Langkawi og regntid

Langkawi heter øygruppa med 104 øyer på den Malaysiske vestkysten, helt på grensen til Thailand.

Og det er bare en dagsetappe nordover fra Penang og vi fant en grei ankerplass ute blant øyene.

Vannet er varmt og godt og selv om ikke sikten var god så fristet det allikevel med et bad for å vaske vannlinjen på Kilico. Men det ble brått avbrutt på grunn av mye brennmaneter så det får heller vente til seinere.

Den største byen på hovedøya Langkawi heter Kuah og vi bevilget oss en plass i marinaen med det staselige navnet ”Royal Langkawi Yacht Club”.

Her ligger det mange langturseilere og det er et fint miljø i havna. Mange canadiere og tyskere, men også et par sveitsiske båter og naturligvis båter fra de fleste verdenshjørner. Alt fra småbarnsfamilier med mer eller mindre helt nyfødte barn til seilere som nå er pensjonister og som har seilt i 20-30 år.

 Det er godt og varmt her og fortsatt i den våte årstiden med sydvestmonsunen som stadig bringer fuktig luft inn fra det Indiske hav og slipper sine dråper både titt og ofte over land. Og ikke så sjelden også det vi kaller tropiske regnskyll.
Langkawi har faktisk mer årlig nedbør enn Bergen og regntiden varer fra mars til november og den tørre årstiden er kort, desember til februar.

Vi holder på med en grundig rydde- og
rengjøringsjobb i hele Kilico før vi tenker å løfte den på land her i Langkawi. Derfor må alt gjøres grundig rent for å unngå mugg og andre ulumskheter. Og vi må innrømme at vi rett og slett sliter med varmen.

Å gå barbeint på dekk på dagtid nytter rett og slett ikke. Da svir vi beina av oss.

Luftfuktigheten ligger stabilt på mellom 80 og 90% og ofte også over 90. Så svettekjertlene får kjørt seg om dagen og det blir bokstavelig talt fort en våt dam på dørken under oss når vi jobber om dagen.

Nasir, en lokal kalesjemaker som syr nytt sol- og regnskydd til Kilico, kunne fortelle at spesielt de siste to årene hadde vært usedvanlig varme.

Det er rimelig kaotisk om bord for øyeblikket når alle skap, skuffer, benker, stuerom og under dørker skal tømmes, alle flater og innhold vaskes og ting skal stues om og pakkes tilbake. Alt rustfritt stål utvendig pusses, gelcoat poleres, mast og aluminium oljes, alt tauverk vaskes og tørkes og motor og annet teknisk utstyr får sin service og gjennomgang. Skal tro om vi finner noe igjen siden hvis noe er lagt på en ny plass.

Etter at dagens svetteproduksjon er gjennomført er det en nytelse å ta noen minutter i marinaens basseng ved solnedgang, selv om det ikke er særlig oppfriskende for det holder omtrent kroppstemperatur etter å ha blitt varmet opp av sola hele dagen.

 

Rundt marinaen er det tydeligvis en stor koloni med apekatter som holder på i trærne. Foreløpig har vi ikke sett dem ute på pontongene, men det hender visst at de tar seg en tur inn i dusjanlegget ved bassenget.

Med mange tyske båter i marinaen må jo naturligvis noen tradisjoner overholdes og vi ble bedt med på den årlige Oktoberfesten med innfløyede pølser og mye annen god mat ute hos noen kjente et stykke utenfor Kuah. God stemning og en fin kveld.

Vi holder på å tømme mest mulig av forrådet om bord og Lillian presterte til og med å servere nybakte julekaker på vei nordover. De smaker jo som kjent best i god tid før jul.

Georgetown, Penang

Øya Penang er forbundet med fastlandet med to broer, den første, som er 13,5 km lang, ble bygd i 1985.

Den siste, Penang Second Bridge, eller på lokalspråket Jambatan Kedua PsulauPinang, er hele 24km lang, bygget og finansiert av China. Den vil stå ferdig i november i år.

Vi fikk gleden av å seile under dem begge på vei nordover i sundet mellom Penang og fastlandet.

Men vi var glade for at vi ikke valgt å seile inn etter mørket frembrudd dagen før, for utrolig nok så er skipsleia, også under broene, full av fiskeredskap. Det var neimen ikke lett, selv i dagslys, å komme seg gjennom sundet uten å rote seg borti alle garna.

Vi fant etterhvert en ankerplass like ved fergeterminalen. Ja, for selv om det er to broer så går det også 2-3 bil- og passasjerferger over sundet hele dagen. Så her er det trafikk.

