Sommer og høst i Norge

Sommern er på hell og oftere og oftere er det hvitrimet om morgenen. Men på fine dager klar og fin høstluft og flotte farger i naturen.

Og sommeren har naturligvis gått så alt for fort. Nå er vel det bare et godt tegn på at vi trives og har det bra og vi har så absolutt hatt en fin sommer.

Det har blitt sykkelturer og til og med telttur i pinsa, jobbing og tid til å være sammen med familie og venner.

Ole og Åse sørget for å ta oss med på seiltur så vi ikke helt skulle glemme hvordan det er.

Vi fikk en flott tur i Vestfold-skjærgården på gamle, kjente og kjære plasser i skjærgården hvor vi har tilbragt mye tid opp gjennom årene. Flott vær og vi storkoste oss.

Mange fine sykkelturer har det blitt og for et par uker siden syklet vi den populære Rallarvegen, 82 km over Hardangervidda fra Haugastøl til Flåm.

Etter å ha sett den ene helgen etter den andre forsvinne med dårlig vær i fjellet, klaffet det til slutt og vi fikk en naturopplevelse av de store og en fin sykkeltur i flott norsk natur med knallvær.

Vi delte turen i to og syklet først inn til Finse og hadde en fin overnatting på Finsehytta, en av turistforeningens bemannede hytter med god mat og bra stemning.

Dagen etter hadde vi skyfri himmel og vindstille hele turen over fjellet og ned den spektakulære dalen til Myrdal og Flåm.

Store kontraster med kuldegrader og snø den høyeste delen og varmere og flotte høstfarger både i starten fra Haugastøl og den siste delen ned mot Myrdal og Flåm.

Derfra togturen opp dalen igjen til Myrdal og tilbake til Haugastøl.

En tur som så absolutt kan anbefales.

Etter å ha seilt halve jorda rundt kan vi bare slå fast at det ikke er mye som kan måle seg med norsk natur!

Men det skal også sies at når temperaturen faller og vinteren nærmer seg så øker også lengselen etter varme strøk og Kilico seg igjen...

LA3ZH

”Lima Alfa åtte Oscar Zulu Maritim Mobil, dette er Lima Alfa tre Zulu Hotel, kan du høre meg Kåre?” 

Dette er et typisk anrop som betyr at Leif er på lufta for å prate med oss, etterhvert rundt halve jorda til avtalte tider og på avtalte frekvenser.

Etter å ha kjent hverandre i over 2 år og i lange perioder snakket med hverandre daglig fikk vi endelig sett anskitet og smilet bak stemmen. Vi tok turen til Kristiansand og besøkte Leif, LA3ZH, og hans blide og hyggelige kone Bjørg.

Siden vi forlot Kanariøyene og startet på Atlanterhavskryssingen har vi hatt jevnlig kontakt. Særlig ved etappen ned til tuppen av Sør-Amerika og også under hele Stillehavskryssingen har vi hatt daglig kontakt. Periodevis også med andre radioamtører fra Norge, men Leif har alltid vært der. Avhengig av radioforhold har kontakten i perioder måttet foregå til alle døgnets tider.

Det var interessant å se schacken (radiostasjonen) hans hvor han har tilbragt mange timer med væranalyser og videreformidlet dette til oss, både den ene og andre veien rundt jorda. Han kan nemlig fjernstyre den avanserte antennen sin så den er innstilt i best mulig retning i forhold til hvor vi befinner oss.

Selv med den retningsstyrte antennen og mye effekt er det allikevel imponerende (og heller ikke så helt vanlig etter det vi forstår) å kunne ha så gode radiokontakter som vi har hatt. Og spesielt når vi i Kilico sender og mottar med en liten tranceiver med lav effekt og med en antenne som består av en fiskestang og en vanlig strømkabel som antenne. Det siste er også Leifs idé og spesifikasjon.

Vi hadde ofte, selv i Stillehavet, like gode forhold som om vi hadde snakket med hverandre i telefon her hjemme.

Og ikke minst må Bjørg være en spesielt tålmodig kone når Leif må tørne til midt på natta for å serve oss med værmeldinger på den andre sida av kloden.

Men hun vet heldigvis å sørge for egne hobbyer og er rene kunstneren i den avanserte systua si og ikke minst med sine grønne fingre i den flotte hagen.  

Leif tok oss også med til klubbhuset til LA9K, Kristiansandgruppen av NRRL, på Odderøya. En nedlagt bunkers som radioklubben har fått tilgang til er pusset opp og de har fått et flott anlegg med mye utstyr, verksted og et klubblokale med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste.

Vi gleder oss til å komme på havet igjen og nye kontakter med LA3ZH og de andre radioamatørene som finner det interessant med kontakt på den andre siden av kloden.

