Paranagua

Fra Santos til Paranagua er det rundt 170nm og værgudene hadde meldt om vindretninger som først ville gi oss en fin slør for så utpå kvelden dreie til platt lens og løye. Første del stemte bra, men meldingen for kvelden kan vi vel si at de var litt mer uheldige med. I stedet for å løye så økte vinden og dreide til midt i baugen. Selv om vi holdt oss 5-6 sjømil fra land, hadde vi allikevel ikke mer enn 20m vann og det ble en skvalpete og stampete natt for motor.

Dagen etter løyet det og vi kom oss inn i kanalen som fører inn til Paranagua, 15nm inn fra kysten.
Paranagua er en grei, liten by som også har en ganske travel kommersiell havn så vi fant oss plass i innløpet etter en lastebåt på vei inn.
Men nå hadde vi lyst til å oppleve litt mer enn bare kyst.
Etter et par dager pakket vi derfor hver vår lille ryggsekk og tok bussen til Curitiba, en større by halvannen times busstur vestover. Curitiba ligger på et høyplatå, drøye 900m over havet. Det var noen drøye motbakker fra kysten med lange rekker med tungt lastede trailere som stønnet seg oppover bakkene.
På Rodoviario (langdistanseterminalen) i Curitiba fikk vi booket oss inn på en av nattbussene som går vestover mot Foz do Iguazu, med avgang kl.21.00 og i mellomtiden fikk vi tid til å se oss om i byen.

Innsjekk og utsjekk

Store byer er synonymt med store avstander og Santos er av det slaget, men ellers en industriby uten noen spesiell sjarm kan vi trygt si.
Kanskje ikke så stor befolkning, men dette er Latin-Amerikas største og travleste havn og egentlig Sao Paulos havneby. Og Sao Paulo har ikke mindre enn 19 millioner innbyggere med drabantbyene.
Vi må jo uansett innom myndighetene og her ligger deres kontorer inne på det store havneområdet.
Praksisen er litt forskjellig fra sted til sted.
Når visa og tollpapirer er i orden, så skal det normalt holde med stempler fra havnemyndighetene, men her forlangte de allikevel at vi først måtte ha papirer fra immigrasjonsmyndighetene.
Så da var det bare å ta beina fatt inne på det travle containerområdet, fra terminal 34 hvor havnekontoret ligger og til terminal 37 hvor immigrasjonskontoret ligger. En trekvarters tur hver vei.
Veldig hektisk aktivitet med lange rekker med mer eller mindre kondemnerbare trailere som flytter containere inne på området og nyere og finere biler som tok dem ut i trafikken.
Ingen brydde seg om oss der vi tok oss fram mellom alle trailerne og lastemaskinene, som to små "Ludvik'er" på leting mellom containerfjellene.
Men papirene fikk vi i orden med både innsjekking og utsjekking samtidig siden vi skulle videre mot Paranagua neste dag.

Fiskeklubben i Santos

Fiskeinteressen er tydeligvis stor og her i innløpet til Santos har den lokale fiskeklubben sitt eget standsmessige klubbanlegg (pesca betyr fisk).
Det som er mer forunderlig er at vi i de fleste havnebyer ser folk står og fisker, gjerne helt innerst i havnebassenget hvor vannet er så forurenset at man nesten kan gå på det. Vet ikke om vi ville hatt fangsten til middag akkurat. Mulig at de har noen husdyr som skal avlives, men når vi tenker oss om, så er det egentlig veldig lite katter her…..
Nå er det faktisk en del fisk i mange havner. Det blir vel som måkene, de er vel naturens renovasjonssystem. De hopper og spretter, mulig fordi at de må opp og puste innimellom, ikke vet vi.
Lillian skvatt til i går formiddag da hun plutselig fikk se at det var folk i mørket under brygga like ved. Det viste seg å være en kar som satt i en båt og fisket. Antagelig fint og svalt i skyggen. Etter en stund krabba han opp med en bærepose halvfull av fisk. Sikkert fint å komme hjem til kona med fersk fisk.
Og så vil vi samtidig sende en flaskeposthilsen til Linn og gratulere så mye med dagen.