Det er mye verftsindustri og havnevirksomhet på fastlandssiden så det ligger til enhver tid flere skip ankret i den nordre delen av sundet. Disse trenger stadig å få fraktet folk fram og tilbake og taxibåtnæringa har tydeligvis gode tider.

Vi benyttet oss også av taxibåtene i stedet for å finne en trygg plass for gummibåten inne ved land, midt i byen.

Georgetown er også en såkalt World Heritage Site med både en ”Little India”- og en ”China-town”- bydel.

Der hvor vi kom inn med taxibåten er det et boligområde, bestående av treskur, bygd på peler ut i vannet og for å komme inn til selve byen så må vi gjennom denne. 

Det er blitt såpass mye trafikk  på plankegaten opp til byen at beboerne som bor inntil denne delen har sett sitt snitt til å drive litt småhandel rett fra stuedøra.

Georgetown viste seg å være riktig så hyggelig, særlig den Indiske delen faktisk. Og byen er også kjent for sin ”Street Art”, gatekunst, og rundt omkring i hele byen finner vi forskjellige former for kunst som liver opp gatemiljøet og er populære mål for turistene. Det finnes faktisk egne kart som viser hvor man kan finne dem.

Og ellers finner man alt mulig, fra smier til restauranter og et mylder av folk, lyder, lukter og smaker.

Egne markeder for alle mulige slags matvarer, mye av det vi ikke aner hva er. Kjøttbutikker og ferskvaremarkeder som kanskje ville fått Næringsmiddeltilsynet hjemme til å løfte litt på øyebrynet, men som er helt vanlige her.

Ikke alle spisesteder fristet like mye når vi ser at innehaverne sitter med en vannslange i rennesteinen og tar oppvaska etter gjestene.

De vi prøvde fikk oss til å føle at smaksløkene ble lettere brunstekte. Og lokalbefolkningen på de indiske restaurantene ga oss en annen oppfatning av hva begrepet ”fingermat” egentlig går ut på. 

Men for all del, mye god mat.

Malakka og tordenvær

Et kraftig lyn flerrer himmelen og nesten samtidig kommer det kraftige, nesten sprakende smellet som sier oss at det slo ned like ved båten. Det er midt på natten, vi seiler nordover i Malakkastredet og dette er det tredje eller fjerde lynnedslaget den siste halvtimen som er så nær båten. Vi føler oss ganske så små i sånt vær med en lynavleder stikkende 17-18 meter til værs, langt høyere enn fiskebåtene rundt oss.

Vi er på vei videre nordover i Malakkastredet og dagen før passerte vi Malakka, byen som med sin særegenhet har blitt definert som World Heritage Site.

Da vi lå i Danga Bay tok vi en dag bussen de to-tre timene nordover og besøkte byen. Det er den gamle kinesiske bydelen som er spesielt bevaringsverdig og det er et yrende liv i ”chinatown”. Bygningsmassen er veldig blandet og forteller mye om kolonitiden da hollendere, portugisere og engelskmenn byttet på å ha herredømme over byen. Absolutt vel verdt besøket.

De litt mer langdistanse-bussene på Malakka-halvøya har bra standard og god plass og veinettet, i hvert fall i dette området, er også veldig bra.

Men tilbake til seilasen videre nordover.

De siste nettene har det stort sett lynt hele natten, men det har for det meste kun vært lyn mellom skyene som i perioder har lyst opp hele Malakkastredet.

Men denne natten vi fikk det til fulle. Det var midt over oss og vandret frem og tilbake en god stund med mange nedslag og som sagt, noen litt nærmere enn vi liker. Og innimellom fikk vi naturligvis noen skikkelige regnskyll.

Selv om vi har kommet litt lenger nord i Malakkastredet og derfor har litt større avstand til skipsleia så kryr det som vanlig av fiskebåter som fyker rundt i alle retninger.

I tordenvær er vi mest engstelige for instrumentene om bord som er sårbare for de store elektriske utladningene. Er vi alene og langt til havs så slår vi gjerne av alt til det har gått over, men her har vi ikke så stor plass å navigere på så vi er avhengig av noen for å kunne orientere oss i forhold til alt rundt oss.

Men det gikk stort sett bra denne gangen også. Loggen og den stasjonære GPS’n var borte noen timer, men kom heldigvis tilbake på morgenkvisten. Vindmåleren derimot virket så vi trodde først den var ok, men det viser seg allikevel at den ikke fungerer som den skal lenger.

