Framme på Fiji

Vi har kommet fram til Fiji og er sjekket inn i landet.
Vi ankom Savusavu på morgenen etter en natt med mye lyn og bygevær.
Med det gule Q-flagget heist og ble anvist en bøye å fortøye i og her må vi vente til formalitetene er ordnet før vi kan gå iland.

Og innsjekken her er av det litt mer omstendelige slaget.
Først kom representant for helsemyndighetene ombord, deretter to mann fra Bio-security og til slutt Customs og Imigration, alle veldig korrekte og hyggelige.

De skal ha svar på det meste, om vi har sykdom ombord eller om noen av mannskapet har dødd underveis.
Videre om vi har dyr, deriblant rotter eller andre skadedyr eller levende planter ombord, gjennomgang av alt vi har av mat etc., om vi har våpen av ulike slag og om vi bringer med oss Holy Water og så vider.
Så skal naturligvis også alle opplysninger om båt og utstyr ombord listes opp.

Dette er ikke gratis og avgifter for alt dette skal betales på ulike steder på land. Blant annet må helseavgiften betales på sykehuset utenfor byen.
Tilslutt får vi fire det gule karanteneflagget og kan fritt gå i land.

Det siste som da gjenstår er å fremskaffe Crusing Permitt, noe som tar et par dager og deretter skal man nok en gang til tollvesenet med dette dokumentet for at de skal fylle ut Certificat of Clearence. Så nå kan vi endelig bevege oss fritt rundt i Fiji forutsatt at vi rapporterer til tollmyndighetene en gang pr. uke hvor vi er.

Været kan vel kalles tropisk. Varmt og godt med høy luftfuktighet og for tiden en del regnskurer.

Festmiddag

Vi hadde en fin middag også 17. mai, men i går ble det skikkelig festmiddag i Kilico.
En fin gullmakrell, eller mahi-mahi som den heter her i Stillehavet beit på kroken og endte sine dager på middagsbordet vårt.
Mahi-mahien er en rask og fargerik fisk som kan bli opp til 2m lang og veie opp til 20kg i følge leksikon.
Det er en fisk som det er mye liv i og skikkelig gøy å fiske.

Dette er den vanligste fisketypen vi får når vi seiler og vårt eksemplar denne gang var heldigvis ikke på mer enn fem og en halv kilo og blir et par flotte middager hvor vi fråtser i fisk.
Og dette er festmat for oss, rett fra havet og i panna, bedre kan det ikke bli.

I går formiddag passerte vi også den sørlige, Steinbnukkens, vendesirkel eller Tropic of Capricorn som det heter på nynorsk.
Og det blir bare varmere og varmere for hver dag og badetemperaturen er nå oppe i 26 grader.

Hipp Hipp Hurra

Aller først vi få gratulere alle hjemme i Norge med dagen i dag!

Det er andre gangen vi feirer 17.mai til havs på overseiling i Stillehavet. Skal tro om det kan kalles tradisjon?
Siden det ikke er verken pølser eller is tilgjengelig, så stiller admiralen opp, tradisjonen tro her i Stillehavet, med nybakt julekake ala Linn med mye tørket frukt og nøtter i. Selv om det er lenge siden påske og jula da formelt er slutt, så kan vi love at det smaker med nybakt julekake til havs også.

Stillehavet har levd opp til navnet sitt de siste par dagene og vi har måttet ofre litt til petroleumsgudene, men vi har definitivt kommet opp i varmen igjen. I dag måtte vi stoppe og ta 17. mai badet i det 23 grader dypblå havet. Herlig

Fiskelykken var nær ved å slå til i ettermiddag. Den peneste Mahi-mahien vi har hatt på kroken noen gang takket for seg da vi skulle ha den opp i båten. Er det det som kalles skitt fiske? Kanskje ikke den største vi har hatt på kroken, men denne hadde også en flott blåfarge vi ikke har sett før.

Vel, vel da får vi se lenger ned på 17. mai menyen og velge noe annet i stedet.
Vi plukker daglig noen flygefisk på dekk, men både størrelse og antall bidrar ikke vesentlig til husholdningen akkurat. På dagtid ser vi dem stadig ta seg en liten flytur før de tryner inn i en bølge. For å si det sånn så har de en lang vei å fly før de blir like elegante som albatrossen.