Lokale kart

Vi har for så vidt hatt brukbart med elektroniske, vektoriserte kart som vi har supplert med pilotbøker i havner og ankringsviker, men det hender jo at ikke alt er like detaljert overalt.
Kart for Brasil og mange av de andre landene i søramerika ligger fritt tilgjengelig på nettet for nedlasting for de som måtte ha bruk for dem.
Brasilkartene er ferdig kalibrerte rasterkart til WGS-84, mer detaljrike mange steder enn de vi hadde og veldig nøyaktige. Vi har hatt mye glede av dem langs kysten her.
Tore er flink på data og har som hobby å lage elektroniske rasterkart av scannede papirkart. Da han fikk høre at vi hadde en ”missing link” i Beagle kanalen var han ikke sein om å laste ned de nødvendige kartene, kalibrere dem og brenne dem på en CD til oss. Vi takker Dinora og Tore for hyggelig samvær og fine kart.

Regnværet ga seg og motvinden la seg. Det er på tide å dra videre.
Vi lot fortsatt baugen peke mot sydvest og da vi kom til Sao Sebastio og Ilhabela havnet vi midt oppe i en regatta. Vi tenkte først at det var den brasilianske utgaven av tirsdagsregatta, selv om klokka bare var 12 på dagen, for her er det jo bekmørkt kl.18 og vanskelig å gjennomføre den på dagtid. Men da vi fikk se at det også var båter fra Argentina så var det nok litt mer enn en lokal tirsdagsregatta.
Etter en ankring helt syd i sundet mellom øya og fastlandet, fortsatte vi i dag videre mot Santos, men nå har vinden plutselig uteblitt helt så det ble en dag for motor. Det passet i grunnen greit for vi var nesten tomme for drikkevann og vi kunne la watermakeren gå det meste av dagen uten å tenke på strømforbruket.

Vinter i Brasil

Det er jo vinter her i Brasil. Men selv om det ikke er snø har noen allikevel funnet ut at det går veldig fint å brøyte seg fram gjennom vannet. Bildet er et godt eksempel på en båtfører som har brøytevakt i dette området.
Den type brøytemannskaper finner vi jo hjemme også om sommeren.
Det går greit å møte disse, men når de foretar en forbikjøring på kloss hold kan de skape mye uro om bord. Det kan i mange tilfeller oppstå farlige situasjoner. Men heldigvis er dette unntakene. De fleste er veldig flinke til å vise hensyn.
Sjøveisregel nr.2 (dette er internationale regler) har et klart påbud om å være omtenksom, varsom og ta hensyn til andre sjøfarende under alle forhold samt å vise godt sjømannskap.

Det ustabile været ser ikke ut til å gi seg før natt til tirsdag så nå skal det bli godt å se sola igjen.

Ubatuba

Navnet Ubatuba er egentlig av indiansk opprinnelse og betyr "mange båter", noe som også stemmer godt med dagens situasjon.
Nå har Brasil et rikt fugleliv og det skal være ikke mindre enn 1500 forskjellige arter her. Om typen vi ser skjelettet av her går under kategorien fugl, er ikke godt å si. Kanskje heller en hval.
Det varme og fuktige klimaet gjør det veldig frodig og det byr på store problemer å gå på øytur utenom de allerede ryddede stiene.
Ubatuba-området er, med sine lange fine strender, også et populært feriested for Sao Paulo området. Sist helg var Praia Grande full av mennesker som badet og surfet. Litt annerledes vintersysler her enn hjemme kan vi vel si.
I går kom regnværet med lyn og torden, så det blir litt innendørsaktiviteter et par dager til sola titter fram igjen.

Fotball-VM

Fotballinteressen i Brasil er tydeligvis stor og hadde de kommet til finalen hadde det antagelig tatt helt av. Vi opplevde for et par uker siden at en hel landsby var stengt når de spilte kamp. Nå er ikke vår fotballinteresse akkurat i den kategorien og kan vel heller betraktes som helt fraværende, men i dag gjorde vi ett unntak.
Vi har kommet til Ubatuba, en by med omtrent 75.000 innbyggere ca. 50nm syd for Paraty, for dem som er lokalkjent.
Her har vi også besøkt norske Tore og hans brasilianske kone Dinora. Nå har det seg sånn at de har noen venner fra Nederland som driver en restaurant i Ubatuba. Og siden Nederland visstnok hadde kommet til finalen i VM, så passet vi på å se kampen i restauranten deres.
Nå ble det jo nedtur for nederlenderne siden Spania vant, men de var voksne nok til å respektere nederlaget og innrømmet at det var en velfortjent seier for Spania.
Etter det vi også har fått med oss så er det visst blekkspruten Paul som egentlig var seierherren i dette mesterskapet.
Nå ligger vi egentlig ikke i Ubatuba, men en liten bukt som heter Saco da Ribeira, like syd for byen. Vi venter en kaldfront med dertil hørende sønnavær og regn som kommer på tirsdag og så langt ser det ut til at den vil vare ut uka. Så vi blir pent nødt til å avvente videre ferd sydover til fronten har dratt forbi.