Vi får våre daglige doser med regnskurer, men det er allikevel lange perioder med klarvær, selv om luftfuktigheten er høy og lufta klam.

Vi fant en fin ankerplass like syd for Penang og fikk etter hvert selskap av tre fiskebåter som hadde vært ute og satt sine garn og skulle få seg en rolig natt for anker de også.

Dieselfylling

I Malaysia dukket det opp en ny utfordring.
Her viste det seg å være mer eller mindre rasjonering av diesel.

Marinaen hadde som vanlig ikke eget anlegg og han som pleide å skaffe diesel til båtene i marinaen var på ferie. Så da var alternativet å ta taxi til nærmeste stasjon og fylle kanner.
Men så viser det seg at det er restriksjoner som gjør at man kan kun fylle 15L diesel pr. person pr. døgn og da blir det mange turer over flere dager for å fylle noen kanner.

Vi fikk sporet opp en lokal kar som fikk med seg kannene våre. Med hjelp av noen kamerater tok de seg en runde på forskjellige stasjoner og kom tilbake dagen etter med de 100L vi ønsket. For jobben tok han 1kr/L og når dieselen i utgangspunktet koster bare 4kr/L så ble det allikevel ganske billig. Ren og fin diesel var det også.

Vi forlot Johor Bahru og Danga Bay tidlig på morgenen og kom oss ut i Malakkastredet igjen før tidevannet snudde.
Etter å ha rundet Piai-odden kunne vi sette kursen nordover i Malakkastredet og finne oss en nattankring ved Pulau Pisang.
Stille og fredelig rett ved hovedleia fikk vi rolig og fin natt kun avbrutt av noen kraftige vindrosser i forbindelse med et nedbørsområde som passerte.

Malakkastredet over til Malaysia

Det var blikkstille da vi seilte ut fra Nongsa Point i grålysningen og vestover i Malakkastredet. Men det gikk ikke en time engang så dro det seg til med et kraftig tropisk torden- og regnværsområde og naturligvis vindøkning - ”midt i trynet”. Og det skulle holde seg i flere timer, dessverre.

Det er til enhver tid hektisk skipstrafikk gjennom stredet og ikke minst alle skip som ligger på vent for lasting eller lossing ved de forskjellige terminalene i området.

På det meste plottet vi inn over 1000 fartøyer i en radius av 20-25nm rundt oss ved hjelp av AIS’n.

Mange av dem for anker naturligvis, men også mange som seilte gjennom stredet og på kryss og tvers inn mot de forskjellige laste- og losseområdene rundt Singapore. Og i tillegg som sagt mange mindre lastefartøy, flere taubåter med slep og fiskebåter uten AIS. Så her nytter det ikke å sove i timen.

Malakkastredet har, som mange andre godt traffikerte kyststrekninger, såkalte separasjonssoner. Det vil si at det er områder og seilingsretninger som skal benyttes, omtrent som på en motorvei.

Men så kommer utfordringen. Vi skal krysse denne 6 felts motorveien i rushtiden i kuling, regn, god skvalpesjø og dårlig sikt.

Så her ble det full konsentrasjon av oss begge. Det skal navigeres og holdes utkikk samtidig som kartplotteren med alle AIS-markeringene skal overvåkes og ikke minst følge med på radaren for å fange opp de som ikke gir AIS-signaler og som allikevel kanskje er på kollisjonskurs med oss.

Vi kom oss helskinnet over på Singaporesiden og fulgte sundet på vestsiden nordover mot Jahor Bahru og marinaen Danga Bay på Malaysiasiden som også er definert som ”Port of Entry”  så vi kan få sjekket inn i Malaysia. 

Singapore ligger på en øy med et par fastlandsforbindelser og marinaen vi ligger i er i sundet på nordsiden av selve Singapore-øya.

Marinaen på bildet er Raffles Marina på Singapore-øya som vi passerte på vei inn i sundet.
Nye bilder fra Indonesia er lagt ut under Fotoalbum på høyresida.

Exit Indonesia

Vi har kommet Malakkastredet og marinaen Nongsa Point som ligger lengst nord på øya Batam. Litt for mye dis har det vært på dagtid, men når det klarner opp på kveldene har vi rett over stredet kunnet se Singapore.

Det er ikke mange marinaer i Indonesia, men Nongsa Point får så absolutt ståkarakter. Marinaen er bygget i forbindelse med et stort Resort-anlegg. Flotte brygger og veldig hyggelige marineroser som ordner det  meste. I tillegg fri tilgang til fint svømmebasseng og døgnåpne restauranter samt serviceanlegg.

