onsdag 29. juni 2011

Kilico i paradis

Etter to døgns seilas fra Hao kom vi i formiddag fram til Tahanea-atollen, like sør for Fakarava.
Atollene blir bare bedre og bedre og dette føler vi er som å komme til paradis.
Her ligger vi helt alene i ei lun bukt med kritthvite strender og palmer rett innenfor, som tatt ut av et prospektkort. På utsiden av revet ser vi at sjøen går hvit uten at vi merker noe til det her inne.
Vi ankret på 5m midt i akvariet på en blanding av hvit korallsand og korallhoder. Vannet er grønnturkist og krystallklart. Mye fisk i alle størrelser og regnbuens farger. Kan vi ha det bedre.
Det er meldt lite vind de neste dagene. Vi har hatt noen lange seilaser de siste månedene så det skal bli godt å nyte noen late dager her før vi seiler videre.

tirsdag 28. juni 2011

Fin seilas nordvestover

Vi har hatt noen fine dager på Hao, men det er fortsatt mye igjen å se av Tuamotuskjærgården.
Derfor valgte å benytte de fine værforholdene for videre seilas nordvestover mot den lille atollen Tahanea, like sydøst for Fakarava. Fine seilforhold og stort sett bra vær.
Vi regner med å være framme i morgen formiddag.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

lørdag 25. juni 2011

Hao


Vi seilte inn gjennom revåpningen til Hao-atollen akkurat på høyvanns-slack i går morges etter en 500nm lang seilas fra Gambierøyene.
Denne atollen er ganske stor, drøye 30nm (57km) lang og snaue 10nm (17km) bred på det bredeste.
Hao-atollen er vel mer som vi har forestilt oss en sydhavsøy, hvor deler av revkantene ligger under vann og de delene som er synlige kun består av sandbanker med palmer på. Og vannet – det er bare fantastisk. 25°, turkist og krystallklart.
Øya var Frankrikes base i forbindelse med prøvesprengingene på Mururoa-atollen, litt lenger syd. I den forbindelse ble det bygget en stor flyplass her som faktisk også kunne ta ned Concorde-flyene sies det. I dag er det kun mannskap igjen her for å drifte flyplassen og vedlikehold av anleggene.
Ellers er det flere skoler her og overraskende mye ungdom. For de videregående skolene så kommer ungdommene fra andre atoller i nærheten også.
Et forholdsvis nytt havneanlegg ved landsbyen er veldig flott, men ellers er det en del forfall.
Det har nok bodd flere mennesker her tidligere, men glanstiden er nok over og nå er naturen i ferd med å ta tilbake noen av husene.

tirsdag 21. juni 2011

Tuamotu

Forsyninger til Gambierøyene kommer til Rikitea med båt hver 14. dag. Den har med seg alt fra sement til matvarer og det passet sånn at båten kom andre dagen vi lå ankret i bukta utenfor.
De lokale passer naturligvis på å sikre seg ferskvarer så fort det er tilgjengelig i butikkene. Vi fikk også tak i litt frukt før det gikk tomt, selv om det kanskje er den dyreste frukten vi noensinne har kjøpt.
Fransk Polynesia er geografisk delt i de tre områdene Marquesas, Tuamoto og Sosietetsøyene. Gambieratollen ligger helt syd i Tuamoto og etter at nordavinden dreide til sydøst benytter vi sjansen til å seile oss videre mot Haoatollen, ca.450nm mot nordvest. Vi regner med å være framme på torsdag en gang.
Tidlig i går kveld passerte vi Mururoa-atollen, 60nm vestenfor oss. Det var her Frankrike foretok mer enn 130 kjernefysiske prøvesprenginger fra 60-tallet og frem til siste halvdel av 90-tallet. Nesten så vi ventet å se selvlysende fisk og neonaktig lys i horisonten.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

