mandag 13. juni 2011

Den lange etappen

Det hadde gått to og en halv uke siden vi avsluttet vårt syv ukers lange Patagoniaeventyr. I løpet av denne perioden hadde vi proviantert, vasket, ryddet, tatt service på motoren og sjekket og kontrollert det som var mulig.
I tillegg hadde vi også tatt oss tid til en tur til Bariloche i Argentina for å få et avbrekk i tilværelsen ombord. Selv om vi godt kunne tenkt oss en uke eller to til for å lade mer opp så viste kalenderen at vi nærmet oss slutten av april og vi hadde en lang etappe og et enormt stykke hav foran oss før vi kunne settee anker i Fransk Polynesia.
Været var lovende og 30. april seilte vi ut fra Puerto Montt.
Både vinder og strømmer i denne delen av Stillehavet gjør at vi må følge Humboltstrømmen og seile parallelt med kysten et stykke nordover før vi kan sette kursen vestover mot Polynesia. I verste fall må man helt opp til passatvindsbeltet som vanligvis begynner ved 20grader syd, men vi har også hørt at man enkelte ganger må enda lenger.
Været så i starten lovende ut for en tidlig kursendring, men det gikk ikke mange dagene før vi skjønte at det ikke ville nytte og da var det bare å fortsette nordover til S22 før vi kunne dreie vestover.
Men det viste seg at selv om vindretningen her var stabil fra SE så var vindstyrken langt fra stabil og vi hadde to til tre uker med veldig svake vinder. Selv om vi seilte helt nord til S17 hjalp det lite. Men tilslutt kunne vi sette kursen mer mot sydvest igjen og de siste dagene fram til Isla Gambier ga fine vinder og faktisk litt i meste laget det siste døgnet.
Totalt ble turen på godt over 4.500nm (nesten 8.500km), og tok oss halvveis vestover i Stillehavet. I løpet av turen har vi kun sett en annen båt, et lasteskip, ikke så langt nord for Robinson Crusoe øya. Ellers har vi vært helt alene på havet.
Vi har hatt noen delfinbesøk og ganske tidlig på turen fikk vi besøk av en flokk midt på natten med kraftig morild i vannet. Det var rene lysshowet. Først hadde vi våre tre morildstriper etter kjølen, vindroret og slepegeneratoren. Så kom lysstripene etter alle delfinene på kryss og tvers, over og under hverandre. Noen kom i full fart mot båten som en torpedo klar til treff, for så enten å gå ned og under kjølen eller dreie av kloss inntil skutesida. En fantastisk opplevelse.
Noen dager før vi kom fram til Isla Gambier, fikk vi besøk av en stor flokk med Pilot Whales i følge den engelske boka vår om delfiner og hvaler. Disse blir 5-6m lange, er helt butte i hodet og ser mer ut som torpedoer. De kom i full fart på kryssende kurs akkurat som en delfinflokk. Like før båten forsvant de ned og under oss før de fortsatte videre på andre siden. Må ha vært 15-20 dyr. Ellers har det vært usedvanlig lite liv både i vannet og i luften.
Fiske har også gitt lite av seg, kun en gullmakrell. Nå skal det sies at vi var litt sene med å få ut snøret og det hadde nok blitt mer fangst i Humboltstrømmen før vi dreide vestover.
Sjøtemperaturen steg behagelig fra 10-12 grader i begynnelsen til over 22 grader når vi kom opp i tropebeltet. Og vannfargen er bare som på film. Helt fantastisk blåfarge og ikke noe søppel. Bare flott.
Så hvordan får vi tida til å gå over så lang tid til sjøs uten å være i land eller se andre mennesker? Vi er jo bare oss to som går tett på hverandre på bare noen få kvadratmetre.
For det første så tar det ganske mye av døgnet bare å holde skuta gående døgnet rundt.
Det er mørkt 12timer av døgnet og da må det holdes vakt, korrigere seilføring og kurs etc.
Vi deler natten i 4 tre-timers vakter og dette gjør at førstemann går til sengs kl.18:00 og så skifter vi hver tredje time utover natten. Den som går av vakt kl.03:00 får lov til å sove så lenge det er mulig om morgenen, noe som kan gi en halvtime mer søvn på denne vakta. Derfor rullerer vi systemet hver dag. Men en frivakt gir vanligvis ikke mer enn to, kanskje to og en halv times søvn før man blir purret ut igjen.
4-5 timer søvn er jo alt for lite så vi må prøve å sove litt mer på dagtid.

