Las Palmas, Gran Canaria

Det ble en fin seilas over til Las Palmas. Noen byger på ettermiddagen og tidlig på kvelden, men etterhvert fikk vi fint måneskinn det meste av natta så det ble mulig å følge med på bølgene.
Siden det er rundt 100 nm over hadde vi egentlig tenkt å dra ved fire-tida på ettermiddagen for å kunne komme inn i dagslys dagen etter. Men Marina Rubicon på Lanzarote var litt firkantede og praktiserte havneavgift for et nytt døgn hvis vi dro etter klokka tolv. De strakk seg til klokka to, men det var maks. For å bremse litt revet vi ned storseilet og seilte med bare en flik av genoaen ute, men allikevel gikk det mellom 6 og 8 knop lenge. Det løya litt utpå natta og det passet greit så vi kom inn i dagslys.
Marinaen her i Las Palmas er hektisk og det var kø ved innsjekkingsbrygga på morgenen. Havna brukes som utgangspunkt for de fleste langturseilere som skal over Atlanteren da det er greit å bunkre det meste her.

Storfint besøk

Vi fikk storfint besøk i havna i Rubicon idag.
Ledelsen (i hvert fall de som bestemmer) i Teekey-konsernet kom på besøk.
Mer eksakt Leif fra Sandefjord og Per og Anne M. fra Helgeroa som hadde planlagt julebordstur slik at det passet inn med besøk hos oss.  Sol fra skyfri himmel og havna viste seg fra sin beste side.
Vi har hatt en veldig hyggelig ettermiddag med mye latter, båtprat og lunsj i havna før pliktene og kollegaene kallet for gjestene.
Både Leif og Per er sjømenn og Per og Anne har også vært i Middelhavet med egen seilbåt for noen år siden.
Kanskje det frister dem å dra på tur i gjen.
Vi takker for besøket og ønsker dem et riktig fint opphold på Lanzarote.
Vi regner med å dra over til Gran Canaria i morgen. Det er litt langt for en vanlig dagsetappe og derfor regner vi med å dra sent på ettermiddagen og være framme på formiddagen mandag.

Kilico på land

Vi hadde tidlig i høst bestemt oss for at vi skulle ta båten på land på Kanariøyene. Vannlinjen må heves og simmeringene i pakkboksen til propellakselen må skiftes.
Båten ligger en del tyngre i vannet enn det den gjorde før. Enten så har vi blitt tyngre av mye god mat eller så har det blitt lastet ombord en del ekstra saker og ting for langturseilas.
Marina Rubicon er ryddig på mange måter og opplagsplassen er ikke noe unntak. Helstøpt betongdekke, fine krybber, helt inngjerdet og et nytt flott toalett- og dusjanlegg inne på området. Og naturligvis stor, fin Travlift.
Vi ble tatt opp i går formiddag og i dag kom simmeringene i posten fra Malø og er allerede skiftet. Vannlinjen er hevet og polering av skroget godt i gang. Vi må vente litt på herdetiden på bunnstoffet og regner med å bli satt på vannet igjen fredag ettermiddag.

Gjesteflagg

Korrekt flagging medfører at når vi kommer til et fremmed land så skal gjesteflagg (vanligvis miniatyrutgave av landets flagg) heises under styrbord salingshorn. I mange land er det viktig å ha dette i orden når vi anløper første havn, men det er ikke alltid vi får tak i flaggene i nabolandene vi forlater, men stort sett går det greit.
Kanariøyene er jo en del av Spania og vi var derfor ikke oppmerksomme på at de også har sitt eget flagg, som skal opp sammen med det Spanske. Vi fikk fort skaffet oss ett og nå er vi korrekt antrukket også her.
Øygruppen hører geografisk til Afrika da den ligger på den afrikanske kontinentalsokkelen, men politisk hører den til Europa siden den ligger under Spania.
Allikevel blir Kanariøyene regnet for å være en spesialsone innen Spania da det bl. annet ikke eksisterer merverdiavgift her, men på en del varer tillegges det en 5% salgsavgift. Diesel er for eksempel helt avgiftsfri, selv om vi har fått den billigere andre steder.
Passkontrollen var forresten unnagjort på 5 min, men det tok oss 2 timer med buss å komme dit.

