Utriggerkano

Stanley kom på besøk i Kilico for å få hjelp til å fikse harpunen sin.
Sjokolade var tydeligvis ikke hverdagskost og han koste seg selv om han kun fikk vanlig kaffe og ikke den berømte Tannakaffen inntil.
Mens vi var opptatt med harpun og sjokoladespising så tok plutselig kanoen hans en tur på egen hånd.

Derfor måtte en redningsaksjon til og skippern fikk prøvd seg på padling med utriggerkano. Det ble en tur i vannet før balansenerva var synkronisert med kanoen, men etterpå gikk det greit.


Det var meldt litt mer vær og vi forlot Port Resolution tidlig på ettermiddagen og satte kursen for Efate og hovedstaden Port Vila.

Natten gikk greit selv i den slitsomme dønningen og tidlig morgenen etter ble det også en fin fangst med en Mahimahi som ble lunsj når vi kom inn og middag dagen etter.




Port Vila med sine rundt 43.000 inbyggere er hovedstaden i Vanuatu. En fin by som har mye turistbesøk og bysentrumet er preget av dette. Men vi skal ikke langt utenfor før vi finner det normale livet til folk i området.

Det kan se ut til at vi blir liggende her litt lenger enn vi ønsker for det er en litt langvarig kuling som ikke ser ut til å slippe taket med det første og med varslede økende bølgehøyder så frister det ikke helt til øyhopping og nye ankringer stadig vekk. Så vi ser det litt an.

Moder jord viser muskler

Det romler og bråker som fra knuseren i et enormt pukkverk og plutselig kommer lyder som fra en kjempehval som pruster idet glødende lava, damp og svart røyk blir slynget til værs i den bekmørke kvelden.

Vi står på kraterkanten til vulkanen Yasur på øya Tanna i Vanuatu og ser ned i krateret til den aktive vulkanen sent en kveld.

Men for å gå litt tilbake i tid så gikk turen fra Fiji forholdsvis greit. De første to døgnene var det mye svell og rotete sjø så sjøbeina fikk kjørt seg etter noen uker i skjermet farvann blant øyene i Fiji. Men det bedret seg noe etterhvert og tidlig en lørdags morgen kunne vi ankre i bukta ved landsbyen Analgawat på øya Anatom i Vanuatu. Et nytt land, ny kultur og nye eventyr ligger foran oss.

Kvelden i forveien hadde vi fått en fin Mahi-mahi som ble både kveldsmat og et par gode middager seinere.

Landsbyen Analgawat viste seg å være veldig hyggelig med rundt 250 innbyggere og ikke mindre enn to skoler og to kirker. Innbyggerne på Vanuatu er enda mørkere i huden enn på Fiji og har en enkel levestandard, men er utrolig blide og hyggelige.

Like utenfor landsbyen og bukta ligger Mystery Island, selve prototypen på en fantastisk sydhavsøy. Det er ikke fastboende da de innfødte mener det er spøkelser der ute.

Rundt hele øya er det en kritthvit sandstrand og mellom denne og revet utenfor er det fantastisk turkist vann med mye koraller, koralfisk, rokker og skilpadder som innbyr til flott snorkling og dykking.

Denne perlen har naturligvis cruisenæringen for mange år siden oppdaget og jevnlig anløper cruiseskip øya og passasjerene får en dag med flotte

opplevelser og lokalbefolkningen i Analgawat får anledning til å selge sine varer og tjenester, noe som gir viktige inntekter til den lille landsbyen.

Politibetjenten som sjekket oss inn har stor respekt for norske sjøfolk for det er kun cruiseskipene med norske kapteiner som går helt innenfor revet og ankrer i bukta like utenfor landsbyen. Alle de andre ankrer godt utenfor. Nå skal det sies at bukta er åpen og fin og godt kartlagt, men det sier kanskje mer om mannskapet på skipene som ankrer utenfor.

Det er også en kortbaneflyplass på øya med gressdekke på flystripa med 3 ukentlige flyforbindelser med hovedstaden Port Vila på øya Efate lenger nord.

Etter at nordavinden etter noen dager hadde blåst seg ferdig setter vi kursen nordover til naboøya Tanna hvor det venter nye opplevelser. Her ankrer vi i bukta som kaptein Cook i sin tid ga navnet Port Resolution etter sitt skip.