Forresten så har det en periode dessverre vært vanskelig å få lagt inn kommentarer på bloggen. Vi beklager dette, men det er nå rettet opp, så det er bare å legge inn kommentarer igjen.

Nordover mot varmen

De siste dagene i New Zealand var merkbart kjøligere og lavtrykkene sørfra kom stadig tettere og hadde med seg kalde vinder og på kveldene har vi til og med måttet ha på varme.
Så det var absolutt på tide å komme seg nordover til tropene, ikke minst før bryggesyken blir kronisk…

Det ble endelig en åpning værmessig så det var mange båter som sjekket ut på søndag.
Friske vinder fra øst og mye bygevær de første tre døgnene gjorde at vi fikk sjekka ut at sjøbeina sto støtt. Litt brå overgang etter halvannet år som landkrabber, men det har gått rimelig greit uten at krabbene har fått for mye mat. De første to døgnene er som vanlig verst.

Med vind og sjø inn fra tvers, tidvis kuling og enkelte perioder med stiv kuling, ble det mye sjøsprut og Kilico fikk seg en grundig saltvannsskylling de første døgnene. Mye vått tauverk i cockpiten kunne nok etter hvert ha fått fintfølende neser til å tro at det dreide seg om våte hoppetau...

Allerede første døgnet steg sjøtemperaturen med over 3 grader og de neste to døgnene med ytterligere tre så nå nærmer det seg tyvetallet. Og ikke minst fantastisk blått vann og mye morild på nettene.

Vi begynner å komme tilbake i gode gamle rutiner igjen. Vaktene blir etter hvert mer og mer faste, avhengig av vær og føre. Båt og utstyr fungerer som det skal og vindroret styrer som vanlig bedre jo mer det blåser.
Nå har sjøen lagt seg og det er lettere å få til et par-tre timers søvn i ny og ne.

Vi har nå ca.600nm igjen til Fiji og regner med å være framme en gang i neste uke.
Ellers alt vel om bord.

Elefant eller Mammut??

Vi forlot Whangarei på ”høyvannsslack” på formiddagen og fikk strømmen med oss den 2-3 timers lange

turen ut til kysten.

Det var godt å komme ut i havet og blått vann igjen. Og ikke minst få heist seil. Herlig!

Vi er ikke helt sikre på om det var en avskjedskomité eller en velkomstkomité som møtte oss da vi i elvemunningen traff på en flokk med Bottlenose delfiner. Disse kan bli opptil 4m lang og veie 650kg.

Alltid like livlige og selskapssyke lekte de lenge rundt båten og som vanlig, særlig når vi henger over rekka og ser på dem.

Når vi ga dem applaus gjorde de et ekstra slag i vannskorpa med halefinnen som kvittering. På kryss og tvers og i tett formasjon side om side helt innunder baugen mens vi seilte utover. Det er bare å bukke og takke for den fine velkomsthilsenen.

Turen opp til Opua er en fin kystseilas og vi gikk inn til Tutukaka Harbour sammen med den danske båten Dana med Lene og Henrik om bord og hadde en fin natt for anker.

Turen videre opp til Bay of Islands gikk med sol fra skyfri himmel og bare koseseilas, men utenfor Cape Brett traff vi på skapningen på bildet. Vi er ikke helt sikre på om det er en forsteinet elefant eller en gjenoppstått mammut, men den tar seg i hvert fall godt ut der den står i all slags vær og vind.

Det er en god del båter i Bay of Islands for tiden, mer eller mindre klare for å seile nordover.

Noen dro tidlig i uken og har antagelig hatt en fin seilas, mens det fortsatt er mange igjen som har noen siste ting som må ordnes før avreise.

Noen skal til Australia, noen til New Caledonia, noen til Tonga, noen til Alaska og flere som oss, til Fiji.

Vi fikk til slutt tak i ny påhenger her i Opua så nå er det meste på plass.

Det drar et lavtrykkssystem fra Tasmanhavet og over nordspissen av New Zealand nå i helga med til dels kraftige vinder og vindpiler som ligner mer på afrokammer. Så vi venter med avreise til vi vet hvor dette ender opp.
I dag har vi tordenvær og striregn så det går mer og mer mot høst her nede.

Snart klare for avreise

Den siste uka har vært hektisk, men nå begynner vi å bli klare for avreise, i første omgang i hvert fall opp til Opua i Bay of Island.

