Inn i Magellanstredet

Tidlig i går morges nøster vi sammen de siste restene av edderkoppnettet vårt, letter anker og forlater Caleta Brecknock. Derved forlater vi også Tierra del Fuego.
Selv om det fortsatt blir mye på kryss og tvers så vil hovedretningene framover være i de to nordlige sektorene på kompasset.
Vel ute av Canal Ocasion får vi et lite, åpent strekk ut mot Stillehavet hvor lange, tunge havsdønninger ruller inn. Vi svinger nordøstover og inn i Canal Cockburn med sjøløver, magellanpingviner, albatrosser og annen sjøfugl som selskap.
Selv med litt motvind går det forholdsvis greit innover og vi finner en grei ankringsplass for natten.
Det er tre mulige kanaler for å ta seg fra Canal Cockburn og opp til Magellanstredet. To av dem har tidligere vært forbudt å ferdes i, men vi satte dem opp på vår seilingsplan og fikk ingen innsigelser. De er riktignok ikke kartlagt, men guiden vår beskriver dem så godt at de er seilbare.
Vi velger den ene av dem, den 25nm lange Canal Acwalisnan, som starter omtrent ved vår ankringsbukt.
I god tid før dagslyset bryter gjennom i dag morges letter vi igjen anker.
Det er et trangt og grunt sund et stykke inn i kanalen hvor tidevannsstrømmen går kraftig. Selv om vi bare er en drøy halvtime før slacken (når tidevannet snur) går strømmen fortsatt i mot med over 5knop. Det tar litt lenger tid enn vi regner med før vi klarer å passere. På alle kanter høye fjell og snøkledde tinder med den nedre delen grønnkledd med småskog og kratt.
I det vi seiler inn i Magellanstredet bryter også sola gjennom og vi tar nordvestover. Vi treffer igjen på lekne sjøløver som riktignok en gang i blant tar seg en pause. Da legger de seg på ryggen i vannskorpa med loffene på magen og ligger og kikker og vinker.
Utpå ettermiddagen ankrer vi opp i Bahia Mussel på Isla Carlos III, midt i stredet.
Det er veldig hyggelig å få SMS på Iridiumen, men husk å skrive avsender da det ikke kommer fram på annen måte.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Caleta Brecknock

Vi har lagt Beaglekanalen bak oss og befinner oss nå helt i den sydvestre delen av den Chilenske skjærgården.
Det er ruskevær på gang og den beste havna i dette området er caleta Brecknock.
For å komme helt inn så seiler vi rett inn mellom fjellene og inn en fjordarm, som blir bare trangere og trangere til vi svinger inn i en poll helt innerst.
På vei inn hadde vi flere sjøløver rundt båten som lekte og hoppet akkurat som delfiner. Og ikke nok med det, rett før vi var inne møtte vi jammen en hval på vei ut. Kanskje den trodde vi var hvalfangere siden det står Sandefjord på båten vår. Vi tipper kanskje det var en knølhval for de er visst de mest vanlige her omkring.
I den innerste bukta, som er bare 50m bred, lå det allerede to båter. Den største, en ganske ny Oyster 72 som vi har truffet et par ganger før, gjorde plass for oss på den ene siden.
Da vinden tok seg opp i går så ble det mye tau i alle retninger. Og nå står det en hel rekke med edderkopper oppe på fjellkanten og misunner oss nettet vårt.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Drivis, men heldigvis ingen pakkis.

Det er mange små fjordarmer ut fra Brazo Noroeste som alle ender opp mot forskjellige isbreer. Seno Pia deler seg i to og innerst i den østre delen stuper Romancebreen ned i fjorden.
Etter drøye 4nm (8km), hvor vi seiler gjennom drivis, er vi innerst i den østre fjordarmen hvor vi ankrer i ei stor bukt med panoramautsikt til breen midt i mot. Vi er knallheldige med været. Sol fra skyfri himmel gjør at fjellene og breen ligger badet i ettermiddagssola og speiler seg i det grønne vannet i bukta. Fjellene er en del av Darvinfjellkjeden og ikke langt fra bukta vår tårner Mount Darvin 2438m opp.
Innimellom romler og drønner det fra breen akkurat som tordenvær og vi har isklumper rundt båten mer eller mindre hele tiden.
Vi blir liggende et par dager og benytter anledningen til å trimma beina litt i fjellene. Dagen etter ligger skyene lavt og vi kan bare se den nedre delen av breen og inntrykket er et helt annet.
Et cruiseskip kommer også inn og blir liggende i flere timer, kanskje i håp om at skyene skal lette.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Beaglekanalen - "Isbreenes Aveny"