søndag 19. juni 2011

Perlefarm

Det er perledyrking som er hovednæringen på Gambierøyene og det ser ikke ut til å være noen dårlig butikk.
Vi har registrert at det er høy levestandard her og alt er dyrt, selv i norsk målestokk. 
Et ungt fransk par har vært her i halvannen måned og ventet på reservedeler til seilbåten sin. De har naturligvis blitt godt kjent med omgivelsene og de ordnet med besøk på en perlefarm i en av buktene på andre siden av øya.
Etter en drøy times fin fottur over fjellpasset tidlig en formiddag kom vi fram til bukta og etter en stund ble vi hentet av en båt som tok oss ut til anlegget.
Imponerende  er vel det riktige ordet for inntrykket vi sitter igjen med.
Vi fikk en grundig gjennomgang og forklaring på hvordan det foregår og det er mye mer jobb med dette enn det vi hadde trodd. Men en gjennomstrukturert produksjon hvor hver enkelt musling og hver enkelt perle blir nøye fulgt helt fra "grunnstenen" blir implantert med kirurgisk nøyaktighet inne i muslingen. Deretter tar det to år før perlen er ferdig. Samme muslingen kan brukes flere ganger og etterhvert produserer den større og større perler.
Gambierperlene skal ha spesielt høy kvalitet på grunn av at sjøtemperaturen her er lavere enn hos de konkurerende anleggene og at det tar lenger tid før perlen er ferdig.
Til slutt en grundig sortering ut i fra farge, form, størrelse etc. før den sendes til kundene som i alt vesentlig grad er Japan og andre land i Asia.
Dessverre eller kanskje heldigvis, avhengig av øyet som ser, så solgte de ikke perler på anlegget.

fredag 17. juni 2011

Rikitea

Vi har flyttet inn til landsbyen Rikitea på hovedøya Mangareva. Totalt bor det rundt 1.600 mennesker på øya og flesteparten bor i byen Rikitea. Vi har fått et godt inntrykk av stedet, rent og ordentlig og veldig hyggelige mennesker. For oss som har vært så lenge borte fra sivilisasjonen så virker det nesten som at det er flere biler enn mennesker på øya.
I bukta utenfor landsbyen ble det faktisk etterhvert liggende 15 seilbåter for anker.  Her ligger også norske Maggie og to svenske båter så skandinavia er sterkt representert.
Elisabeth og Colin i den engelske katamaren Pasific Bliss inviterte like godt mannskapene på alle båtene ombord en kveld. Det ble folksomt med rundt 30 mennesker, men båten er 43 fot lang og 23 fot bred så det var allikevel god plass. En hyggelig kveld med mennesker fra mange land.

Grilling med griser

En flokk med griser og frittgående høns var ikke akkurat det vi hadde forventet å møte på en ubebodd stillehavsøy.  Det må være fint å være frittgående gris i dette paradiset.
Det kryr også av fisk i alle regnbuens farger, både store og små på revene rundt øyene her. Men ikke alle er spiselige. En del av dem er infisert med cigutera, en sykdom som enkelte fisker kan få ved revene. En type fisk kan være spiselig på ett rev og giftig på et annet. Det blir omtrent som med blåskjellene på norskekysten. Derfor må man først sjekke med de lokale for å være sikker.
Mark og Maria hadde skutt noen fisker på revet som de var ganske sikre på at ikke hadde denne sykdommen og inviterte oss på grilling på stranda. Og her var det også en griseflokk og en del høns som går fritt.
Kokosnøtter er det nok av og vi fikk åpnet noen for å ha drikke til maten og spise kokoskjøttet etterpå. Dette var også noe som grisene likte så vi måtte dele noen nøtter som vi lot dem få. Skal tro hvordan ribba smaker med sånt kosthold.