Masta kom på plass onsdag ettermiddag (torsdag var offentlig fridag her på NZ) og nå har vi ”fått pynta

treet” og Kilico begynner å ligne båt igjen.

Seila er på plass igjen, SSB-antennen i akterstaget er koblet til og lanterner, antenner og vindgiver i mastetoppen er tilkoblet osv.

Redningsflåten har vært i Auckland og fått sin service og kom vel tilbake igjen. Kunne nesten like gjerne kjøpt ny for service på flåter er dyrt her.

Nå gjenstår bare ny påhenger. Etter å ha ventet forgjeves i over en måned på at Yamaha-forhandleren her i byen skulle få nye fra Australia, måtte vi hive oss rundt og fant heldigvis en oppe i Opua så den plukker vi opp der når vi kommer dit. Det var også en av grunnene til at vi velger å gå til Opua for å sjekke ut.

Så har det gått i bunkring. Ikke så mye mat som da vi forlot Chile, men en god del blir det allikevel og vi ser at Kilico ligger noen cm dypere i vannet enn da vi satte ut.

Den største jobben er å få stuet alt på plass. Det er rimelig fullt i alle kriker og kroker og utfordringen nå blir å vite hvor alt ligger. En annen seiler fortalte at han hadde skrevet en lang liste over hvor alt var plassert, men det hjalp ikke stort for nå fant han ikke lista heller…

Vi har to sykler om bord og disse har gått en del mil de siste ukene. På en plass som dette er de helt uunnværlige. Det har blitt mange turer med ryggsekkene rundt omkring. Alt fra motorolje til havregryn skal være med.

Etter lang tid i havn og det meste snudd på hodet for å komme til overalt, må nesten alt ”stues” på nytt før vi drar og jammen fikk vi ikke plass til syklene denne gangen også.

Det har også blitt litt tid til noe sosialt.

Selv om vi ikke har vært gjester i Town Basin Marina i år så ble vi også, som ”gamle kunder og kjente”, allikevel invitert hjem til Sharron som åpner sitt hjem og inviterte langturseilerne i Town Basin på avskjedsselskap.
 En stor gjeng, voksne og barn, hadde en flott kveld med masse god mat og  fin stemning og planer for videre seilas, ruter, vær, tips om havner og alt mulig blir diskutert livlig. En broket forsamling av folk i alle aldre fra de fleste verdenshjørner.

Sharron har bodd en del år i Sverige og snakker flytende svensk og det er mange langturseilere som har hatt glede av hennes gjestfrihet og hjelpsomhet.

Whangarei Marine Promotion som er en sammenslutning av bedrifter og leverandører for langturseilerne arrangerte avskjedsselskap med god mat og underholdning. 

Både politikere og bedrifter er klare på at alle langturseilerne som besøker byen hvert år betyr mye for byen både økonomisk og kulturelt og det vet de å sette pris på.

Den franske båten La Loupiote med to profesjonelle dansere/artister og deres to barn har vært i Whangarei en stund. Med båten som scene rigget de seg til midt i havnebassenget og holdt to fantastiske show flere dager på rad. Sånn akrobatikk i riggen blir nok ikke aktuelt i Kilico med det første.

Så i dag forlater vi Whangarei for denne gang og setter kursen nordover langs kysten til Bay of Islands.

Og da er det bare værgudene som bestemmer når vi stikker til havs. Foreløpig ser det ikke særlig lovende ut før til helgen.

Klargjøring

Det kan virke som vi har meldt oss inn i motorbåtforeningen, her vi ligger ”masteløse og fæle”.

Tida i Riverside Drive Marina i Whangarei har gått fort. Det er mye som skal gåes over, sjekkes og utbedres. Noen deler må skaffes fra andre steder og det tar jo gjerne litt tid.

Men vi er på vannet igjen i alle fall.

Røret til Cutlasslageret kom etter hvert og Glenn, tidligere langturseiler og mekaniker fra UK som har grodd fast her og nå ansatt på motorverkstedet i havna her, gjorde en utmerket jobb. Hvis det nye lageret også holder i 16 år med like mye bruk så skal vi vel være fornøyd.

Masta måtte jo ned for å skifte et par løpehjul i mastetoppen og samtidig skifter vi all "stående rigg". Det vil si alle wirer etc. som holder masta på plass samt for- og akterstag.
Forhåpentligvis kommer de siste terminalene (endestykkene på wirene) tidlig til uka og da skal riggen på plass igjen.

