Ekvator passert

Vi passerte ekvator på morgenkvisten i dag og ligger ankret et steinkast opp på den nordlige halvkule.

Litt rart er det jo.
Det er tre og et halvt år siden Kilico passerte ekvator på vei sydover i Atlanterhavet, tidlig i mars 2010 og nå er tilbake igjen på den nordlige halvkule.

Etter en ukes overfart er det greit med en dag for anker og forhåpentligvis en hel natts søvn.

Herfra skal vi seile nordover i Selat Riau, sundet mellom øyene Batam og Bintan og opp til Malakkastredet.
Riau-sundet er forholdsvis smalt og vi regner med at det er en del tidevannsstrøm og trafikk og derfor prøver vi å seile oss gjennom på to dagsetapper.

Nytt hav

South China Sea - Sørkinahavet - står det på kartet vårt der vi er nå, selv om vi befinner oss helt i syd i dette sidehavet til Stillehavet.

Sist natt har vært på grensen til kjedelig med kun 10-15 fiskebåter og noen skip.
Men forrige natta var mer hektisk. Innenfor en radius på 6nm (som er horisonten for oss) kunne vi telle over 100 fiskebåter og i perioder var det i tillegg opptil 10 store skip som passerte i begge retninger i samme lei som oss. Mange av skipene seiler som vi kjører på motorveien - skifter "filer" og passerer hverandre avhengig av den enkeltes fart.

Fiskebåtene har kraftig og ofte blendende arbeidslys. Men navigasjonslys vet de ikke hva er. Og når de i tillegg fyker rundt i alle retninger så gjelder det å ikke sove i timen, eller rettere sagt på vakt.
Og så bruker de kanal 16 på VHF'n som chattekanal på lokalspråket. Nesten fristende å slå av noen ganger, men et sted går grensen. VHF'n er livsviktig, særlig i områder med mye trafikk. Der utveksles det jevnlig kontakter mellom store supertankere, taubåter med slep, fiskebåter og små seilbåter fra nord. Spesielt med de store skipene for å forsikre seg om at det ikke oppstår misforståelser når noen må endre kurs, noe som skjer stadig vekk.

Hele Java-sjøen er veldig grunn og ikke siden Rio de la Plata, ved Buenos Aires, har vi sett et sjøkart så til de grader overstrødd med markeringer av skipsvrak. Og mange av dem ligger så grunt at de er til fare for skipsfarten. Det forteller vel sitt om en lang historie med mye sjøfart i all slags vær og ikke minst mange kriger. Derfor blir det mye sikksakk-seilas for alle som ferdes gjennom området.

Vi har stort sett fine seilforhold og seiler oss stadig nordover. For øyeblikket befinner vi oss mindre enn 2 grader syd for ekvator og skyggene er ikke så lange midt på dagen.

Vi kan se av tabellene i Nautisk Almanakk at høstjevndøgn inntraff like før midnatt søndag kveld i Norge, altså tidlig mandag morgen for oss.
Det vil si at sola har tatt fatt på sin vandring fra ekvator og mot den sydlige vendesirkel.
Vi vil passere dens bane ved 5-tida torsdag morgen lokal tid. Noe som igjen vil si at fra torsdag vil vi ha sola syd for oss igjen og det er lenge siden sist.

Ellers alt vel om bord og det har ikke blitt observert slanger de to siste døgn!

Enda en slange i paradis

Vi trodde at vi hadde lagt bak oss det verste slangeområdet på denne turen.
Men rett etter at Lillian hadde tatt seg et bad bak båten her om dagen, dukket det jammen opp en ganske stor "Black-banded Seasnake" igjen. Like i kjølvannet etter båten, akkurat der hun hadde badet, buktet den seg avgårde. Og igjen, langt til havs. Det er vel unødvendig å si at det ikke ble mer bading den dagen.
Det kan se ut til at vi må ha slangevakt på dekk framover når en av oss bader.

Det er veldig mange vulkaner i Indonesia og både Lombok og Bali har vulkaner som er over 3000m høye. De ruver majestetisk når vi ser dem fra sjøen.
Vi har krysset Balisjøen, er nå inne i Javasjøen og seiler nordover mellom øyene Java og Borneo.

Over halvparten av Indonesias snaue 250 mill. innbyggere bor på Java og øya regnes for å være et av verdens tettest befolkede områder.
Og bare på Java er det 120 vulkaner og 28 av dem er aktive så det er tydelig at vi fortsatt befinner oss i det som kalles "Pacific Ring of Fire".

