Vuda Point Marina, tollere og syndere

Vi fikk etter hvert beskjed om at delene våre hadde kommet til Fiji og måtte hentes på posthuset i Lautoka.

Derfor seilte vi inn til Vuda Point Marina som har innseiling gjennom en gravd kanal gjennom revet og en sirkulær havn hvor båtene ligger fortøyd langs yttersirkelen.

Marinaen er et såkalt ”hurricane hole” og det vil si at den regnes for sikker selv i orkansesongen.

Båtene som ligger på vannet fortøyes på en spesiell måte og alle med baugen inn mot midten og baugankrene ute.

Båter som ligger på land har kjølen nedgravd i en grop i bakken og hviler på gamle bildekk.

Lønningene her er antagelig ikke all verden for det er mange ansatte på plass til en hver tid.

Vi skal ikke kjede dere med alle detaljene rundt det å få delene våre gjennom tollsystemet her, men selv om vi er tollmessig innklarert og såkalt ”ship in transit” så skal det allikevel ikke være helt enkelt.

Det endte med at vi måtte sørge for å transportere en toller tur/retur marinaen og Kilico, noe som løste seg med at vi leide tollsjefens privatbil til en antagelig alt for høy pris og naturligvis uten kvittering, men vi fikk i alle fall delene våre gjennom.

Nå er alt montert og det gjenstår kun kalibrering av det elektroniske kompasset og kurscomputeren.

Valabi, Waya Island

Det ble nok en landsbystopp med ankring i en stor bukt på sydsiden av øya Waya, den sydligste i Yasawa-gruppen.

Øya har høye, flotte, majestetiske fjell og flere landsbyer, men landsbyen Valabi lengst syd er den største.

Etter en tur innom landsbyhøvdingen Tom som gjennomførte sevusevu med oss, kunne vi gå som vi ville på hele øya.

Foran kirka sto også landsbytromma, en uthult trestamme. 

Når vi har ligget ankret utenfor landsbyer har vi som regel våknet av trommer, gjerne en times tid før det blir lyst. Det er landsbyens kollektive vekkeklokke!

Her er det også en ganske stor internatskole for alle øyas unger i skoletrinnene 1-8 og totalt rundt 150 elever og 8 lærere. Ungene og lærerne bor på skoleområdet hele uken og er hjemme bare i helgene.

Hver klasse har eget hus og i tillegg er det internathusene og lærerboligene så det blir nesten en liten landsby for seg selv.

Joana og venninnen viste oss stolt rundt og fortalte om skolen og hvordan det var å gå der.

Den kraftige cyclonen sist vinter hadde tatt med seg taket på det ene bygget, men heldigvis var det en helg da alle elevene hadde fri.

Nå er det ikke allverdens solide hus heller og hadde de vært plassert et eller annet sted på notskekysten så hadde det sannsynligvis ikke vært et eneste hus igjen etter en vinterstorm.

Et par uker seinere kom vi i prat med en av beboerne på naboøya like over bukta da vi traff ham på markedet i Lautoka. Han kunne fortelle at i hans landsby hadde 10 hus blitt ødelagt. Hver gang det kom en cyclon tok alle landsbyboerne tilflukt i en grotte i fjellet så det gikk aldri menneskeliv kunne han fortelle.

Naviti Island

Vi gjorde en stopp og ankret i Blue Lagoon, en skikkelig turistfelle med resorter og turistbåter. Og ikke kan vi se hvorfor den har fått det navnet for det var ingen ting som minnet oss om noe i nærheten av en blå lagune, men navnet selger sikkert bra.

Yasawa øyene er en øyrekke i den nordvestre delen av Fiji og på vår videre seilas sørover ble vår neste naturlige stopp i en bukt på Naviti Island Somosomo.

En litt åpen bukt med en del svell, men fin snorkling på revet og en fin strand innenfor.

Og det var ved en tur på stranda vi oppdaget en liten sti som gikk inn i bushen og nysgjerrigheten ble for stor.

Det viste seg å være akkurat så mye til sti at det var mulig å følge retningen og etter en stund kom vi ut i mer åpent landskap med mannshøyt grass. På den andre siden av øya møtte nok en gang skogen oss og ut mot havet på vestsiden fant vi en rydning med noen få hytter.

