Fangeøya

Midt i innseilingen til Rio de Janeiro, ligger det en liten holme/skjær med en litt spesiell historie. Det er holmen helt til høyre på bildet som det skvalper rundt. 
Holmen har en gang i tiden vært fangeøy og cellene befant seg i tunneler under øya, det vil si under havflaten. Ganske rømningssikkert kan man si og sikkert ganske fuktig klima. Noen av tunnelgangen/cellene hadde så lav takhøyde at fangene aldri kunne stå oppreist, bare sitte på huk, krabbe eller ligge. Dagslys så de aldri. Må ha vært et ganske så trist sted.
Fengselet opphørte visstnok etter en springflo som oversvømte inngangene, fylte alle cellene med vann og alle fangene druknet.
På fjelltoppen like ved marinaen her, er det flere militære anlegg. Disse er delvis åpne for besøkende i helgene og man blir kjørt til toppen med minibusser da det ikke er lov å gå fritt i den nedre delen. Men når man kommer opp får man kanskje den beste utsikten i hele området.
Med ryggen mot Niteroibukta ser vi over til Sukkertoppen og i bakgrunnen Kristusstatuen og deler av Rio sentrum. Like utenfor bildet til venstre ligger Copacabana og Ipanema som vender ut mot Atlanterhavet. Sundet er den eneste passasjen fra havet og derfor hovedinnseilingen til den store Rio-bukta.

Brasilianere og mat

Innimellom prøver vi å få unna litt vask og vedlikehold. I dag var det både klesvask og båtvask. Riggen fikk seg også en sjekk samt at masta fikk et strøk olje igjen.
Sola tar hardt på her. Vi tok i bruk et helt nytt flagg da vi dro fra Kanariøyene andre uka i februar og det er alt helt utslitt. Det begynte å bli frynsete allerede midt i april, mens det i Middelhavet holdt et helt år.

Susie holder koken. Vi lurer på hvor hun henter all energien fra. Siste lørdag hver måned arrangerer hun en stor lunsj i klubben for medlemmer og vi ble naturligvis også invitert. Timene går fort i godt lag og det ble mørkt før vi brøt opp.
Sent på kvelden banket det på båten. Det var Susie igjen som kom med blomsterbukett. Etter noe rydding fra et annet arrangement ble det blomster til overs og da tenkte hun naturligvis på oss. Veldig hyggelig. Ikke hver dag vi har blomster i båten akkurat, men det går fint når vi ligger i havn.
Som sagt før så er brasilianerne glade i god mat og aller helst mye. I tillegg er de veldig sosiale og det ser ut til at de benytter en hver anledning for å komme sammen og spise godt.
Nå har det vært kortbukseføre i flere måneder og vi er spente på om de andre klærne i skapene har krympet. Det må i så fall være på grunn av varmen og fuktigheten.

Visaforlengelse

Visa for oss og oppholdstillatelse for båten i Brasil må forlenges. Hvis ikke blir vi utvist og må i tillegg betale toll for båten.
Det er heldigvis bare to etater som er involvert, Policia Federal og Receita Federal. Og her i Niteroi, som ellers i Brasil, så ligger ikke disse kontorene akkurat i de mest attraktive strøkene av byen, men heller litt bakenfor og snakker naturligvis kun portugisisk.
En del skjemaer må fylles ut og disse skal bl. annet inneholde fars og mors navn, døde eller levende. I tillegg må man registrere søknaden via internett selv og betale en avgift i et eget kontor for innbetaling til det offentlige. Så til slutt var alt klart og visa og båtpapirer i orden.
Ellers så lider vi ingen nød her i marinaen. Clube Naval Charitas har rundt 1000 medlemmer og disponerer et område på land på drøye 57.000m2 som er fullt utnyttet med det meste av fasiliteter som vi fritt kan benytte. Svømmebassenget på bildet er en del av det.

Rio by night

Susie og Renato ba oss med på en kulturell aften på Morro da Urca sammen men sin vennegjeng.
Susie hadde som vanlig organisert det hele, vi ble hentet i havna med minibuss og de andre ble plukket underveis. Vi fikk dermed også en tur over den 14,5 km lange Rio-Niteroi brua, som med sine 8 kjørefelt, er den største i sitt slag på den sydlige halvkule. Vi spiste en nydelig middag sammen før vi tok gondolbanen opp.
Morro da Urca er nabofjellet til Sukkertoppen hvor man mellomlander med gondolbanen når man skal opp til selve Pão de Açúcar.
Opplegget på toppen startet ikke før halv ti om kvelden og var ikke ferdig før godt over midnatt.
Litt forskjellig innslag som ble avsluttet med den vistnok kjente russiske pianisten Vadim Rudenko. Det var helt tydelig at det ikke var første gangen han spilte piano. Skipperen konkluderte med at han ganske sikkert ikke kunne ha gjort det bedre selv.
En flott kveld med et fantastisk skue over Rio by night.

