fredag 30. oktober 2009

Ut i Atlanterhavet igjen

Det er temmelig nøyaktig ett år siden vi seilte inn i Middelhavet og vi har hatt et år med utrolig mange fine opplevelser og besøkt mange flotte steder. Det har blitt en tur på tett oppunder 6.000nm og vi har besøkt 12 land og stater i 3 forskjellige verdensdeler. Fantastiske opplevelser av forskjellige kulturer i land med vidt forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn.
Forstår at noen aldri blir ferdige med dette området og seiler rundt her både i 10 og 20 år.
Gibraltarstredet er 30 nm langt og i den vestre enden skal det i følge pilotboka blåse mer enn 15m/s 300 dager i året, mens det i den østre delen er langt roligere.
Etter en drøy uke i Ceuta og tur inn til Fes og Chefchaouen var tiden inne for å komme seg ut av Middelhavet og opp i Atlanterhavet. Ja, opp er faktisk riktig, for havnivået i Atlanterhavet skal i følge samme pilotbok, ligge 2 til 3 meter høyere enn Middelhavet siden fordampningen her er større enn tilsiget fra landområdene rundt. Gibraltarstredet er derfor nesten som en elv å regne og det lønner seg å ta hensyn til både tidevannet og vindretninger for på det meste kan det være 5 knop østgående strøm.
Ceuta er en veldig hyggelig plass å være og er så absolutt et godt alternativ til Gibraltar på den Europeiske siden. Det er også en populær havn hvor det kommer og går båter hele tiden.
Nå har vi kommet til Marokkos hovedstad Rabat, som ligger ved elvemunningen i elva Bou Regreg et stykke nedover Marokkos Atlanterhavskyst. Innløpet har blitt mudret og det er bygget en helt ny, flott marina et stykke inn i elva. Veldig bra, og etter å ha kalt opp marinaen mens vi var utenfor kysten, kom en gummibåt ut for å lede oss inn i marinaen og til innsjekkingsbrygga hvor det allerede lå en båt fra New Zealand.
Innsjekkingen gikk på skinner. Først kom en dame fra helsemyndighetene med spørsmål og skjema for utfylling. Deretter dukket det opp en kar med en stor hund som vi kanskje tror var narkohund. De forsvant nedenunder (og Lillian opp på dekk), men plutselig kom den med halen mellom beina og ville opp igjen. Det må ha vært skittentøyskuffen den hadde fått nesa borti. Offiseren måtte hale den ned igjen to ganger for å prøve å få den til å snuse i resten av båten. Det er vel ikke sikkert at den er brukelig som narkohund mer.
Så var det havnepoliti, passkontroll og tollmyndigheter, men alle var tilstede så hele innsjekkingen tok vel ikke mer enn en halvtime.
Og maken til hyggelige og høflige folk har vi vel ikke møtt i noen havn tidligere.
Vi blir liggende her et par dager før vi fortsetter sydover mot Lanzarote, eller kanskje vi stopper i Muhammedia eller Essaouira. Det bestemmer været.

onsdag 28. oktober 2009

Chefchaouen

Chefchaouen ligger 4 timers busstur nord for Fes og det var som å komme til en helt annen verden og det er kanskje ikke så rart at den regnes for en av Marokkos vakreste byer. Den gamle medinaen her er malt mye i blå farger og det gir et reint og fint preg. Nå er den også atskillig renere enn medinaen i Fes, men kan knapt sammenlignes for øvrig. Her bor det også mange mennesker og det som slo oss mest var alle ungene.
Andelen turister er nok vesentlig høyere her enn i Fes, og det setter også sitt preg på hva som tilbys og selges i alle de trange gatene.
Etter noen dager inn i Marokko sitter vi igjen med et klart inntrykk av at fattigdommen er mer jevnt fordelt enn rikdommen i landet. Det er obligatorisk 9-årig grunnskole, men det sies at 40% av elevene ikke fullfører denne og det er synd for utviklingen av et ellers så flott land.
Alt i alt har turen vært en kjempeopplevelse, men etter noen dager blant så mye lukter og på varme busser med mye mennesker og uten ventilasjon, opparbeider man seg en kroppslukt som bare fluene vet å sette ordentlig pris på. Da er det ekstra godt å komme hjem og kunne ta seg en dusj uten selskap av kakerlakker.

