Øyhopping i Sundaøyene

Videre vestover fra Komodo i det som kalles Vestre Nusa Tenggarra er det mulig med dagsetapper og nattankringer. Ikke bare for å slippe nattseilas, men mange steder langs kysten av øyene er det mye fiskeredskap i vannet som er vanskelig å oppdage nattestid.

Vi finner gjerne ankringsplasser utenfor små landsbyer. Så fort vi blir oppdaget på vei inn til ankerplass strømmer det på med små utriggerkanoer fulle av unger.

Blide og glade unger, men litt i overkant mye tigging. Vi har med en del småsaker som vi gir til unger, men når det er mellom 15 og 30 stykker i hver landsby så

går vi fort tom. I landsbyen Kilo ga vi dem noen pepperkaker som vi hadde liggende, men det ble for spesielt for de fleste av dem. Det ble fort mye pepperkaker i vannet i stedet.

Og ikke minst alle de små fiskebåtene eller rettere sagt utriggerkanoene med ”to støttehjul”. Noen veldig små som padles eller seiles med et enkelt seil andre litt større og med ”snøfresermotor” rigget på et stativ oppe i kanoen og med en lang aksel med propell i enden, hengende langs båtsida. Og de går ganske fort.

Som vi har skrevet før så er Indonesia et stort land. Vi finner å lese at det er rundt 300 forskjellige etniske folkegrupper og med ikke mindre enn 580 forskjellige språk og dialekter. Det offisielle språket heter Bahasa Indonesia og skal være tilnærmet Malayisk, men for oss er språket her så absolutt en utfordring. Ute på småøyene er det svært få som snakker engelsk så det er det internasjonale kroppsspråket som må fram.

Indonesia ble selvstendig stat i 1949, men først i 1999 ble det første demokratiske valg avholdt. I dag regnes landet som verdens tredje største demokrati etter India og USA.

 

Som vi har sagt før så kryr det av mopeder/lette motorsykler her og de fleste er av god standard. Det viser seg at det er gjennomført en ordning med avbetaling / leasing som gjør at de fleste får anledning til å skaffe seg ganske bra kjøretøyer.

Nå brukes de jo til alt mulig. Noen ganger er det vanskelig å se sjåføren på grunn av alt han har pakket på mopeden. Andre ganger ser vi hele familier på utflukt på en moped – mor, far og minst to unger. Og som regel bare de voksne som har hjelm.

Et annet transportmiddel som er mye brukt er ”Ben Hur”-taxi eller Ferrarri’er (med 1hk) som de lokale sier. Det er små kjerrer som trekkes av en liten hest. Noen av kjerrene er overbygd og med benker til å sitte på og andre mer for transport av varer. Det er egne holdeplasser for disse i landsbyene hvor de står på rekke og rad og vi har sett kjerrer med 7-8 passasjerer. Stakkars hest sier vi.

Vi har kommet til Lombok for en siste bunkring før vi setter setter kursen nordover. Øya er nesten rund og ikke stort mer enn 7 mil tvers over. Men allikevel har den drøye 3mill innbyggere. 

Vi merker at vi er i en atskillig mer turistifisert del av Indonesia. Her ligger hotellene og resortene på rekke og rad langs kysten. 

Men etter en liten rundtur med bil i området så skal vi ikke så langt unna før dagliglivet går sin vante gang.

Men det er mye aktivitet. Det bygges både det ene og andre, også veier og det meste skjer ved håndkraft. Vi kjørte i dag et lite stykke langs et elveleie som er nesten uttørket nå i den tørre sesongen. Her henter mannfolkene elvestein og bærer denne opp til landsbyen. Så tar kvinnene over og sitter og knuser disse steinene med hammer ned til forskjellige størrelser, fra grovpukk og ned til fin singel. Disse haugene ligger langs veikanten, tilsalgs for den som går med byggeplaner.

Men det skaper jo mye sysselsetting.

Ellers alt bra om bord. 30 grader i det klare og fine vannet og når sola steiker så kjennes til og med det friskt.