God service

Vi må nesten fortelle litt om Susie (dama i sort topp bakerst til venstre på bildet) som er en stor ressurs for oss besøkende her i marinaen.
Hun er født engelsk, men kom til Brasil allerede som 3-åring og så tidlig som i 1979 dro hun og mannen Renato på jordomseiling i 6 år. Siden har de bodd i båten sin her i Brasil, de 10 siste årene her i Charitas. Det vil si at de har bodd i båt i over 30 år nå.
Men hun glemmer ikke langturmiljøet og liker å holde kontakt med langturseilere. Hun hjelper oss med alt fra å kjøre å fylle gassflasker, gi oss råd og tips om hvor og hvordan vi finner alt vi ønsker å se her i Rio og kommer hele tiden med nye tips.
Når det er flere turbåter i havna, arrangerer hun felles samling i klubben hvor alle har med seg mat og så smaker vi litt på alt. Det ble et måltid med innslag fra både fra Thailand, de franske alper og middelhavskyst og Brasil, i tillegg til fra Norge.
Og på toppen av det hele så fylte hun i dag den én måned gamle bilen sin med dieselkanner og kjørte til byen og fikk dem fylt.
Hun inviterer oss med på både det ene og det andre, så det spørs når vi klarer å rive oss løs herfra.

Copacabana og Ipanema

Man kan ikke ha vært i Rio uten å ha besøkt Copacabana, en av verdens mest berømte strender.
Copacabana, hvor den 4 km lange stranden ligger, er egentlig en bydel i Rio, med rundt 400.000 innbyggere. Bydelen het egentlig Sacopenapã og ble omdøpt til Copacabana etter at det ble bygget et kapell til ære for jomfru Copacabana av Bolivia.
Stranden er veldig fin og der den ligger direkte ut mot Atlanterhavet og store havsdønninger med friskt vann ruller inn. Her både sol- og vannbades det året rundt.
Særlig sanden på stranda, hvis man kan kalle det sand. Det minnet mer om mel, hvit, ren og fin.
Rett rundt odden mot syd ligger en annen strand, Ipanema. Kanskje ikke så kjent som sin nabo, men veldig populær, særlig blant den yngre garde. Det var her surferne holdt til da vi var her.

Corcovado og Kristusstatuen

Corcovado er navnet på det 710m høye fjellet hvor den berømte Kristusstatuen er plassert.
Statuen er 30m høy og fingerspennet er på hele 28m.
Nå har vi gjort som Ingrid Espelid og "juksa lite granne" med bildet, for hele statuen er nå omgitt av stillaser da det pågår restaureringsarbeider.
Stillasebyggerne har en luftig jobb som det fremgår av det andre bildet.
Fjellet ligger i en nasjonalpark og vanligvis transporteres alle turistene med tog opp til toppen, men det kraftige regnværet for en tid siden førte til skader på skinnegangen så den må repareres og vi ble derfor fraktet opp med egne minibusser.
Men utsikten er det ingen ting å si på. Skal tro om det finnes andre byer i verden med mer spektakulære omgivelser samlet på ett sted og som man kan beskue på en gang fra flere av fjelltoppene rundt byen?

Apropos buss; ja, for er det noe det er mye av i Brasil, så er det busser. Dette er kollektivmiddel nummer én og det kryr av dem. Den største utfordringen er å vite hvem buss man skal ta. Men vet man nummeret så stopper de gjerne hvor som helst for å ta deg på. Veldig effektive og det går virkelig unna i svingene. Som i så mange andre land har sjåføren ingen ting med penger å gjøre, det er en egen person som tar seg av dette i det du kommer på bussen.
Vi liker å ta buss for det er her man treffer den vanlige brasilianer selv, om det ofte kan bli skikkelig trangt om plassen. Og så får vi oss gjerne en fin sightseeing samtidig, for bussene går som regel gjennom strøk av byen som man ellers ikke ville besøkt.

