fredag 6. desember 2013

Fra Bluff til Bangkok. Et tilbakeblikk


Det er noen ganger det er greit i ettertid å se tilbake på opplevelsene vi har hatt etter en lengre tur. Ikke minst er det veldig fint å gjenoppfriske flotte opplevelser, men også for å få satt ting litt mer i perspektiv og gjort oss noen tanker om områder og kulturer vi har blitt kjent med.

Etter en mellomstopp i Sydney på vei nedover i begynnelsen av Mars gikk turen videre til New Zealand og Whangarei hvor vi fant Kilico akkurat som vi hadde forlatt henne.

Etter en del båtjobbing og noen dagers tur på landeveien helt ned til Bluff på Sør-øya, gjorde vi oss i begynnelsen av Mai klare for å ta farvel med Kiwiene og dette landet som på mange måter har mye til felles med Norge.
Det gikk mot vinter på New Zealand og de siste dagene måtte vi til og med fyre i båten. Men det gikk ikke mange dagene på vår vei nordover før vi kunne kaste plagg etter plagg. Temperaturen var riktig så behagelig da vi etter 10 døgn kunne seile inn mellom øyene i  den østre delen av øyriket Fiji i den delen av Stillehavet som kalles Melanesia.

Fiji har vært et populært turistmål i mange år og det merkes godt. At kulturen på Fiji er annerledes enn det vi hadde opplevd tidligere i Polynesia har vel kanskje flere årsaker. I kolonitiden kom det mange indiere for å jobbe på sukkerplantasjene og etter hvert er nesten halvparten av befolkningen nå av indisk opprinnelse. Dette sammen med en ganske stor turiststrøm gjennom mange år har nok gjort sitt til å forandre den originale melanesiske kulturen.
Folket her er vennlige og hyggelige nok, men i land med mye turister får folket et annet forhold til besøkende. Det har vi merket før, blant annet i Hellas.
Men mange av de små landsbyene er veldig hyggelige. Og når vi lå ankret utenfor disse våknet vi som regel om morgenen av landsbyens trommeslager. Hver morgen, gjerne halvannen times tid før daggry startet de gjerne med den lune trommingen på en hul tømmerstokk for å vekke landsbyen. I ca. 10 minutters sekvenser og med opphold på et kvarters tid holdt de gjerne på til daggry. En lun og eksotisk måte å våkne på.



Bare et drøyt steinkast (4-500nm) vestover fant vi Vanuatu, et annet øyrike i Melanesia og det overrasket oss at kulturen og folket var helt annerledes. Her følte vi oss virkelig velkomne og selv om innbyggerne var litt beskjedne og granskende i starten, snudde de fort når de hadde forsikret seg om at vi var bra mennesker.

På vår ferd nordover blant øyene i Vanuatu fikk vi mange fine opplevelser både naturmessig og ikke minst i møte med innbyggerne i dette flotte Stillehavsparadiset. Her fikk vi oppleve å stå på kraterkanten
av en levende og aktiv vulkan og dykke på SS President Colidge. Mye god mat overalt og spesielt det som var laget i jordovn, Omo. Lap-lap i mange varianter ble en favoritt og vi slapp heller ikke unna kavaen. Markedene var bra og holdt som regel åpent hele døgnet fordi bøndene som kom inn til byene for å selge ikke hadde andre steder å sove enn der hvor varene deres var.
Vanuatu er et av de landene som vi føler at vi ikke ble helt ferdige med. Vi kommer gjerne tilbake.



Vi endret planene, droppet Salomonøyene og Papa New Guinea og seilte over Korallhavet og til Cairns i Australia. En kraftig kulturforandring fra Vanuatu. Kulturmessig omtrent som New Zealand, men til motsetning mot NZ som ikke har farlige og giftige dyr over hodet så har Australia alt. De giftigste slangene, de farligste edderkoppene og ikke minst krokodillene.
Men en annen ting som er spesielt med Australia er at de har klart å bygge opp en kultur rundt slagordet ”keep Australia beautiful”. Helt utrolig. Ikke søppel som flyter noe sted.

Etter en flott seilas nordover innafor Great Barrier Reef rundet vi Cape York og smatt gjennom Torres-stredet, inn i Arafurasjøen og begynte å ”spise” lengdegrader vestover mot Darwin, ”hovedstaden” i Northern Territory.
I Australia har vi fått sett mange av alle de rare fuglene og dyrene i dette spesielle landet.


Men så var vi klare for en ny, stor kulturforandring igjen og satte kursen nord-vest over Timorsjøen og Kupang på Vest-Timor i Indonesia.