Ellers har vi det bra.
Vi holder på å bunkre opp med diverse reservedeler og noe mat for turen nordover. Bortsett fra grovt mel og andre grove kornprodukter samt noe hermetikk så bunkrer vi ikke så mye nå. Etter det vi vet så har både Fiji og Vanuatu bra utvalg av matvarer.

Og ikke minst så er to fuglereir fjernet fra bommen. Fant det ene en halvmeter inne i bommen og etter nærmere kontroll var det jammen meg et i den andre enden av bommen også.
Kanskje et tegn på at båten har vært aaaaalt for lenge på land……?

Selv om det er mildt for årstiden så er høsten definitivt her.

Siste uka har det kommet en del regn, riktignok veldig variabelt, fra 6mm enkelte steder til 180mm andre steder.I skrivende stund bøtter det ned.

Det har definitivt blitt en annen værtype så det er på tide å få gjort oss klare for avreise.

Vi har forresten byttet telefonnummer for satellittelefonen og det nye nummeret står til høyre på sida.

Vi håper på å få lagt inn noen nye innlegg  på den tekniske bloggen også i løpet av de nærmeste dagene.

Down Under

Når vi blir møtt av ”G’day mate” og stedsnavn som Woolloomooloo, sier det oss at vi er langt hjemmefra.

Etter en laaang flytur ble det en liten stopp og strekk på beina i Sydney i Australia før vi tok det siste strekket over til New Zealand og Kiwi’ene og videre hjem til Kilico i Whangarei.

Sydney er en hyggelig storby med drøye 4mill. innbyggere. 

 

Men det er vel operahuset som kanskje har gjort byen mest populær som turistmål, der det ligger ytterst på odden på Bennelong Point, midt i havna i Sydney. Flott beliggenhet med Sydney Harbour Bridge på den ene siden og botanisk hage på den andre siden. Det går visstnok med noen tusen liter maling hver gang broa skal ha ett strøk og Paul Hogan, bedre kjent som Crocodile Dundee, var visstnok en av disse malerne i sitt tidligere liv.

Den danske arkitekten Jørn Utzon vant i 1957 arkitektkonkurransen, men bygget ble ikke åpnet før i oktober 1973. Utzon var ikke noen gang tilstede i Sydney under byggingen og etter store overskridelser både for byggetid og kostnader, ble han etter hvert fjernet fra prosjektet. 

Nå består ikke operahuset kun av en stor konsertsal, men ikke mindre enn rundt 1000 rom skal vi tro Wikipedia.

Vi tok oss ikke tid til å sjekke om dette stemte, men såpass kan vi se, at det har vært noen utfordringer under byggingen av det spesielle huset. Taket er bl.annet tekket av 

1.056.000 hvit-glaserte granittfliser, importert fra Sverige.

Kansellering av flyet som skulle ta oss fra Sydney til Auckland gjorde at vi kom for sent til siste buss nordover og det ble derfor en ekstra overnatting i Auckland.

Bussturen til Whangarei dagen etter gikk ikke helt etter planen, da en steinsprut knuste den store vindusruta rett ved sjåføren. Med litt opprydding og tape kom vi oss til slutt fram og hjem til Kilico i Riverside Drive Marina i Whangarei, ganske langt nord på Nord-øya.

Etter ett år på land ble det noen timer med vannslange, svamp og skurefille før vi kunne flytte inn.

Bortsett fra at noen har lånt påhengeren vår og glemt å levere den tilbake, så var alt inntakt, ingen dårlig lukt innvendig. og ellers alt som det skulle være.

Nå går det på klargjøring av båt og utstyr. Selv om det ikke var helt prekært så valgte vi å skifte det vannsmurte Cutlass-lageret på propellakselen. Det viste seg at foringsrøret for akselen som sitter på denne delen også bør skiftes, men da var det ikke fullt så greit lenger. Selv om Kiwiene bruker metriske mål på mye så går rørdimensjoner fortsatt i tommemål og med litt edlere metaller, er ikke vår dimensjon å oppdrive her i landet. Det så en periode ut til at vi måtte få det tilsendt fra Europa, men etter litt leting, er det heldigvis mulig å få det fra Australia. Forhåpentligvis kommer det om noen dager og håpet er å komme på vannet denne uka.