Man greier seg lenge med få ord

En av gamlegutta i seilklubben kom bort til oss da han hørte at vi ikke snakket portugisisk og lurte på hvor vi kom fra. Og joda, han var gammel U-båtkaptein og hadde vært i Norge flere ganger i forbindelse med å hente utstyr som den Brasilianske marinen hadde kjøpt i Norge. Han fikk ikke fullrost Norge og det norske folk og hadde bare godord å komme med.
Men han hadde bare lært seg tre norske ord i løpet av sine opphold der, nemlig; torsk, øl og damer. Med disse tre ordene hadde han greid seg bra i Norge etter det vi forsto. Han tok oss også med på en liten biltur og viste oss litt rundt i Niteroi og ga oss mye grunnleggende historie om Rio og området.
Brasil er et stort land og kysten er også lang. Turen vår fra Jacaré, der vi først fikk landkjenning og ned hit til Rio ser kanskje ikke så lang ut på kartet til høyre, men er faktisk 1370nm og det tilsvarer godt og vel turen Sandefjord - Lofoten, sjøveien. 
Bildet viser den berømte bydelen og stranda Copacabana, sett fra Sukkertoppen.

Sukkertoppen, Pão de Açúcar

Det er to Iate Club’er i Rio. Den ene tar ikke i mot gjestebåter og den andre er veldig dyr og heller ikke noe trivelig så vi valgte i stedet Niteroi, tvers over bukta og Iate Clube Charitas.
Det viste seg å være et godt valg. Det er vel det flotteste marinaanlegget vi har besøkt, med fine fasiliteter og bare en kort fergetur over til Rio.

Den franske båten Arpatas med Francoise og Jacques ombord har vi møtt flere ganger før og nå kom de også hit bare et par timer etter oss.
I dag tok vi fergen over sammen med dem og fikk sjekket inn hos havnemyndighetene før vi tok fatt på sightseeingen.
Etter en lang spasertur gjennom byen og langs stranden tok vi turen opp til Pão de Açúcar, The Sugar Loaf på nynorsk, eller Sukkertoppen på vanlig godt norsk. To virkelig luftige strekk med gondolbane og så var vi på toppen, 395 m.o.h.
Sukkertoppen ligger kloss ved innseilingen til byen og herfra har vi utsikt i alle retninger. Hele Rio, Corcovado og fjellene bakenfor, Copacabana, flyplassen som ligger midt i byen, hele innseilingen, Niteroi med den store broa over til Rio og flott utsikt ut over Atlanterhavet.
Et utrolig skue i ettermiddagssola.

Ellers så ønsker vi Linn lykke til på Kunstpinsa i Sandefjord og håper det blir mye folk som tar turen innom Kurbadet hvor hun skal gjøre sin semesteroppgave.

Rio de Janeiro

Vi fikk til slutt rullet oss rundt Cabo Frio, odden som må rundes før vi setter kursen vestover mot Rio de Janeiro. En blanding av grov Atlanterhavsdønning, kraftig motstrøm og vind, alt fra forskjellige kanter, gjorde det til noen timers huskestue.
Like før midnatt fikk vi på styrbord side følge av en lokalt regnbyge som skulle samme veien og det er ofte en del vind i forbindelse med sånne byger. Det passet oss fint for den ga samtidig bra medvind helt til innseilingen til Rio, hvor vi ankom i bekmørke, like før dagslyset skulle begynne å sloss om plassen med nattemørket.

Rio de Janeiro har jo tidligere bare vært noe vi har sett klipp fra på TV med karneval og flotte strender. Og ikke hadde vel vi for noen år siden trodd at vi skulle seile inn her på egen kjøl.
Men ankomsten i mørke gjorde det hele til en flott opplevelse.
Det første som møtte oss var den lange lysrekken langs strendene Copacabana og Ipanema. Deretter dukket den svarte silhuetten av den 395m høye Pão de Açúcar (Sukkertoppen) opp mot lyset fra byen bak. Og bakenfor det hele, den opplyste Pico do Corcovado (Kristusstatuen) høyt oppe på en 740m høye fjelltopp.
Etter hvert som vi seilte innover i den store bukta, kom dagslyset og detaljene vokste fram og alt fremsto på en måte helt annerledes.
Bildet er tatt fra Niteroi og viser Corcovado i morgendisen i bakgrunnen.
Vi gleder oss nå til å oppleve byen.