Her fant vi Losana, en godt voksen dame som bor her med sin sønn og svigerforeldre. Mannen hennes døde for noen år siden og hun har i tillegg tre voksne barn som alle bor på ”Mainland”, som alle kaller hovedøya Vitu Levi.

Losana rydder, raker og steller, så området er nesten som en park og i tillegg så viste hun seg å være en oppegående dame som interesserte seg både for politikk og andre samfunnsspørsmål selv om hun verken hadde internett eller telefon.

Men hun hadde fått med seg at Facebook var veldig viktig for mange mennesker og at internett kunne både være veldig bra og veldig farlig.

Vi hadde en lang og hyggelig prat før vi måtte sette kursen inn i bushen igjen, finne stien og komme oss hjem til Kilico før mørket falt på.

Øyhopping og sevusevu

Vi tok en nattseilas over til Yasawa-gruppen helt vest i Fiji. 

En helt grei natt under en flott stjernehimmel med sydkorset klart mot syd. Ingen måne, men med klarvær og fin stjernehimmel blir det ikke så bekmørkt allikevel.

Nå er skikken sånn her i Fiji at hvis man skal ankre i en bukt utenfor en landsby så må man inn og be høvdingen om tillatelse. 

Visse steder holder man fortsatt på skikken med at man som gjest skal bringe en gave i form av en kava-rot. 

Deretter gjennomføres et rituale som kalles ”sevusevu” og vips så er man medlem av landsbyen.

På bildet forberedes middagen og matmor sitter å skreller jams, en rot som smaker omtrent som potet. 
Det er lite møbler i hyttene og det meste av husmorarbeidene foregår sittende på en matte på gulvet eller ute på bakken.

 

Det skal være mer turister i den vestre delen av Fiji, men lengst nord i Yasawagruppen fant vi allikevel en bukt og en landsby helt for oss sjøl. 

En av de mer organiserte og ryddige landsbyene vi har sett med en fantastisk flott sandstrand.

Vi ble liggende et par dager og hver kveld var Thai ute og dykket etter lobster, krabber og fisk og var innom oss med det vi ville ha.

Lobsterne var små, men smaken var det ingen ting å si på. Krabbene var det ikke så mye mat i, men til gjengjeld er det lenge siden vi har hatt lukten av kokt krabbe i båten.

Smakte gjorde det i alle fall.

En snartur tilbake til den vestlige halvkule

Mens vi venter på at delene skal komme seiler vi ut blant øyene nordvest for Vanua Levu.

I en av buktene vi besøkte, helt på nordspissen av øya Rabi er det noen få stråhytter på land, de fleste av dem bare tidvis bebodd. Her finnes verken vei, vann eller elektrisitet.

Akkurat nå fant vi bare Rara i en av hyttene, en dame på 30 år, alene med noen griser, høns og en hundevalp. Hun og mannen hennes velger å bo isolert her i en enkel stråhytte mens de tre ungene deres bor hos bestemoren og går på skole i en landsby et annet sted på øya.

Her lever de av fisk, frukt og grønnsaker og noe tilskudd fra høns og griser innimellom og bor under veldig enkle forhold, men hun virket til å trives

På vei til øya passerte vi også 180° - meridianen og var igjen en liten tur tilbake på den vestlige halvkule.

Savusavu

Etter noen dager i havn i forbindelse med innsjekk lengter vi ut på anker igjen og dro ut til en fin bukt. Flott å være ute i friskt vann igjen.

Dagen etter tenkte vi oss videre ut til noen av øyene.

Men det ble en rask rettrett da vi plutselig fikk problemer med instrumentene ombord.

Heldigvis kjører vi GPS og kart på PC så sånn sett ingen problemer med å navigere tilbake igjen.

De faste instrumentene er koblet sammen og deler informasjon med hverandre og det er ikke alltid like bra, i hvert fall når en av dem feiler. Da kan alt falle ut samtidig.

Etter mye feilsøking har vi funnet ut at det er styringsenheten til autopiloten som er hovedårsaken.