mandag 26. oktober 2009

Fes

Vi har fulgt Linns fotspor noen dager inn i Marokko som forøvrig er verdens vestligste muslimske land.
Et flott land med mange kulturer som er bundet av sin religiøse tilhørighet, men som samtidig ønsker å være et moderne vestlig land hvor turismen er velkommen.
En fantastisk tur med opplevelser og masser av inntrykk både for sjel, nese og ører.
Vi tok bussen den korte veien fra marinaen og til Marokkos grense for så å spasere gjennom grensesystemet. Klokka skulle stilles to timer tilbake siden Marokko er i en annen tidssone enn Spania og i tillegg ikke har sommertid. Antagelig fordi at de har sommer hele året og vi kom derfor fram grytidlig om morgenen, lokal tid.
Litt rotete system ved grensen med mye søppel og når vi først fant brakka til den marokkanske passkontrollen så viste det seg at det var midt i bønnetida og passkontrolløren sto på knærne med baken i været bak skrivebordet sitt. Ergo, bare å vente til det åndelige arbeidet var unnagjort før vi fikk ordnet våre papirer.
På den marokkanske siden er det ingen bussforbindelse, men kun taxi til nærmeste by som er Tethuan, 4 mil unna. Hele plassen sto full av taxier så eneste utfordringen var å bli enige om pris.
Vi hadde bestemt oss for busselskapet CTM for turen til Fes og hadde flaks da bussen skulle akkurat til å gå og vi kom oss så vidt med.
Turen fra Tethuan til Fes tar fem og en halv time, med tre stopp underveis og vi kom fram ved halv tretiden på ettermiddagen. Turen går gjennom overraskende frodig landskap, først gjennom Rif-fjellene hvor det drives jordbruk med okse og esel og for så å komme ut på mer slettelandskap med enorme områder hvor det drives rasjonelt jordbruk med moderne maskinpark før vi kom til byen Fes som har omtrent en million innbyggere.
Det er en snau times gangtur gjennom det moderne Fes og til medinaen hvor vi hadde planer om å finne oss et hotellrom.
Medinaen i Fes er en av de største levende middelalderbyene i verden og ble opprinnelig bygget rundt år 800 e.Kr. Her ble verdens første universitet etablert, flere århundrer før Oxford og Cambridge.
Bydelen er stor og her bor det tusenvis av mennesker. Det finnes mange moskeér og den største rommer 20.000 mennesker til bønn hver fredag. Hele området er bilfritt og all varetransport skjer med esler. Området er en eneste stor labyrint og det er en stor utfordring å ikke gå seg vill. Flere av gatene er så smale at man må gå sideveis for å komme gjennom. Det finnes proffesjonelle guider, men også mange uproffesjonelle som prøver å dytte på oss sine tjenesterm selv om vi takker nei for siden å  kreve betaling selv om man aldri har bedt om tjenesten. Det gikk stort sett greit og vi greide oss på egen hånd, men det kunne være vanskelig å finne fram til enkelte steder for det er dårlig med gatenavn og et kaos av mennesker og varer.
Medinaen lever sitt liv uavhengig av turismen og det er en utrolig opplevelse å være der. Her finnes det meste.
Her slaktes det, her garves og bearbeides skinn, og her lages de flotteste skinnarbeider. Her veves det, her lages det de flotteste kobberarbeider, her selges det krydder, her lages og selges det mat. Her finner man alt fra flotte vevarbeider, krydder og til for eksempel et ferskt kamelhode fra en nyslaktet kamel. Her selges egg og hønene som har verpet eggene sitter i hyllene bak i butikken. Her bor det mange tusen mennesker og ikke minst barn som lever sitt liv. Ja hva er det som egentlig ikke skjer innenfor medinaens murer.
Man blir bombardert av et hav av inntrykk; lyder, lukter, farger og mennesker.
Det tar nesten pusten fra en stakkars kaldblodig nordboer.
Alt i alt en fantastisk opplevelse med inntrykk som det vil ta en stund før man kan fordøye helt.

torsdag 22. oktober 2009

Ceuta

Spanias to enklaver på nordkysten av Afrika er begge omsluttet av Marokko. Ceuta ligger i Gibraltarstredet, nesten tvers over for Gibraltarklippen og Melilla ligger litt lenger inn i Middelhavet.