Kanariøyene

Det passet bra så vi kom inn til Marina Rubicon, helt syd på Lanzarote, akkurat i grålysningen i dag morges. Det ble motorkjøring nesten på tomgang i hele natt for å slippe å komme inn i mørket og etter nesten fire døgn var det deilig å komme i havn.
Det viser seg at vi må sjekke inn i Europa igjen siden vi kom fra Marokko. Her er det ingen passkontroll og vi må dra til nabobyen, Arrecife i morgen, mandag, for å ordne dette og få stemplet passene våre. Da får vi oss jo en fin sightseeing på øya også. Vi har aldri vært i noen passkontroll i Spania tidligere og tenkte ikke på det, og i Italia var det ingen som spurte da vi kom fra Tunisia heller. Men greit å ha papirene i orden.

Blått hav så langt du ser

Det som var meldt som en frisk bris rett i mot deler av de siste to døgnene, viste seg i stedet å bli vindstille og helt bleike. Selv om Atlanterhavsdønningene er på rundt to meter, merkes de nesten ikke for de er veldig lange.
Vi har hatt en fin overfart og i dag har vi hatt besøk av både delfiner, mange skilpadder og antagelig en hval på litt avstand.
Sist natt ble det etterhvert dårlig seilvind og siden har det blitt motorkjøring.
Det er drøye 20 grader i vannet og det var deilig med en lang badestopp og samtidig få skrubbet vannlinjen på båten som ikke var pen etter lengre tid i havn. Vi har nå Lanzarote og Graciosa i sikte, men i stedet for å komme i havn midt på natten, pusler vi nå veldig sakte for motor og legger opp til å være inne i grålysningen i morgen tidlig.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Sydover mot Lanzarote

Etter nesten to uker i Rabat er vi nå på vei videre sydover.
Vi har vært så heldige å fått oppleve litt av dette fine landet med så mange hyggelige mennesker.
Rabat hadde vi ingen spesielle forhåpninger til og da er det vel gjerne sånn at man blir positivt overrasket. Her er det nesten ikke turister og overalt har vi møtt bare hyggelige mennesker.
Vi kan trygt si at dette er den hyggeligste havna vi har vært i.
Her ble vi også kjent med flere andre seilere fra mange land og flere av dem regner vi med å se igjen seinere.
Vi er nå på vei mot Lanzarote på Kanariøyene, en tur som vi regner med vil ta mellom tre og fire døgn. De første to døgnene er nå unnagjort og været har vært bra, men månen dukker ikke opp før ved 4-tiden på morgenen, så frem til da er natta ganske mørk. Når det er klarvær er det en fantastisk stjernehimmel og det er en flott morild som lyser opp rundt båten og gir lange lyse striper i kjølvannet. Nordaværet den siste tida har dratt med seg litt kjøligere luft så nattevakta liker å ha på seg seildress eller stillongs.
En god del fiskebåter å holde styr på, men det virker som de fleste har lanterner, men jammen er de langt ute med småbåtene sine. I natt passerte vi en liten åpen båt med mange mann om bord som holdt på å sette garn, 50nm fra land.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Marrakech