Fantastisk flott!!!
Egentlig ikke så mye mer å si og vi kunne stoppet der, men vi kan jo gjøre et forsøk på å beskrive det litt mer.
Nå skjønner vi hvorfor Beaglekanalen kalles Isbreenes Aveny. De ligger på rekke og rad og det er bare å nyte. Knall sol fra en helt skyfri himmel gjør også sitt til at inntrykkene blir enda bedre.
Vi har forlatt Puerto Williams og seiler vestover i Beaglekanalen til den deler seg i Brazo Noroeste og Brazo Sudoeste, hvor vi velger det nordlige løpet.
Ved innløpet til Caleta Olla stuper Holanda-breen ned med en arm i det vi seiler inn i den flotte og beskyttede ankringsbukta.
Videre vestover passerer vi Italia-breen som kalver direkte ut i fjorden og vi har små isblokker flytende i siden av kanalen der vi passerer på hundre meters avstand. Øverst står en enorm vegg av hvit is og den nedre delen har den typiske blåaktige fargen før den kalver i fjorden. Et fantastisk skue i formiddagssola med kontraster mot det grønnkledde landskapet i de lavere områdene for øvrig.
Vannet her i fjordene har den samme grønnturkise fargen som vi kjenner igjen fra fjordene hjemme. Små bekker ser ut som de kommer ut av ingenting, men som i virkeligheten kommer fra små vann som ligger på platåer så vi ikke ser dem. Andre igjen kan vi følge helt fra snø- og isområdene på fjelltoppene og til de stuper ned i fjorden. Og et sted kommer en hel liten elv ut fra en åpning i brefoten og går i kraftige fossefall før den ender i fjorden.
Videre kommer Frencia- og Alemaniabreene før vi seiler inn mot Seno Pia, en fjordarm mot nord.
Vi må nok bare innrømme at naturen i Norge har en hard konkurrent i dette området.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Ut i ødemarka

Når vi nå fullastet forlater Puerto Williams med kurs for Puerto Montt, vil det gå mange uker før vi igjen kan gå på handletur.

For å seile i Chilenske farvann må vi ha en seilingstillatelse, såkalt Zarpe, med detaljert rute som må godkjennes av Armadaen først. Det er nemlig ikke overalt de tillater utenlandske båter å seile. Zarpen gjelder for kun en tur og den vi nå har fått gjelder fra Puerto Williams og til Puerto Montt, 1300nm nordover langs Chilekysten.

Armadaen er veldig fokusert på hvordan vi er utrustet, både når det gjelder båt, sikkerhetsutstyr, matbeholdning, drivstoff- og vannbeholdning etc.

På mange måter er det bra, for de forsikrer seg bare om at alle som ferdes her er mest mulig selvhjulpne.

I tillegg må vi rapportere vår posisjon daglig, i utgangspunktet morgen og kveld, enten via VHF, HF eller pr. mail. Og hvis man får problemer så har de da også siste posisjon som utgangspunkt for å lete.

Området vi nå seiler inn i er særdeles tynt befolket. Første bosetting, Puerto Eden, finner vi først når vi er halvveis. Erfaring fra andre seilere tilsier at bare denne første delen fort kan ta en måned eller mer. Men det som vil være mest avgjørende for vår fremdrift er været og det skifter fort her.

Vi kommer til å legge inn blogginnlegg underveis. Men mange av stedsnavnene er ukjente og antagelig vanskelig å plassere uten godt kartverk. Derfor vil vi jevnlig legge inn posisjonsrapporter under linken til høyre så det går an å se hvor vi befinner oss.

Bilder får vi dessverre ikke lagt inn fordi vi antagelig ikke får tilgang til internett før vi er i Puerto Montt.

Det er heldigvis plenty med ankringsplasser langs ruta og vi regner derfor med å forflytte oss stort sett bare på dagtid. Uheldigvis så tilsier de normale værforholdene at det blir en del både motvind og motstrøm og derfor mye motorkjøring.

En av de største utfordringene er da også dieselforbruket og tilgang på diesel. I Puerto Eden, som ligger halvveis, kan man være heldig å få kjøpt diesel. Men de får forsyninger bare hver 4. uke og hvis de er tomme så kan det bli en stund å vente.

Hele strekningen består av et mylder av fjorder, sund og øyer. Alle seilere vi snakker med har den blå ”Patagoniabibelen”, en pilotbok som et italiensk ektepar har brukt over 10 år på utarbeide. Her er det flotte, nøyaktige håndskisser og havnebeskrivelser for mer enn 400 ankringsplasser, men dette er allikevel kun et lite utvalg av det som finnes i dette området. 