Men ved å skille ut denne har vi fått igjen de viktigste, ekkolodd og vindgiver mens giveren for fart gjennom vannet jukser fortsatt litt, men autopiloten virker ikke. Radaren er også heldigvis helt OK.

Nye deler er bestilt fra USA og vi regner med at vi kan plukke dem opp på hovedøya Vitu Levi en gang i neste uke.

Mens feilsøking og bestilling av nye deler pågikk var det dårlig vær med mye vind og regn og da var det like greit å ligge inne i marinaen i Savusavu.

Framme på Fiji

Vi har kommet fram til Fiji og er sjekket inn i landet.
Vi ankom Savusavu på morgenen etter en natt med mye lyn og bygevær.
Med det gule Q-flagget heist og ble anvist en bøye å fortøye i og her må vi vente til formalitetene er ordnet før vi kan gå iland.

Og innsjekken her er av det litt mer omstendelige slaget.
Først kom representant for helsemyndighetene ombord, deretter to mann fra Bio-security og til slutt Customs og Imigration, alle veldig korrekte og hyggelige.

De skal ha svar på det meste, om vi har sykdom ombord eller om noen av mannskapet har dødd underveis.
Videre om vi har dyr, deriblant rotter eller andre skadedyr eller levende planter ombord, gjennomgang av alt vi har av mat etc., om vi har våpen av ulike slag og om vi bringer med oss Holy Water og så vider.
Så skal naturligvis også alle opplysninger om båt og utstyr ombord listes opp.

Dette er ikke gratis og avgifter for alt dette skal betales på ulike steder på land. Blant annet må helseavgiften betales på sykehuset utenfor byen.
Tilslutt får vi fire det gule karanteneflagget og kan fritt gå i land.

Det siste som da gjenstår er å fremskaffe Crusing Permitt, noe som tar et par dager og deretter skal man nok en gang til tollvesenet med dette dokumentet for at de skal fylle ut Certificat of Clearence. Så nå kan vi endelig bevege oss fritt rundt i Fiji forutsatt at vi rapporterer til tollmyndighetene en gang pr. uke hvor vi er.

Været kan vel kalles tropisk. Varmt og godt med høy luftfuktighet og for tiden en del regnskurer.

Festmiddag

Vi hadde en fin middag også 17. mai, men i går ble det skikkelig festmiddag i Kilico.
En fin gullmakrell, eller mahi-mahi som den heter her i Stillehavet beit på kroken og endte sine dager på middagsbordet vårt.
Mahi-mahien er en rask og fargerik fisk som kan bli opp til 2m lang og veie opp til 20kg i følge leksikon.
Det er en fisk som det er mye liv i og skikkelig gøy å fiske.

Dette er den vanligste fisketypen vi får når vi seiler og vårt eksemplar denne gang var heldigvis ikke på mer enn fem og en halv kilo og blir et par flotte middager hvor vi fråtser i fisk.
Og dette er festmat for oss, rett fra havet og i panna, bedre kan det ikke bli.

I går formiddag passerte vi også den sørlige, Steinbnukkens, vendesirkel eller Tropic of Capricorn som det heter på nynorsk.
Og det blir bare varmere og varmere for hver dag og badetemperaturen er nå oppe i 26 grader.

Hipp Hipp Hurra

Aller først vi få gratulere alle hjemme i Norge med dagen i dag!

Det er andre gangen vi feirer 17.mai til havs på overseiling i Stillehavet. Skal tro om det kan kalles tradisjon?
Siden det ikke er verken pølser eller is tilgjengelig, så stiller admiralen opp, tradisjonen tro her i Stillehavet, med nybakt julekake ala Linn med mye tørket frukt og nøtter i. Selv om det er lenge siden påske og jula da formelt er slutt, så kan vi love at det smaker med nybakt julekake til havs også.

Stillehavet har levd opp til navnet sitt de siste par dagene og vi har måttet ofre litt til petroleumsgudene, men vi har definitivt kommet opp i varmen igjen. I dag måtte vi stoppe og ta 17. mai badet i det 23 grader dypblå havet. Herlig

Fiskelykken var nær ved å slå til i ettermiddag. Den peneste Mahi-mahien vi har hatt på kroken noen gang takket for seg da vi skulle ha den opp i båten. Er det det som kalles skitt fiske? Kanskje ikke den største vi har hatt på kroken, men denne hadde også en flott blåfarge vi ikke har sett før.

