fredag 30. august 2013

Northern Territory


Vi utsatte avreise fra Darwin et par dager i påvente av bedre seilvinder. Og da ble det også tid til å besøke Kakadu nasjonalpark som er lagt under World Herritage Sites.
Det var en lang kjøretur, gjennom Wet-Land og over området hvor Mary Rivers mange bielver ender ut i Arafurasjøen. Mary River er den elven i Australia som har størst tetthet med krokodiller.

På veien møtte vi en strøm av såkalte Road Trains – Australias hovedtransportmiddel nummer én over de enorme avstandene i dette landet. Vogntogene kan være godt over 50m lange og veie  langt over 100 tonn. En trekkvogn kan ha enten 3 eller 4 hengere etter seg. Når man ligger bak dem og de kjører over en liten dump i veien ser det helt nifst ut – omtrent som en enorm slange som åler seg framover.

Og ikke minst alle termitt-tuene. Noen kan bli flere meter høye og andre igjen små, men så tett at det nesten ser ut som en kirkegård vi passerer.


Store områder her lengst nord i Australia er satt av som reservat for Aboriginal-folket, urbefolkningen som kom til Australia for mellom 40- og 50.000 år siden. Dette folket har, som indianerne i Amerika, vært skikkelig underkuet og først i de senere år fått visse rettigheter i samfunnet.
I Darwin ser vi ganske mange av dem og ikke alle ser ut til å ha det like bra, dessverre.

Vi passerte etter hvert også South Alligator River og inn i Kakadu nasjonalpark hvor det blant annet er opprettet et kultursenter for å vise en del av Aboriginal-kulturen.
Videre gikk turen til et sted med det enkle navnet Ngurrungurrudjba, eller på engelsk Yellow River. Det er skikkelig tungegymnastikk å prøve å si det opprinnelige navnet fort.


Yellow River er et skikkelig våtlandsområde og vi tok turen ut i våtområdene med spesialbåt og guide som fortalte oss om alle de rare fuglene vi så og viste oss mange krokodiller.

Til slutt gikk turen til Ubirr, et klippeområde lenger nordøst med ”Rock Art” – mange tusen år gamle malerier på klippeveggene og flott utsikt.

Vi har jo hørt om at det er krokodiller i Australia og særlig i den nordøstre delen med de såkalte "Salties", saltvannskrokodillene, men at det er så mange krokodiller og så mange hensyn å ta i den forbindelse kom litt overraskende på oss.
På grunn av det verdifulle skinnet ble de tidligere jaktet så sterkt på at de var nærmest utryddet. Dette medførte at de på 60-tallet ble fredet og siden den gang har bestanden tatt seg overraskende fort opp og er kanskje nå i ferd med å bli et problem igjen.

En lokal seiler vi har blitt kjent med var tidligere med i et korps som fanget nærgående krokodiller i feller. Han kunne fortelle at bare i havneområdet i Darwin fanget de hvert år rundt 250 krokodiller som så ble transportert langt ut i bushen og sluppet løs igjen.

Dyrene kan bli opp til 7-8m lange og det skal for mange år siden være skutt en som var over 10m lang.

De jakter på alt levende og kan hoppe så høyt at ¾-deler av kroppen er ute av vannet. Perlefarmeren i Escape River kunne fortelle at han en gang hadde sett en krokodille som hoppet opp og tok med seg flagget på en seilbåt.
I dag er det også noen godkjente krokodillefarmer i Australia som aler opp dyrene kun for det verdifulle skinnets skyld.


Tidlig på 90-tallet var det i Australia, som mange andre land i vesten, en skikkelig nedgangsperiode. Men landet sitter på verdifulle mineralforekomster, gruveindustrien blomstrer og råvarene er i dag med på å bringe landet helt opp i toppskiktet for land med solid vekst.
Julaften og 1.juledag 1974 ble Darwin rammet av cyclonen Tracy som raserte det meste av byen. Og det som tidligere var en litt ”laid back” utkantby er i dag blitt gjenoppbygd til en moderne by med 80.000 innbyggere og god vekst.
Det er også her mye turister, antagelig mye på grunn av den store nasjonalparken og Aboriginalreservatet.

Og Australierne legger heller ikke skul på at filmene med Crocodille Dundee har vært med på å øke interessen for urbefolkningen i landet.

Da vi ankom Darwin for noen dager siden hadde vi tilbakelagt 5.200 nm, bortimot 10.000 km, siden vi forlot New Zealand for 100 dager siden og har nå definitivt forlatt Stillehavet.
Litt vemodig må vi vel si, for vi har mange gode minner og kan se tilbake på veldig mange fine opplevelser, steder og flotte mennesker vi har møtt.