Fribordet er polert og to strøk bunnstoff er malt. Denne gangen valgte vi å være patriotiske og prøve Jotun SeaForce 30, så får vi se hvordan det fungerer.

Det er nok å henge fingrene i og lista er lang over det som skal gåes over, sjekkes og oppgraderes.

Det har visstnok vært den tørreste sommeren som noensinne er målt her i år, noe vi kan se av brunsvidde jorder over alt. Siden landbruk er hovednæringen, berører det mange mennesker og melkeproduksjonen har visst falt kraftig. Den første regnskura kom i går, så for bøndene er det vel kanskje fortsatt håp om en litt annen værtype utover høsten.

Sommer og høst i Norge

Sommern er på hell og oftere og oftere er det hvitrimet om morgenen. Men på fine dager klar og fin høstluft og flotte farger i naturen.

Og sommeren har naturligvis gått så alt for fort. Nå er vel det bare et godt tegn på at vi trives og har det bra og vi har så absolutt hatt en fin sommer.

Det har blitt sykkelturer og til og med telttur i pinsa, jobbing og tid til å være sammen med familie og venner.

Ole og Åse sørget for å ta oss med på seiltur så vi ikke helt skulle glemme hvordan det er.

Vi fikk en flott tur i Vestfold-skjærgården på gamle, kjente og kjære plasser i skjærgården hvor vi har tilbragt mye tid opp gjennom årene. Flott vær og vi storkoste oss.

Mange fine sykkelturer har det blitt og for et par uker siden syklet vi den populære Rallarvegen, 82 km over Hardangervidda fra Haugastøl til Flåm.

Etter å ha sett den ene helgen etter den andre forsvinne med dårlig vær i fjellet, klaffet det til slutt og vi fikk en naturopplevelse av de store og en fin sykkeltur i flott norsk natur med knallvær.

Vi delte turen i to og syklet først inn til Finse og hadde en fin overnatting på Finsehytta, en av turistforeningens bemannede hytter med god mat og bra stemning.

Dagen etter hadde vi skyfri himmel og vindstille hele turen over fjellet og ned den spektakulære dalen til Myrdal og Flåm.

Store kontraster med kuldegrader og snø den høyeste delen og varmere og flotte høstfarger både i starten fra Haugastøl og den siste delen ned mot Myrdal og Flåm.

Derfra togturen opp dalen igjen til Myrdal og tilbake til Haugastøl.

En tur som så absolutt kan anbefales.

Etter å ha seilt halve jorda rundt kan vi bare slå fast at det ikke er mye som kan måle seg med norsk natur!

Men det skal også sies at når temperaturen faller og vinteren nærmer seg så øker også lengselen etter varme strøk og Kilico seg igjen...

LA3ZH

”Lima Alfa åtte Oscar Zulu Maritim Mobil, dette er Lima Alfa tre Zulu Hotel, kan du høre meg Kåre?” 

Dette er et typisk anrop som betyr at Leif er på lufta for å prate med oss, etterhvert rundt halve jorda til avtalte tider og på avtalte frekvenser.

Etter å ha kjent hverandre i over 2 år og i lange perioder snakket med hverandre daglig fikk vi endelig sett anskitet og smilet bak stemmen. Vi tok turen til Kristiansand og besøkte Leif, LA3ZH, og hans blide og hyggelige kone Bjørg.

Siden vi forlot Kanariøyene og startet på Atlanterhavskryssingen har vi hatt jevnlig kontakt. Særlig ved etappen ned til tuppen av Sør-Amerika og også under hele Stillehavskryssingen har vi hatt daglig kontakt. Periodevis også med andre radioamtører fra Norge, men Leif har alltid vært der. Avhengig av radioforhold har kontakten i perioder måttet foregå til alle døgnets tider.

Det var interessant å se schacken (radiostasjonen) hans hvor han har tilbragt mange timer med væranalyser og videreformidlet dette til oss, både den ene og andre veien rundt jorda. Han kan nemlig fjernstyre den avanserte antennen sin så den er innstilt i best mulig retning i forhold til hvor vi befinner oss.

