Tilbakeblikk på seilåret som har gått

Nå har vi allerede vært i New Zealand en stund og har funnet oss godt tilrette her på ”den andre sida” av Stillehavet og tilbake igjen på den østlige halvkule.
Inntrykkene fra både Patagoniaopplevelsene og Stillehavskryssingen har fått satt seg litt og ikke minst så har vi aldri vært lenger hjemmefra enn det vi er nå. Ganske så på den motsatte siden av jordkloden.
Da vi seilte fra Mar del Plata like utenfor Buenos Aires i Argentina 10. januar, visste vi at vi hadde mange spennende områder foran oss dette året. Og når vi nå tenker tilbake så virker det utrolig lenge siden vi i januar satte nesa sydover mot ”the Roaring Forties”, ”the Furious Fifties” og Patagonia. Mye vind har blåst gjennom Drakestredet siden den tid.

Turen ned Syd-Atlantern, rundt sydspissen av Syd-Amerika og så opp gjennom de Chilenske kanaler og fjorder til Puerto Montt på den Chilenske Stillehavskysten ble både opplevelsesrik og krevende.
Seilturen fra Mar del Plata og ned til rundingen av Syd-Amerikas sydspiss, Tierra del Fuego, var nok på mange måter den største utfordringen og vi var glade da vi seilte inn i Beaglekanalen. Og det er ikke for ingen ting at den blir kalt ”isbreenes aveny”. Veldig flott! Videre gikk turen nordover gjennom de øde Chilenske fjordene og kanalene, omkranset av høye fjell og isbreer på vestsiden av Andesfjellene. Vi sitter igjen med fantastiske minner både fra den voldsomme naturen og ikke minst menneskene vi har truffet.

Deretter sto den neste lange etappen for tur. At Stillehavet er stort er jo noe alle vet. Men hvor stort det egentlig er gikk gradvis opp for oss etter at den ene uka etter den andre med seiling og bare hav ble lagt bak oss. Det er ikke fritt for at man føler seg liten og ydmyk overfor naturen der vi seiler, alene i en liten båt, ukesvis fra nærmeste befolkning i dette kollossale havet. Kanskje ikke så rart at det tar litt tid å fordøye alt.

Seilingsmessig har det siste året bydd på de fleste utfordringer en seiler kan ønske seg. Sydatlantern kunne tilby oss alt fra fine seilforhold til stormer og grov sjø. Patagonia kjølig, en god del regn og mye jerngenoa. Og ikke minst perioder med sterke vinder som gjorde at vi ble liggende værfaste. Da vi kom nordover til tropene igjen hadde vi alt fra blikkstille til fine passatvinder, men også kulinger og mye sjø.

Nå har vi holdt oss på den sydlige halvkulen hele året. Fra sommerlige temperaturer i Mar del Plata til mer kjølige forhold, lave badetemperaturer og enkelte ganger snø i lufta i Patagonia, selv om det egentlig var sommer der på den tiden. Etterhvert som vi kom nordover i Stillehavet og opp i tropene ble temperaturene straks mer behagelige. Klimaet i den tropiske delen av Stillehavet er fantastisk. Sjøtemperaturen ligger stabilt på mellom 25 og 30 grader, men heldigvis er luftfuktigheten ikke så høy som vi opplevde i Brasil og varmen kjentes ikke så kvelende. Når vi på slutten av året satte nesa sydover, ble lufta friskere igjen og vi møtte våren på New Zealand.

Lokalbefolkningen vi har truffet er overalt hyggelige og gjestfrie, kanskje spesielt polyneserne. Det er vanskelig å forestille seg at kanibalisme var utbredt på flere av øyene for bare for noen få tiår siden. Vi følte oss velkomne overalt selv om vi ikke lenger sto på menyen deres.
Levestandarden i denne delen av verden varierer enormt og forskjellene mellom fattig og rik var nok kanskje størst i Argentina. Og fra veldig enkle forhold i småstedene i Chile og på de mindre øyene i Tonga til europeiske forhold i de større byene i Sør-Amerika og Fransk Polynesia.

 Men uansett enkle forhold, så har den moderne verden også innhentet disse områdene. Til og med i det lille samfunnet Puerto Eden, langt ute i den Chilenske skjærgården hvor det bodde bare120 mennesker, fikk vi låne internett på skolen som gikk via satellitt. I telefonkiosken sto det en satellittelefon som det kunne ringes fra mot betaling. Det samme på Palmerston som ligger så isolert at de bare får forsyninger 3-4 ganger i året. Her var det også internett, telefon og TV.