Gratulerer med dagen Norge !

GRATULERER med nasjonaldagen alle sammen!

Etter en fantastisk mars måned, litt kaldere april og en mer normal mai hittil så har det i hvert fall blitt grønt og fint her i sør-Norge. Friske fine grønnfarger og det blomstrer overalt.

Bildet er tatt i Tromsø sist helg og viser at vinteren fortsatt henger litt oppe i nord. Men sola varmer så fort den er framme og det er lyst  døgnet rundt.

Vi har kommet godt inn i den mer normale tralten her hjemme og var så heldige å gå rett inn i jobb begge to. Veldig hyggelig å treffe gamle kjente og oppdatere seg i jobbsammenheng.

Meldinger vi har fått fra New Zealand sier at det har vært en vindfull og våt høst, men bilder vi fikk av våre venner Christer og Ulla  i  SY Circe viser at Kilico ligger trygt på land.

Hun har aldri vært så lenge ute av det våte element noen gang og våre venner mente å kunne registrere at hun ikke trivdes med støv på kjølen i stedet for vann. I tillegg var de helt klare på at hun savnet sitt mannskap og det er jo godt å høre....

Vi ønsker alle en riktig fin 17. mai feiring!

Singapore

Nei, vi har ikke seilt til Singapore ennå, men siden vi fikk en mellomlanding der på vei hjem så passet det med et par dagers stopp for å se litt mer av denne byen som er et viktig knutepunkt i sør-øst Asia.
Planene for neste sesong har altså fått en korreksjon og vi tar en liten pause fra seilingen. Så i stedet for å seile nordover når denne orkansesongen er over har vi løftet Kilico på land i Whangarei og reist hjem til Sandefjord igjen. Ingen dramatikk i det, men av forskjellige grunner har vi funnet ut at det er greit med en pause og New Zealand er et fint sted å legge Kilico i ”opplag”.

Byen/landet Singapore ligger såvidt nord for ekvator og den varme, fuktige luften slo i mot oss da vi kom ut av flyterminalen. Værmeldingene viste stabilt 25 grader om natten og 31 i skyggen på dagtid og en luftfuktighet på rundt 80%.
Det moderne      Singapore ble grunnlagt i 1819 da Sir Thomas Stanford Raffel valgte å gå i land og Det britiske Ostindiske kompani valgte å opprette en handelsstasjon her. Dette var starten på forandringen av Singapore fra å være en liten fiskelandsby til et verdensmetropol og en av de viktigste koloniene i det britiske imperiumet til landet ble uavhengig i 1963.
Byen er strategisk plassert i den sørøstre enden av Malakkastredet hvor det meste av skipstrafikken mellom landene i øst-Asia og Europa må gjennom. Etter hvert har da byen blitt et viktig knutepunkt for både skips- og flytrafikk og er også et viktig finanssenter. En enorm containerhavn sier mye om trafikken.
I havneområdet ligger også et hundretalls skip for anker og venter på lossing og lasting.

Landet har et areal som er omtrent en tredjedel av Vestfold og en befolkning på rundt 5 millioner mennesker, hvorav en drøy million er arbeidere og studenter uten permanent oppholdstillatelse. Av de fastboende har tre fjerdedeler kinesisk avstamning og det er også en stor andel indiere. Ikke rart at byen har sin egen Chinatown-bydel.
Alle de eksklusive kjøpesenterene, de store hotellene gir en indikasjon på kjøpekraften ikke minst alle bankene og finansinstitusjonene som er representert her med enorme kontorkomplekser.

Vi fant oss en innlosjering i Chinatown som også er et greit utgangspunkt i forhold til sightseeing i sentrum av byen. Bydelen har det kjente ”night market” med et yrende kvelds- og natteliv og et utall restauranter som sprer et virvar av lukter fra asiatisk kokekunst og et mylder av mennesker.
OL for ungdom gikk av stabelen her i 2010 og i den forbindelse ble det satt i gang bygging av en ny bydel i Marina bay området. Byggingen vil pågå i ennå mange år skal vi dømme etter planene.
Særlig det nye store hotellkomplekset Marina Bay Sands (se bildet over) som sto ferdig i 2010 har helt klart blitt byens nye landemerke.
Vi tok en tur opp til ”skipet” som binder de tre høyhusene sammen 200m over bakken. Her er det, i tillegg til restauranter og uteområder, også en park med palmer og annen beplantning og et stort svømmebasseng. Ingen ting å si på utsikten fra bassengkanten akkurat.

I tilknytning til hotellet er det også konferansesenter, et stort kjøpesenter, restauranter og museer. Tvers over bukta og ligger den store arenaen fra Ol-åpningen med en fotballbane plassert på en flåte i havnebassenget, like ved teatret og kulturhuset.