Selv med den retningsstyrte antennen og mye effekt er det allikevel imponerende (og heller ikke så helt vanlig etter det vi forstår) å kunne ha så gode radiokontakter som vi har hatt. Og spesielt når vi i Kilico sender og mottar med en liten tranceiver med lav effekt og med en antenne som består av en fiskestang og en vanlig strømkabel som antenne. Det siste er også Leifs idé og spesifikasjon.

Vi hadde ofte, selv i Stillehavet, like gode forhold som om vi hadde snakket med hverandre i telefon her hjemme.

Og ikke minst må Bjørg være en spesielt tålmodig kone når Leif må tørne til midt på natta for å serve oss med værmeldinger på den andre sida av kloden.

Men hun vet heldigvis å sørge for egne hobbyer og er rene kunstneren i den avanserte systua si og ikke minst med sine grønne fingre i den flotte hagen.  

Leif tok oss også med til klubbhuset til LA9K, Kristiansandgruppen av NRRL, på Odderøya. En nedlagt bunkers som radioklubben har fått tilgang til er pusset opp og de har fått et flott anlegg med mye utstyr, verksted og et klubblokale med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste.

Vi gleder oss til å komme på havet igjen og nye kontakter med LA3ZH og de andre radioamatørene som finner det interessant med kontakt på den andre siden av kloden.

Gratulerer med dagen Norge !

GRATULERER med nasjonaldagen alle sammen!

Etter en fantastisk mars måned, litt kaldere april og en mer normal mai hittil så har det i hvert fall blitt grønt og fint her i sør-Norge. Friske fine grønnfarger og det blomstrer overalt.

Bildet er tatt i Tromsø sist helg og viser at vinteren fortsatt henger litt oppe i nord. Men sola varmer så fort den er framme og det er lyst  døgnet rundt.

Vi har kommet godt inn i den mer normale tralten her hjemme og var så heldige å gå rett inn i jobb begge to. Veldig hyggelig å treffe gamle kjente og oppdatere seg i jobbsammenheng.

Meldinger vi har fått fra New Zealand sier at det har vært en vindfull og våt høst, men bilder vi fikk av våre venner Christer og Ulla  i  SY Circe viser at Kilico ligger trygt på land.

Hun har aldri vært så lenge ute av det våte element noen gang og våre venner mente å kunne registrere at hun ikke trivdes med støv på kjølen i stedet for vann. I tillegg var de helt klare på at hun savnet sitt mannskap og det er jo godt å høre....

Vi ønsker alle en riktig fin 17. mai feiring!

Singapore

Nei, vi har ikke seilt til Singapore ennå, men siden vi fikk en mellomlanding der på vei hjem så passet det med et par dagers stopp for å se litt mer av denne byen som er et viktig knutepunkt i sør-øst Asia.
Planene for neste sesong har altså fått en korreksjon og vi tar en liten pause fra seilingen. Så i stedet for å seile nordover når denne orkansesongen er over har vi løftet Kilico på land i Whangarei og reist hjem til Sandefjord igjen. Ingen dramatikk i det, men av forskjellige grunner har vi funnet ut at det er greit med en pause og New Zealand er et fint sted å legge Kilico i ”opplag”.

Byen/landet Singapore ligger såvidt nord for ekvator og den varme, fuktige luften slo i mot oss da vi kom ut av flyterminalen. Værmeldingene viste stabilt 25 grader om natten og 31 i skyggen på dagtid og en luftfuktighet på rundt 80%.
Det moderne      Singapore ble grunnlagt i 1819 da Sir Thomas Stanford Raffel valgte å gå i land og Det britiske Ostindiske kompani valgte å opprette en handelsstasjon her. Dette var starten på forandringen av Singapore fra å være en liten fiskelandsby til et verdensmetropol og en av de viktigste koloniene i det britiske imperiumet til landet ble uavhengig i 1963.
Byen er strategisk plassert i den sørøstre enden av Malakkastredet hvor det meste av skipstrafikken mellom landene i øst-Asia og Europa må gjennom. Etter hvert har da byen blitt et viktig knutepunkt for både skips- og flytrafikk og er også et viktig finanssenter. En enorm containerhavn sier mye om trafikken.
I havneområdet ligger også et hundretalls skip for anker og venter på lossing og lasting.

