Fraktebåt eller ”Oyster-express”?

Hello, how are you, hører jeg en stemme si bak meg.

Det var sent på ettermiddagen og vi hadde akkurat ankret og jeg holdt på å vaske og rydde etter å ha slaktet en liten Wahoo på  3-4 kilo som vi fikk rett før vi seilte inn for nattankring ved den lille øya Uri.

Øya ligger i den store bukten Port Stanley på østkysten av øya Malekula, og vi skulle kun ta en rask stopp over natta for å seile det siste strekket opp til Luganville dagen etter.

Jeg hadde ikke lagt merke den gamle utriggerkanoen med en lokal fyr som kom opp bak båten.

Han ville som vanlig slå av en prat og det er alltid trivelig med disse menneskene som alltid er like blide, hyggelige og nysgjerrige på oss raringer som kommer fra alle verdens hjørner og ankrer utenfor landsbyene deres.

Etter litt småprat fikk han vite at vi skulle til Luganville dagen etter og da var han ikke sein om å be om haik.

Han hadde noen sekker med østers som han gjerne skulle ha solgt til hotellene og restaurantene i byen.

Og jo, naturligvis kunne han få haik og før sola sto opp dagen etter, plukket vi ham opp utenfor landsbyen og fikk stablet 5-6 store sekker med østers på dekk.

Turen opp til Luganville er som en tur Sandefjord-Lyngør, 40-45nm, og ville ta rundt 7 timer.

Det som er spesielt med Vanuaterne er at de spør pent og forsiktig når det er noe de ønsker. Samtidig prøver de alltid å gi noe tilbake.

Og Willy, som han het, kom som gjengjeld for haiken, med en klase store stekebananer, mandariner og et stort stykke maniyok lap-lap med blekksprut, pakket inn i palmeblader.

Lap-lap’en kan ha forskjellige basiser. Enten med maniyok knust med stein, taro (en stor rotfrukt som minner om potet i smak og bruk), jams, søtpoteter eller stekebananer. Som fyll kan brukes alt fra fisk, blekksprut, kylling eller kjøtt. Alt etter hva man har.

Og lap-lap’en stekes naturligvis pakket inn i palmeblader og i Omo, jordovnen som er så typisk for Stillehavsøyene. Utrolig godt.

I tillegg hadde han naturligvis også sovematta si, for han regnet med å bli i byen noen dager for å selge varene og vente på en lagelig skyss hjem igjen.

Så fort vi kom ut i rom sjø var Willy ivrig etter at vi skulle få ut fiskesnøret.

Det tok noen timer før det nappet, men til gjengjeld kunne vi hale om bord en ny Wahoo, denne gang på mellom 7 og 8 kilo.

Fra Wikipedia kan vi lese at Wahooen er en av havets raskeste fisker og kan gjøre en fart gjennom vannet på opp mot 100km/time. Så det er litt jobb å få sveivet den inn og få den om bord samtidig som vi seiler i 6-7 knop og 3-4m sjø akten på tvers.

Jeg prøvde å overlate innsveivingen til Willy, men etter en stund med tung sveiving hadde han mer lyst til å prøve å stå til rors. Han fikk kjørt seg litt i slingresjøen, men det gikk fint og Wahooen ble trygt halt om bord og sløyet.

Vi lot naturligvis Willy få fisken så han kunne selge den i byen og det var bare et stort glis og mange ganger ”thank you tumas” (Bislama for thank you so much) .

Nå har ikke havna i Luganville de beste ankringsforholdene, men vi fant en plass, og med jolla fullasta av østerst, en pen Wahoo, Willy og meg kom vi oss opp i elva og fikk den dyrebare lasta i land like ved markedet.

Willy var storfornøyd og vi hadde hatt en fin dag sammen og lært en masse om livet rundt på småøyene.

Markedet i Luganville, er som markedet i Port Vila, åpent 24 timer i døgnet, 6 dager i uka. Dette kommer av at mange av selgerne kommer enten fra øyene omkring eller fra landsbygdene et godt stykke unna og uten mulighet for å reise fram og tilbake.

Markedene består gjerne kun av et stort overbygd område, uten vegger. Og her bor og sover de blant varene sine gjerne flere dager av gangen.