Da vi dro fra Puerto Monnt i Chile 30. april 2011 og ut i Stillehavet kunne vi egentlig ikke forestille oss hvor enormt dette havet virkelig er.
Og kanskje det skulle hatt navnet Cooks Ocean i stedet. Det er vel ingen andre som har satt sine spor så ettertrykkelig i dette enorme havområdet som kaptein James Cook. Mange steder finner vi statuer av ham, streder, kapp, ankringsplasser, utsiktspunkt og øyer som er kalt opp etter ham eller en av hans skuter.

I dag har vi sjekket ut hos Customs og imorgen sluser vi oss ut av marinaen og setter kursen nordvestover mot Kupang på Vest Timor i Indonesia.
Et nytt land og en helt annen kultur venter oss der. Skal bli skikkelig spennende.
Dette er en av de litt kortere overfartene og vi regner med å være framme midt i neste uke.

søndag 25. august 2013

Framme i Darwin


Ikke de helt store tingene som skjer på en overfart som fra Cape York til Darwin.
En del skipstrafikk i retning av Torresstredet og vi blir stadig flydd over av Australsk Customs som høflig tar kontakt på VHF og skal ha våre data for båt, nasjonalitet, ”last port of call” og ”next port of call” etc. En kveld ble vi også kontaktet av et Customs skip i samme ærend.

En natt hadde vi riktignok en pussig hendelse som vi nesten ikke trodde var mulig,
langt ute i Arafurasjøen.
Slepegeneratoren vår ladet ikke helt som den skulle og ved nærmere ettersyn viste det seg at en ”sea-snake” (orm) på omkring en meter hadde tvinnet seg godt fast til propellen (bildet av slepegeneratoren er tatt på dagtid og uten slange). Slanger langs Australias kyster er ikke akkurat noe vi verken ønsker å ta om bord som passasjer eller ta i med bare hendene.
Når vi seinere har undersøkt dette nærmere så viser det seg at man så absolutt skal holde fingrene unna. De kan være veldig giftige.
Men vi fikk den etter hvert løs fra propellen ved hjelp av båtshaken.

Mest sannsynlig var den blitt drept i runddansen med propellen eller i hvert fall veldig svimmel, for den virket ganske så slapp når den gled ned i vannet igjen.
Vi tar ofte med blindpassasjerer på overfarter, men vi må vel si at vi liker bedre fugler enn slanger i denne sammenheng.

Det siste strekket mot Darwin går gjennom Van Diemen bukta, en passasje på rundt 80nm med et sund i begge ender. Det er store tidevannsforskjeller i dette området og det medfører også mye tidevannsstrøm, særlig i de trange passasjene.

Sent på ettermiddagen seilte vi inn gjennom det første sundet, Dundas-stredet, sammen med to australske seilbåter. Etter en stund tok de kontakt på VHF’n og vi fikk mye bra informasjon om beste rute i forhold til strømmene.
Vi hang oss på og seilte sammen med dem hele natta og også det siste strekket inn til Darwin hvor lokalkunnskapen også kom oss til hjelp med en fin ankerplass bak en stor sandbanke som kommer tilsyne ved lavvann.
Alltid like godt å komme i havn og ankre etter en lengre overfart.

mandag 19. august 2013

Torres-stredet

Vi har hatt mange fine seildager innenfor barriererevet fra Lizard Island og nordover, gjort gode dagsetapper og funnet nattankringer i bukter ved fastlandet eller ved små øyer ute ved revet. Blant annet i Shelburn Bay måtte vi langt inn i den grunne bukta for å finne ly og hadde bare 40cm vann under kjølen ved lavvann på natta og over en nautisk mil ut til dypere vann. Morris Island var en annen liten sandbanke med et par palmer og noe småkratt, ellers bare Stillehavet på utsiden. Men den ga en nok ly for en god natts søvn.

Det er sterke advarsler mot krokodiller helt fra Cairns og nordover. Med unntak av Lizard Island som ligger så langt fra fastlandet, bør man ikke bade på vei nordover.
Av lokale seilere får vi gode råd og helst ikke engang gå ned på badeplattformen når vi ligger til ankers.
Vi tviler ikke på advarslene og kan vel tenke oss at velfødde nordboere står høyt på menyen hos krokodillene.
Vi kun gjort korte nattankringer for å sove og har ikke fått se så mye som en "saltie", som saltvannskrokodillene her kalles. Men vi vet de er der inne i mangrovene eller kanskje rundt båten når vi har ankret.