Landet har et areal som er omtrent en tredjedel av Vestfold og en befolkning på rundt 5 millioner mennesker, hvorav en drøy million er arbeidere og studenter uten permanent oppholdstillatelse. Av de fastboende har tre fjerdedeler kinesisk avstamning og det er også en stor andel indiere. Ikke rart at byen har sin egen Chinatown-bydel.
Alle de eksklusive kjøpesenterene, de store hotellene gir en indikasjon på kjøpekraften ikke minst alle bankene og finansinstitusjonene som er representert her med enorme kontorkomplekser.

Vi fant oss en innlosjering i Chinatown som også er et greit utgangspunkt i forhold til sightseeing i sentrum av byen. Bydelen har det kjente ”night market” med et yrende kvelds- og natteliv og et utall restauranter som sprer et virvar av lukter fra asiatisk kokekunst og et mylder av mennesker.
OL for ungdom gikk av stabelen her i 2010 og i den forbindelse ble det satt i gang bygging av en ny bydel i Marina bay området. Byggingen vil pågå i ennå mange år skal vi dømme etter planene.
Særlig det nye store hotellkomplekset Marina Bay Sands (se bildet over) som sto ferdig i 2010 har helt klart blitt byens nye landemerke.
Vi tok en tur opp til ”skipet” som binder de tre høyhusene sammen 200m over bakken. Her er det, i tillegg til restauranter og uteområder, også en park med palmer og annen beplantning og et stort svømmebasseng. Ingen ting å si på utsikten fra bassengkanten akkurat.

I tilknytning til hotellet er det også konferansesenter, et stort kjøpesenter, restauranter og museer. Tvers over bukta og ligger den store arenaen fra Ol-åpningen med en fotballbane plassert på en flåte i havnebassenget, like ved teatret og kulturhuset.

Hver kveld er det stort vann-, musikk-, laser- og lysshow i bassenget utenfor med projisering av bilder og film-/ musikksnutter på en skjerm av vanntåke fra fontenene og Singapore by night som bakgrunn. Flott effekt og mange tilskuere.

Men kanskje det mest kjente hotellet i Singapore er ærverdige Raffles hotell. Det står på lista over "må se" ved et besøk i Singapore og interessen har gjort at man må være gjest på hotellet for å komme innenfor dørene. Men en kikk utvendig er tillatt også for oss turister.

Ved Marina Bay finner vi også et av verdens største pariserhjul, Singapore Flyer, med en høyde på 165m over bakken. En runde tar omtrent en halvtime og utsikten over havna og byen er storslagen.
Singapore har i alle år vært kjent for sin restriktive håndtering av forsøpling med store bøter for å kaste så mye som en tyggegummi på bakken. Men hvem som overvåker dette nå lurer vi litt på for vi så kun en politibil og ikke så mye som en politimann i gatene i løpet av de to dagene vi var i byen.
Og det er slett ikke fritt for søppel. Faktisk så er vårt inntrykk at byene på New Zealand er ryddigere og reinere enn Singapore.
Men Singapore er uansett en flott storby som har mye å by på og er absolutt verdt et besøk hvis man ”flyr forbi”.
Flere bilder fra nordøya på NZ ligger under linken til høyre og om ikke lenge kommer det også flere bilder fra Singapore.

Vi kommer også til å oppdatere den tekniske bloggen med erfaringer fra turen og utstyr ombord, men ellers blir det en pause i blogginnleggene et års tid.

Biltur på nordøya - del 2

Da vi henta leiebilen sukket kapteinen lettet for rattet satt plassert på admiralens side av bilen. Men den gang ei. Admiralen nektet plent å kjøre bil i et land med venstrekjøring.

Litt uvant til å begynne med. Særlig i byene og i rundkjøringer, men etter hvert gikk det greit.

Fra Wellington gikk turen videre nordøstover i retning av byen Napier. Underveis hadde vi et par overnattinger på såkalte Bed & Breakfast som er ganske vanlige her på New Zealand. Dette er rett og slett overnatting i private private og de plassene vi besøkte var veldig bra. Hyggelig vertskap, rent og fint.

Underveis fikk vi nyss om, siden vi var norske, at vi burde ta turen innom Dannevirke og Norsewood. Hit kom det nordmenn og slo seg ned i 1860-1870 årene. Dette var kanskje de fattigste av de fattige, for i motsetning til å måtte betale for turen over til Amerika som var vanlig på den tiden, så var turen til New Zealand gratis. Her trang de folk som kunne bygge veier og bygge opp en moderne sivilisasjon.