Buzios

Det lille stedet Buzios kom på verdenskartet da den ikke ukjente skuespillerinnen Brigitte Bardot holdt til her med en ung brasiliansk kjæreste en periode.
Ikke for det, Buzios er en fin perle og et populært feriemål for mange. Her er ingen høyhus, bare en liten landsby og mange private feriehus. Andre overnattingtilbud består i såkalte ”Pousadas”, det vil si gjestehus og privat innkvartering som det er mye av i Brasil.
Nå er nok dette begrepet tøyd litt her og flere av stedene gir nok mer inntrykk av å være små moteller med noen luksuriøse rom, men som sagt, ingen prangende  og store hoteller.
Nå utenfor sesongen er det ganske fredelig og rolig her, men vi kan godt se for oss at det er litt annerledes i høysesongen. Stedet ligger bare 3 timers busstur fra Rio de Janeiro, dit vi nå setter kursen.

Hipp hipp hurra!

Gratulerer med dagen!
Håper alle får en fin feiring og at værgudene holder tradisjonen vedlike med flott 17. mai vær.
Litt annerledes feiring for oss i år også. I fjor feiret vi jo sammen med Kim på Svalbard på
78̊ N og i år ble det i Buzios i Brasil på 22̊ S. Store kontraster både når det gjelder natur, lys og klima.
Vi regner vel ikke med å finne verken barnetog eller borgertog her i dag, men vi skal nok greie å feire dagen selv også.

Kveldsstemning før avreise

Tida går fort når vi er i havn. Proviantlageret skal fylles opp og ikke minst tar klesvask mye tid. Det er en måned siden sist vi hadde fri tilgang til ferskvann og da går Lillian løs på skittentøyhaugen så fort som mulig. Håndvasking er mye jobb og tar sin tid.
Og ikke minst tar myndighetene sin tid. Policia Federal holder til ute på flyplassen og Capitaneria dos Portos er inne i en militærforlegning nesten inne i sentrum. Begge steder må besøkes både ved ankomst og avreise.
Vi ba Jacques og Francoise i Arpatas over og hadde en veldig hyggelig kveld sammen. De dro videre morgenen etter, men vi kommer ganske sikkert til å treffe dem igjen seinere.
Kaldfrontene står i kø fra syd på denne årstida. Men når sønnavinden en gang i blant stopper opp for å trekke pusten, kan det bli et par-tre dager med lite vind og kanskje litt vind fra andre retninger før det tar i gang fra syd igjen i en uke eller tre.
Neste etappe er ned til Buzios, drøye 180nm sydover og det så en stund ut til at søndag var beste tid for avreise fra Vitoria. Men nye meldinger i dag tidlig gjorde at vi tok fortøyningene i dag og regner med å være i Buzios sent i morgen ettermiddag.

Vitoria

Temperaturen i vannet har gått ned mot 21 grader og det merkes godt, særlig inne i båten. Vi har også hatt noen dager med kald sønnavind, ja for det er sønnavinden som er kald her på disse breddegrader. Men ikke verre enn at det er som en vanlig god norsk sommerdag.
Landskapet endrer seg etter hvert som vi kommer lenger sydover. Ikke fullt så flatt lenger og litt mer fjell å feste blikket på.

Vi ble ganske overrasket da vi seilte inn i havneområdet og fant at mange av småbuktene er omkranset av svaberg og glatte skjær. Nesten som å være i Vestfold-skjærgården igjen, bortsett fra palmene og de lange sandstrendene ellers da.

Vitoria ligger egentlig på en øy og havna vi ligger i er i den nye og moderne bydelen med eksklusive boligområder og moderne og flotte høyhus.
Den gamle bydelen derimot er ikke noen ”høydare” akkurat. En rekke bygg som tydeligvis har blitt reist i all hast mens arkitektene hadde ferie, ødelegger helhetsinntrykket, men det moderniseres for fullt, så det kan jo hende det blir bra til slutt.

Iate Clube’n vi ligger i er ikke så stor, men ganske eksklusiv. Det kryr av mennesker ansatt her, selv nå i vintersesongen, både på kontorene og ute på anlegget.
I tillegg til oss er det en tysk charterbåt med portugisisk kaptein og en australsk aleneseiler på vei sydover. I ettermiddag kom også franske Arpatas som vi har truffet før.
Men de er snille med gjestebåtene her og vi betaler havneavgift kun etter antall personer og det vil si at vi betaler rundt 35 kr inkl. vann og strøm samt fri tilgang til serviceanlegg med toaletter og dusjer samt svømmebasseng. Australieneren, som er alene, betaler altså bare halvparten for seg og sin 46 fot lange båt.