Noen høydepunkter brenner seg naturligvis dypere fast enn andre. Følelsen når vi rundet spissen av Syd-Amerika og seilte gjennom Estrecho de Le Maire i grålysningen tidlig en morgen i slutten av januar kan vanskelig beskrives, men bør oppleves. Ankringen i ei bukt like etter rundingen med fri utsikt rett ut i Drakestredet og med Antarktis som neste fastland, glemmer vi heller ikke så fort.
Beaglekanalen med alle isbreene, særlig Seno Pia. Å ligge værfast i Magellanstredet i over en uke. Oppholdet i Puerto Eden, det første lille samfunnet vi kom til i den Chilenske skjærgården, hvor vi spiste middag sent en kveld med de lokale på ”restauranten” som egentlig var stua til Don José. Og i Stillehavet står besøket på Palmerston særdeles høyt. En fantastisk stillehavsidyll og utrolig flotte mennesker.
Og så Tonga naturligvis med besøk hjemmefra. Vi hadde to og en halv flotte uker sammen med Ole og Åse og mange gode minner. Vi var heldige og fikk sett mye knølhval, mye bading og opplevelsesrike besøk hos de lokale rundt på øyene i dette enkle lille kongedømmet. For ikke å snakke om da både vi og båten ble velsignet for en trygg seilas videre på alle hav av en prest langt inne i skogen på en av øyene.  Det ble tomt i Kilico da gjestene satte seg på flyet tilbake til Norge igjen.


Og også vårt faste mannskap som har ”seilt” med oss hele sesongen. Leif, LA3ZH, i Kristiansand. Vi har hatt kontakt med ham nesten daglig både i Atlanterhavet og gjennom hele Stillehavet via kortbølgeradioen. Vi har hatt stor glede av kontakten og stor nytte av værservicen hans og vi håper og tror at han også har hatt litt glede og utbytte av å være med oss på turen på nært hold.

Naturmessig har det også blitt mange nye opplevelser. Mye lekne sjøløver som knives om oppmerksomhet, majestetiske albatrosser som seiler grasiøst i timesvis, pingviner, delfiner, skilpadder og hai. Og for ikke å snakke om hval. Mange forskjellige arter etter det vi kan bedømme. I Tonga hadde vi mange nærkontakter med knølhvalene som hadde tatt turen til tropene for å føde og pare seg på nytt. Mektige opplevelser som har brent seg godt fast.

Fra vi forlot Mar del Plata 10. januar har vi tilbakelagt drøye 12.000nm, noe som tilsvarer omtrent en halv jordomseiling rundt ekvator. Det har blitt mange lange strekk og vi har hatt 83 døgnseilaser dette året. Det igjen vil si rundt 2000 timer med døgnvakt. I tillegg kommer alle ukene med dagsetapper naturligvis, særlig gjennom Patagonia. Over lange perioder har vi levd alene, tett på hverandre på noen få kvadratmetre døgnet rundt, men vi er fortsatt gift og trives godt.

Men selv om syd-Amerika og hoveddelen av det sydlige Stillehavet ligger bak oss, så er det mange land og spennende steder å besøke i den vestre delen av dette enorme havet, like syd og nord for ekvator.

Nå gleder vi oss først og fremst til å komme hjem til Norge og feire jul sammen med Kim og Linn. Når vi på nyåret kommer tilbake til New Zealand vil vi prøve å se oss litt mer om i dette flotte landet. Og når orkansesongen er over lenger nord, gleder oss til å seile videre og oppleve mer av denne delen av verden som tross alt er ganske så fjernt fra Norge, både geografisk, naturmessig og kulturelt.

I dag setter vi oss på flyet og tar fatt på den lange hjemreisen. Det blir dårlig med blogginnlegg den tiden vi er hjemme i Norge, men vi er tilbake igjen i Kilico i begynnelsen av februar neste år og da håper vi at mange vil finne det interessant å følge med oss på nye eventyr.
Bilder fra New Zealand er lagt ut under Fotoalbum på høyre siden.

Kaurimuseum

Kauritreet står sentralt i New Zealands naturhistorie og går flere millioner  år tilbake. Siden det er så få igjen av dem er de fredet. Og ikke nok med det, et eget Kaurimuseum er bygd nettopp for dette treet et stykke syd for Whangarei. Besøk på museet har stått på lista vår siden vi kom hit.
Eli og Jan på den flotte SY Jenny av Bergen har hatt båten her i Whangarei det siste året. På fredag ble den satt på vannet og de kom opp til Town Basin hvor vi også ligger. Jan har vært her en stund og jobbet på båten og har også bil her. I dag var vi så heldige å bli invitert med på tur til Kaurimuseet. Det er vel første gang noen av oss er på et museum for et spesielt treslag. Men besøket sto så absolutt til forventningene. Selv en relativt liten utgave av arten som var vist på museet var over 900 år gammel da den ble feldt. Det er funnet flere godt bevarte stokker i myrer som er karbondatert til å ha havnet i myra for 40.000 år siden og mindre deler av trær som dateres flere hundre tusen år tilbake.

