Kupang på Vest-Timor i Indonesia

Månen ble mindre og mindre for hver natt på seilasen over Timor-sjøen og når det i tillegg ble overskyet og bygevær så blir uttrykket ”svarte natta” veldig dekkende.

Siste dagen før ankomst Vest-Timor fikk vi også en stor fin Wahoo på rundt 11kg. For å slippe å spise "fersk" fisk til frokost, lunsj og middag i flere dager så delte vi med to lokale familier i Kupang når vi kom fram.

Vi fikk ikke landkjenning før lenge etter mørkets frembrudd og sjekket som vanlig hvordan kart og terreng stemmer med virkeligheten ved hjelp av radaren og kartplotteren og faktisk stemte det veldig bra.

Da vi seilte inn i sundet mellom Roti og Timor i ett-to tiden på natta hadde vi en liten kuling i hekken. Og da vi nærmet oss odden ved Oisina lette vi forgjeves etter fyrlyktene på Roti og Timor, men det viste seg at det var kun den på Timor som fungerte og ikke på 12nm avstand som kartet viser, men kun fra 2nm avstand.

Etter en jibb for å få avstand nok til odden, dukket det plutselig opp en masse blinkende lys foran oss. Vi antok at det var garnlenker som var merket med lys og lette etter en åpning for å kunne seile gjennom, men ikke lenge etter var alle lys borte og vi fant ut at det måtte ha vært små fiskebåter. De setter gjerne ikke på noe lys før de ser større båter kan bli en fare for dem og slår dem av igjen når faren er over. Antagelig bitte små trebåter som vi ikke greide å skille ut på radaren i bølgene.

Vi revet ned det vi kunne til vi tilslutt hadde alle seil nede og gjorde allikevel 5 knop over grunnen bare på riggen og medstrømmen.

Men vi kom oss trygt rundt odden og opp i det trange sundet mellom Timor og Semau møtte vi nye utfordringer. Masse kraftige lys hele veien foran oss som vi først trodde var lys fra bebyggelse på land, men det viste seg i stedet at det var mange større fiskebåter som drev med lys-fiske. Så da ble det i stedet å tråkle seg forsiktig mellom disse gjennom hele sundet.

Da vi nærmet oss Kupang, kom dagslyset og vi kunne finne oss en ankerplass utenfor den gamle bydelen.

Indonesia er verdens fjerde folkerikeste land med ca. 250 mill. innbyggere fordelt på ikke mindre enn 13.000 øyer. Hovedreligionen er Islam og derfor er Indonesia det land i verden med flest muslimer.

Det å komme seilende til Indonesia er ikke helt ”plankekjøring”.

Landet har et tungt og gammeldags byråkrati og mye må på plass.

Aller først må det fremskaffes en seilingstillatelse, såkalt CAIT, et dokument som beskriver områdene vi skal seile i og som skal stemples og underskrives av en rekke myndigheter. Og ikke nok med det;  den må foreligge før vi ankommer landet og det tar minimum en måned å fremskaffe den.

Vi begynte å jobbe med dette allerede da vi var på Fiji. Fant en agent i den Indonesiske hovedsataden Jakarta på øya Java og da vi var på Vanuatu ble vi enige med dem, oversendte de nødvendige papirer og betaling for jobben deres og de kunne sette i gang.

Da vi kom til Cairns i Australia fikk vi beskjed om at CAIT’n var klar og var oversendt en ”sub-agent” i Kupang så vi kunne få den der når vi ankom.

Og det var nettopp det vi gjorde da vi kom til Kupang. Vi kom i kontakt med Napa Rahman som hadde vår CAIT og fikk også hjelp av ham til å få på plass Visa hos immigrasjonsmyndighetene, de nødvendige dokumenter fra Quarantene-myndighetene, tollvesenet og havnemyndighetene.

Og det viste seg at det var nyttig for allerede i løpet av dagen var alle dokumentene på plass og vi kan oppholde oss lovlig i landet. Napa var en utmerket lokalagent som vi hadde veldig mye nytte av.

Kupang er en by/område med, etter det vi har fått opplyst, ca. 500.000 innbyggere. Og det kan føles som at det er dobbelt så mange scootere, men siden vi ikke har sett noen som er førerløse så stemmer antagelig ikke det. Et mylder av mennesker, lukter og trafikk. Og så naturligvis bønneropene, morgen og kveld som helt klart bekrefter at vi befinner oss i et muslimsk land.

Vi har tatt såkalte Bemo’s for å komme oss rundt. Det er små varebiler som tar seg av den offentlige transporten. To langsgående benker i lasterommet. Det vil si at det i praksis bare er lagt benker oppe på store høyttalere. Takhøyden er så liten at man ikke kan sitte helt oppreist. Her trykkes det inn 10-12 mennesker pluss et par-tre i forsetet sammen med sjåføren og så ut av sideåpningen til lasterommet henger ”billetøren pluss gjerne et par man til. Så går det for full musikk. Bassen dirrer så i baken at man får løs mage og for å få stoppet bilen så ”kakker” man i metallet med en mynt eller lignende for å gi signal til sjåføren.

Det tok en stund før vi fant ut om det er høyre eller venstrekjøring for de kjører gjerne mye midt i veien med mopeder passerende på begge sider. Men vi har etter hvert et klart inntrykk av at det er venstrekjøring i landet. Billig og greit, ingen sikkerhetsbelter så det er bare å holde seg fast hvis det ikke er så fullt at man ikke kommer noen vei uansett.

Det er naturligvis ingen marina eller brygge her så det er kun den ubeskyttede ankringsplassen utenfor byen.

Fiskebåtene som holdt til i sundet på natta viser seg å være ganske store båter med en besetning på rundt 15 mann som drar ut ved 5-6 tida hver ettermiddag og kommer inn igjen morgenen etter, det vil si 12-14 timer seinere med fangsten sin.

Det er en ganske stor kulturendring fra å seile rundt i Stillehavet, New Zealand og Australia og selv om vi har vært i Asia med båten før så er allikevel Sør-øst Asia litt annerledes.

Folket her er blide og hyggelige og vi gleder oss til å seile videre nord-vestover mot Sundaøyene.
Det er tydeligvis ikke den største turistplassen for vi klarte ikke å finne postkort fra byen her.