Landsbyen på halvøya like ved bukta har mellom fire og femhundre innbyggere og stort sett alle bor i tradisjonelle sydhavshus med stråtak og vegger av palmeblader. Hyttene ligger flott inne blant trærne rundt en stor, åpen gresslette.

Her finner vi Stanley som viser oss rundt og gjør oss kjent i landsbyen.

De lever tradisjonelt av det naturen gir i form av frukt og grønt samt fisk fra havet. 

I tillegg holder de høns, noen kuer og noen griser. Grisene slaktes til spesielle seremonier og brukes også i forbindelse med medgift til brylluper.

Vi leser av guidebøkene våre at for at noen skal kunne gifte seg på Vanuatu så må den kommende brudgom først bygge hus for sin kone for at hun skal ha et sted å bo når hun passer grisene deres. Selv om det virker som at det er bra familieforhold så sier de samme bøkene at på Vanuatu har mannen høyest rang og respekt, deretter grisen og så kvinnene.

Ikke vet vi om dette er sant, men alle virker i hvert fall veldig blide og tilfredse, både mennene, grisene og kvinnene.

Og ikke minst alle ungene. Det ser ikke ut til at de lider noen nød. Det er vel lenge siden vi har sett sunnere og livligere unger.

Det er også et par restauranter på øya hvor det ikke er besøkende hver dag så det må forhåndsbookes for at de skal kunne skaffe maten (slå ihjel ei høne eller ut og fiske). Bildet viser den ene av restarantene.

Tanna har også en aktiv vulkan som vi har lyst til å se litt nærmere på.

Vi får hjelp av Stanley som sent en ettermiddag skaffer oss en pick-up for å frakte oss og mannskapet fra to andre båter opp og vi ankom like før mørket legger seg over fjelltoppene og vulkanen.

 

Det har regnet mye på øya den siste måneden og veien hadde mange steder egnet seg bedre for traktorer enn en pick-up. Tidvis gikk det så sakte at det hadde gått raskere å gå, men fra planet på pickupen får vi en uforglemmelig tur gjennom jungelen på veier som er bygd, og blir vedlikeholdt kun med håndmakt.

Det er ganske heftig å komme så nær en aktiv vulkan og i mørket blir vi vitne til et kraftig fyrverkeri med dype drønn. I utbruddene spruter glødende lava høyt til værs og som i neste omgang renner og ruller glødende nedover kraterveggene. 

Mye sort røyk og støv i lufta og utbruddene satte tydeligvis også luftmassene i sving for det blåste tidvis friskt på kraterkanten så vi måtte passe oss for ikke å miste balansen og tråkke utenfor kanten i mørket. Heldigvis befinner vi oss på lo-sida så vi går klar av det meste.

På vei tilbake til Port Resolution sent på kvelden stopper bilen plutselig i skogen og sjåføren hopper ut og springer fram i lyset fra billyktene og plukker opp noe fra veien. Så hopper han blid og fornøyd inn i bilen igjen med en kokosnøttkrabbe som han skal ha med seg hjem som kveldssnacks.

Etter nok en dag med mange nye og flotte opplevelser finner vi jollene og kommer oss over korallhodene og ut til båtene i det sene kveldsmørket.

Tanna kommer veldig høyt opp på lista vår over fine opplevelser.

Takk og farvel til Bula-landet

Fiji er Bula-landet med stor B. Bula betyr hei og alle vi møter så er det bula-bula og et stort smil.

Fiji ligger i det som kalles Melanesia og består av 322 øyer og den største heter Viti Levu, hvor også hovedstaden Suva ligger. Rundt en tredjedel av øyene er befolket.

Landet har rundt 850.000 innbyggere hvorav rundt 50% er Melanesiere og 45% Indiere.

Fiji var britisk koloni fra 1874 og ble selvstendig i 1970.

Det offisielle språket er engelsk, men både Melanesisk og Indisk brukes internt.

Lokalbefolkningen er klart mørkere i huden enn på Tonga, mer afrikansk preg med kruset afrohår og brede neser, helt tydelig et annet folkeslag enn i fransk polynesia og Tonga.

Det er vanskelig å forestille seg at disse blide og høflige menneskene har en så historisk voldelig bakgrunn med mye stammekriger og kannibalisme.