Indonesia er stort og med 2000nm (ca.4000km) utseilt siden Darwin har vi ikke engang besøkt den nordøstre delen og heller ikke Kalimantan (Borneo). Derfor blir én måned mye transport og vi skulle gjerne hatt et par måneder til.

Men vi har allikevel fått et godt inntrykk av landet. Folk er blide og hyggelige.

Det er utrolig at de med så mange innbyggere over et så spredt område har klart å få samlet landet og fått til et fungerende demokrati.

Selv om de har store miljømessige utfordringer så har de allikevel mye flott natur både over og under havnivå.

Med skingrende bønnerop fra klokken halv fem om morgenen så er det ikke tvil om at landet er muslimsk. Men i praksis har de et ganske så avslappet forhold til religionen.

Vi har vel til gode å se burkakledde kvinner, riktignok noen med hijab, men da allikevel som oftest med jeans. I hverdagen ellers merker vi ikke stort til det.

Allikevel kjenner vi jo igjen trekkene fra andre muslimske land;

Backshish er like utbredt her som i andre muslimske land og man må hele tiden prute på det meste og regne med at de prøver å gjøre en god handel (lure deg).

Ungene kommer jo naturligvis og tigger ved båten så fort vi har ankret, men når de noen ganger står med mobiltelefonen i hånda og tigger kulepenner og capser så er ikke givergleden alltid like stor.

Men i motsetning til de muslimske landene i nord-afrika så tar de her et nei for et nei og blir aldri sure selv om det ikke blir noen handel eller om de ikke får noe.
 

Korrupsjonen sitter allikevel dypt, spesielt i det offentlige. Skal man unngå backshish så må man se for seg noen dager ekstra her og der. Men sånn er kulturen her så det er bare å innrette seg eller holde seg borte herfra.

Sørøst-Asia tilsier jo litt annerledes mat og ikke minst med annerledes krydder enn det vi er vant til fra Skandinavia. Smaksløkene får virkelig kjørt seg og det hender at vi ser oss rundt etter brannslokningsapparat. Men utrolig mye god og spennende mat.

Vi hadde egentlig ikke tenkt så mye på Indonesia, men noen venner av oss fikk satt oss på tanken og det er vi veldig glade for.

Indonesia er et av de landene vi ikke føler oss ferdig med og vi kommer gjerne tilbake.  

Ekvator passert

Vi passerte ekvator på morgenkvisten i dag og ligger ankret et steinkast opp på den nordlige halvkule.

Litt rart er det jo.
Det er tre og et halvt år siden Kilico passerte ekvator på vei sydover i Atlanterhavet, tidlig i mars 2010 og nå er tilbake igjen på den nordlige halvkule.

Etter en ukes overfart er det greit med en dag for anker og forhåpentligvis en hel natts søvn.

Herfra skal vi seile nordover i Selat Riau, sundet mellom øyene Batam og Bintan og opp til Malakkastredet.
Riau-sundet er forholdsvis smalt og vi regner med at det er en del tidevannsstrøm og trafikk og derfor prøver vi å seile oss gjennom på to dagsetapper.

Nytt hav

South China Sea - Sørkinahavet - står det på kartet vårt der vi er nå, selv om vi befinner oss helt i syd i dette sidehavet til Stillehavet.

Sist natt har vært på grensen til kjedelig med kun 10-15 fiskebåter og noen skip.
Men forrige natta var mer hektisk. Innenfor en radius på 6nm (som er horisonten for oss) kunne vi telle over 100 fiskebåter og i perioder var det i tillegg opptil 10 store skip som passerte i begge retninger i samme lei som oss. Mange av skipene seiler som vi kjører på motorveien - skifter "filer" og passerer hverandre avhengig av den enkeltes fart.

Fiskebåtene har kraftig og ofte blendende arbeidslys. Men navigasjonslys vet de ikke hva er. Og når de i tillegg fyker rundt i alle retninger så gjelder det å ikke sove i timen, eller rettere sagt på vakt.
Og så bruker de kanal 16 på VHF'n som chattekanal på lokalspråket. Nesten fristende å slå av noen ganger, men et sted går grensen. VHF'n er livsviktig, særlig i områder med mye trafikk. Der utveksles det jevnlig kontakter mellom store supertankere, taubåter med slep, fiskebåter og små seilbåter fra nord. Spesielt med de store skipene for å forsikre seg om at det ikke oppstår misforståelser når noen må endre kurs, noe som skjer stadig vekk.