Det største treet som man kjenner til i nyere tid ble hugget rundt 1870 og var 28 fot, 8,54m i diameter og over 26m i omkrets. På bildet som viser de store ringene på veggen, viser den ytre ringen hvor stor denne trestammen i virkeligheten var.
Museet viser også hvordan man hugget og behandlet kjempene og hvor mye fine møbler og annet som har blitt laget av dem. I dag er særlig souvernirer laget av stokker som er tatt opp av myrene veldig populære og det lages utrolig mye flott av dem.
Ellers så går det på innspurt for pakking og klargjøring for hjemreise midt i uka som kommer. Magne fra Tananger kom også innom et par dager i forbindelse med at han vurderer å kjøpe en seilbåt som ligger til salgs i Opua.
Kilico får seg en grundig gjennomgang både utvendig og innvendig og mye står på hodet om dagen. Det er mye som skal pakkes om og noe skal bli med hjem. Og ikke minst må vi finne ut om det er reservedeler eller annet som vi bør sørge for å få med hjemmefra når vi drar tilbake igjen utpå nyåret.

Whangarei Falls og Kauritre

Som vi har skrevet om tidligere så er det mange fine turstier tett inntil byen og vi tar en tur så ofte vi kan.
I dag var det knallfint vær og det var ikke vanskelig å bestemme seg for å ta en skogstur på formiddagen.
Et stykke opp i elva er det en liten foss som heter Whangarei Falls og er rundt 25m høyt. Selv om den ikke akkurat er som Iguazu fallene i Sør-Amerika så er det en riktig så idyllisk foss som blir flittig besøkt.
Et av de mest spesielle trærne her på New Zealand heter Kauri. Selv om det kan bli 50m høyt er det ikke det høyeste treet på NZ, men det er så absolutt det største i volum. Tidligere fantes det over store deler av NZ, men de få som er igjen i dag er fredet. De største som finnes i dag er rundt 5m i diameter og har en omkrets på over 15m. På slutten av 1800 tallet ble det registrert et Kauri-tre som var 8,5m i diameter og over 26m i omkrets. I tillegg har det ved flere anledninger blitt funnet godt bevarte eksemplarer i myrer som har viser seg å være så mye som 40.000 år gamle. Treet har en kraftig sylindrisk stamme som bråstopper i en krone på toppen. Det blir laget noen flotte møbler og pyntegjenstander av det flotte treverket har vi sett.
Via en liten sidesti ikke langt fra fossen kan vi se noen små eksemplarer av arten, men det skal finnes flere og større andre steder her på Nord-Øya som vi håper vi kan finne ved en seinere anledning

Auckland

Vi hadde et par ting å ordne i Auckland og tok bussen ned og fikk sett oss litt rundt i byen et par dager.
Auckland med sine 1,3mill innbyggere er ikke New Zealands hovedstad, men allikevel landets desidert største by med en tredjedel av landets totale befolkning. Beliggenheten gjør at byen også har tilgang til det Tasmanske hav på vestsiden, men det er mot Stillehavet på østsiden havnen, hovedinnseilingen og selve sentrum ligger.
Det er vel ikke for ingen ting at byen har fått tilnavnet "City of Sails" og det er arrangert to America's Cup seilaser her.
Byen har en stor havn og her dreier det meste seg om båt og er et naturlig stopp for service og vedlikehold av båter i alle størrelser. Vi har vel ikke sett så mange virkelig store megayachter samlet på et sted noen gang.
Aldri har vi sett så stort utvalg av båtutstyr og tjenester noe sted heller.
Auckland bekrefter også inntrykket av hvor reint og ordentlig alt er i dette landet. Man må lete for å finne søppel som slenger og tagging har vi ennå til gode å se.
Byens midtpunkt og kjennemerke er Sky Tower som med sine 328m er det høyeste bygget på den sørlige halvkule. Nå kom vi riktignok ikke helt opp til toppen av spiret, men det var allikevel en fantastisk utsikt på publikumsnivåene.
Men etter et døgn i storby er det godt å komme hjem til Kilico i Whangarei igjen

Taubåt

Det går på vasking og vedlikehold om dagen.
Seilene er vasket, tørket og levert til seilmakeren for service og småendringer. Og i går fikk en del tauverk en etterlengtet vask og tørk. Fra å være noen stive pinner fulle av salt blir de myke og fine som nye igjen.
Her er det fri tilgang på ferskvann og til og med vaskemaskin i marinaen så båten har sett ut som en sigøynerleir med klesvask til tørk daglig.
Her finnes bedrifter og butikker for alt tenkelig av service og utstyr for båt og vi får god hjelp av andre seilere som har vært her over lengre tid til å finne fram til de rette. Det er lenge siden sist vi hadde så god tilgang til tjenester og deler.
Ellers nyter vi våren, fuglekvitter, de lange lyse kveldene og turer i skogen. Så langt stortrives vi i New Zealand.