Det gleder oss og det skal bli veldig spennende å utforske en bitteliten del av dette enorme området i ukene framover.

Puerto Williams

Puerto Williams er møtestedet for mange, både privatbåter og charterbåter. Her gjøres den siste bunkringen før man seiler videre enten vestover til fjordene eller sydover mot Antarktis. Bildet øverst viser en av charterbåtene som fikk sitt mannskap ombord for tokt til Antarktis. Legg merke til lagringen av ferskt kjøtt på hver side av targabøylen bak på båten. Kjøttet er nok lettsalta før de er over Drakestredet.

Det går mot høst og i går morges var det –2 C og rim på dekket. Dagene har også blitt merkbart kortere i det siste så det er bare å komme seg nordover.
For å ta turen ut til Hornet er bare snakk om tålmodighet og god tid for å få gunstig vær. Vi har snakka med folk som har venta en måned før det klaffa. Været den siste uka har vært ustabilt og det er grenser for hvor lenge man skal vente.
Vi prøver å tilpasse avgang vestover mot fjordene i forhold til været så vi slipper for mye motvind og forbruk av diesel allerede i starten. Det kan derfor gå en dag eller to til før vi drar.

Den hollandske katamaranen Lambada møtte vi første gang i Rio de Janeiro på forsommeren i fjor. De ligger nå og venter på noen reservedeler før de seiler oppover i fjordene. 

I går kveld, før sola gikk ned hadde vi felles grilling med østerriske Taurus og hollandske Lambada på dekket på klubbhuset i Micalvi.  

Internettforholdene her i Puerto Williams er mildt sagt dårlige og ustabile, men vi hadde flaks en kveld for et par dager siden og fikk lastet opp et nytt fotoalbum fra Mar del Plata - Ushuaia.

Ut av Argentina

Båten har vel aldri vært så fullasta som da vi forlot Ushuaia i går. Utsjekkingen av Argentina gikk forholdsvis raskt på morgenen. Ingen av Prefecturakontorene i Argentina har kopimaskiner så det går på blåpapirmetoden for alle kopiene. Her hadde de i hvert fall hele A4 blåpapir så det var greiere.
Vi satte kursen østover i Beaglekanalen igjen og til det lille stedet Puerto Williams i Chile.
Yacht Club Micalvi i Puerto Williams er verdens sydligste yachtclub og kanskje den mest spesielle vi noengang har vært i. "Brygga" er en gammel Armadabåt som er satt på grunn og denne fungerer også som klubbhus med toaletter, dusjer og bar.
Det fortøyes utenpå hverandre til den trange bukta er stappfull. Dette er det eneste stedet langt her syd hvor man kan sjekke inn og ut av Chile så dette er samlingssted for alle typer båter. Her møtte vi også igjen norske John som vi møtte i Ushuaia da han var innom et par dager for inn- og utsjekking for å kunne få ny oppholdstillatelse her i Chile igjen. Han har hatt båten liggende her i 2 år og reist fram og tilbake til Norge for å jobbe.
Nå er vi sjekket inn hos alle 5 instansene her i Chile uten bruk av et eneste blåpapir.

Tøff aleneseiler

Dagene går unna med bunkring og rydding for å få plass til alt men det går bra.

Vi treffer overraskende mange soloseilere og ikke alle er menn.

Vi ligger utenpå SY Nereida med soloseileren Jeanne fra England som vi nesten må fortelle litt om. Her skal man passe seg og ikke la skinnet bedra. Selv om hun er en beskjeden liten dame har hun tilbakelagt flere utfordrende seilaser alene enn mange andre.

Etter at hun ble enke for 8 år siden fortsatte hun å seile og for to år siden fikk hun like godt bygd seg en splitter ny Najad 380, utrustet etter hennes ønsker og behov.

Hun forlot Vancouverområdet i Canada i fjor høst for å seile non-stop ned langs vestkysten av amerika, rundt Hornet og over til Cape Town i Syd-Afrika. Deretter var planen å seile videre direkte til New Zealand. Etter to og en halv måned i sjøen var hun i begynnelsen av januar, to døgn fra Hornet da hun fikk en knock-down (båten blir lagt over med masta i vannet) og en del skader på båten.

Hun måtte avbryte seilasen og komme seg inn til Ushuaia. Nå er hun i full sving med å skaffe nye deler og få båten i orden igjen så hun kan fortsette seilasen, selv om ruta nå må justeres på grunn av at det går mot høsten på den sydlige halvkule.