Hele Java-sjøen er veldig grunn og ikke siden Rio de la Plata, ved Buenos Aires, har vi sett et sjøkart så til de grader overstrødd med markeringer av skipsvrak. Og mange av dem ligger så grunt at de er til fare for skipsfarten. Det forteller vel sitt om en lang historie med mye sjøfart i all slags vær og ikke minst mange kriger. Derfor blir det mye sikksakk-seilas for alle som ferdes gjennom området.

Vi har stort sett fine seilforhold og seiler oss stadig nordover. For øyeblikket befinner vi oss mindre enn 2 grader syd for ekvator og skyggene er ikke så lange midt på dagen.

Vi kan se av tabellene i Nautisk Almanakk at høstjevndøgn inntraff like før midnatt søndag kveld i Norge, altså tidlig mandag morgen for oss.
Det vil si at sola har tatt fatt på sin vandring fra ekvator og mot den sydlige vendesirkel.
Vi vil passere dens bane ved 5-tida torsdag morgen lokal tid. Noe som igjen vil si at fra torsdag vil vi ha sola syd for oss igjen og det er lenge siden sist.

Ellers alt vel om bord og det har ikke blitt observert slanger de to siste døgn!

Enda en slange i paradis

Vi trodde at vi hadde lagt bak oss det verste slangeområdet på denne turen.
Men rett etter at Lillian hadde tatt seg et bad bak båten her om dagen, dukket det jammen opp en ganske stor "Black-banded Seasnake" igjen. Like i kjølvannet etter båten, akkurat der hun hadde badet, buktet den seg avgårde. Og igjen, langt til havs. Det er vel unødvendig å si at det ikke ble mer bading den dagen.
Det kan se ut til at vi må ha slangevakt på dekk framover når en av oss bader.

Det er veldig mange vulkaner i Indonesia og både Lombok og Bali har vulkaner som er over 3000m høye. De ruver majestetisk når vi ser dem fra sjøen.
Vi har krysset Balisjøen, er nå inne i Javasjøen og seiler nordover mellom øyene Java og Borneo.

Over halvparten av Indonesias snaue 250 mill. innbyggere bor på Java og øya regnes for å være et av verdens tettest befolkede områder.
Og bare på Java er det 120 vulkaner og 28 av dem er aktive så det er tydelig at vi fortsatt befinner oss i det som kalles "Pacific Ring of Fire".

Vi har vel aldri hatt så mye selskap på en overfart noen gang. Mange lasteskip som krysser i alle retninger - flere av dem antagelig til og fra Kina og Singapore.
Og på natten kryr det av fiskebåter som fyker rundt i alle retninger. En natt måtte vi i perioder seile i sikksakk for å prøve å unngå både båter, garndobber og halvstore bambusflåter som driver på egenhånd. I mørket er det en utfordring å holde styr på hvor alt er til enhver tid.

Men det har stort sett gått bra så langt. Fortsatt 30 grader i sjøen og varmere og varmere i sola på dagtid også ettersom vi nærmer oss ekvator.
På dagtid fin spinnakerseiling, men vi tar den ned på natten for det er da det er mye fiskebåter og vi trenger raskt å kunne svinge unna det som måtte komme i veien uten å måtte ta for mye hensyn til seilføringen.

Øyhopping i Sundaøyene

Videre vestover fra Komodo i det som kalles Vestre Nusa Tenggarra er det mulig med dagsetapper og nattankringer. Ikke bare for å slippe nattseilas, men mange steder langs kysten av øyene er det mye fiskeredskap i vannet som er vanskelig å oppdage nattestid.

Vi finner gjerne ankringsplasser utenfor små landsbyer. Så fort vi blir oppdaget på vei inn til ankerplass strømmer det på med små utriggerkanoer fulle av unger.

Blide og glade unger, men litt i overkant mye tigging. Vi har med en del småsaker som vi gir til unger, men når det er mellom 15 og 30 stykker i hver landsby så

går vi fort tom. I landsbyen Kilo ga vi dem noen pepperkaker som vi hadde liggende, men det ble for spesielt for de fleste av dem. Det ble fort mye pepperkaker i vannet i stedet.

Og ikke minst alle de små fiskebåtene eller rettere sagt utriggerkanoene med ”to støttehjul”. Noen veldig små som padles eller seiles med et enkelt seil andre litt større og med ”snøfresermotor” rigget på et stativ oppe i kanoen og med en lang aksel med propell i enden, hengende langs båtsida. Og de går ganske fort.