Befolkningen består som sagt av nesten havparten indiere og det merkes godt i det daglige.

De fleste er etterkommere etter importert arbeidskraft på sukkerplantasjene og fikk etter hvert så stor innflytelse at det har resultert i flere militærkupp i nyere tid.

Turismen har etter hvert også blitt en viktig næring som sysselsetter mange mennesker og det er stor forskjell i forhold til for eksempel Tonga.

Vi forlot Vuda Point Marina tidlig i dag morges og satte kursen for Lautoka for utsjekk.

Tolleren brukte nesten en time på å fylle ut nødvendige papirer og siden han idag også representerte immigrasjonsmyndighetene så måtte han være med en tur ut i båten for å kontrollere at vi ikke drev menneskesmugling og hadde flere personer ombord enn vi oppga. 
Også denne gangen måtte vi besørge transporten, men heldigvis med egen jolle.
Men alt i en veldig hyggelig og korrekt tone.

Vi har hatt mange flotte opplevelser på Fiji og sier takk og farvel til dette flotte landet.
Nå er det på tide å komme seg vestover, denne gangen mot Vanuatu, en seiltur på rundt 500nm.

Buss-, by- og markedsturer

Så sant det er mulig tar vi alltid lokalbussene hvis vi skal komme oss rundt når vi ligger til land, og særlig i land som dette. For det første får vi godt innblikk i det daglige livet til folk flest og i tillegg er det som regel utrolig gøy.

De første bussene på morgenen med arbeidsfolk, de neste domineres av skoleunger og litt senere av mer eller mindre varetransport for folk flest.

De fleste av bussene her er ganske enkle og består av et rammeverk med platekledning kun utvendig, har ingen sidevinduer, kun pressenninger som kan rulles ned hvis det skulle komme en regnskur. Til gjengjeld et veldig effektivt ventilasjonsanlegg. Artig å sitte langt bak og se hvordan hårsveisene forandrer seg etter vindretningen.

Mye rusing og eksos og radioen på full guffe, men når turtallet kommer tilstrekkelig høyt så var det allikevel ikke mulig å høre musikken.

Og ved full oppbremsing på grusveiene, kommer støvføyka for fullt så det er greit å ha på solbriller selv om det er overskya.

Selv om bussene i hvert fall ikke har større bredde enn bussene hjemme så bruker de allikevel 5 seter pr. rad (3+2). Det blir vel sånn grovt regnet en bredde pr. seteplass på 40cm og midtgangen også på 40cm.

Passasjerene kan være både bredskuldrede rugbyspillere og omfangsrike melanesiske kvinner og menn med et litt lavere tyngdepunkt, noe som i begge tilfeller kan medføre at midtgangen nesten gror igjen. Så det blir mye dulting og åling for å komme seg gjennom noen ganger.

Men klimaet er jo varmt og fuktig og med mye sterkt krydret indisk mat som virkelig setter i gang folks svettekjertler så er det så absolutt ingen ulempe med de åpne bussene, særlig i solsteika om ettermiddagen etter en lang og svett dag på jobb.

 

Det er et bra marked i Lautoka og selv om artsmangfoldet av frukt og grønt ikke er så stort så er det i hvert fall brukbar kvalitet og greie priser.

Det er en egen fiskeavdeling som ikke er like innbydende. I et varmt rom ligger fisken kanskje mye av dagen, etter hvert mer og mer matt i blikket og tørr i huden.

Det er en stor markedshall med egen kava-avdeling for gubbene og spesielt på fredager og lørdager er det mye handel, noe som merkes på det utvendige ”presenningsmarkedet”.

Det vil si at det spennes opp pressenninger i alle farger og fasonger for å danne skygge for varene som tilbys, presentert på avispapir på bakken.

Dagligvarebutikkene har ikke aircondition og det er kanskje like greit at kjøtt stort sett omsettes i frossen tilstand.

Men vi kan gå i fred og ro og vurdere varene uten for mye mas fra selgerens side og det er bra.

Vuda Point Marina, tollere og syndere

Vi fikk etter hvert beskjed om at delene våre hadde kommet til Fiji og måtte hentes på posthuset i Lautoka.