Vi har vel aldri hatt så mye selskap på en overfart noen gang. Mange lasteskip som krysser i alle retninger - flere av dem antagelig til og fra Kina og Singapore.
Og på natten kryr det av fiskebåter som fyker rundt i alle retninger. En natt måtte vi i perioder seile i sikksakk for å prøve å unngå både båter, garndobber og halvstore bambusflåter som driver på egenhånd. I mørket er det en utfordring å holde styr på hvor alt er til enhver tid.

Men det har stort sett gått bra så langt. Fortsatt 30 grader i sjøen og varmere og varmere i sola på dagtid også ettersom vi nærmer oss ekvator.
På dagtid fin spinnakerseiling, men vi tar den ned på natten for det er da det er mye fiskebåter og vi trenger raskt å kunne svinge unna det som måtte komme i veien uten å måtte ta for mye hensyn til seilføringen.

Øyhopping i Sundaøyene

Videre vestover fra Komodo i det som kalles Vestre Nusa Tenggarra er det mulig med dagsetapper og nattankringer. Ikke bare for å slippe nattseilas, men mange steder langs kysten av øyene er det mye fiskeredskap i vannet som er vanskelig å oppdage nattestid.

Vi finner gjerne ankringsplasser utenfor små landsbyer. Så fort vi blir oppdaget på vei inn til ankerplass strømmer det på med små utriggerkanoer fulle av unger.

Blide og glade unger, men litt i overkant mye tigging. Vi har med en del småsaker som vi gir til unger, men når det er mellom 15 og 30 stykker i hver landsby så

går vi fort tom. I landsbyen Kilo ga vi dem noen pepperkaker som vi hadde liggende, men det ble for spesielt for de fleste av dem. Det ble fort mye pepperkaker i vannet i stedet.

Og ikke minst alle de små fiskebåtene eller rettere sagt utriggerkanoene med ”to støttehjul”. Noen veldig små som padles eller seiles med et enkelt seil andre litt større og med ”snøfresermotor” rigget på et stativ oppe i kanoen og med en lang aksel med propell i enden, hengende langs båtsida. Og de går ganske fort.

Som vi har skrevet før så er Indonesia et stort land. Vi finner å lese at det er rundt 300 forskjellige etniske folkegrupper og med ikke mindre enn 580 forskjellige språk og dialekter. Det offisielle språket heter Bahasa Indonesia og skal være tilnærmet Malayisk, men for oss er språket her så absolutt en utfordring. Ute på småøyene er det svært få som snakker engelsk så det er det internasjonale kroppsspråket som må fram.

Indonesia ble selvstendig stat i 1949, men først i 1999 ble det første demokratiske valg avholdt. I dag regnes landet som verdens tredje største demokrati etter India og USA.

 

Som vi har sagt før så kryr det av mopeder/lette motorsykler her og de fleste er av god standard. Det viser seg at det er gjennomført en ordning med avbetaling / leasing som gjør at de fleste får anledning til å skaffe seg ganske bra kjøretøyer.

Nå brukes de jo til alt mulig. Noen ganger er det vanskelig å se sjåføren på grunn av alt han har pakket på mopeden. Andre ganger ser vi hele familier på utflukt på en moped – mor, far og minst to unger. Og som regel bare de voksne som har hjelm.

Et annet transportmiddel som er mye brukt er ”Ben Hur”-taxi eller Ferrarri’er (med 1hk) som de lokale sier. Det er små kjerrer som trekkes av en liten hest. Noen av kjerrene er overbygd og med benker til å sitte på og andre mer for transport av varer. Det er egne holdeplasser for disse i landsbyene hvor de står på rekke og rad og vi har sett kjerrer med 7-8 passasjerer. Stakkars hest sier vi.

Vi har kommet til Lombok for en siste bunkring før vi setter setter kursen nordover. Øya er nesten rund og ikke stort mer enn 7 mil tvers over. Men allikevel har den drøye 3mill innbyggere. 

Vi merker at vi er i en atskillig mer turistifisert del av Indonesia. Her ligger hotellene og resortene på rekke og rad langs kysten. 

Men etter en liten rundtur med bil i området så skal vi ikke så langt unna før dagliglivet går sin vante gang.

Men det er mye aktivitet. Det bygges både det ene og andre, også veier og det meste skjer ved håndkraft. Vi kjørte i dag et lite stykke langs et elveleie som er nesten uttørket nå i den tørre sesongen. Her henter mannfolkene elvestein og bærer denne opp til landsbyen. Så tar kvinnene over og sitter og knuser disse steinene med hammer ned til forskjellige størrelser, fra grovpukk og ned til fin singel. Disse haugene ligger langs veikanten, tilsalgs for den som går med byggeplaner.

Men det skaper jo mye sysselsetting.

Ellers alt bra om bord. 30 grader i det klare og fine vannet og når sola steiker så kjennes til og med det friskt.