mandag 13. juni 2011

Den lange etappen

Det hadde gått to og en halv uke siden vi avsluttet vårt syv ukers lange Patagoniaeventyr. I løpet av denne perioden hadde vi proviantert, vasket, ryddet, tatt service på motoren og sjekket og kontrollert det som var mulig.
I tillegg hadde vi også tatt oss tid til en tur til Bariloche i Argentina for å få et avbrekk i tilværelsen ombord. Selv om vi godt kunne tenkt oss en uke eller to til for å lade mer opp så viste kalenderen at vi nærmet oss slutten av april og vi hadde en lang etappe og et enormt stykke hav foran oss før vi kunne settee anker i Fransk Polynesia.
Været var lovende og 30. april seilte vi ut fra Puerto Montt.
Både vinder og strømmer i denne delen av Stillehavet gjør at vi må følge Humboltstrømmen og seile parallelt med kysten et stykke nordover før vi kan sette kursen vestover mot Polynesia. I verste fall må man helt opp til passatvindsbeltet som vanligvis begynner ved 20grader syd, men vi har også hørt at man enkelte ganger må enda lenger.
Været så i starten lovende ut for en tidlig kursendring, men det gikk ikke mange dagene før vi skjønte at det ikke ville nytte og da var det bare å fortsette nordover til S22 før vi kunne dreie vestover.
Men det viste seg at selv om vindretningen her var stabil fra SE så var vindstyrken langt fra stabil og vi hadde to til tre uker med veldig svake vinder. Selv om vi seilte helt nord til S17 hjalp det lite. Men tilslutt kunne vi sette kursen mer mot sydvest igjen og de siste dagene fram til Isla Gambier ga fine vinder og faktisk litt i meste laget det siste døgnet.
Totalt ble turen på godt over 4.500nm (nesten 8.500km), og tok oss halvveis vestover i Stillehavet. I løpet av turen har vi kun sett en annen båt, et lasteskip, ikke så langt nord for Robinson Crusoe øya. Ellers har vi vært helt alene på havet.
Vi har hatt noen delfinbesøk og ganske tidlig på turen fikk vi besøk av en flokk midt på natten med kraftig morild i vannet. Det var rene lysshowet. Først hadde vi våre tre morildstriper etter kjølen, vindroret og slepegeneratoren. Så kom lysstripene etter alle delfinene på kryss og tvers, over og under hverandre. Noen kom i full fart mot båten som en torpedo klar til treff, for så enten å gå ned og under kjølen eller dreie av kloss inntil skutesida. En fantastisk opplevelse.
Noen dager før vi kom fram til Isla Gambier, fikk vi besøk av en stor flokk med Pilot Whales i følge den engelske boka vår om delfiner og hvaler. Disse blir 5-6m lange, er helt butte i hodet og ser mer ut som torpedoer. De kom i full fart på kryssende kurs akkurat som en delfinflokk. Like før båten forsvant de ned og under oss før de fortsatte videre på andre siden. Må ha vært 15-20 dyr. Ellers har det vært usedvanlig lite liv både i vannet og i luften.
Fiske har også gitt lite av seg, kun en gullmakrell. Nå skal det sies at vi var litt sene med å få ut snøret og det hadde nok blitt mer fangst i Humboltstrømmen før vi dreide vestover.
Sjøtemperaturen steg behagelig fra 10-12 grader i begynnelsen til over 22 grader når vi kom opp i tropebeltet. Og vannfargen er bare som på film. Helt fantastisk blåfarge og ikke noe søppel. Bare flott.
Så hvordan får vi tida til å gå over så lang tid til sjøs uten å være i land eller se andre mennesker? Vi er jo bare oss to som går tett på hverandre på bare noen få kvadratmetre.
For det første så tar det ganske mye av døgnet bare å holde skuta gående døgnet rundt.
Det er mørkt 12timer av døgnet og da må det holdes vakt, korrigere seilføring og kurs etc.
Vi deler natten i 4 tre-timers vakter og dette gjør at førstemann går til sengs kl.18:00 og så skifter vi hver tredje time utover natten. Den som går av vakt kl.03:00 får lov til å sove så lenge det er mulig om morgenen, noe som kan gi en halvtime mer søvn på denne vakta. Derfor rullerer vi systemet hver dag. Men en frivakt gir vanligvis ikke mer enn to, kanskje to og en halv times søvn før man blir purret ut igjen.
4-5 timer søvn er jo alt for lite så vi må prøve å sove litt mer på dagtid.