Amatører og ammatører

Da vi lå i Las Palmas ble vi kjent med aleneseileren Per i båten Freydis som er ivrig radioamatør. Han fikk gitt oss et spark en viss plass og fikk oss på lufta.
Da vi krysset Atlanteren, hadde vi daglig kontakt med Per/LA7FAA som dro til Gambia i Afrika samt Geir/LA5ZO i Sirdal og Leif/LA3ZH i Kristiansand. Veldig hyggelig og en god ekstra sikkerhet da de på fastlandet noterte vår posisjon daglig.
Nå kaller de seg jo amatører, men vi betrakter dem heller som eksperter. Vi har fått mye hjelp med fintuning av radioutstyret og forbedret kabelopplegg mellom antennetuneren og det isolerte akterstaget vårt. Ikke godt å si hvem som er ammatør her.
Vi hadde også fulgt boka til punkt og prikke og montert RF-isolatorer både her og der og til og med også på coaxkabelen mellom radioen og den automatiske antennetuneren. Men da reagerte Leif. Dette hørtes ikke riktig ut. Så da vi fikk fjernet denne så hadde vi straks bedre forhold igjen. Så moralen er; man skal ikke tro på alt som står skrevet, men heller søke råd hos ekspertisen.
Vi setter stor pris på den hyggelige kontakten hjemmefra og om ikke lenge blir Freydis satt på vannet igjen på El Hiero og Per blir mer å treffe igjen på lufta han også.
Geir er også mye på seiltur med S/Y Destiny av Flekkefjord.

Skoleskyss i Paraty

At hester fortsatt er et viktig fremkomstmiddel i Brasil har vi sett mange steder, så også her i Paraty. Like ved busstasjonen er det en stor bakgård hvor hester og vogner kan parkeres når eieren har andre ærend eller kanskje til og med er på skolen. Parkeringsvaktene er vel antagelig byttet ut med hestepassere og stallgutter og vi har enda ikke sett en hest med parkeringsbot i panna. Disse guttene er på vei hjem fra skolen, for her er det jo enda noen måneder til sommerferien.

Ellers er Paraty en pittoresk by, velholdt og sjarmerende, særlig nå utenom turistsesongen. Med det varme og fuktige klimaet, selv nå i vinterhalvåret, blomstrer og gror det over alt.
Men gatene er så ujevne at det er best å være stø på beina og bevege seg i dagslys for ikke å tryne og brekke nesebeinet, eller kanskje til og med lårhalsen. Men sånn er det, det må store gatesteiner til for å holde gatene stabile når de stadig oversvømmes med vann.
Vi sjekker ut fra Paraty i dag og setter kursen sydover mot Ubatuba i morgen.

Slavehandel

Paraty er en av Brasils eldste byer og den gamle bydelen står på UNESCO's liste over bevaringsverdige steder.
Historien forteller at byen tidligere var en av de viktigste utskipningshavnene for gull. Senere ble den en av hovedhavnene for import av slaver fra Afrika. Slavene har nok vært et viktig element også i dette landets historie.

Den gamle bydelen er stengt for biltrafikk og det sier seg egentlig selv, for gatene består av grov stein. Grunnen til dette er at ved spring tidevann oversvømmes gatene med vann. Det sies at byen er anlagt slik for at gatene på den måten jevnlig fikk seg en grundig vask. Bergenserne vasker jo også byen sin jevnlig, men det viser seg altså at det lar seg løse på flere måter, selv uten regn.

Paraty er det første stedet som vi ikke har rukket å sjekke inn før havnemyndighetene kom på døra med tre mann i gummibåt. Vi var tydeligvis velkomne på kontoret deres i morgen selv om det er søndag. De var bare ute på kontrollrunden sin.