Avhengig av værforholdene så er det å få sove en utfordring. Når været drar seg til og det blir mye sjø så lager vi oss en god sjøkøye på dørken, midt i båten, 60cm under vannflaten. Her er bevelgesene minst og med litt puter på alle kanter så kan vi sove ganske trygt uten å våkne med blåveis. I tillegg så er det lett for den som er på vakt å få kontakt med frivakta hvis noe skjer.
Nattevaktene er som regel kjedelige og lange. Hvis været er stabilt prøver vi å lese litt, lytte på lydbøker eller musikk, men hvis det er mer urolig så er det som regel nok å gjøre og man må passe mer på.
På dagtid går tiden fort. Innimellom ekstra soving så skal det bakes brød, middag og yoghurt skal lages, det skal vaskes opp og noen ganger vaskes klær. Småting, vil vel mange si, men ofte kan dette være både en utfordring i det hele tatt å få til og en risiko for skader. I tillegg må kokken som regel stroppe seg fast ved komfyren for å kunne få gjort jobben. Vi prøver å lage mat som krever minst mulig koking av vann som deretter må helles ut. Dette for å unngå brannskader.
Ved lite vind blir det mer jobb med skifting av seil etc. for å prøve å holde farten. Når det er mer vind blir det mer jobb med trimming og hele tiden følge med.
I tillegg har vi daglige kontrollrutiner for båt og utstyr, rigg og seil.
På så lang seilas blir det jo også noe vedlikehold på båt og utstyr. Utstyret utsettes for helt andre belastninger enn vi er vant til når vi er hjemme. Vi har i løpet av disse 6 ukene seilt like mye som vi vanligvis gjør på 4-5 år hjemme.
Vi har hatt litt problemer med slepegeneratoren vår og fire dager før vi kom fram gikk overgangsstykket mellom propellen og akselen til generatoren i stykker. Den lar seg ikke bytte til havs, men heldigvis skjedde det ganske seint på turen.
Glassfiberantennen vår til SSB'n blåste tvers av i den kraftige vinden på Robinson Crusoe øya, men den fikk vi heldigvis lappet sammen igjen. Ellers så brakk den øverste spilen i storseilet den siste natta så det skapte heller ikke de store problemene.
Bortsett fra dette så har det meste fungert greit. Vi er rimelig selvhjulpne, lager vårt eget ferskvann og har nok mat igjen for like mange uker til hvis vi må, med unntak av frukt og grønt da.
Vi er veldig klar over dette med å være så langt til havs. Hva skjer hvis vi skader oss, blir syke etc. Selv om vi har mulighet til å tilkalle hjelp så vil det ta mange dager før hjelpen når fram til oss, langt utenfor rekkevidde for helikopter eller lignende. Derfor fokuserer vi mye på sikkerhet. Brannskader med kokende vann i byssa kan bli tragisk for ikke å snakke om hvis en av oss faller overbord, særlig på natten. Å komme opp i cockpiten etter en frivakt og ikke finne den andre må vel være det verste som kan skje.
Derfor seiler vi også litt mer konservativt enn vi ville gjort ved en kystseilas eller f.eks. i Skagerak hvor det aldri er mer enn 50nm til nærmeste land.
Så langt det lar seg gjøre unngår vi å måtte gå på dekk på natten. Derfor har vi sørget for at alt arbeid som har med reving, endre bompriventer ved jibbing etc. gjøres fra cockpiten.
På denne etappen har vi ikke hatt noen skader og vært friske og raske begge to, heldigvis.
Seilingsmessig har turen vært veldig variert. Alt fra mye vind med kun bunnrevet storseil og til lite vind og gennaker/spinnakerseiling. Det meste av tiden har vi seilt med genoaen spridd til den ene siden med spristake og storseilet spridd til den andre siden. I dønning og noe sjø vil denne seilføringen medføre at båten ruller en del fra side til side. For å dempe på dette bruker vi stormfokka satt på kutterstaget og skjøtet helt flatt inntil masta. Det er utrolig hvordan dette demper på rullingen og livet ombord blir betydelig mer komfortabelt.