Avhengig av værforholdene så er det å få sove en utfordring. Når været drar seg til og det blir mye sjø så lager vi oss en god sjøkøye på dørken, midt i båten, 60cm under vannflaten. Her er bevelgesene minst og med litt puter på alle kanter så kan vi sove ganske trygt uten å våkne med blåveis. I tillegg så er det lett for den som er på vakt å få kontakt med frivakta hvis noe skjer.
Nattevaktene er som regel kjedelige og lange. Hvis været er stabilt prøver vi å lese litt, lytte på lydbøker eller musikk, men hvis det er mer urolig så er det som regel nok å gjøre og man må passe mer på.
På dagtid går tiden fort. Innimellom ekstra soving så skal det bakes brød, middag og yoghurt skal lages, det skal vaskes opp og noen ganger vaskes klær. Småting, vil vel mange si, men ofte kan dette være både en utfordring i det hele tatt å få til og en risiko for skader. I tillegg må kokken som regel stroppe seg fast ved komfyren for å kunne få gjort jobben. Vi prøver å lage mat som krever minst mulig koking av vann som deretter må helles ut. Dette for å unngå brannskader.
Ved lite vind blir det mer jobb med skifting av seil etc. for å prøve å holde farten. Når det er mer vind blir det mer jobb med trimming og hele tiden følge med.
I tillegg har vi daglige kontrollrutiner for båt og utstyr, rigg og seil.
På så lang seilas blir det jo også noe vedlikehold på båt og utstyr. Utstyret utsettes for helt andre belastninger enn vi er vant til når vi er hjemme. Vi har i løpet av disse 6 ukene seilt like mye som vi vanligvis gjør på 4-5 år hjemme.
Vi har hatt litt problemer med slepegeneratoren vår og fire dager før vi kom fram gikk overgangsstykket mellom propellen og akselen til generatoren i stykker. Den lar seg ikke bytte til havs, men heldigvis skjedde det ganske seint på turen.
Glassfiberantennen vår til SSB'n blåste tvers av i den kraftige vinden på Robinson Crusoe øya, men den fikk vi heldigvis lappet sammen igjen. Ellers så brakk den øverste spilen i storseilet den siste natta så det skapte heller ikke de store problemene.
Bortsett fra dette så har det meste fungert greit. Vi er rimelig selvhjulpne, lager vårt eget ferskvann og har nok mat igjen for like mange uker til hvis vi må, med unntak av frukt og grønt da.
Vi er veldig klar over dette med å være så langt til havs. Hva skjer hvis vi skader oss, blir syke etc. Selv om vi har mulighet til å tilkalle hjelp så vil det ta mange dager før hjelpen når fram til oss, langt utenfor rekkevidde for helikopter eller lignende. Derfor fokuserer vi mye på sikkerhet. Brannskader med kokende vann i byssa kan bli tragisk for ikke å snakke om hvis en av oss faller overbord, særlig på natten. Å komme opp i cockpiten etter en frivakt og ikke finne den andre må vel være det verste som kan skje.
Derfor seiler vi også litt mer konservativt enn vi ville gjort ved en kystseilas eller f.eks. i Skagerak hvor det aldri er mer enn 50nm til nærmeste land.
Så langt det lar seg gjøre unngår vi å måtte gå på dekk på natten. Derfor har vi sørget for at alt arbeid som har med reving, endre bompriventer ved jibbing etc. gjøres fra cockpiten.
På denne etappen har vi ikke hatt noen skader og vært friske og raske begge to, heldigvis.
Seilingsmessig har turen vært veldig variert. Alt fra mye vind med kun bunnrevet storseil og til lite vind og gennaker/spinnakerseiling. Det meste av tiden har vi seilt med genoaen spridd til den ene siden med spristake og storseilet spridd til den andre siden. I dønning og noe sjø vil denne seilføringen medføre at båten ruller en del fra side til side. For å dempe på dette bruker vi stormfokka satt på kutterstaget og skjøtet helt flatt inntil masta. Det er utrolig hvordan dette demper på rullingen og livet ombord blir betydelig mer komfortabelt.
Det viktigste ved en seilas som denne er å ha best mulig oversikt over været. Leif, LA3ZH, i Kristiansand har også denne gangen stilt opp og vært til uvurderlig hjelp.
Vi henter selv såkalte GRIB-filer som gir oss vindinformasjon over et gitt område, men det store bildet og hva som bygger seg opp lenger unna er det vanskelig for oss å holde rede på. Derfor har Leif til en hver tid fulgt med på situasjonen i hele det sydlige Stillehavet og gitt oss meldinger og info om dette på mail hver dag. Han varsler oss f.eks. om ustabile vinder og økt bølgehøyde forårsaket av kraftige værsystemer helt nede ved Antarktis. Utrolig god hjelp og vi er dypt takknemlige for alt det arbeidet han har lagt ned for oss.
Så fort vi kom litt ut fra Chilekysten så har vi også stort sett hatt daglig kontakt på SSB'n med både Leif, Geir LA5ZO, Brynjulf LA4HC og innimellom også andre. Dette er både hyggelig og en ekstra sikkerhet når vi er så isolert som vi er langt til havs. Særlig når radioforholdene har vært så gode. Akkurat som å prate i telefonen.
I tillegg har SMS'er med nyheter, mailer og bloggkomentarer vært veldig kjærkomne.
Hvordan er det å gå så tett på hverandre over så lang tid vil vel noen spørre? Vi fikk jo prøvd oss i Patagonia, men der ankret vi hver kveld og kunne komme på land innimellom, sove hele natten og ellers leve normalt.
Dette er annerledes. Her lever vi tett på hverandre med bare noen få kvadratmetre å bevege oss på. I tillegg går det døgnet rundt og ofte litt for lite søvn. Man skal være rimelig trygg på hverandre og kjenne den andre godt for å legge ut på en slik etappe. Men vi er fortsatt gift og har hatt en fin tur.
Det siste døgnet skulle vise seg å bli en Grand Finale. Stiv kuling og grov sjø som bryter gjør at vindroret ikke takler jobben alene. Derfor ble det håndstyring med full konsentrasjon i en sammenhengende 24-timers vakt.
Særlig på natten når vi ikke ser sjøene er dette krevende. Det går for full fart med bølgene rett i hekken, så kommer det en gang i blant noen bølger på tvers som gir oss en kilevink så det smeller i skutesida i det de bryter og spruten står langt opp i storseilet. Da skal man være rask til å parere med roret så ikke båten vrir seg på tvers og vi går sidelengs ned i de dype bølgedalene.
Etter en sånn tur setter man ekstra stor pris på å komme i havn og få en hel natts sammenhengende søvn hvor senga står stille og det ikke er noen lyder, bortsett fra vinden som uler i riggen.
Nå ligger vi noen dager i Baie Anganui på en av øyene i Gambieratollen sammen med en svensk båt. Her bader vi, rydder, slapper av og koser oss. Når vinden løyer litt vil vi flytte oss til hovedøya og den lille landsbyen Rikitea.
Det kommer bilder senere når vi får tilgang til internett igjen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