Kysten nordover har kritthvite strender og ser etterhvert ut til å ha snødekte koller. Av pilotboka kan vi lese at dette er silikasand.

Siste ankring før Cape York var Escape River. Vi kom fram sent på ettermiddagen i en frisk vind, kom oss over sandbanken ytterst og vel inne i elva ble vi kalt opp på VHF'n av perlefarmeren i bukta. Han fulgte oss med kikkert og ledet oss til en fin ankerplass bak en sandbanke et stykke inn.

Et par timer før daggry lettet vi anker, kom oss ut av elva og satte kursen mot nord - Cape York og stredet.

Torres Stredet, passasjen mellom Australia i syd og Papa New Guinea i nord er et traffikert område.
Det er mye skipstrafikk begge veier og myndighetene i Australia overvåker stredet nøye i forhold til smugling.

Samtidig er det mye tidevann å ta hensyn til og for å være helt sikre så sørget vi for å passere like før fullmåne og derved større forskjell mellom høy- og lavvann og mer tidevannsstrøm.
Vi kan lese at på grunn av passatvindene i Stillehavet er havnivået høyere på østsiden enn på vestsiden av stredet. Det blir litt å seile i nedoverbakke som når vi seilte inn i Middelhavet ved Gibraltar, selv om det ikke er merkbart i praksis. Og når vi i tillegg timer passasjen til oppadgående tidevann så får vi fin medstrøm gjennom stredet.

Vi rundet Cape York, som er Australias nordligste punkt, ved ni-tida på formiddagen og hadde en fin passasje før vi seilte inn i Arafurasjøen ut på ettermiddagen.
Nå trodde vi først at når vi seilte gjennom Torres så var vi ute av Stillehavet, men heldigvis ikke. Iflg. leksikonet vårt hører Arafurasjøen til Stillehavet og derfor blir det ennå noen dager til vi er helt ute.

Vi seiler vestover en ukes tid før vi gjør en kort stopp i Darwin for å sjekke ut av Australia.

fredag 16. august 2013

Great Barrier Reef og Lizard Island

Vi har forlatt Cairns og seiler den indre leia i Great Barrier Reef mot Cape York og Torresstredet.
Great Barrier ble lagt under World Herritage List over områder som skal beskyttes og bevares allerede i 1981.
Det blir også hevdet at korallrevet er verdens største levende organisme der det strekker seg 2300km langs kysten av delstaten Queensland, helt opp til Papa New Guinea-bukta. Det skal også være en av de få  naturlige formasjonene på jorda som er synlig fra månen.
Området er vel også det mest kjente turistmålet i Australia, noe blant annet turistindustrien i Cairns var et tydelig bevis på.

På ruta vår nordover ligger altså øya hvor, den gang, løytnant James Cook i august 1770 klatret opp til det som i dag kalles Cook’s Lookout for å se om han kunne øyne en åpning i barriererevet og ut i åpent hav. De eneste levende skapningene han fant på øya var Lizards, eller på norsk firfisler eller iguaner og derfor døpte han øya til Lizard Island.
Cook’s Lookout ligger på toppen av øya, 359m over havet og her fant vi en 360° fantastisk utsikt utover korallrevene.

Iguanene er skye og ikke så vanlige å se, men vi var så heldige å se en både på opp- og nedturen. Ellers er det en del mindre termitt-tuer rundt omkring.

Alle Australienere vi møter sier at dette er den flotteste øya i hele Great Barrier og uten at vi har vært innom så mange steder langs kysten ennå, så kan vi bare si oss enige i at det er en virkelig perle.

Øya har en flott lagune og flere lange strender. Kornstørrelsen på den hvite sanda er av samme størrelse som på små timeglass, veldig fin.

Og midt i bukta, med svømmeavstand fra båten, ligger et stort fint korallrev med de største ”clamps” (muslinger) vi noen gang har sett. En meter store og med munner som man kan stikke hele armen nedi, uten at vi prøvde det da. Og korallene er fargesterke og fine og naturligvis mye fisk.


Og enda finere korallrev skal det være i området rundt øya. Så gikk da dykkerkompressorene både sent og tidlig i båtene rundt oss på ankringen.
 
Men vi må videre og etter å ha fått med oss gode råd fra lokale seilere om ankringer og krokodiller setter vi kursen videre nordover i krokodilleland.

torsdag 8. august 2013

Cairns - Australia


De siste dagene i Luganville ble hektiske for å få gjort unna alt og sjekket ut før helga, eller så hadde vi måttet vente til mandag.