Som vi har skrevet før så er Indonesia et stort land. Vi finner å lese at det er rundt 300 forskjellige etniske folkegrupper og med ikke mindre enn 580 forskjellige språk og dialekter. Det offisielle språket heter Bahasa Indonesia og skal være tilnærmet Malayisk, men for oss er språket her så absolutt en utfordring. Ute på småøyene er det svært få som snakker engelsk så det er det internasjonale kroppsspråket som må fram.

Indonesia ble selvstendig stat i 1949, men først i 1999 ble det første demokratiske valg avholdt. I dag regnes landet som verdens tredje største demokrati etter India og USA.

 

Som vi har sagt før så kryr det av mopeder/lette motorsykler her og de fleste er av god standard. Det viser seg at det er gjennomført en ordning med avbetaling / leasing som gjør at de fleste får anledning til å skaffe seg ganske bra kjøretøyer.

Nå brukes de jo til alt mulig. Noen ganger er det vanskelig å se sjåføren på grunn av alt han har pakket på mopeden. Andre ganger ser vi hele familier på utflukt på en moped – mor, far og minst to unger. Og som regel bare de voksne som har hjelm.

Et annet transportmiddel som er mye brukt er ”Ben Hur”-taxi eller Ferrarri’er (med 1hk) som de lokale sier. Det er små kjerrer som trekkes av en liten hest. Noen av kjerrene er overbygd og med benker til å sitte på og andre mer for transport av varer. Det er egne holdeplasser for disse i landsbyene hvor de står på rekke og rad og vi har sett kjerrer med 7-8 passasjerer. Stakkars hest sier vi.

Vi har kommet til Lombok for en siste bunkring før vi setter setter kursen nordover. Øya er nesten rund og ikke stort mer enn 7 mil tvers over. Men allikevel har den drøye 3mill innbyggere. 

Vi merker at vi er i en atskillig mer turistifisert del av Indonesia. Her ligger hotellene og resortene på rekke og rad langs kysten. 

Men etter en liten rundtur med bil i området så skal vi ikke så langt unna før dagliglivet går sin vante gang.

Men det er mye aktivitet. Det bygges både det ene og andre, også veier og det meste skjer ved håndkraft. Vi kjørte i dag et lite stykke langs et elveleie som er nesten uttørket nå i den tørre sesongen. Her henter mannfolkene elvestein og bærer denne opp til landsbyen. Så tar kvinnene over og sitter og knuser disse steinene med hammer ned til forskjellige størrelser, fra grovpukk og ned til fin singel. Disse haugene ligger langs veikanten, tilsalgs for den som går med byggeplaner.

Men det skaper jo mye sysselsetting.

Ellers alt bra om bord. 30 grader i det klare og fine vannet og når sola steiker så kjennes til og med det friskt.

Komodo Nationalpark

De største varanene i verden finnes bare på 4 øyer i Indonesia, nærmere bestemt i Komodo Nationalpark. Komodovaranene, eller de store øglene om man vil, kan bli rundt 3m lange og det er bare to av øyene som er åpne for besøkende og da kun med guide.

Vi valgte å besøke øya Rinca og seilte en morgen inn i bukta hvor parkvokterne holder til.

Etter å ha betalt både parkavgift, fotoavgift og guideavgift kunne den trivelige guiden vår, Abdul, ta oss med på en rundtur på øya.

Han kunne fortelle at bare her på Rinca finnes det rundt 2400 Komodovaraner og i tillegg finnes det også hjort, bøffel og vannbøffel, villsvin og en del slanger. Kanskje med unntak av slangene så har komodoene alle de andre artene på menyen.

Abdul kunne også fortelle at de legger egg i huler i bakken og vokter disse i bortimot 9 måneder. Eggene har bløtt skall, akkurat som krokodilleegg. Men idet egget klekkes så forsvinner mora og ungen er helt overlatt til seg selv fra dag én. Derfor er det også svært få som vokser opp.

Vi fikk se alle dyrene på øya med unntak av slangene, men det er jo like greit.

Abdul var en dyktig guide med et sprudlende humør og vi hadde en riktig så interessant tur rundt på øya.

Som vi har skrevet om før også så ble vi tatt litt på senga med all tidevannsstrømmen rundt øyene i Nationalparken. Men til gjengjeld så er dette veldig gunstig for det maritime liv og det er fantastisk flotte dykke- og snorkleforhold mange steder. Faktisk noe av det beste vi har sett så langt på turen. God sikt og utrolig mye flott å se under vannflaten.

