Ut i Atlanterhavet igjen

Det er temmelig nøyaktig ett år siden vi seilte inn i Middelhavet og vi har hatt et år med utrolig mange fine opplevelser og besøkt mange flotte steder. Det har blitt en tur på tett oppunder 6.000nm og vi har besøkt 12 land og stater i 3 forskjellige verdensdeler. Fantastiske opplevelser av forskjellige kulturer i land med vidt forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn.
Forstår at noen aldri blir ferdige med dette området og seiler rundt her både i 10 og 20 år.
Gibraltarstredet er 30 nm langt og i den vestre enden skal det i følge pilotboka blåse mer enn 15m/s 300 dager i året, mens det i den østre delen er langt roligere.
Etter en drøy uke i Ceuta og tur inn til Fes og Chefchaouen var tiden inne for å komme seg ut av Middelhavet og opp i Atlanterhavet. Ja, opp er faktisk riktig, for havnivået i Atlanterhavet skal i følge samme pilotbok, ligge 2 til 3 meter høyere enn Middelhavet siden fordampningen her er større enn tilsiget fra landområdene rundt. Gibraltarstredet er derfor nesten som en elv å regne og det lønner seg å ta hensyn til både tidevannet og vindretninger for på det meste kan det være 5 knop østgående strøm.
Ceuta er en veldig hyggelig plass å være og er så absolutt et godt alternativ til Gibraltar på den Europeiske siden. Det er også en populær havn hvor det kommer og går båter hele tiden.
Nå har vi kommet til Marokkos hovedstad Rabat, som ligger ved elvemunningen i elva Bou Regreg et stykke nedover Marokkos Atlanterhavskyst. Innløpet har blitt mudret og det er bygget en helt ny, flott marina et stykke inn i elva. Veldig bra, og etter å ha kalt opp marinaen mens vi var utenfor kysten, kom en gummibåt ut for å lede oss inn i marinaen og til innsjekkingsbrygga hvor det allerede lå en båt fra New Zealand.
Innsjekkingen gikk på skinner. Først kom en dame fra helsemyndighetene med spørsmål og skjema for utfylling. Deretter dukket det opp en kar med en stor hund som vi kanskje tror var narkohund. De forsvant nedenunder (og Lillian opp på dekk), men plutselig kom den med halen mellom beina og ville opp igjen. Det må ha vært skittentøyskuffen den hadde fått nesa borti. Offiseren måtte hale den ned igjen to ganger for å prøve å få den til å snuse i resten av båten. Det er vel ikke sikkert at den er brukelig som narkohund mer.
Så var det havnepoliti, passkontroll og tollmyndigheter, men alle var tilstede så hele innsjekkingen tok vel ikke mer enn en halvtime.
Og maken til hyggelige og høflige folk har vi vel ikke møtt i noen havn tidligere.
Vi blir liggende her et par dager før vi fortsetter sydover mot Lanzarote, eller kanskje vi stopper i Muhammedia eller Essaouira. Det bestemmer været.