Derfor seilte vi inn til Vuda Point Marina som har innseiling gjennom en gravd kanal gjennom revet og en sirkulær havn hvor båtene ligger fortøyd langs yttersirkelen.

Marinaen er et såkalt ”hurricane hole” og det vil si at den regnes for sikker selv i orkansesongen.

Båtene som ligger på vannet fortøyes på en spesiell måte og alle med baugen inn mot midten og baugankrene ute.

Båter som ligger på land har kjølen nedgravd i en grop i bakken og hviler på gamle bildekk.

Lønningene her er antagelig ikke all verden for det er mange ansatte på plass til en hver tid.

Vi skal ikke kjede dere med alle detaljene rundt det å få delene våre gjennom tollsystemet her, men selv om vi er tollmessig innklarert og såkalt ”ship in transit” så skal det allikevel ikke være helt enkelt.

Det endte med at vi måtte sørge for å transportere en toller tur/retur marinaen og Kilico, noe som løste seg med at vi leide tollsjefens privatbil til en antagelig alt for høy pris og naturligvis uten kvittering, men vi fikk i alle fall delene våre gjennom.

Nå er alt montert og det gjenstår kun kalibrering av det elektroniske kompasset og kurscomputeren.

Valabi, Waya Island

Det ble nok en landsbystopp med ankring i en stor bukt på sydsiden av øya Waya, den sydligste i Yasawa-gruppen.

Øya har høye, flotte, majestetiske fjell og flere landsbyer, men landsbyen Valabi lengst syd er den største.

Etter en tur innom landsbyhøvdingen Tom som gjennomførte sevusevu med oss, kunne vi gå som vi ville på hele øya.

Foran kirka sto også landsbytromma, en uthult trestamme. 

Når vi har ligget ankret utenfor landsbyer har vi som regel våknet av trommer, gjerne en times tid før det blir lyst. Det er landsbyens kollektive vekkeklokke!

Her er det også en ganske stor internatskole for alle øyas unger i skoletrinnene 1-8 og totalt rundt 150 elever og 8 lærere. Ungene og lærerne bor på skoleområdet hele uken og er hjemme bare i helgene.

Hver klasse har eget hus og i tillegg er det internathusene og lærerboligene så det blir nesten en liten landsby for seg selv.

Joana og venninnen viste oss stolt rundt og fortalte om skolen og hvordan det var å gå der.

Den kraftige cyclonen sist vinter hadde tatt med seg taket på det ene bygget, men heldigvis var det en helg da alle elevene hadde fri.

Nå er det ikke allverdens solide hus heller og hadde de vært plassert et eller annet sted på notskekysten så hadde det sannsynligvis ikke vært et eneste hus igjen etter en vinterstorm.

Et par uker seinere kom vi i prat med en av beboerne på naboøya like over bukta da vi traff ham på markedet i Lautoka. Han kunne fortelle at i hans landsby hadde 10 hus blitt ødelagt. Hver gang det kom en cyclon tok alle landsbyboerne tilflukt i en grotte i fjellet så det gikk aldri menneskeliv kunne han fortelle.

Naviti Island

Vi gjorde en stopp og ankret i Blue Lagoon, en skikkelig turistfelle med resorter og turistbåter. Og ikke kan vi se hvorfor den har fått det navnet for det var ingen ting som minnet oss om noe i nærheten av en blå lagune, men navnet selger sikkert bra.

Yasawa øyene er en øyrekke i den nordvestre delen av Fiji og på vår videre seilas sørover ble vår neste naturlige stopp i en bukt på Naviti Island Somosomo.

En litt åpen bukt med en del svell, men fin snorkling på revet og en fin strand innenfor.

Og det var ved en tur på stranda vi oppdaget en liten sti som gikk inn i bushen og nysgjerrigheten ble for stor.

Det viste seg å være akkurat så mye til sti at det var mulig å følge retningen og etter en stund kom vi ut i mer åpent landskap med mannshøyt grass. På den andre siden av øya møtte nok en gang skogen oss og ut mot havet på vestsiden fant vi en rydning med noen få hytter.

Her fant vi Losana, en godt voksen dame som bor her med sin sønn og svigerforeldre. Mannen hennes døde for noen år siden og hun har i tillegg tre voksne barn som alle bor på ”Mainland”, som alle kaller hovedøya Vitu Levi.