Videre nordvestover

Som vi skrev sist så er ankerplassen utenfor Kupang åpen, vinden tok godt langs land og det ble rimelig skvalpete den tida vi lå der. Men ankeret holdt, faktisk så godt at det tok litt tid å få det løst fra leirebunnen.

Napa stilte på stranda før kl.06 om morgenen med noen kanner diesel til oss. Når disse var vel om bord satte vi kursen mot vest- nordvest.

Kupang har vært en fin opplevelse og var faktisk også stedet hvor Capt. Bligh i 1789 til slutt ankom. Da hadde han og mannskapet hans lagt bak seg en sjøreise på 3600nm i åpen båt fra Ha’Apai gruppen i Tonga. Her hadde han og flere av hans underordnede måttet forlate HMS Bounty, noe som i ettertid har blitt til verdens mest kjente mytteri.

 

Vi seiler videre i Østre Nusa Tengarra, som er fellesbetegnelsen på Timor, Sumba, Flores og alle de små øyene i den østre delen av Sundakjeden.

Turen fra Kupang til Sundaøyene går over Savusjøen og tar ca. 2 døgn.

Mørke netter uten måne, men til gjengjeld veldig mye morild i vannet og en mektig stjernehimmel.

Ikke de store begivenhetene akkurat. Noen delfiner dukker opp med jevne mellomrom og en del fiskebåter på nettene som det ikke alltid er like lett å forutsi hvor skal. Det er trebåter som ikke gjør det store utslaget på radaren, men til gjengjeld så er de godt opplyst selv om de ikke bruker lanterner.

Fint, varmt vær. Her føler vi oss ganske trygge for krokodiller og har kunne stoppe for å kjøle oss ned i det store bassenget rett utafor døra, med vanntemperatur på 28 grader.

Tidlig på morgenen kom vi inn sydfra i øygruppen som inngår i Komodo Nationalpark. Selv om det ikke er så store tidevannsforskjellen så er det allikevel kraftige tidevannsstrømmer i sundene mellom øyene. For oss varierte det fra 3 knop motstrøm til 6 knop medstrøm.

Tidlig på ettermiddagen kunne vi ankre utenfor den lille byen Labuan Bajo på det nordvestre hjørnet av øya Flores.

I en god omkrets rundt byen ble det flagget med store nasjonalflagg på de fleste fjelltoppene. Vi trodde en stund at ryktet hadde løpt foran oss og at alle nå ville markere at Kilico kom til byen. Men når det i tillegg lå ankret 12-15 store krigsfartøy i havna ble vi litt mer betenkt – så dårlig rykte har vi vel ikke i Indonesia ennå.

Det viser seg at presidenten kommer på besøk på torsdag og hele byen står på hodet med forberedelsene.

Kupang på Vest-Timor i Indonesia

Månen ble mindre og mindre for hver natt på seilasen over Timor-sjøen og når det i tillegg ble overskyet og bygevær så blir uttrykket ”svarte natta” veldig dekkende.

Siste dagen før ankomst Vest-Timor fikk vi også en stor fin Wahoo på rundt 11kg. For å slippe å spise "fersk" fisk til frokost, lunsj og middag i flere dager så delte vi med to lokale familier i Kupang når vi kom fram.

Vi fikk ikke landkjenning før lenge etter mørkets frembrudd og sjekket som vanlig hvordan kart og terreng stemmer med virkeligheten ved hjelp av radaren og kartplotteren og faktisk stemte det veldig bra.

Da vi seilte inn i sundet mellom Roti og Timor i ett-to tiden på natta hadde vi en liten kuling i hekken. Og da vi nærmet oss odden ved Oisina lette vi forgjeves etter fyrlyktene på Roti og Timor, men det viste seg at det var kun den på Timor som fungerte og ikke på 12nm avstand som kartet viser, men kun fra 2nm avstand.

Etter en jibb for å få avstand nok til odden, dukket det plutselig opp en masse blinkende lys foran oss. Vi antok at det var garnlenker som var merket med lys og lette etter en åpning for å kunne seile gjennom, men ikke lenge etter var alle lys borte og vi fant ut at det måtte ha vært små fiskebåter. De setter gjerne ikke på noe lys før de ser større båter kan bli en fare for dem og slår dem av igjen når faren er over. Antagelig bitte små trebåter som vi ikke greide å skille ut på radaren i bølgene.

Vi revet ned det vi kunne til vi tilslutt hadde alle seil nede og gjorde allikevel 5 knop over grunnen bare på riggen og medstrømmen.