Vel, vel da får vi se lenger ned på 17. mai menyen og velge noe annet i stedet.
Vi plukker daglig noen flygefisk på dekk, men både størrelse og antall bidrar ikke vesentlig til husholdningen akkurat. På dagtid ser vi dem stadig ta seg en liten flytur før de tryner inn i en bølge. For å si det sånn så har de en lang vei å fly før de blir like elegante som albatrossen.

Forresten så har det en periode dessverre vært vanskelig å få lagt inn kommentarer på bloggen. Vi beklager dette, men det er nå rettet opp, så det er bare å legge inn kommentarer igjen.

Nordover mot varmen

De siste dagene i New Zealand var merkbart kjøligere og lavtrykkene sørfra kom stadig tettere og hadde med seg kalde vinder og på kveldene har vi til og med måttet ha på varme.
Så det var absolutt på tide å komme seg nordover til tropene, ikke minst før bryggesyken blir kronisk…

Det ble endelig en åpning værmessig så det var mange båter som sjekket ut på søndag.
Friske vinder fra øst og mye bygevær de første tre døgnene gjorde at vi fikk sjekka ut at sjøbeina sto støtt. Litt brå overgang etter halvannet år som landkrabber, men det har gått rimelig greit uten at krabbene har fått for mye mat. De første to døgnene er som vanlig verst.

Med vind og sjø inn fra tvers, tidvis kuling og enkelte perioder med stiv kuling, ble det mye sjøsprut og Kilico fikk seg en grundig saltvannsskylling de første døgnene. Mye vått tauverk i cockpiten kunne nok etter hvert ha fått fintfølende neser til å tro at det dreide seg om våte hoppetau...

Allerede første døgnet steg sjøtemperaturen med over 3 grader og de neste to døgnene med ytterligere tre så nå nærmer det seg tyvetallet. Og ikke minst fantastisk blått vann og mye morild på nettene.

Vi begynner å komme tilbake i gode gamle rutiner igjen. Vaktene blir etter hvert mer og mer faste, avhengig av vær og føre. Båt og utstyr fungerer som det skal og vindroret styrer som vanlig bedre jo mer det blåser.
Nå har sjøen lagt seg og det er lettere å få til et par-tre timers søvn i ny og ne.

Vi har nå ca.600nm igjen til Fiji og regner med å være framme en gang i neste uke.
Ellers alt vel om bord.

Elefant eller Mammut??

Vi forlot Whangarei på ”høyvannsslack” på formiddagen og fikk strømmen med oss den 2-3 timers lange

turen ut til kysten.

Det var godt å komme ut i havet og blått vann igjen. Og ikke minst få heist seil. Herlig!

Vi er ikke helt sikre på om det var en avskjedskomité eller en velkomstkomité som møtte oss da vi i elvemunningen traff på en flokk med Bottlenose delfiner. Disse kan bli opptil 4m lang og veie 650kg.

Alltid like livlige og selskapssyke lekte de lenge rundt båten og som vanlig, særlig når vi henger over rekka og ser på dem.

Når vi ga dem applaus gjorde de et ekstra slag i vannskorpa med halefinnen som kvittering. På kryss og tvers og i tett formasjon side om side helt innunder baugen mens vi seilte utover. Det er bare å bukke og takke for den fine velkomsthilsenen.

Turen opp til Opua er en fin kystseilas og vi gikk inn til Tutukaka Harbour sammen med den danske båten Dana med Lene og Henrik om bord og hadde en fin natt for anker.

Turen videre opp til Bay of Islands gikk med sol fra skyfri himmel og bare koseseilas, men utenfor Cape Brett traff vi på skapningen på bildet. Vi er ikke helt sikre på om det er en forsteinet elefant eller en gjenoppstått mammut, men den tar seg i hvert fall godt ut der den står i all slags vær og vind.