Vi ligger nå i marinaen i Ceuta hvor det i dag er kraftig vind med regnbyger. Vi er fortsatt i Spania, men vi merker nærheten til det muslimske Marokko. Bønneropene fra moskeéne kommer til de faste tidene, så nå kan vi legge bort vekkeklokka for en stund igjen. Det ser ut til at det er en del mennesker med marokkansk bakgrunn eller tilhørighet som jobber og/eller bor her.

Vi har tenkt å la båten ligge her og ta noen dager inn i Marokko. Det er ingen organiserte reiser fra Ceuta så det blir å ta bussen til grensen, spasere inn i Marokko hvor et ukjent antall taxier står klare og så ta det derfra. Så får vi se hvor langt vi kommer.

mandag 19. oktober 2009

Bryggestrøm

Standarden på marinaene fra Tyskland og sydover er, som vi har sagt før, veldig bra. Hver båtplass har egen vannkran og eget strømuttak med minimum 16A uttak. Ofte har vi hatt 32A og en gang var det også 63A uttak for hver båt. Vi har støpsel for både 16 og 32A.
Vi bruker gjerne strøm i havnene for å kunne ha varmtvann og kunne bruke mer lys, vannkoker, hårføner etc.
Men så er det type kontakt. 95% av uttakene er av den vanlige blå rundstikken, også kalt ”eurokontakten”, men i noen havner har de noen eldre utgaver fra før det ble standardisert. Da må man til med adapter. Disse lånes gjerne ut mot et depositum på noen ti-talls Euro, men her i Puerto José Banus, like øst for Gibraltar hadde de en egen vri;
Jo da, strøm var som vanlig inkludert i den relativt høye havneavgiften, men for strømadapteret skulle de ha et depositum på ikke mindre enn 148 Euro, drøye 1.300 Nkr. Greit nok for dette er penger vi får igjen, men ikke nok med det, de skulle i tillegg ha ca.45 Nkr. pr. døgn i leie for dette adapteret. Skulle nesten tro at det var en av de grådige norske strømleverandørene som sto for strømleveransen her. Siden vi stort sett er selvforsynt med strøm ble det ikke noe landstrøm denne gang.
Det er vel ikke for ingen ting at Lonely Planet kaller strekningen mellom Marbella og Puerto Banus for The Golden Mile.

Som sagt så har vi nå kommet nesten til Gibraltar og i morgen er planen å seile over til nordkysten av Afrika en tur igjen.

lørdag 17. oktober 2009

Ved foten av Sierra Nevada igjen

Vi gjorde oss klare for å dra fra Garrucha tidlig på morgenen, men måtte vente litt i havnebassenget før taubåtene hadde fått buksert inn et stort lasteskip. Vi rundet Cabo de Gata og kom til Almerimar sent på ettermiddagen. Dette er en stor havn med rundt 1000 plasser, men veldig ordentlig og profesjonell. Billig er den også.
I dag har vi dratt videre til Este hvor vi også har vært før. Rettere sagt i begynnelsen av november i fjor. Og ikke nok med det, vi fikk den samme plassen som sist og de samme nabobåtene rett foran restaurantene i den lille havna. Her ligger vi ved foten av Sierra Nevada, den store fjellkjeden i Andalucia.

torsdag 15. oktober 2009

Garrucha

Mellom Cartagena og Gibraltar er det dårlig med skjermede ankringsplasser så da er det bare å finne havner som passer i forhold til reiseplan og vær.
Vi forlot Cartagena på morgenen etter først å måtte ta et ufrivillig morgenbad for å fjerne akterfortøyningstauet fra propellen. Disse er synketau, men dette hadde huket seg over roret og sank ikke til bunnen som det skulle og satte seg fast i propellen i stedet.
Cartagena er vel en av de stedene vi har likt oss best. Flott helspansk by og akkurat passe stor.
Det er ikke så mange havner å velge mellom nord for Cabo de Gata, men i den lille byen Garrucha skulle være en del gjesteplasser. Det viste seg å være feil. Ingen gjesteplasser i det hele tatt, men vi kunne få ligge ved dieselbrygga over natta og slik ble det. Garrucha overrasket også, fin liten by.
Spanjolene kan dette med skikkelige strandpromenader. Og her, som i de fleste andre steder langs spanskekysten er dette populære vrimleområder for store og små. Til alt overmål er rekkverket i sentrumsområdet laget av marmor, flere hundre meter.