Men allikevel ble det tid til et dykk på vraket av SS President Coolidge, det amerikanske troppeskipet med 5340 mann ombord som sank like ved Luganville havn etter å ha gått på to av sine egne miner. Historien bak havariet er spesiell og heldigvis omkom kun to mann.
Et flott dykk og en fin opplevelse, ikke minst takket være dyktig dykkeleder fra Alan Powers dykkesenter.



Litt vemodig å forlate Vanuatu, et av de flotteste land vi har besøkt. Ikke minst takket være de helt spesielle menneskene vi har møtt her. Vi kommer gjerne tilbake igjen.

Og til tross for gammel overtro lettet vi anker og satte kursen til havs på en fredag.

Det ble etter hvert en fin overfart til Cairns i Austalia hvor vi etter drøye 9 døgn til havs ankom sent på søndagskvelden.
Alltid like deilig å kunne kaste anker, båten ligger helt i ro og ikke minst å nyte stillheten. Det er gjerne både mye bevegelse og mye lyder døgnet rundt når vi er på overfarter.

Mandag morgen kunne vi gå inn i havna for innsjekk.
Ikke så mye skjemaer her som i Fiji og Vanuatu, men til gjengjeld en skikkelig gjennomgang av hele båten.

Vi har nok aldri hatt så grundige tollere om bord og de endevendte etter hvert det meste og avsluttet med å ta om bord en narkohund som snuste seg rundt overalt.
Men det hele endte med at både tollere og hund måtte tusle slukøret i land igjen uten å ha funnet noe som ikke skulle være der.

Så kom karantenemyndighetene/biosecurity-folkene om bord. De gikk gjennom alt av matvarer og det som ikke er tillatt å ha ombord ble beslaglagt og alt annet kontrollert og de
tar naturligvis også søpla vår. Det regnes som spesialavfall.
Alt av treverk både ute og inne ble grundig kontrollert for termitter og mark. Nesten så skipperen tok det ille opp – tenke seg til å mistenke at det kunne være termitter eller mark i Kilico, hørt på maken!
Fangsten hos oss var heller beskjeden, kun litt i bunnen av en plastsekk,
noe som visstnok var godt under gjennomsnittet. Rekorden i beslag av forbudte varer fra en båt var hele 300kg.



Men tross alt, maten vår har aldri blitt undersøkt så nøye så nå kan vi trygt spise det som er igjen.
Dyrt er det også. Karantenefolkene skulle ha den nette sum av 330 AUS$, snaue 2000 NOK.

Cairns ligger veldig gunstig til i forhold til å besøke Great Barrier Reef, noe som gjør at det er mye turister her. Hver morgen går det en armada med store turistbåter ut til revene.


Byen er allikevel ganske trivelig. Et flott parkområde hele veien mot sjøen. Her er det alt fra svømmebasseng til lekeområde for barn, mosjonsapparater og flere grillstasjoner som gjerne benyttes til langt på kveld. Her ser vi ofte grupper med ungdommer som samler seg, griller, spiser og har det hyggelig sammen på kveldene.

Det vi kanskje legger mest merke til er hvor rent og ryddig det er overalt. Det er en selvfølge både for unge og gamle at de plukker med seg alt av søppel før de forlater området. Og sånn er det over hele byen.

Det er mange år siden sist vi sist lå i en så dyr marina, men den ligger sentralt til og har naturligvis alt av de vanlige fasilitetene; sanitæranlegg, vaskemaskiner og som over alt ellers, eget vann- og strømuttak for hver båtplass, etc.
Etter noen uker litt utafor alfarvei er det greit å komme til litt mer siviliserte forhold hvor vi kan få ordnet det meste. Vi trenger noen dager for å gå over utstyr, vaska mye tøy og gjort oss klare for videre ferd nordover. 

søndag 4. august 2013

Nytt land i sikte

Etter drøye 9 døgn ser vi fastlandet i Australia komme fram i disen.
Vi seiler inn gjennom Great Barrier om et par timer og regner med å være inne i Cairns i god tid før midnatt.


Det har vært en flott overfart, særlig de siste døgnene, med fint vær og flotte seilforhold.
Månens syklus gjør at den først dukker opp ved 3-4 tida på natta og da også bare som en liten skalk som ligger på ryggen på nattehimmelen. Men en fantastisk stjernehimmel og til tider bra med morild i sjøen.

Fiske har også vært godt og i går ettermiddag dro vi ombord en Barracuda på 6 kg. Det er mye god mat og det blir fråtsing i fersk fisk.