Flora og fauna

Bare 10 minutters spasertur fra havna er vi i skogen med fine turstier.
Vi kan vel si det sånn at det ligger et stort potensiale i å forbedre formen.
Den kan bare bli bedre etter et halvt år i båt gjennom Stillehavet.

Som sagt, fine turstier i variert terreng med frodig vegetasjon og mange rare planter og trær som vi ikke kjenner. Ta f.eks. treet på det nederste bildet som vi fant ved skolen til Tove, datteren til Sharron. Vi må innrømme at vi ikke greier å artsbestemme det. Det er riktignok noe kjent med utvokstene på stammen.

På grunn av sin beliggenhet og lange isolasjon fra resten av verden har New Zealand en unik flora og fauna. De første menneskene kom ikke hit før et sted mellom år 500 og 1300 e.kr.

Da var mesteparten av landet dekket av skog og med unntak av et par flaggermusarter fantes det ikke pattedyr her, kun fugler. Og en del av dem kunne faktisk ikke fly engang. Ganske spesielt.

Nybyggerne har innført 53 nye pattedyrarter etter det vi har kunnet lese i store norske leksikon. Rundt 30 av disse forekommer i frittlevende tilstand. Det finnes ingen slanger eller andre farlige dyr her og det er det vel ikke så mange andre land som kan konkurrere med.
Landet har et stort husdyrhold og landbruket er landets største næring.

Statistikk

Vi er gledelig overrasket over at så mange finner interesse i å følge oss på www.kilico.no. Og på bloggen vår kan vi også få statistikk over hvor leserne våre kommer fra. At det jevnlig er lesere fra mange forskjellige land synes vi også er veldig hyggelig.

Vi har kommet oss vel tilrette her vi ligger midt i smørøyet i Whangarei. En hyggelig by med gangavstand til det meste og det ser ut til at det er mulig å ordne det meste som har med båt å gjøre.
World Cup i rugby har gått av stabelen i Auckland i år og New Zealand var ikke snauere enn at de stakk av med seieren etter å ha slått Frankrike i finalen. At rugby er en så stor sport på verdensbasis hadde vi ingen anelse om fra før og den blir sikkert ikke mindre her i landet etter seieren.

Og vårt gode inntrykk av landet og Kiwiene blir bare forsterket for hver dag.
Av New Zealands drøye 4 millioner innbyggere bor 3mill. på Nordøya og 1 mill. på Sørøya. Landet er verdens mest geografisk isolerte land og nærmeste nabo, Australia, ligger 2000km unna. Opprinnelig var landet bebodd av Maorier som nå bare utgjør snaue 15% av befolkningen.

Framme i Whangarei

Innseilingen til byen er ganske lang og det tok oss tre timer opp elva før vi var framme i Whangarei Marina Town Basin selv med bra medstrøm.

Vi ble mottatt av Sharron, sjefen i marinaen som vi har truffet før i Tonga og som snakker flytende svensk.

Marinaen ligger midt i byen og så langt er inntrykket veldig bra. Reint og ordentlig overalt. Vi tror dette blir en bra plass å bli liggende en stund.

Under Fotoalbum på høyre siden er det nå lagt inn bilder fra Tonga.

Tutukaka Harbour

Vi har jo ligget stille noen dager og det er på tide å komme seg videre sydover mot Whangarei. Det blåste friskt i går og det var en del gammel dønning når vi kom ut i åpen sjø igjen, men siden vi skulle samme veien som bølgene så har vi hatt en fin dag.
Innløpet til Whangarei er både langt og smalt og etter det vi vet så blir det en del tidevannsstrøm der. Derfor gjorde vi en stopp og ankret for natta i den idylliske bukta Tutukaka Harbour. Trangt innløp direkte fra havet, men innenfor fant vi en flott ankerplass uten svell.
Badetemperaturen er på friske 17 grader, men deilig allikevel å få tatt et siste bad direkte fra båten før vi legger oss til inne i Whangarei.
Bildet er fra klippen Hole in the Rock på vei sydover