Mange seilere dropper Indonesia fordi byråkratiet er litt tungt og det er litt jobb som må gjøres på forhånd. Man må nemlig ha et dokument som heter CAIT, en cruisingpermit for Indonesisk farvann og den må skaffes før man ankommer landet. Dette dokumentet skal innom flere etater og stemples og signeres etter alle kunstens regler. Denne prosessen tar gjerne minst en måned!


Allerede på Fiji begynte vi derfor prosessen og fant etter hvert en agent i den Indonesiske hovedstaden Jacarta på øya Java. Men vi flytter oss jo hele tiden og periodevis har vi ikke tilgang til internett. Det var ikke før vi kom til Port Vila på Vanuatu at vi ble enige med dem om pris for jobben, fikk overført penger via Western Union og satt dem i gang med jobben.

Da vi noen uker etter kom til Cairns i Australia fikk vi mail med kopi av det ferdige dokumentet. Originalen var etter avtale blitt sendt til en ”sub-agent” i Kupang og vi kunne plukke det opp når vi kom dit.

Indonesia er verdens største muslimske land og i Kupang så vi ikke mange turister for å si det sånn. Her var det ikke vekking med trommer som på Fiji, men bønnerop fra moskeene som vi kjenner fra andre muslimske land. Og her fant vi ikke en gang postkort!


Vi ble litt overrasket for vi kjente fort igjen systemet med bakshish og korrupte myndigheter. Men vi fikk vår CAIT’e og allerede etter et døgn hadde vi fått alle de øvrige formalitetene på plass.
Kupang en interessant by å besøke, men med frisk vind og en dårlig ankerplass gjorde besøket vårt kortere enn vi kunne tenkt oss.

Fra Timor fikk vi en fin seilas over Savu-sjøen og et spennende og flott opphold i Komodo Natinalpark selv om vi her igjen var tilbake i turistløypa.
Videre gikk seilasen videre i Flores-sjøen til Lombok.

Et mylder av nærgående fiskebåter og en tett skipstrafikk gjorde at det var full skjerpings hele tiden under den ukes lange turen gjennom Balisjøen, Sør-Kina Havet og opp til Batam ved Malakkastredet.

Det ble en spennende kryssing av ”motorveien” Malakkastredet i et tropisk regnskyll og kraftig vind, men vi kom hele over til Singapore-siden av stredet og opp til Danga Bay.

Malaysia har mange muslimer, men også flere andre religioner og det virker som om disse går greit sammen uten de store problemer.
Vi fikk også tatt en tur til Thailand og hovedstaden Bangkok, igjen en annerledes kultur med mange Budhisttempler.
Det er mye god og billig mat i Sør-øst Asia og helt fra vi kom til Indonesia har smaksløkene våre fått prøve mange nye smaker og ikke minst sterkt krydret mat.




Det de lokale kaller under medium sterkt får oss fort til å se oss om etter brannslukninsapparatet. Men utrolig mye god mat. Og det er ofte billigere å spise ute enn å kjøpe råvarer og lage maten selv.
Vi har nå lagt den ”reine halvkulen” bak oss kan det virke som.
Helt siden vi forlot Buenos Aires i Argentina, rundt sydspissen av Sør-Amerika og hele Stillehavet  har vi omtrent ikke sett søppel i havet.
Nedbøren som har kommet har vært så rein at vi ikke har hatt de plagsomme ”regnværsstripene” (skittstriper etter nedbøren) på båten siden 2010.


Men etter at vi kom gjennom Torresstredet har vi kommet til en helt annen verden. Det er et tankekors at vi nå stadig har møkkastriper på  gelcoaten etter et regnvær. Og havet er ikke lenger rent og klart som vi har vært så bortskjemt med i Stillehavet.
Med unntak av i Komodo Nationalpark hvor den kraftige tidevannsstrømmen sørget for en kraftig utskifting av vannet så har sikten i vannet vært dårlig og det er stedvis mengder av søppel som driver rundt hele tiden. Med den befolkningstettheten har Sørøst-Asia en stor utfordring mht. søppelhåndtering, luft- og vannforurensing.




Seilturen fra New Zealand til Langkawi er en distanse på 7.800 nautiske mil eller ca.14.500km om man vil. Turen tok oss 150 døgn (5mnd) og 50 av disse har vært døgnseilaser.
Det har vært en fantastisk tur og vi har besøkt flere helt forskjellige land og et stort sprang i natur og kulturer. Vi har truffet utrolig mange flotte mennesker og  fått et stort påfyll med flotte opplevelser og gode minner.
Kilico står nå trygt på land på Langkawi, en øygruppe i Malaysia helt på grensen til Thailand og vi kom tilbake til Norge i skarpt fint høstvær, helt annerledes enn varmen og den høye luftfuktigheten i Sør-øst Asia. 
Striskjorta satt som et skudd og havrelefsa smakte heller ikke så verst.