Abrolhos - Vitoria

Vi fikk en fin tur også fra Abrolhos og til Vitoria. Selv om vi ikke så hval på Abrolhos, er vi ganske sikre på at det var hval rundt oss flere ganger på vei sydover. Store virvler, plask i vannet og noe sprut som vi antok var hval som blåste, så vi flere ganger på begge sider av båten. Men dessverre ingen som var oppe og slo med halen eller viste seg fram på annen måte.
Vel framme i Vitoria, fant vi en fin ankringsplass i bukta ved Iate Clube de Espirito Santo, like ved en liten øy med luksusvillaer. Kontrastene er store og noen fattige fiskere var ute både sent og tidlig og staket sine båter  rundt uansett vær.
I regnværet sent i går kveld hørte vi at det var folk like ved båten og da skipperen skulle ut for å sjekke, viste det seg at det var en liten åpen robåt med to fiskere ombord som lå ved rekka. De var sultne og spurte pent om vi hadde noe mat til dem og strålte som noen soler over det de fikk, takket og bukket og ville gjerne prate litt og vite hvor vi kom fra.
Snodig fiske de driver med forresten. Ror ut et garn langs land og deretter ror fram og tilbake mens de slår i vannet med store årer og lager så mye støy som mulig for å skremme fisken inn i garnet. Denne typen fiske har vi sett langs hele kysten her.
Under Fotoalbum på høyresiden er en link til bilder fra Brasil så langt

Abrolhos

Abrolhos-øyene viste seg å leve opp til forventningene selv om vi var utenfor hvalsesongen og derfor ikke så hval. Nå forstår vi godt hvorfor hvalene tar den lange turen fra Antarktis og opp hit for å føde i dette paradiset med godt temperert vann. Her blir de til ungene har blitt såpass store at de tåler å bli tatt med tilbake til de iskalde havområdene rundt Antarktis.
Vi fortøyde i en av de utlagte bøyene og fikk en fantastisk ettermiddag og kveld som eneste båt i området.
Abrolhos-området, som ligger drøye 30nm ut i havet, består av noen øyer med litt fjell samt store områder med rev og grunner. En god del av disse ligger tørt ved lavvann. På øyene er det også noen små hvite sandstrender hvor noen palmer har funnet grobunn og på fyrøya er det også noen hus. Området er fredet som naturreservat og det er bare på den ene av øyene man kan komme i land etter avtale med myndighetene.

Vi badet og snorklet i krystallklart vann over hvit korallsand og under oss svømte fisker i mange farger og en havskilpadde dukket opp og svømte dovent rundt oss og båten. Flokker med flyvefisk flakser ivrig over bukta før de tryner i vannet og forsvinner.
Det er også et yrende fugleliv på øyene med blant annet kolonier av maskesule og rødnebbtropikkfugl og mange andre vi ikke vet hva heter. Sjøfuglene er store og noen av dem minner om miniatyrutgaver av seilfly med sine lange smale vinger og lange haler.
De siste solstrålene skinte inn i cockpiten før sola forsvant i havet i vest og ikke lenge etter senker nattemørket seg og fyret begynner å sveipe sitt lys over oss. Stillheten minner oss om høstkvelder alene på Svenner, bare at her er temperaturen helt annerledes.
Vi våkner til nok en nydelig dag og oppdager at vi har fått besøk i løpet av natta. Det er den franske båten Arpatas som har ankret ved siden av oss og i tillegg har det kommet en motorbåt med dykkere fra fastlandet og lagt seg i en annen bøye. Arpatas har vi tidligere møtt på Itaparica og de kom til Ilheus kvelden før vi dro.
Vi skulle gjerne vært her i noen dager til, men det kommer en ny runde med sønnavær i morgen kveld og da ønsker vi å ha kommet oss til Vitoria.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Rovfisk