I Norsewood var det et helt lite norsk samfunn med kopier av både laftede koier og stavkirke.

Her traff vi også et par godt voksne damer fra Narvik-området som fartet rundt som backpackere med telt og sovepose. De hadde først krysset Australia på denne måten før de dro over til New Zealand og fortsatte turen før de om en måneds tid skulle reise hjem til Narvik for å jobbe igjen.

Da vi kom til Napier på fredags kvelden fortalte vårt B&B vertskap at nettopp denne helgen gikk den årlige Art-Deco-markeringen av stabelen.

Napier ble i februar 1931 rammet av jordskjelv og hele byen, med unntak av ett hus ble rasert. Deretter ble hele byen gjenreist i Art-Deco-stil og er en av de største i sitt slag i verden. Byen ligger flott til med en laaaang strand og strandpromenade og et hyggelig bysentrum.

Gjenreisingen blir årlig markert ved at alle, fra unge til gamle, kler seg i 1930-talls Gatsby-stil. Forskjellige arrangementer rundt omkring i byen og det er gladjazz-konserter på kveldene og flyshow hver dag. Lørdag var det en lang veteranbilparade med et hundretalls biler gjennom byen. Interessen for denne er så stor at myndighetene har måttet sette begrensning i antall biler for at paraden ikke skal ta for lang tid. Vi har vel aldri før sett så mange strøkne veteranbiler på ett brett. Og ikke minst at alle, både små og store var kledd i den tidens klesstil. Det var like folksomt som på 17.mai hjemme.

Igjen lar vi oss imponere over hvor rent og totalt søppelfritt det er, selv på så store arrangementer.

Fra Napier gikk turen videre opp til Taupo, gjennom Auckland og opp til Whangarei igjen.

En flott tur på drøye 2000km som ga oss et godt inntrykk av den nordre halvdelen av dette flotte landet. Sydøya lokker også, men den må vi ta som en egen tur seinere.

Langs landeveien på nordøya

Vi leide oss bil noen dager, som var en gave fra våre barn, pakket hver vår lille ryggsekk og satte kursen mot Wellington, helt syd på nordøya.

Første stopp ble Rotorua, et godt stykke syd for Auckland. Stedet er kjent for sine ”Thermal springs”, og geysierer. Selv om Way-o-Tapu er en skikkelig turistfelle, så var det allikevel både et interessant og fint stopp.

New Zealand ligger i et geologisk ustabilt område og det har vært flere kraftige jordskjelv her, også i nyere tid. Det siste store var i Christchurch på sørøya for bare et år siden. Det er vel ikke for ingen ting at landet blir kalt ”The Shaky Isles”.

Og det damper og ryker både her og der. Når moder jord romler i magen og luft kommer ut av forskjellige åpninger så skal det sies at det ikke er bare godlukt som kommer. Blandinger av magnesiumoksid, jernoksid og sulfat gir en eiendommelig eim over området.

Videre gikk turen sydover til byen Taupo og vestover til Tongariro nasjonalpark. Her kjørte vi rundt den gamle vulkanen Mount Ruapehu på 2797m og videre til byen Whanganui på vestkysten, ut mot Tasmanhavet.

New Zealands hovednæring er landbruk og overalt er det beitemarker for store husdyrflokker med hundrevis av kuer og sauer. Den ene dagen fikk vi en del regnbyger og det var mye våt saueull i området.

Til slutt kom vi helt ned til Cook-stredet som skiller nord- og sørøya og her ligger også hovedstaden på New Zealand, Wellington. Byen har en flott beliggenhet i et kupert landskap og er sånn sett mye penere enn Auckland. Og ikke minst en moderne mellomstor by som med omland har ca.400.000 innbyggere.

Og hele veien på turen ned hit lar vi oss, som tidligere, imponere over hvor rent og ryddig det er overalt. Hvordan i all verden klarer Kiwiene å holde det sånn? Man skal lete lenge for å finne så mye som en ispinne noe sted, verken langs veiene eller i byene. Som den selvfølgeligste ting av verden er det rett og slett ikke aktuelt å kaste noe fra seg som andre siden må gå og plukke opp. Ikke minst så er det mye hyggeligere å kunne bevege seg rundt omkring uten å måtte gå og tråkke i andres søppel.

Vi kommer tilbake med et nytt blogginnlegg om turen nordover igjen og ikke minst oppholdet i Napier.