Losana rydder, raker og steller, så området er nesten som en park og i tillegg så viste hun seg å være en oppegående dame som interesserte seg både for politikk og andre samfunnsspørsmål selv om hun verken hadde internett eller telefon.

Men hun hadde fått med seg at Facebook var veldig viktig for mange mennesker og at internett kunne både være veldig bra og veldig farlig.

Vi hadde en lang og hyggelig prat før vi måtte sette kursen inn i bushen igjen, finne stien og komme oss hjem til Kilico før mørket falt på.

Øyhopping og sevusevu

Vi tok en nattseilas over til Yasawa-gruppen helt vest i Fiji. 

En helt grei natt under en flott stjernehimmel med sydkorset klart mot syd. Ingen måne, men med klarvær og fin stjernehimmel blir det ikke så bekmørkt allikevel.

Nå er skikken sånn her i Fiji at hvis man skal ankre i en bukt utenfor en landsby så må man inn og be høvdingen om tillatelse. 

Visse steder holder man fortsatt på skikken med at man som gjest skal bringe en gave i form av en kava-rot. 

Deretter gjennomføres et rituale som kalles ”sevusevu” og vips så er man medlem av landsbyen.

På bildet forberedes middagen og matmor sitter å skreller jams, en rot som smaker omtrent som potet. 
Det er lite møbler i hyttene og det meste av husmorarbeidene foregår sittende på en matte på gulvet eller ute på bakken.

 

Det skal være mer turister i den vestre delen av Fiji, men lengst nord i Yasawagruppen fant vi allikevel en bukt og en landsby helt for oss sjøl. 

En av de mer organiserte og ryddige landsbyene vi har sett med en fantastisk flott sandstrand.

Vi ble liggende et par dager og hver kveld var Thai ute og dykket etter lobster, krabber og fisk og var innom oss med det vi ville ha.

Lobsterne var små, men smaken var det ingen ting å si på. Krabbene var det ikke så mye mat i, men til gjengjeld er det lenge siden vi har hatt lukten av kokt krabbe i båten.

Smakte gjorde det i alle fall.

En snartur tilbake til den vestlige halvkule

Mens vi venter på at delene skal komme seiler vi ut blant øyene nordvest for Vanua Levu.

I en av buktene vi besøkte, helt på nordspissen av øya Rabi er det noen få stråhytter på land, de fleste av dem bare tidvis bebodd. Her finnes verken vei, vann eller elektrisitet.

Akkurat nå fant vi bare Rara i en av hyttene, en dame på 30 år, alene med noen griser, høns og en hundevalp. Hun og mannen hennes velger å bo isolert her i en enkel stråhytte mens de tre ungene deres bor hos bestemoren og går på skole i en landsby et annet sted på øya.

Her lever de av fisk, frukt og grønnsaker og noe tilskudd fra høns og griser innimellom og bor under veldig enkle forhold, men hun virket til å trives

På vei til øya passerte vi også 180° - meridianen og var igjen en liten tur tilbake på den vestlige halvkule.

Savusavu

Etter noen dager i havn i forbindelse med innsjekk lengter vi ut på anker igjen og dro ut til en fin bukt. Flott å være ute i friskt vann igjen.

Dagen etter tenkte vi oss videre ut til noen av øyene.

Men det ble en rask rettrett da vi plutselig fikk problemer med instrumentene ombord.

Heldigvis kjører vi GPS og kart på PC så sånn sett ingen problemer med å navigere tilbake igjen.

De faste instrumentene er koblet sammen og deler informasjon med hverandre og det er ikke alltid like bra, i hvert fall når en av dem feiler. Da kan alt falle ut samtidig.

Etter mye feilsøking har vi funnet ut at det er styringsenheten til autopiloten som er hovedårsaken.

Men ved å skille ut denne har vi fått igjen de viktigste, ekkolodd og vindgiver mens giveren for fart gjennom vannet jukser fortsatt litt, men autopiloten virker ikke. Radaren er også heldigvis helt OK.

Nye deler er bestilt fra USA og vi regner med at vi kan plukke dem opp på hovedøya Vitu Levi en gang i neste uke.

Mens feilsøking og bestilling av nye deler pågikk var det dårlig vær med mye vind og regn og da var det like greit å ligge inne i marinaen i Savusavu.