Røyken ligger som et teppe over Djemaa el-Fna og bønneropene fra moskeéne lyder som klagesanger samtidig som solen går ned i en gulrød horisont. Vi er så absolutt i det muslimske Afrika.
Vi har tatt toget den 4 ½ times turen inn til den tusen år gamle millionbyen Marrakech, midt i hjertet av Marokko og ved foten av Atlas-fjellene. En veldig spennende by med store kontraster mellom den hypermoderne nye bydelen og den gamle Medinaen. Byen er vel den mest turistifiserte vi har besøkt i Marokko, men fin allikevel. Vi kom til den nye togstasjonen som er et skue i seg selv og tok apostlene fatt en times tid til Medinaen hvor vi fant et lite hotell med 20 rom i en bakgate, sentralt innenfor murene.
Marrakech er en grønn by med mye flott beplantning og flotte parker, men turistattraksjon nummer en er nok medinaen og den store plassen Djemaa el-Fna.
Medinaen er som alle andre steder i nord-Afrika med smale gater hvor det selges det meste, dog ikke så stor og med så smale gater som i Fes.
Men det er på Djemaa el-Fna det skjer. På dagtid er det en stor vrimleplass med salgsvogner som selger fersk og tørket frukt, krydder, nøtter og mye annet. I tillegg er det slangetemmere som spiller for sine brilleslanger, mer eller mindre tamme apekatter i bånd, jøglere og spillemenn. Alle skal helst ha betalt og ta gjerne bilde av dem, men det koster penger.
Det med bilder er litt spesielt her i Marokko. Det er utrolig mange flotte motiver, men marokkanere flest liker så absolutt ikke å bli tatt bilde av og vi får stadig en advarende pekefinger hvis vi spørrende prøver oss, også fra barn. Det er visstnok noe med at de føler at du stjeler sjelen deres hvis du tar bilde av dem. Det respekterer vi naturligvis.
Tilbake til den store plassen. Sent på ettermiddagen, rett før sola går ned, begynner det å skje ting. Vogner med krakker og bord, griller, kokeapparater, oppvaskkummer og store beholdere med mat trilles inn på plassen og stativer for tak og belysning rigges opp og gasflasker kobles til. Et ukjent antall gatekjøkken/restauranter rigges opp i løpet av noen minutter, komplett med det som trengs.
Ikke lenge etter begynner det å legge seg et røykteppe over hele plassen og hvor mange mennesker som serveres ved langbordene her i løpet av kvelden er vanskelig å si. Her tilberedes og selges alt fra salater, supper, snegler, grillspidd, smalahove, sauehjerner (rå eller grillet) og en del ting det er like greit å ikke vite hva er. En traktor med stor vanntank kjører rundt og fyller opp vanndunker så de har noe å vaske opp i. Tror nok det skjer mest i kaldt vann som antagelig ikke skiftes så ofte i løpet av kvelden. Rundt plassen er det vanlige restauranter, gjerne med takterrasser hvor man kan sitte å skue utover det hele.
Utover kvelden strømmer det på med folk så plassen og gatene rundt er som 17. mai hjemme. I tillegg har historiefortellerne kommet og det samles store ringer rundt menn eller kvinner som forteller historier eller fremfører sine skuespill på lokalspråket. Ser ut til å være veldig populært.
Et utrolig kokende folkeliv som bare må oppleves.

Bouregreg Marina

For 100 år siden var området hvor vi nå er, Rabat og Sale, beryktet for pirater og sjørøvere, men den yrkesgruppen har heldigvis funnet seg arbeid på østsiden av Afrika så nå er det veldig trygt og godt langs denne kysten.
Marinaen er ny og flott og er også godt bemannet. I går gikk det faktisk to mann og vasket alle strømskapene på bryggene også. Eneste usikkerheten her er at havna blir stengt når bølgene i innseilingen blir for store. Selv om det har blitt mudret til 4-6m hele veien, så kan det allikevel være for grunt når de store Atlanterhavsbølgene ruller inn. En New Zealansk båt ble nektet utreise lørdag av denne grunn. Men det er et eldorado for alle surferne som holder på her. Inne i havna, som ligger litt inne i elva Bouregreg, har vi heldigvis ikke merket antydning til svell ennå.
De fleste båtene her ligger litt på vent både på været og at det skal bli bedre å komme til Kanariøyene når båtene i ARC-en har dratt og alle de andre som drar samtidig.

