Georgetown, Penang

Øya Penang er forbundet med fastlandet med to broer, den første, som er 13,5 km lang, ble bygd i 1985.

Den siste, Penang Second Bridge, eller på lokalspråket Jambatan Kedua PsulauPinang, er hele 24km lang, bygget og finansiert av China. Den vil stå ferdig i november i år.

Vi fikk gleden av å seile under dem begge på vei nordover i sundet mellom Penang og fastlandet.

Men vi var glade for at vi ikke valgt å seile inn etter mørket frembrudd dagen før, for utrolig nok så er skipsleia, også under broene, full av fiskeredskap. Det var neimen ikke lett, selv i dagslys, å komme seg gjennom sundet uten å rote seg borti alle garna.

Vi fant etterhvert en ankerplass like ved fergeterminalen. Ja, for selv om det er to broer så går det også 2-3 bil- og passasjerferger over sundet hele dagen. Så her er det trafikk.

Det er mye verftsindustri og havnevirksomhet på fastlandssiden så det ligger til enhver tid flere skip ankret i den nordre delen av sundet. Disse trenger stadig å få fraktet folk fram og tilbake og taxibåtnæringa har tydeligvis gode tider.

Vi benyttet oss også av taxibåtene i stedet for å finne en trygg plass for gummibåten inne ved land, midt i byen.

Georgetown er også en såkalt World Heritage Site med både en ”Little India”- og en ”China-town”- bydel.

Der hvor vi kom inn med taxibåten er det et boligområde, bestående av treskur, bygd på peler ut i vannet og for å komme inn til selve byen så må vi gjennom denne. 

Det er blitt såpass mye trafikk  på plankegaten opp til byen at beboerne som bor inntil denne delen har sett sitt snitt til å drive litt småhandel rett fra stuedøra.

Georgetown viste seg å være riktig så hyggelig, særlig den Indiske delen faktisk. Og byen er også kjent for sin ”Street Art”, gatekunst, og rundt omkring i hele byen finner vi forskjellige former for kunst som liver opp gatemiljøet og er populære mål for turistene. Det finnes faktisk egne kart som viser hvor man kan finne dem.

Og ellers finner man alt mulig, fra smier til restauranter og et mylder av folk, lyder, lukter og smaker.

Egne markeder for alle mulige slags matvarer, mye av det vi ikke aner hva er. Kjøttbutikker og ferskvaremarkeder som kanskje ville fått Næringsmiddeltilsynet hjemme til å løfte litt på øyebrynet, men som er helt vanlige her.

Ikke alle spisesteder fristet like mye når vi ser at innehaverne sitter med en vannslange i rennesteinen og tar oppvaska etter gjestene.

De vi prøvde fikk oss til å føle at smaksløkene ble lettere brunstekte. Og lokalbefolkningen på de indiske restaurantene ga oss en annen oppfatning av hva begrepet ”fingermat” egentlig går ut på. 

Men for all del, mye god mat.