Hver kveld er det stort vann-, musikk-, laser- og lysshow i bassenget utenfor med projisering av bilder og film-/ musikksnutter på en skjerm av vanntåke fra fontenene og Singapore by night som bakgrunn. Flott effekt og mange tilskuere.

Men kanskje det mest kjente hotellet i Singapore er ærverdige Raffles hotell. Det står på lista over "må se" ved et besøk i Singapore og interessen har gjort at man må være gjest på hotellet for å komme innenfor dørene. Men en kikk utvendig er tillatt også for oss turister.

Ved Marina Bay finner vi også et av verdens største pariserhjul, Singapore Flyer, med en høyde på 165m over bakken. En runde tar omtrent en halvtime og utsikten over havna og byen er storslagen.
Singapore har i alle år vært kjent for sin restriktive håndtering av forsøpling med store bøter for å kaste så mye som en tyggegummi på bakken. Men hvem som overvåker dette nå lurer vi litt på for vi så kun en politibil og ikke så mye som en politimann i gatene i løpet av de to dagene vi var i byen.
Og det er slett ikke fritt for søppel. Faktisk så er vårt inntrykk at byene på New Zealand er ryddigere og reinere enn Singapore.
Men Singapore er uansett en flott storby som har mye å by på og er absolutt verdt et besøk hvis man ”flyr forbi”.
Flere bilder fra nordøya på NZ ligger under linken til høyre og om ikke lenge kommer det også flere bilder fra Singapore.

Vi kommer også til å oppdatere den tekniske bloggen med erfaringer fra turen og utstyr ombord, men ellers blir det en pause i blogginnleggene et års tid.

Biltur på nordøya - del 2

Da vi henta leiebilen sukket kapteinen lettet for rattet satt plassert på admiralens side av bilen. Men den gang ei. Admiralen nektet plent å kjøre bil i et land med venstrekjøring.

Litt uvant til å begynne med. Særlig i byene og i rundkjøringer, men etter hvert gikk det greit.

Fra Wellington gikk turen videre nordøstover i retning av byen Napier. Underveis hadde vi et par overnattinger på såkalte Bed & Breakfast som er ganske vanlige her på New Zealand. Dette er rett og slett overnatting i private private og de plassene vi besøkte var veldig bra. Hyggelig vertskap, rent og fint.

Underveis fikk vi nyss om, siden vi var norske, at vi burde ta turen innom Dannevirke og Norsewood. Hit kom det nordmenn og slo seg ned i 1860-1870 årene. Dette var kanskje de fattigste av de fattige, for i motsetning til å måtte betale for turen over til Amerika som var vanlig på den tiden, så var turen til New Zealand gratis. Her trang de folk som kunne bygge veier og bygge opp en moderne sivilisasjon.

I Norsewood var det et helt lite norsk samfunn med kopier av både laftede koier og stavkirke.

Her traff vi også et par godt voksne damer fra Narvik-området som fartet rundt som backpackere med telt og sovepose. De hadde først krysset Australia på denne måten før de dro over til New Zealand og fortsatte turen før de om en måneds tid skulle reise hjem til Narvik for å jobbe igjen.

Da vi kom til Napier på fredags kvelden fortalte vårt B&B vertskap at nettopp denne helgen gikk den årlige Art-Deco-markeringen av stabelen.

Napier ble i februar 1931 rammet av jordskjelv og hele byen, med unntak av ett hus ble rasert. Deretter ble hele byen gjenreist i Art-Deco-stil og er en av de største i sitt slag i verden. Byen ligger flott til med en laaaang strand og strandpromenade og et hyggelig bysentrum.

Gjenreisingen blir årlig markert ved at alle, fra unge til gamle, kler seg i 1930-talls Gatsby-stil. Forskjellige arrangementer rundt omkring i byen og det er gladjazz-konserter på kveldene og flyshow hver dag. Lørdag var det en lang veteranbilparade med et hundretalls biler gjennom byen. Interessen for denne er så stor at myndighetene har måttet sette begrensning i antall biler for at paraden ikke skal ta for lang tid. Vi har vel aldri før sett så mange strøkne veteranbiler på ett brett. Og ikke minst at alle, både små og store var kledd i den tidens klesstil. Det var like folksomt som på 17.mai hjemme.

Igjen lar vi oss imponere over hvor rent og totalt søppelfritt det er, selv på så store arrangementer.

Fra Napier gikk turen videre opp til Taupo, gjennom Auckland og opp til Whangarei igjen.

En flott tur på drøye 2000km som ga oss et godt inntrykk av den nordre halvdelen av dette flotte landet. Sydøya lokker også, men den må vi ta som en egen tur seinere.