Rabat

Fra marinaen, som ligger på nordsiden av elva og i byen Sale, er det gangavstand over broa og til storbyen Rabat. Det er en utrolig biltetthet her og ingen opplegg for fotgjengere. Det er merket noen sebrastriper tvers over en 6-felts vei, men ingen trafikklys hverken for biler eller fotgjengere så det blir en form for risikosport å krysse de store trafikkårene, særlig etter mørkets frembrudd. Men det pågår store arbeider med nye broer og tunneller samt mye bygging ellers også. Det er lenge siden vi har sett så mye byggekraner og pelemaskiner som her.
Vi kan vel si at det er et internasjonalt miljø i havna her. Det er turbåter fra ikke mindre enn 13 forskjellige land, blant annet flere fra Australia, New Zealand og USA samt en fra Canada. Mange nye og hyggelige bekjentskaper.
Det er medinaer både i Sale og Rabat og i den førstnevnte kom vi over denne bakeren. De har et rundt, litt flatt brød her i Marokko som er veldig godt og hos denne bakeren kom også nabolagets koner med sitt bakverk og fikk det stekt. Ovnen er i gulvnivå og foran døra er det laget et hull i gulvet så bakeren slipper å stå bøyd. Herfra ordner han det meste. Ellers kan vi vel si at det er forholdsvis enkel standard på mange av stedene hvor det tilberedes og selges kjøtt, fisk, bakverk og annen mat. Men det ser i hvert fall ikke ut til at fluene og vepsen bryr seg mye om de enkle forholdene. De, og alle kattene storkoser seg.

Ut i Atlanterhavet igjen

Det er temmelig nøyaktig ett år siden vi seilte inn i Middelhavet og vi har hatt et år med utrolig mange fine opplevelser og besøkt mange flotte steder. Det har blitt en tur på tett oppunder 6.000nm og vi har besøkt 12 land og stater i 3 forskjellige verdensdeler. Fantastiske opplevelser av forskjellige kulturer i land med vidt forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn.
Forstår at noen aldri blir ferdige med dette området og seiler rundt her både i 10 og 20 år.
Gibraltarstredet er 30 nm langt og i den vestre enden skal det i følge pilotboka blåse mer enn 15m/s 300 dager i året, mens det i den østre delen er langt roligere.
Etter en drøy uke i Ceuta og tur inn til Fes og Chefchaouen var tiden inne for å komme seg ut av Middelhavet og opp i Atlanterhavet. Ja, opp er faktisk riktig, for havnivået i Atlanterhavet skal i følge samme pilotbok, ligge 2 til 3 meter høyere enn Middelhavet siden fordampningen her er større enn tilsiget fra landområdene rundt. Gibraltarstredet er derfor nesten som en elv å regne og det lønner seg å ta hensyn til både tidevannet og vindretninger for på det meste kan det være 5 knop østgående strøm.
Ceuta er en veldig hyggelig plass å være og er så absolutt et godt alternativ til Gibraltar på den Europeiske siden. Det er også en populær havn hvor det kommer og går båter hele tiden.
Nå har vi kommet til Marokkos hovedstad Rabat, som ligger ved elvemunningen i elva Bou Regreg et stykke nedover Marokkos Atlanterhavskyst. Innløpet har blitt mudret og det er bygget en helt ny, flott marina et stykke inn i elva. Veldig bra, og etter å ha kalt opp marinaen mens vi var utenfor kysten, kom en gummibåt ut for å lede oss inn i marinaen og til innsjekkingsbrygga hvor det allerede lå en båt fra New Zealand.
Innsjekkingen gikk på skinner. Først kom en dame fra helsemyndighetene med spørsmål og skjema for utfylling. Deretter dukket det opp en kar med en stor hund som vi kanskje tror var narkohund. De forsvant nedenunder (og Lillian opp på dekk), men plutselig kom den med halen mellom beina og ville opp igjen. Det må ha vært skittentøyskuffen den hadde fått nesa borti. Offiseren måtte hale den ned igjen to ganger for å prøve å få den til å snuse i resten av båten. Det er vel ikke sikkert at den er brukelig som narkohund mer.
Så var det havnepoliti, passkontroll og tollmyndigheter, men alle var tilstede så hele innsjekkingen tok vel ikke mer enn en halvtime.
Og maken til hyggelige og høflige folk har vi vel ikke møtt i noen havn tidligere.
Vi blir liggende her et par dager før vi fortsetter sydover mot Lanzarote, eller kanskje vi stopper i Muhammedia eller Essaouira. Det bestemmer været.