Men vi kom oss trygt rundt odden og opp i det trange sundet mellom Timor og Semau møtte vi nye utfordringer. Masse kraftige lys hele veien foran oss som vi først trodde var lys fra bebyggelse på land, men det viste seg i stedet at det var mange større fiskebåter som drev med lys-fiske. Så da ble det i stedet å tråkle seg forsiktig mellom disse gjennom hele sundet.

Da vi nærmet oss Kupang, kom dagslyset og vi kunne finne oss en ankerplass utenfor den gamle bydelen.

Indonesia er verdens fjerde folkerikeste land med ca. 250 mill. innbyggere fordelt på ikke mindre enn 13.000 øyer. Hovedreligionen er Islam og derfor er Indonesia det land i verden med flest muslimer.

Det å komme seilende til Indonesia er ikke helt ”plankekjøring”.

Landet har et tungt og gammeldags byråkrati og mye må på plass.

Aller først må det fremskaffes en seilingstillatelse, såkalt CAIT, et dokument som beskriver områdene vi skal seile i og som skal stemples og underskrives av en rekke myndigheter. Og ikke nok med det;  den må foreligge før vi ankommer landet og det tar minimum en måned å fremskaffe den.

Vi begynte å jobbe med dette allerede da vi var på Fiji. Fant en agent i den Indonesiske hovedsataden Jakarta på øya Java og da vi var på Vanuatu ble vi enige med dem, oversendte de nødvendige papirer og betaling for jobben deres og de kunne sette i gang.

Da vi kom til Cairns i Australia fikk vi beskjed om at CAIT’n var klar og var oversendt en ”sub-agent” i Kupang så vi kunne få den der når vi ankom.

Og det var nettopp det vi gjorde da vi kom til Kupang. Vi kom i kontakt med Napa Rahman som hadde vår CAIT og fikk også hjelp av ham til å få på plass Visa hos immigrasjonsmyndighetene, de nødvendige dokumenter fra Quarantene-myndighetene, tollvesenet og havnemyndighetene.

Og det viste seg at det var nyttig for allerede i løpet av dagen var alle dokumentene på plass og vi kan oppholde oss lovlig i landet. Napa var en utmerket lokalagent som vi hadde veldig mye nytte av.

Kupang er en by/område med, etter det vi har fått opplyst, ca. 500.000 innbyggere. Og det kan føles som at det er dobbelt så mange scootere, men siden vi ikke har sett noen som er førerløse så stemmer antagelig ikke det. Et mylder av mennesker, lukter og trafikk. Og så naturligvis bønneropene, morgen og kveld som helt klart bekrefter at vi befinner oss i et muslimsk land.

Vi har tatt såkalte Bemo’s for å komme oss rundt. Det er små varebiler som tar seg av den offentlige transporten. To langsgående benker i lasterommet. Det vil si at det i praksis bare er lagt benker oppe på store høyttalere. Takhøyden er så liten at man ikke kan sitte helt oppreist. Her trykkes det inn 10-12 mennesker pluss et par-tre i forsetet sammen med sjåføren og så ut av sideåpningen til lasterommet henger ”billetøren pluss gjerne et par man til. Så går det for full musikk. Bassen dirrer så i baken at man får løs mage og for å få stoppet bilen så ”kakker” man i metallet med en mynt eller lignende for å gi signal til sjåføren.

Det tok en stund før vi fant ut om det er høyre eller venstrekjøring for de kjører gjerne mye midt i veien med mopeder passerende på begge sider. Men vi har etter hvert et klart inntrykk av at det er venstrekjøring i landet. Billig og greit, ingen sikkerhetsbelter så det er bare å holde seg fast hvis det ikke er så fullt at man ikke kommer noen vei uansett.

Det er naturligvis ingen marina eller brygge her så det er kun den ubeskyttede ankringsplassen utenfor byen.

Fiskebåtene som holdt til i sundet på natta viser seg å være ganske store båter med en besetning på rundt 15 mann som drar ut ved 5-6 tida hver ettermiddag og kommer inn igjen morgenen etter, det vil si 12-14 timer seinere med fangsten sin.

Det er en ganske stor kulturendring fra å seile rundt i Stillehavet, New Zealand og Australia og selv om vi har vært i Asia med båten før så er allikevel Sør-øst Asia litt annerledes.

Folket her er blide og hyggelige og vi gleder oss til å seile videre nord-vestover mot Sundaøyene.
Det er tydeligvis ikke den største turistplassen for vi klarte ikke å finne postkort fra byen her.