Framme på Fiji

Vi har kommet fram til Fiji og er sjekket inn i landet.
Vi ankom Savusavu på morgenen etter en natt med mye lyn og bygevær.
Med det gule Q-flagget heist og ble anvist en bøye å fortøye i og her må vi vente til formalitetene er ordnet før vi kan gå iland.

Og innsjekken her er av det litt mer omstendelige slaget.
Først kom representant for helsemyndighetene ombord, deretter to mann fra Bio-security og til slutt Customs og Imigration, alle veldig korrekte og hyggelige.

De skal ha svar på det meste, om vi har sykdom ombord eller om noen av mannskapet har dødd underveis.
Videre om vi har dyr, deriblant rotter eller andre skadedyr eller levende planter ombord, gjennomgang av alt vi har av mat etc., om vi har våpen av ulike slag og om vi bringer med oss Holy Water og så vider.
Så skal naturligvis også alle opplysninger om båt og utstyr ombord listes opp.

Dette er ikke gratis og avgifter for alt dette skal betales på ulike steder på land. Blant annet må helseavgiften betales på sykehuset utenfor byen.
Tilslutt får vi fire det gule karanteneflagget og kan fritt gå i land.

Det siste som da gjenstår er å fremskaffe Crusing Permitt, noe som tar et par dager og deretter skal man nok en gang til tollvesenet med dette dokumentet for at de skal fylle ut Certificat of Clearence. Så nå kan vi endelig bevege oss fritt rundt i Fiji forutsatt at vi rapporterer til tollmyndighetene en gang pr. uke hvor vi er.

Været kan vel kalles tropisk. Varmt og godt med høy luftfuktighet og for tiden en del regnskurer.

Festmiddag

Vi hadde en fin middag også 17. mai, men i går ble det skikkelig festmiddag i Kilico.
En fin gullmakrell, eller mahi-mahi som den heter her i Stillehavet beit på kroken og endte sine dager på middagsbordet vårt.
Mahi-mahien er en rask og fargerik fisk som kan bli opp til 2m lang og veie opp til 20kg i følge leksikon.
Det er en fisk som det er mye liv i og skikkelig gøy å fiske.

Dette er den vanligste fisketypen vi får når vi seiler og vårt eksemplar denne gang var heldigvis ikke på mer enn fem og en halv kilo og blir et par flotte middager hvor vi fråtser i fisk.
Og dette er festmat for oss, rett fra havet og i panna, bedre kan det ikke bli.

I går formiddag passerte vi også den sørlige, Steinbnukkens, vendesirkel eller Tropic of Capricorn som det heter på nynorsk.
Og det blir bare varmere og varmere for hver dag og badetemperaturen er nå oppe i 26 grader.

Hipp Hipp Hurra

Aller først vi få gratulere alle hjemme i Norge med dagen i dag!

Det er andre gangen vi feirer 17.mai til havs på overseiling i Stillehavet. Skal tro om det kan kalles tradisjon?
Siden det ikke er verken pølser eller is tilgjengelig, så stiller admiralen opp, tradisjonen tro her i Stillehavet, med nybakt julekake ala Linn med mye tørket frukt og nøtter i. Selv om det er lenge siden påske og jula da formelt er slutt, så kan vi love at det smaker med nybakt julekake til havs også.

Stillehavet har levd opp til navnet sitt de siste par dagene og vi har måttet ofre litt til petroleumsgudene, men vi har definitivt kommet opp i varmen igjen. I dag måtte vi stoppe og ta 17. mai badet i det 23 grader dypblå havet. Herlig

Fiskelykken var nær ved å slå til i ettermiddag. Den peneste Mahi-mahien vi har hatt på kroken noen gang takket for seg da vi skulle ha den opp i båten. Er det det som kalles skitt fiske? Kanskje ikke den største vi har hatt på kroken, men denne hadde også en flott blåfarge vi ikke har sett før.

Vel, vel da får vi se lenger ned på 17. mai menyen og velge noe annet i stedet.
Vi plukker daglig noen flygefisk på dekk, men både størrelse og antall bidrar ikke vesentlig til husholdningen akkurat. På dagtid ser vi dem stadig ta seg en liten flytur før de tryner inn i en bølge. For å si det sånn så har de en lang vei å fly før de blir like elegante som albatrossen.