Chefchaouen

Chefchaouen ligger 4 timers busstur nord for Fes og det var som å komme til en helt annen verden og det er kanskje ikke så rart at den regnes for en av Marokkos vakreste byer. Den gamle medinaen her er malt mye i blå farger og det gir et reint og fint preg. Nå er den også atskillig renere enn medinaen i Fes, men kan knapt sammenlignes for øvrig. Her bor det også mange mennesker og det som slo oss mest var alle ungene.
Andelen turister er nok vesentlig høyere her enn i Fes, og det setter også sitt preg på hva som tilbys og selges i alle de trange gatene.
Etter noen dager inn i Marokko sitter vi igjen med et klart inntrykk av at fattigdommen er mer jevnt fordelt enn rikdommen i landet. Det er obligatorisk 9-årig grunnskole, men det sies at 40% av elevene ikke fullfører denne og det er synd for utviklingen av et ellers så flott land.
Alt i alt har turen vært en kjempeopplevelse, men etter noen dager blant så mye lukter og på varme busser med mye mennesker og uten ventilasjon, opparbeider man seg en kroppslukt som bare fluene vet å sette ordentlig pris på. Da er det ekstra godt å komme hjem og kunne ta seg en dusj uten selskap av kakerlakker.

Fes

Vi har fulgt Linns fotspor noen dager inn i Marokko som forøvrig er verdens vestligste muslimske land.
Et flott land med mange kulturer som er bundet av sin religiøse tilhørighet, men som samtidig ønsker å være et moderne vestlig land hvor turismen er velkommen.
En fantastisk tur med opplevelser og masser av inntrykk både for sjel, nese og ører.
Vi tok bussen den korte veien fra marinaen og til Marokkos grense for så å spasere gjennom grensesystemet. Klokka skulle stilles to timer tilbake siden Marokko er i en annen tidssone enn Spania og i tillegg ikke har sommertid. Antagelig fordi at de har sommer hele året og vi kom derfor fram grytidlig om morgenen, lokal tid.
Litt rotete system ved grensen med mye søppel og når vi først fant brakka til den marokkanske passkontrollen så viste det seg at det var midt i bønnetida og passkontrolløren sto på knærne med baken i været bak skrivebordet sitt. Ergo, bare å vente til det åndelige arbeidet var unnagjort før vi fikk ordnet våre papirer.
På den marokkanske siden er det ingen bussforbindelse, men kun taxi til nærmeste by som er Tethuan, 4 mil unna. Hele plassen sto full av taxier så eneste utfordringen var å bli enige om pris.
Vi hadde bestemt oss for busselskapet CTM for turen til Fes og hadde flaks da bussen skulle akkurat til å gå og vi kom oss så vidt med.
Turen fra Tethuan til Fes tar fem og en halv time, med tre stopp underveis og vi kom fram ved halv tretiden på ettermiddagen. Turen går gjennom overraskende frodig landskap, først gjennom Rif-fjellene hvor det drives jordbruk med okse og esel og for så å komme ut på mer slettelandskap med enorme områder hvor det drives rasjonelt jordbruk med moderne maskinpark før vi kom til byen Fes som har omtrent en million innbyggere.
Det er en snau times gangtur gjennom det moderne Fes og til medinaen hvor vi hadde planer om å finne oss et hotellrom.
Medinaen i Fes er en av de største levende middelalderbyene i verden og ble opprinnelig bygget rundt år 800 e.Kr. Her ble verdens første universitet etablert, flere århundrer før Oxford og Cambridge.
Bydelen er stor og her bor det tusenvis av mennesker. Det finnes mange moskeér og den største rommer 20.000 mennesker til bønn hver fredag. Hele området er bilfritt og all varetransport skjer med esler. Området er en eneste stor labyrint og det er en stor utfordring å ikke gå seg vill. Flere av gatene er så smale at man må gå sideveis for å komme gjennom. Det finnes proffesjonelle guider, men også mange uproffesjonelle som prøver å dytte på oss sine tjenesterm selv om vi takker nei for siden å  kreve betaling selv om man aldri har bedt om tjenesten. Det gikk stort sett greit og vi greide oss på egen hånd, men det kunne være vanskelig å finne fram til enkelte steder for det er dårlig med gatenavn og et kaos av mennesker og varer.
Medinaen lever sitt liv uavhengig av turismen og det er en utrolig opplevelse å være der. Her finnes det meste.
Her slaktes det, her garves og bearbeides skinn, og her lages de flotteste skinnarbeider. Her veves det, her lages det de flotteste kobberarbeider, her selges det krydder, her lages og selges det mat. Her finner man alt fra flotte vevarbeider, krydder og til for eksempel et ferskt kamelhode fra en nyslaktet kamel. Her selges egg og hønene som har verpet eggene sitter i hyllene bak i butikken. Her bor det mange tusen mennesker og ikke minst barn som lever sitt liv. Ja hva er det som egentlig ikke skjer innenfor medinaens murer.
Man blir bombardert av et hav av inntrykk; lyder, lukter, farger og mennesker.
Det tar nesten pusten fra en stakkars kaldblodig nordboer.
Alt i alt en fantastisk opplevelse med inntrykk som det vil ta en stund før man kan fordøye helt.