mandag 12. oktober 2009

Cartagena igjen

Vi hadde en fin mellomstopp på øya Tabarca et stykke syd for Greenwich. Øya er den minste med permanent bosetting i Spania og kjent for sitt marinereservat. Flott klart vann og det var masse båter og folk i området. Det er fortsatt over 22 grader i det klare fine vannet og spanjolene holder sesongen ut. Det regnes faktisk ikke som lavsesong i enkelte av havnene her før 1. november. Overraskende mye båter på sjøen hver dag.
Vi har nå kommet til Cartagena igjen, nøyaktig 11 måneder siden vi var her sist. Vi likte oss godt her forrige gang og det er en flott by å komme tilbake til. I marinaen er det vaskemaskin også så den skal få kjørt seg. Lenge siden sist vi hadde tilgang til sånn luksus.
Vi prøver å holde et jevnt tempo sydover nå siden strekningen ned mot Gibraltar er mer å regne som transportetappe siden vi seilte samme strekning nordover i fjor høst.

lørdag 10. oktober 2009

Greenwichmeridianen

På øya Espalmador, like syd for Ibiza er det ikke lov å ankre, men det er lagt ut bøyer som man kan benytte. Dette kommer av at man vil verne om det sjeldne sjøgresset som vokser i denne flotte vika med en laaaang flott sandstrand på innsiden. En flott plass til tross for en del svell som gjorde nattesøvnen litt urolig.
I dag dro vi over til fastlandsspania og krysset vårt eget kjølvann fra i fjor høst, like syd for Cabo de la Nao og kom inn til Marina Greenwich som tidligere het Luis Campomanes, men siden den ligger akkurat på Greenwichmeridianen så ble den like godt omdøpt. Det vil si at vi ligger i den delen av havna som er på den vestlige halvkule. Ganske viktig det der. Antalgelig derfor vi måtte betale litt høyere havneavgift enn først oppgitt, siden vi ligger på "beste vestkant", dog ved dieselbrygga siden havna var full.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

torsdag 8. oktober 2009

Andratx, Mallorca

Vi beveger oss videre vestover og har nå fortøyd i en bøye i havna Andratx helt vest på Mallorca. I morgen drar vi videre vestover til den lille øya Espalmador syd for Ibiza for deretter å seile over til fastladsspania.
Våre tyske bøyenaboer anviste oss grei plass i en bøye til noen de kjenner som er bortreist for øyeblikket. Det ville være helt greit å ligge der et par dager.
Tyskerne, Ove og A. Margareth, hadde seilt kanalene fra Tyskland i 2004 og videre ut hit til Andratx i 2005 og siden blitt her. Selv om den forrige båten deres ble knust i en storm her i fjor høst, fikk de tak i en annen båt og ligger her fortsatt. De snakker om å dra vestover neste år, men det gjenstår jo å se. Sikkert ikke så lett å bryte opp etter 5-6 år på ett sted.

onsdag 7. oktober 2009

Porto Colom, Mallorca

Ventetiden på riktig vindretning betalte seg og vi hadde en flott slør de 60nm over til Porto Colom på Mallorca.
Innseilingen til Porto Colom var utrolig vakker rett før solnedgang og hele øya ser naturmessig veldig flott ut.
Mallorca hadde vel for en del år siden et stempel som en litt slitt sydenplass, men det skal de siste årene ha blitt gjort store tiltak for å oppgradere det meste.
I Middelhavsmålestokk er øyene i Baleargruppen veldig frodige og vakre og denne delen av Mallorca ser i hvert fall naturmessig veldig flott ut.
Men i sesongen er det sikkert mer trengsel her for flyplassen på øya skal ha større trafikk enn Gardermoen.
Med sine mange fine viker kan det tyde på at den også er populær for båtfolket og selv nå i oktober er havna full og vi ligger et titalls båter for anker i bukta.