lørdag 11. juni 2011

I havn

Vi nådde Isla Gambier i Fransk Polynesia grytidlig i går morges. Etter å ha hatt rolige vinder ganske lenge så ble innspurten helt annerledes. Det siste døgnet hadde vi stiv kuling og overraskende grov sjø. Å seile lens (vinden rett bakfra) under sånne forhold gjør at marginene er små for å unngå jibber. Dette takler dessverre ikke vindroret godt nok. Derfor ble det håndstyring det siste døgnet med full konsentrasjon. Særlig om natten er dette spesielt krevende. Kan vel kanskje sammenlignes med å rafte i Sjoa med bind for øynene.
Vel framme holdt vinden seg og vi brukte ganske lang tid på å finne en brukbar ankerplass. Men til slutt fant vi en fin vik hvor det også ligger en svensk Albin Vega på 27fot. Mark og Maria dro straks inn på stranda og hentet en kokosnøtt til oss. Veldig hyggelig velkomst etter 6 uker til sjøs uten å ha sett andre mennesker.
Og ikke minst så var det godt å kunne sove en hel natt igjen når senga står still og ikke noe bråk.
Nå blir vi liggende her i bukta i dag for å bade, slappe av og rydde. I morgen regner vi med å dra inn til landsbyen Rikitea.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

mandag 6. juni 2011

Samme tralten

Her går det i den samme tralten dag etter dag uten at det skjer så mye (heldigvis). Fortsatt ingen skipstrafikk eller annet livstegn, bortsett fra en flyobservasjon for et par netter siden. Lite liv ellers også og ikke noen ny gullfisk på kroken heller. Ellers alt vel ombord.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

torsdag 2. juni 2011

Fiskelykke

Endelig snudde fiskelykka seg og for et par dager siden fikk vi en flott gullmakrell på ca.5kg.
Utrolig hvor godt det smaker med helt fersk fisk og vi kunne skikkelig fråtse. Det er lenge siden vi har spist fisk uten først å måtte fram med boksåpneren.
Etter nesten en uke med svake vinder ser det nå ut til å ta seg litt opp igjen. Temperaturen er flott både i lufta og til vanns og stort sett fint vær, kun avbrutt av noen byger innimellom.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com