Det er en god del båter i Bay of Islands for tiden, mer eller mindre klare for å seile nordover.

Noen dro tidlig i uken og har antagelig hatt en fin seilas, mens det fortsatt er mange igjen som har noen siste ting som må ordnes før avreise.

Noen skal til Australia, noen til New Caledonia, noen til Tonga, noen til Alaska og flere som oss, til Fiji.

Vi fikk til slutt tak i ny påhenger her i Opua så nå er det meste på plass.

Det drar et lavtrykkssystem fra Tasmanhavet og over nordspissen av New Zealand nå i helga med til dels kraftige vinder og vindpiler som ligner mer på afrokammer. Så vi venter med avreise til vi vet hvor dette ender opp.
I dag har vi tordenvær og striregn så det går mer og mer mot høst her nede.

Snart klare for avreise

Den siste uka har vært hektisk, men nå begynner vi å bli klare for avreise, i første omgang i hvert fall opp til Opua i Bay of Island.

Masta kom på plass onsdag ettermiddag (torsdag var offentlig fridag her på NZ) og nå har vi ”fått pynta

treet” og Kilico begynner å ligne båt igjen.

Seila er på plass igjen, SSB-antennen i akterstaget er koblet til og lanterner, antenner og vindgiver i mastetoppen er tilkoblet osv.

Redningsflåten har vært i Auckland og fått sin service og kom vel tilbake igjen. Kunne nesten like gjerne kjøpt ny for service på flåter er dyrt her.

Nå gjenstår bare ny påhenger. Etter å ha ventet forgjeves i over en måned på at Yamaha-forhandleren her i byen skulle få nye fra Australia, måtte vi hive oss rundt og fant heldigvis en oppe i Opua så den plukker vi opp der når vi kommer dit. Det var også en av grunnene til at vi velger å gå til Opua for å sjekke ut.

Så har det gått i bunkring. Ikke så mye mat som da vi forlot Chile, men en god del blir det allikevel og vi ser at Kilico ligger noen cm dypere i vannet enn da vi satte ut.

Den største jobben er å få stuet alt på plass. Det er rimelig fullt i alle kriker og kroker og utfordringen nå blir å vite hvor alt ligger. En annen seiler fortalte at han hadde skrevet en lang liste over hvor alt var plassert, men det hjalp ikke stort for nå fant han ikke lista heller…

Vi har to sykler om bord og disse har gått en del mil de siste ukene. På en plass som dette er de helt uunnværlige. Det har blitt mange turer med ryggsekkene rundt omkring. Alt fra motorolje til havregryn skal være med.

Etter lang tid i havn og det meste snudd på hodet for å komme til overalt, må nesten alt ”stues” på nytt før vi drar og jammen fikk vi ikke plass til syklene denne gangen også.

Det har også blitt litt tid til noe sosialt.

Selv om vi ikke har vært gjester i Town Basin Marina i år så ble vi også, som ”gamle kunder og kjente”, allikevel invitert hjem til Sharron som åpner sitt hjem og inviterte langturseilerne i Town Basin på avskjedsselskap.
 En stor gjeng, voksne og barn, hadde en flott kveld med masse god mat og  fin stemning og planer for videre seilas, ruter, vær, tips om havner og alt mulig blir diskutert livlig. En broket forsamling av folk i alle aldre fra de fleste verdenshjørner.

Sharron har bodd en del år i Sverige og snakker flytende svensk og det er mange langturseilere som har hatt glede av hennes gjestfrihet og hjelpsomhet.

Whangarei Marine Promotion som er en sammenslutning av bedrifter og leverandører for langturseilerne arrangerte avskjedsselskap med god mat og underholdning. 

Både politikere og bedrifter er klare på at alle langturseilerne som besøker byen hvert år betyr mye for byen både økonomisk og kulturelt og det vet de å sette pris på.

Den franske båten La Loupiote med to profesjonelle dansere/artister og deres to barn har vært i Whangarei en stund. Med båten som scene rigget de seg til midt i havnebassenget og holdt to fantastiske show flere dager på rad. Sånn akrobatikk i riggen blir nok ikke aktuelt i Kilico med det første.