Det viktigste ved en seilas som denne er å ha best mulig oversikt over været. Leif, LA3ZH, i Kristiansand har også denne gangen stilt opp og vært til uvurderlig hjelp.
Vi henter selv såkalte GRIB-filer som gir oss vindinformasjon over et gitt område, men det store bildet og hva som bygger seg opp lenger unna er det vanskelig for oss å holde rede på. Derfor har Leif til en hver tid fulgt med på situasjonen i hele det sydlige Stillehavet og gitt oss meldinger og info om dette på mail hver dag. Han varsler oss f.eks. om ustabile vinder og økt bølgehøyde forårsaket av kraftige værsystemer helt nede ved Antarktis. Utrolig god hjelp og vi er dypt takknemlige for alt det arbeidet han har lagt ned for oss.
Så fort vi kom litt ut fra Chilekysten så har vi også stort sett hatt daglig kontakt på SSB'n med både Leif, Geir LA5ZO, Brynjulf LA4HC og innimellom også andre. Dette er både hyggelig og en ekstra sikkerhet når vi er så isolert som vi er langt til havs. Særlig når radioforholdene har vært så gode. Akkurat som å prate i telefonen.
I tillegg har SMS'er med nyheter, mailer og bloggkomentarer vært veldig kjærkomne.
Hvordan er det å gå så tett på hverandre over så lang tid vil vel noen spørre? Vi fikk jo prøvd oss i Patagonia, men der ankret vi hver kveld og kunne komme på land innimellom, sove hele natten og ellers leve normalt.
Dette er annerledes. Her lever vi tett på hverandre med bare noen få kvadratmetre å bevege oss på. I tillegg går det døgnet rundt og ofte litt for lite søvn. Man skal være rimelig trygg på hverandre og kjenne den andre godt for å legge ut på en slik etappe. Men vi er fortsatt gift og har hatt en fin tur.
Det siste døgnet skulle vise seg å bli en Grand Finale. Stiv kuling og grov sjø som bryter gjør at vindroret ikke takler jobben alene. Derfor ble det håndstyring med full konsentrasjon i en sammenhengende 24-timers vakt.
Særlig på natten når vi ikke ser sjøene er dette krevende. Det går for full fart med bølgene rett i hekken, så kommer det en gang i blant noen bølger på tvers som gir oss en kilevink så det smeller i skutesida i det de bryter og spruten står langt opp i storseilet. Da skal man være rask til å parere med roret så ikke båten vrir seg på tvers og vi går sidelengs ned i de dype bølgedalene.
Etter en sånn tur setter man ekstra stor pris på å komme i havn og få en hel natts sammenhengende søvn hvor senga står stille og det ikke er noen lyder, bortsett fra vinden som uler i riggen.
Nå ligger vi noen dager i Baie Anganui på en av øyene i Gambieratollen sammen med en svensk båt. Her bader vi, rydder, slapper av og koser oss. Når vinden løyer litt vil vi flytte oss til hovedøya og den lille landsbyen Rikitea.
Det kommer bilder senere når vi får tilgang til internett igjen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

1 kommentar :

  1. Hei på dere. Fy søren for en tur dere har.Og svar på mange spørsmål en sitter inne med kom i den bloggen:) Er det noe vi aldri har vært i tvil om, er at om noen noen gang skulle klare en slik seilas,måtte det være dere!!!!! Samstemte som hånd i hanske er dere to.Minner dukker opp her,(litt internt) på tida tidlig 80 tallet og alt det fine som var da også.Båt har alltid vært med og himmel og hav så mye moro med barn og voksne. Ja ja tida har gått fort dere så det er bare og kose seg.Godt at noen tør mer enn andre så vi kan få "være med på tur" jorda rundt:)Skjønner det må være godt med fast og stille dekke under føttene igjen, en stund i hvert fall. Hilser dere masse fra Olle Johnny og alle kjente og ønsker dere en flott og trygg seilas videre. Klem fra Inger Lise

    SvarSlett