjestene sitter igjen med noen gode minner fra Tonga og besøket hos oss. De reiser i hvert fall tilbake igjen adskillig brunere enn da de kom.

Det har vært en glede å ha dem ombord og de er hjertelig velkommen tilbake for opplevelser i nye farvann.

Hvalakrobatikk og gullmakrell

Nok en dag med hvalopplevelser.
Ikke lenge etter at vi hadde kommet ut av ankringsplassen får Åse se noe hun tror er sjøen som bryter over et rev. Men neida, det neste som skjer er en voksen, stor hval som hopper helt ut av vannet, ikke bare en gang, men tre ganger. Selv på 100meters avstand blir det noen solide mageplask og det tar nesten pusten fra en stakkars seiler å se så store dyr hopper helt opp av vannet. I forfjamselsen er det ingen av oss som klarer å får tatt noen bilder, men inntrykket er solid brent fast på netthinnene.
Et par timer seinere gviner det i fiskesnella på hekken og vi skjønner at vi har fått fisk. Nok en gang en Mahi Mahi, eller gullmakrell som vi gjerne kaller den. En pen fangst på 7 kilo og vi hadde et herremåltid når vi kom i havn igjen.
Ellers så får mannskapet behandlet sine mer eller mindre forfalne seilerkropper for diverse skavanker av vårt arbeidene mannskap. Vi er helt enige om at alle båter burde ha fast fysioterapeut ombord.

Ha'afeva

Etter en fin dagstur videre sydover kom vi itl øya Ha'afeva, fortsatt i Ha'Apaigruppen.
Vi rakk en tur på land og fikk nok en flott opplevelse med de åpne, blide og imøtekommende mot fremmede. Særlig ungene følger oss og ber om å bli tatt bilde av.
Her på Ha'afeva er det rundt 200 innbyggere og ikke mindre enn 6 kirker. Det så ut til at samfunnet var mer enn normalt velorganisert, ryddig og fint.
Nå har vi virkelig kommet inn i stimen og ser mer hval enn seilbåter om dagen. Et par stykker underveis sydover og i ankringsbukta innenfor revet hadde vi en hvalmor og en leken unge ikke langt bak båten på kvelden. Helt grei underholdning under middagen.

Mer hval

Det er på tide å flytte oss videre sydover og fredag fikk vi ført gjestene våre inn på mannskapslistene før vi sjekket ut i Neiafu.
Avstanden ned til den midtre øygruppen i Tonga, Ha'Apai, gjør at det passet best med en nattseilas. Seilas og seilas, vinden uteble og det ble litt ofring til petroleumsgudene hele natten gjennom. Flott stjerneklar natt og rolig sjø.
I grålysningen lørdag morgen dukket de første øyene i Ha'Apai opp og med dem også hvalene. Rene " blæse-ensemblet " mente Ole da hvalene blåste både her og der. En flokk delfiner delte også frokosten med hvalene så det ble riktig livlig en stund med flere hvaler som vinket til oss med halen når de dykket. En flott velkomst til et nytt område.
Etter litt leting med utkikk på dekk og forsiktig sikk-sakk mellom korallhodene fikk vi til slutt ankret innenfor revet ved Foa Island, en riktig paradisøy.