Så i dag forlater vi Whangarei for denne gang og setter kursen nordover langs kysten til Bay of Islands.

Og da er det bare værgudene som bestemmer når vi stikker til havs. Foreløpig ser det ikke særlig lovende ut før til helgen.

Klargjøring

Det kan virke som vi har meldt oss inn i motorbåtforeningen, her vi ligger ”masteløse og fæle”.

Tida i Riverside Drive Marina i Whangarei har gått fort. Det er mye som skal gåes over, sjekkes og utbedres. Noen deler må skaffes fra andre steder og det tar jo gjerne litt tid.

Men vi er på vannet igjen i alle fall.

Røret til Cutlasslageret kom etter hvert og Glenn, tidligere langturseiler og mekaniker fra UK som har grodd fast her og nå ansatt på motorverkstedet i havna her, gjorde en utmerket jobb. Hvis det nye lageret også holder i 16 år med like mye bruk så skal vi vel være fornøyd.

Masta måtte jo ned for å skifte et par løpehjul i mastetoppen og samtidig skifter vi all "stående rigg". Det vil si alle wirer etc. som holder masta på plass samt for- og akterstag.
Forhåpentligvis kommer de siste terminalene (endestykkene på wirene) tidlig til uka og da skal riggen på plass igjen.

Ellers har vi det bra.
Vi holder på å bunkre opp med diverse reservedeler og noe mat for turen nordover. Bortsett fra grovt mel og andre grove kornprodukter samt noe hermetikk så bunkrer vi ikke så mye nå. Etter det vi vet så har både Fiji og Vanuatu bra utvalg av matvarer.

Og ikke minst så er to fuglereir fjernet fra bommen. Fant det ene en halvmeter inne i bommen og etter nærmere kontroll var det jammen meg et i den andre enden av bommen også.
Kanskje et tegn på at båten har vært aaaaalt for lenge på land……?

Selv om det er mildt for årstiden så er høsten definitivt her.

Siste uka har det kommet en del regn, riktignok veldig variabelt, fra 6mm enkelte steder til 180mm andre steder.I skrivende stund bøtter det ned.

Det har definitivt blitt en annen værtype så det er på tide å få gjort oss klare for avreise.

Vi har forresten byttet telefonnummer for satellittelefonen og det nye nummeret står til høyre på sida.

Vi håper på å få lagt inn noen nye innlegg  på den tekniske bloggen også i løpet av de nærmeste dagene.

Down Under

Når vi blir møtt av ”G’day mate” og stedsnavn som Woolloomooloo, sier det oss at vi er langt hjemmefra.

Etter en laaang flytur ble det en liten stopp og strekk på beina i Sydney i Australia før vi tok det siste strekket over til New Zealand og Kiwi’ene og videre hjem til Kilico i Whangarei.

Sydney er en hyggelig storby med drøye 4mill. innbyggere. 

 

Men det er vel operahuset som kanskje har gjort byen mest populær som turistmål, der det ligger ytterst på odden på Bennelong Point, midt i havna i Sydney. Flott beliggenhet med Sydney Harbour Bridge på den ene siden og botanisk hage på den andre siden. Det går visstnok med noen tusen liter maling hver gang broa skal ha ett strøk og Paul Hogan, bedre kjent som Crocodile Dundee, var visstnok en av disse malerne i sitt tidligere liv.

Den danske arkitekten Jørn Utzon vant i 1957 arkitektkonkurransen, men bygget ble ikke åpnet før i oktober 1973. Utzon var ikke noen gang tilstede i Sydney under byggingen og etter store overskridelser både for byggetid og kostnader, ble han etter hvert fjernet fra prosjektet. 

Nå består ikke operahuset kun av en stor konsertsal, men ikke mindre enn rundt 1000 rom skal vi tro Wikipedia.

Vi tok oss ikke tid til å sjekke om dette stemte, men såpass kan vi se, at det har vært noen utfordringer under byggingen av det spesielle huset. Taket er bl.annet tekket av 

1.056.000 hvit-glaserte granittfliser, importert fra Sverige.