Vi har bada mange rare steder, men å bli angrepet og bitt av småfisk har ikke skjedd før.
Før vi forlot Ilheus tok skipperen seg en tur under båten med dykkemaske for å rense den lille propellen til loggiveren (den som gir oss farta vi har gjennom vannet) og jammen ble han angrepet av noen hissige småfisk med sylskarpe tenner. Forsøk på å skremme dem bort gjorde at de bare ble enda mer aggressive. Det ble bare et par små bitt og noen få dråper blod fattigere, men det var bare å komme seg opp igjen så fort jobben var gjort.
Vi nærmer oss Abrolhos-øyene som ligger like utenfor kysten halvveis til Vitoria.
Øygruppen er Brasils største og er kjent for sitt rike fugleliv og ikke minst undervannsliv.
Hit kommer flokker med hval fra Antarktis for å føde i perioden juni til september, så vi er dessverre litt tidlig ute.
Nå håper vi jo å få sett hval ordentlig på nært hold, men samtidig så ligger jo faren for å kollidere med dem i underbevisstheten. Særlig på nattseilas og det sies at de kan ligge å sove i vannflata, men det er flere eksempler på seilbåter som har kollidert med våkne hvaler også. Det kan jo være noen store kolosser på mange tonn så de kan gjøre stor skade.
Om vi gjør en liten stopp på Abrolhos eller ikke avhenger av været for øygruppen egner seg bare for godværsankring og videre har vi fortsatt halvannet døgn til vi er i Vitoria.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Engleskole

Vi fant denne elgleskolen i Ilheus, men klarte ikke å finne ut om det var en filial eller en konkurrent til den norske.
Det kan jo naturligvis være så enkelt at det bare er englebarn som får gå der.

Ilheus er tydeligvis en litt mer velstående by, i hvert fall å dømme etter alle motebutikker og elektrobutikker. Her ser vi heller ikke at folk bare går i de enkleste slippersene som vi har sett overalt ellers, men skikkelige sko og sandaler.

Værgudene melder at sønnavinden skal ta en pause fram til natt til mandag. Siden vi er medlem i deres menighet stoler vi på det og  regner med å lette anker i morgen tidlig og sette kursen sydover.

Solcellelamper

Vi fant disse solcellelampene på IKEA i Las Palmas og de er vi veldig fornøyde med. Batteriene kan tas ut og legges i sola om dagen og da lades de opp så vi kan ha leselys hele kvelden uten å stjele strøm fra båtens batterier.
Det blir en del lesing om bord, både på nattevakter til havs og på kveldstid i havner. Det er jo bekmørkt kl.18.00 så kveldene blir lange.

Ellers ikke så mye som skjer. Vi venter på at sønnaværet skal gi seg og gi oss en vinddreining mot øst så vi kan seile videre. Det er grunne havner videre sydover og neste gode havn er Vitoria, drøye 360nm unna.

Vi sliter litt med gummibåten som stadig får nye lekkasjer. Vi har en Zodiac som er ca. 10 år og disse har, som alle andre Europeisk-produserte gummibåter, PVC som materiale i pontongene. Disse tåler ikke den sterke sola her og limet holder heller ikke.
Joller som skal tåle sterk sol bør være laget av et stoff som heter Hypalon. Vi får se om vi får lappa og limt til vi kommer til Rio så får vi se om det er mulig å få tatt en profesjonell service på den eller evt. se om vi må skaffe oss en ny.

Bokhandleren i Ilheus

Ingen skal vel beskylde denne bokhandleren for ikke å fremme varene sine, men hvor lett det er å finne den boka en vil ha, er vel en helt annen sak.
Nå er ikke bildet tatt i dag, for her som overalt ellers, så er ganske mye stengt 1.mai.
Apropos kriminalitet;
Når vi er i land på litt tilfeldige utflukter så har vi stort sett med oss et lite kompaktkamera og de fleste bildene våre blir tatt med det. Det er ganske anonymt samt at det er enkelt å ta raske situasjonsbilder med.
Så også i går da vi gikk langs strandpromenaden på vei til supermarkedet og vi tok noen tilfeldige bilder her og der. Så ble vi stoppet av en småbarnsmor som spurte om vi var brasilianere, noe hun skjønte vi ikke var så fort vi prøvde å svare.
Men det hun var opptatt av var at vi ikke gikk rundt med kameraet i hånda og fristet skjebnen, men la det i ryggsekken så fort vi hadde tatt de bildene vi skulle. Vi har aldri følt oss truet, men det er jo et tankekors.
Ellers står alt bra til, lettskyet pent vær og fin temperatur. Vi venter nå på at vinden skal dreie litt mer øst før vi fortsetter sydover.