Vi gir henne en hånd innimellom og prøver å hjelpe henne når hun trenger det. Og selv om hun har mye å gjøre og båten fortsatt er rimelig kaotisk innvendig så inviterte hun oss allikevel på nydelig middag en kveld.

Hyggelig gjensyn med SY Taurus

I går ettermiddag kom også den østeriske båten SY Taurus til Ushuaia. Vi dro samtidig fra Mar del Plata og selv om vi ganske snart mistet hverandre av syne så har vi hatt radiokontakt to ganger hver dag i snart en måned. Det er en god trygghet for oss begge samt at det er hyggelig. Taurus ble liggende en uke på Isla de los Estados og halve tiden sviktet mailsystemet deres og vi har derfor gitt dem værmeldinger via radio.
Det ble et hyggelig gjensyn i går og en munter og fin middag sammen i byen.
Ellers går det på bunkring og klargjøring om dagen og i dag tok vi ombord de første 300L med diesel. Regner med mer på mandag. Admiralen skriver lange handlelister for å sørge for nok proviant for 3mnd framover. Selv om vi håper på å få tilgang til matvarer før den tid så er det nødvendig å ha en god sikkerhetsmargin. Det blir noen kilo av ditt og noen kilo av datt. Skal vi f.eks. spise kornblanding eller havregryn til frokost, så blir det 25kg bare av dette. Og  det var kun frokosten. Og så skal det stues bort.
Det ustabile været har imidlertid gjort at vi har måttet sette bort klesvaska denne gangen.

Ushuaia, fin del mundo - verdens ende

Ushuaia, hovedstaden i den Argentinske provinsen Tierra del Fuego, er med sine drøye 60.000 innbyggere verdens sydligste by. Byen ligger halvveis inne i Beaglekanalen og er et populært knutepunkt her syd, da dette er det eneste stedet med muligheter til å bunkre opp for videre seilas.
Dette er utgangspunktet for alle som skal enten østover, vestover eller ned til Antarktis. Det er også en liten flyplass her med daglig forbindelse til Buenos Aires. Nå er det høysesong her og det kommer hver dag nye cruiseskip og charterbåter som skifter passasjerer for nye tokt, enten i de Chilenske kanalene eller ned til Antarktis.
Ikke minst så er det et populært utgangspunkt for turer videre innover i fjellene, enten for skikjøring, fjellklatring eller andre aktiviteter.
Hovednæringen her er da også helt klart turismen, noe butikkene i byen bærer preg av. Skulle ikke forundre oss om vi finner bikini og badebukse i Gore-Tex her.
Vi ligger i Club Afasyn med gangavstand til sentrum. Akkurat nå ligger det båter fra 11 forskjellige nasjoner her og vi er så langt den første norske båten denne sesongen.

Beagle kanalen

Å ha en liten kuling i ryggen gjennom Estrecho de Le Maire var helt fint, men da vi seilte inn i Beaglekanalen dreide den mer nordvest og vi fikk en god kuling rett i baugen. Det ble litt stampesjø og med en bølgelengde som passet veldig dårlig til vår båtlengde og i tillegg motstrøm. Så de gikk litt diesel på vei vestover.
Men delfinene storkoste seg i bølgene, særlig rundt baugen vår og kjørte et skikkelig delfinshow for oss med tandemhopp og skrudde saltoer.
Myndighetene følger godt med oss. På vei sydover fra Mar del Plata har vi daglig måttet rapportere posisjon, kurs, fart etc. og det er greit. Det er jo litt sikkerhet for oss også. Men da vi kom inn i Beaglekanalen tok det helt av. Kanalen er samtidig også grensen mellom Argentina og Chile helt inn til Ushuaia. Vi ble derfor ropt opp både av Chilenske myndigheter og Argentinsk Prefectura  som ville vite hvem vi var og vår eksakte posisjon og destinasjon. Men de er høflige og greie og gjør forhåpentligvis bare jobben sin.På grunn av motvinden måtte vi også ta et par nattankringer før vi i går ettermiddag ankom verdens sydligste by, Ushuaia. 

Å seile i Beaglekanalen er nesten som å seile langs kysten av nordvestlandet i Norge igjen. Høye, spisse fjell som er mer og mer snødekte jo lenger vestover vi kommer. Alle her snakker om hvor pent det er og da må vi bare si oss enige og fortelle at det er veldig likt Norge.
Det er godt å være framme og etappen vi nå har lagt bak oss er en god milepel og kvalifiserer til et skikkelig hakk i rorkulten eller kanskje heller en stor russeknute i rattet.