Kansellering av flyet som skulle ta oss fra Sydney til Auckland gjorde at vi kom for sent til siste buss nordover og det ble derfor en ekstra overnatting i Auckland.

Bussturen til Whangarei dagen etter gikk ikke helt etter planen, da en steinsprut knuste den store vindusruta rett ved sjåføren. Med litt opprydding og tape kom vi oss til slutt fram og hjem til Kilico i Riverside Drive Marina i Whangarei, ganske langt nord på Nord-øya.

Etter ett år på land ble det noen timer med vannslange, svamp og skurefille før vi kunne flytte inn.

Bortsett fra at noen har lånt påhengeren vår og glemt å levere den tilbake, så var alt inntakt, ingen dårlig lukt innvendig. og ellers alt som det skulle være.

Nå går det på klargjøring av båt og utstyr. Selv om det ikke var helt prekært så valgte vi å skifte det vannsmurte Cutlass-lageret på propellakselen. Det viste seg at foringsrøret for akselen som sitter på denne delen også bør skiftes, men da var det ikke fullt så greit lenger. Selv om Kiwiene bruker metriske mål på mye så går rørdimensjoner fortsatt i tommemål og med litt edlere metaller, er ikke vår dimensjon å oppdrive her i landet. Det så en periode ut til at vi måtte få det tilsendt fra Europa, men etter litt leting, er det heldigvis mulig å få det fra Australia. Forhåpentligvis kommer det om noen dager og håpet er å komme på vannet denne uka.

Fribordet er polert og to strøk bunnstoff er malt. Denne gangen valgte vi å være patriotiske og prøve Jotun SeaForce 30, så får vi se hvordan det fungerer.

Det er nok å henge fingrene i og lista er lang over det som skal gåes over, sjekkes og oppgraderes.

Det har visstnok vært den tørreste sommeren som noensinne er målt her i år, noe vi kan se av brunsvidde jorder over alt. Siden landbruk er hovednæringen, berører det mange mennesker og melkeproduksjonen har visst falt kraftig. Den første regnskura kom i går, så for bøndene er det vel kanskje fortsatt håp om en litt annen værtype utover høsten.

Sommer og høst i Norge

Sommern er på hell og oftere og oftere er det hvitrimet om morgenen. Men på fine dager klar og fin høstluft og flotte farger i naturen.

Og sommeren har naturligvis gått så alt for fort. Nå er vel det bare et godt tegn på at vi trives og har det bra og vi har så absolutt hatt en fin sommer.

Det har blitt sykkelturer og til og med telttur i pinsa, jobbing og tid til å være sammen med familie og venner.

Ole og Åse sørget for å ta oss med på seiltur så vi ikke helt skulle glemme hvordan det er.

Vi fikk en flott tur i Vestfold-skjærgården på gamle, kjente og kjære plasser i skjærgården hvor vi har tilbragt mye tid opp gjennom årene. Flott vær og vi storkoste oss.

Mange fine sykkelturer har det blitt og for et par uker siden syklet vi den populære Rallarvegen, 82 km over Hardangervidda fra Haugastøl til Flåm.

Etter å ha sett den ene helgen etter den andre forsvinne med dårlig vær i fjellet, klaffet det til slutt og vi fikk en naturopplevelse av de store og en fin sykkeltur i flott norsk natur med knallvær.

Vi delte turen i to og syklet først inn til Finse og hadde en fin overnatting på Finsehytta, en av turistforeningens bemannede hytter med god mat og bra stemning.

Dagen etter hadde vi skyfri himmel og vindstille hele turen over fjellet og ned den spektakulære dalen til Myrdal og Flåm.

Store kontraster med kuldegrader og snø den høyeste delen og varmere og flotte høstfarger både i starten fra Haugastøl og den siste delen ned mot Myrdal og Flåm.

Derfra togturen opp dalen igjen til Myrdal og tilbake til Haugastøl.

En tur som så absolutt kan anbefales.

Etter å ha seilt halve jorda rundt kan vi bare slå fast at det ikke er mye som kan måle seg med norsk natur!

Men det skal også sies at når temperaturen faller og vinteren nærmer seg så øker også lengselen etter varme strøk og Kilico seg igjen...