tirsdag 6. oktober 2009

La Mola, Menorca

I påvente av riktig vindretning ble det en ekstra dag på Menorca før vi seilte videre til Mallorca.
Borger og festninger er det ved nesten hver by rundt Middelhavet og ved ankringsbukta vår ligger halvøya La Mola med festningen Fortalesa D’Isabel II like ved innseilingen til Mahon. Ikke så gammelt riktignok og det ble ferdigstilt i 1800-tallet etter 27 års byggetid.
Vi rodde i land og tok oss en titt og fant et stort anlegg med vollgraver, lange underjordiske tunneler, eget underjordisk vannreservoar (bildet) og annet festningsverk. Det tjenestegjorde visstnok opptil 4000 mann her på det meste. Hele anlegget er bra restaurert og vi fikk oss et par timers fottur for å komme over det meste.
Det skal være mer historie på Menorca og i følge Pilot-boka vår skal Europas eldste hus ligge på den andre siden av øya.

søndag 4. oktober 2009

Mahon


Nå utenfor turistsesongen er Mahon faktisk en ganske rolig og trivelig liten by, med unntak av i dag da det var stort motorsykkeltreff med flere hundre sykler. Mye krom å se og mye gromlyder å høre når hele gjengen forlot torget.
Havneområdet består av mange bukter og fra der vi ligger er det grei jolleavstand inn til byen. I en av buktene vi passerer ligger den Canadiske båten Fairwyn av Vancouver med Nancy og Stephen om bord. Båten er en 50 år gammel mahognyketsj som de har hatt i 26 år, hvorav 10 år på langtur. Etter 9 år i mellom- og det nordlige sydamerika er de nå klare for Europa.
I dag starter de overfarten til sin vinterhavn nord på Sardinia. Vi hadde en hyggelig kveld med dem om bord i den nydelige båten.

fredag 2. oktober 2009

Vaske- og bakedag

Selv om vi har merket noe temperaturfall og tegn på at høsten har kommet, så er ikke forandringene så store her sammenlignet med Svalbard, ref. "kommentar" under forrige bloginnlegg.
Turistsesongen er nok på hell i Middelhavet, men fortsatt går det flere glassbunnbåter fulle av turister daglig ut fra Mahon.
Etter lengre havneligge både i Tunis og på Sicilia var det absolutt behov for å skrubbe vannlinja på båten og siden badetemperaturen fortsatt ligger på et par og tyve grader er det jo bare behagelig. Idag har det vært vaske- og ryddedag både ute og inne i Kilico. Det blir ikke så mye av det når vi seiler over lengre strekk.
Lavere lufttemperaturer har også andre fordeler, nemlig bakelukt i båten.
Siden begynnelsen av juni har det vært så varmt i båten at det ikke har vært å tenke på å ha stekeovnen på mer enn høyst nødvendig. Men i dag er det andre boller, eller rettere sagt rundstykker og det skal smake godt etter lang tid med bare loff og annet finbrød.

torsdag 1. oktober 2009

Sardinia til Menorca


Det er været som bestemmer det meste når vi er på seiltur. Etter en tur på internettkafé i Cagliari, fant vi ut at vi kun hadde snaue to døgn til vinden snudde mot vest-/nordvest, og det vil si motvind for videre seilas mot Menorca. Internettkaféen var i dette tilfelle resepsjonen på Hotel Mediterranian og her traff vi tilfeldigvis på kjentfolk fra Stokke, faktisk de første kjente vi har truffet på siden vi dro hjemmefra for over ett år siden,.
Vi tok en rask beslutning, kastet fortøyningene og dro avgårde ved 12-tiden mandag for å seile direkte til Menorca på Balearene, en distanse på 250nm. Første døgnet var greit med unntak av at vi, sammen med to båter til, høflig ble vist bort fra et militært område syd for Sardinia.
På ettermiddagen andre dagen dro det seg til med et skikkelig tordenvær og det lynte og tordnet rundt oss et par timer før vi følte det trygt å ta jordingskablene opp av vannet og slå på instrumentene igjen. Det er nesten rart at lynet lot oss være i fred når vår mastetopp, med antenner, stikker 18m opp i luften, som det høyeste punkt på flere mils avstand, og det andre ganger kan slå ned på en golfspiller på en liten golfbane. Andre natten var rolig med motorkjøring fram til rundt kl. 03 da det dro seg til igjen, med lyn og torden, men i ryggen på oss denne gangen.
Vi kom oss greit inn til Menorca og ankret i bukta ved Mahon i grålysningen torsdag morgen, etter å ha beveget oss 5 grader vestover, noe som tilsier  at dagslyset kommer 20 min. senere enn på Sardinia,