Langs landeveien på nordøya

Vi leide oss bil noen dager, som var en gave fra våre barn, pakket hver vår lille ryggsekk og satte kursen mot Wellington, helt syd på nordøya.

Første stopp ble Rotorua, et godt stykke syd for Auckland. Stedet er kjent for sine ”Thermal springs”, og geysierer. Selv om Way-o-Tapu er en skikkelig turistfelle, så var det allikevel både et interessant og fint stopp.

New Zealand ligger i et geologisk ustabilt område og det har vært flere kraftige jordskjelv her, også i nyere tid. Det siste store var i Christchurch på sørøya for bare et år siden. Det er vel ikke for ingen ting at landet blir kalt ”The Shaky Isles”.

Og det damper og ryker både her og der. Når moder jord romler i magen og luft kommer ut av forskjellige åpninger så skal det sies at det ikke er bare godlukt som kommer. Blandinger av magnesiumoksid, jernoksid og sulfat gir en eiendommelig eim over området.

Videre gikk turen sydover til byen Taupo og vestover til Tongariro nasjonalpark. Her kjørte vi rundt den gamle vulkanen Mount Ruapehu på 2797m og videre til byen Whanganui på vestkysten, ut mot Tasmanhavet.

New Zealands hovednæring er landbruk og overalt er det beitemarker for store husdyrflokker med hundrevis av kuer og sauer. Den ene dagen fikk vi en del regnbyger og det var mye våt saueull i området.

Til slutt kom vi helt ned til Cook-stredet som skiller nord- og sørøya og her ligger også hovedstaden på New Zealand, Wellington. Byen har en flott beliggenhet i et kupert landskap og er sånn sett mye penere enn Auckland. Og ikke minst en moderne mellomstor by som med omland har ca.400.000 innbyggere.

Og hele veien på turen ned hit lar vi oss, som tidligere, imponere over hvor rent og ryddig det er overalt. Hvordan i all verden klarer Kiwiene å holde det sånn? Man skal lete lenge for å finne så mye som en ispinne noe sted, verken langs veiene eller i byene. Som den selvfølgeligste ting av verden er det rett og slett ikke aktuelt å kaste noe fra seg som andre siden må gå og plukke opp. Ikke minst så er det mye hyggeligere å kunne bevege seg rundt omkring uten å måtte gå og tråkke i andres søppel.

Vi kommer tilbake med et nytt blogginnlegg om turen nordover igjen og ikke minst oppholdet i Napier.

Waitangi day

I går, 6. februar, var det Waitangi day, det vil si New Zealands nasjonaldag.
Urbefolkningen på New Zealand kom hit for omlag 1000 år siden og kalte landet Aotearoa - "Den lange hvite skyens land".
De to hovedøyene, Nord- og Sørøya er blant verdens største øyer og er i areal omtrent like store som de britiske øyer. Det var den nederlandske oppdagelsesreisende Abel Tasman som var den første europeer som oppdaget øyene i 1642, men seilte raskt videre da maoriene drepte og spiste flere av mannskapet da de forsøkte å gå i land. I 1769 kom den kjente James Cook og annekterte landet på vegne av England.
Først den 6. februar 1840 ble Waitangi-traktaten undertegnet mellom de hvite og maoriene. Denne lovet "Tino Rangatiratanga" til maoriene, noe som britene oversatte som "landsforvaltere", men som på maori betyr selvstyre. Tolkningen av dette er grunnlag for uenighet den dag i dag etter det vi forstår.
Men selv om nasjonaldagen er offentlig fridag så kan det så absolutt ikke sammenlignes med 17.mai hjemme. Ingen hornmusikk og ingen tog. Rett og slett som en vanlig søndag etter det vi kunne se

Tilbake i Kilico

Aller først og selv om det er i seineste laget;
Godt Nytt År til alle som leser bloggen vår.
Tida hjemme gikk fort med både jobbing og besøk både av og hos familie og venner.
Selv om det var lite snø i Sandefjord ble det et par turer på fjellet så vi fikk prøvd både bortover- og nedoverski. Flotte turer og deilig å ha ski på beina igjen.
Det ble samme ruta med fly tilbake via Amsterdam og Osaka før vi landet i Auckland.
I Amsterdam fikk vi noen timer ventetid, nok til at vi tok en tur inn til byen. Bildet er fra en av sykkelparkeringene i byen. En kald januarsno blåste gjennom gatene og kanalene så det var nesten godt å komme tilbake til Shippol igjen og sette seg på flyet til Osaka og deretter videre til Auckland.
Det er sommer i New Zealand nå og fin temperatur, men for tida litt ustabilt vær med regnbyger.
Kilico lå like fint som vi forlot den og alt sto bra til ombord.
Det tar sikkert noen dager før vi har riktig døgnrytme igjen etter å ha stilt klokka 12 timer framover.