Forresten så har det en periode dessverre vært vanskelig å få lagt inn kommentarer på bloggen. Vi beklager dette, men det er nå rettet opp, så det er bare å legge inn kommentarer igjen.

Nordover mot varmen

De siste dagene i New Zealand var merkbart kjøligere og lavtrykkene sørfra kom stadig tettere og hadde med seg kalde vinder og på kveldene har vi til og med måttet ha på varme.
Så det var absolutt på tide å komme seg nordover til tropene, ikke minst før bryggesyken blir kronisk…

Det ble endelig en åpning værmessig så det var mange båter som sjekket ut på søndag.
Friske vinder fra øst og mye bygevær de første tre døgnene gjorde at vi fikk sjekka ut at sjøbeina sto støtt. Litt brå overgang etter halvannet år som landkrabber, men det har gått rimelig greit uten at krabbene har fått for mye mat. De første to døgnene er som vanlig verst.

Med vind og sjø inn fra tvers, tidvis kuling og enkelte perioder med stiv kuling, ble det mye sjøsprut og Kilico fikk seg en grundig saltvannsskylling de første døgnene. Mye vått tauverk i cockpiten kunne nok etter hvert ha fått fintfølende neser til å tro at det dreide seg om våte hoppetau...

Allerede første døgnet steg sjøtemperaturen med over 3 grader og de neste to døgnene med ytterligere tre så nå nærmer det seg tyvetallet. Og ikke minst fantastisk blått vann og mye morild på nettene.

Vi begynner å komme tilbake i gode gamle rutiner igjen. Vaktene blir etter hvert mer og mer faste, avhengig av vær og føre. Båt og utstyr fungerer som det skal og vindroret styrer som vanlig bedre jo mer det blåser.
Nå har sjøen lagt seg og det er lettere å få til et par-tre timers søvn i ny og ne.

Vi har nå ca.600nm igjen til Fiji og regner med å være framme en gang i neste uke.
Ellers alt vel om bord.

Elefant eller Mammut??

Vi forlot Whangarei på ”høyvannsslack” på formiddagen og fikk strømmen med oss den 2-3 timers lange

turen ut til kysten.

Det var godt å komme ut i havet og blått vann igjen. Og ikke minst få heist seil. Herlig!

Vi er ikke helt sikre på om det var en avskjedskomité eller en velkomstkomité som møtte oss da vi i elvemunningen traff på en flokk med Bottlenose delfiner. Disse kan bli opptil 4m lang og veie 650kg.

Alltid like livlige og selskapssyke lekte de lenge rundt båten og som vanlig, særlig når vi henger over rekka og ser på dem.

Når vi ga dem applaus gjorde de et ekstra slag i vannskorpa med halefinnen som kvittering. På kryss og tvers og i tett formasjon side om side helt innunder baugen mens vi seilte utover. Det er bare å bukke og takke for den fine velkomsthilsenen.

Turen opp til Opua er en fin kystseilas og vi gikk inn til Tutukaka Harbour sammen med den danske båten Dana med Lene og Henrik om bord og hadde en fin natt for anker.

Turen videre opp til Bay of Islands gikk med sol fra skyfri himmel og bare koseseilas, men utenfor Cape Brett traff vi på skapningen på bildet. Vi er ikke helt sikre på om det er en forsteinet elefant eller en gjenoppstått mammut, men den tar seg i hvert fall godt ut der den står i all slags vær og vind.

Det er en god del båter i Bay of Islands for tiden, mer eller mindre klare for å seile nordover.

Noen dro tidlig i uken og har antagelig hatt en fin seilas, mens det fortsatt er mange igjen som har noen siste ting som må ordnes før avreise.

Noen skal til Australia, noen til New Caledonia, noen til Tonga, noen til Alaska og flere som oss, til Fiji.

Vi fikk til slutt tak i ny påhenger her i Opua så nå er det meste på plass.

Det drar et lavtrykkssystem fra Tasmanhavet og over nordspissen av New Zealand nå i helga med til dels kraftige vinder og vindpiler som ligner mer på afrokammer. Så vi venter med avreise til vi vet hvor dette ender opp.
I dag har vi tordenvær og striregn så det går mer og mer mot høst her nede.