Ceuta

Spanias to enklaver på nordkysten av Afrika er begge omsluttet av Marokko. Ceuta ligger i Gibraltarstredet, nesten tvers over for Gibraltarklippen og Melilla ligger litt lenger inn i Middelhavet.

Vi ligger nå i marinaen i Ceuta hvor det i dag er kraftig vind med regnbyger. Vi er fortsatt i Spania, men vi merker nærheten til det muslimske Marokko. Bønneropene fra moskeéne kommer til de faste tidene, så nå kan vi legge bort vekkeklokka for en stund igjen. Det ser ut til at det er en del mennesker med marokkansk bakgrunn eller tilhørighet som jobber og/eller bor her.

Vi har tenkt å la båten ligge her og ta noen dager inn i Marokko. Det er ingen organiserte reiser fra Ceuta så det blir å ta bussen til grensen, spasere inn i Marokko hvor et ukjent antall taxier står klare og så ta det derfra. Så får vi se hvor langt vi kommer.

Bryggestrøm

Standarden på marinaene fra Tyskland og sydover er, som vi har sagt før, veldig bra. Hver båtplass har egen vannkran og eget strømuttak med minimum 16A uttak. Ofte har vi hatt 32A og en gang var det også 63A uttak for hver båt. Vi har støpsel for både 16 og 32A.
Vi bruker gjerne strøm i havnene for å kunne ha varmtvann og kunne bruke mer lys, vannkoker, hårføner etc.
Men så er det type kontakt. 95% av uttakene er av den vanlige blå rundstikken, også kalt ”eurokontakten”, men i noen havner har de noen eldre utgaver fra før det ble standardisert. Da må man til med adapter. Disse lånes gjerne ut mot et depositum på noen ti-talls Euro, men her i Puerto José Banus, like øst for Gibraltar hadde de en egen vri;
Jo da, strøm var som vanlig inkludert i den relativt høye havneavgiften, men for strømadapteret skulle de ha et depositum på ikke mindre enn 148 Euro, drøye 1.300 Nkr. Greit nok for dette er penger vi får igjen, men ikke nok med det, de skulle i tillegg ha ca.45 Nkr. pr. døgn i leie for dette adapteret. Skulle nesten tro at det var en av de grådige norske strømleverandørene som sto for strømleveransen her. Siden vi stort sett er selvforsynt med strøm ble det ikke noe landstrøm denne gang.
Det er vel ikke for ingen ting at Lonely Planet kaller strekningen mellom Marbella og Puerto Banus for The Golden Mile.

Som sagt så har vi nå kommet nesten til Gibraltar og i morgen er planen å seile over til nordkysten av Afrika en tur igjen.