Komodo Nationalpark

De største varanene i verden finnes bare på 4 øyer i Indonesia, nærmere bestemt i Komodo Nationalpark. Komodovaranene, eller de store øglene om man vil, kan bli rundt 3m lange og det er bare to av øyene som er åpne for besøkende og da kun med guide.

Vi valgte å besøke øya Rinca og seilte en morgen inn i bukta hvor parkvokterne holder til.

Etter å ha betalt både parkavgift, fotoavgift og guideavgift kunne den trivelige guiden vår, Abdul, ta oss med på en rundtur på øya.

Han kunne fortelle at bare her på Rinca finnes det rundt 2400 Komodovaraner og i tillegg finnes det også hjort, bøffel og vannbøffel, villsvin og en del slanger. Kanskje med unntak av slangene så har komodoene alle de andre artene på menyen.

Abdul kunne også fortelle at de legger egg i huler i bakken og vokter disse i bortimot 9 måneder. Eggene har bløtt skall, akkurat som krokodilleegg. Men idet egget klekkes så forsvinner mora og ungen er helt overlatt til seg selv fra dag én. Derfor er det også svært få som vokser opp.

Vi fikk se alle dyrene på øya med unntak av slangene, men det er jo like greit.

Abdul var en dyktig guide med et sprudlende humør og vi hadde en riktig så interessant tur rundt på øya.

Som vi har skrevet om før også så ble vi tatt litt på senga med all tidevannsstrømmen rundt øyene i Nationalparken. Men til gjengjeld så er dette veldig gunstig for det maritime liv og det er fantastisk flotte dykke- og snorkleforhold mange steder. Faktisk noe av det beste vi har sett så langt på turen. God sikt og utrolig mye flott å se under vannflaten.

Videre nordvestover

Som vi skrev sist så er ankerplassen utenfor Kupang åpen, vinden tok godt langs land og det ble rimelig skvalpete den tida vi lå der. Men ankeret holdt, faktisk så godt at det tok litt tid å få det løst fra leirebunnen.

Napa stilte på stranda før kl.06 om morgenen med noen kanner diesel til oss. Når disse var vel om bord satte vi kursen mot vest- nordvest.

Kupang har vært en fin opplevelse og var faktisk også stedet hvor Capt. Bligh i 1789 til slutt ankom. Da hadde han og mannskapet hans lagt bak seg en sjøreise på 3600nm i åpen båt fra Ha’Apai gruppen i Tonga. Her hadde han og flere av hans underordnede måttet forlate HMS Bounty, noe som i ettertid har blitt til verdens mest kjente mytteri.

 

Vi seiler videre i Østre Nusa Tengarra, som er fellesbetegnelsen på Timor, Sumba, Flores og alle de små øyene i den østre delen av Sundakjeden.

Turen fra Kupang til Sundaøyene går over Savusjøen og tar ca. 2 døgn.

Mørke netter uten måne, men til gjengjeld veldig mye morild i vannet og en mektig stjernehimmel.

Ikke de store begivenhetene akkurat. Noen delfiner dukker opp med jevne mellomrom og en del fiskebåter på nettene som det ikke alltid er like lett å forutsi hvor skal. Det er trebåter som ikke gjør det store utslaget på radaren, men til gjengjeld så er de godt opplyst selv om de ikke bruker lanterner.

Fint, varmt vær. Her føler vi oss ganske trygge for krokodiller og har kunne stoppe for å kjøle oss ned i det store bassenget rett utafor døra, med vanntemperatur på 28 grader.

Tidlig på morgenen kom vi inn sydfra i øygruppen som inngår i Komodo Nationalpark. Selv om det ikke er så store tidevannsforskjellen så er det allikevel kraftige tidevannsstrømmer i sundene mellom øyene. For oss varierte det fra 3 knop motstrøm til 6 knop medstrøm.

Tidlig på ettermiddagen kunne vi ankre utenfor den lille byen Labuan Bajo på det nordvestre hjørnet av øya Flores.

I en god omkrets rundt byen ble det flagget med store nasjonalflagg på de fleste fjelltoppene. Vi trodde en stund at ryktet hadde løpt foran oss og at alle nå ville markere at Kilico kom til byen. Men når det i tillegg lå ankret 12-15 store krigsfartøy i havna ble vi litt mer betenkt – så dårlig rykte har vi vel ikke i Indonesia ennå.

Det viser seg at presidenten kommer på besøk på torsdag og hele byen står på hodet med forberedelsene.

Kupang på Vest-Timor i Indonesia

Månen ble mindre og mindre for hver natt på seilasen over Timor-sjøen og når det i tillegg ble overskyet og bygevær så blir uttrykket ”svarte natta” veldig dekkende.

Siste dagen før ankomst Vest-Timor fikk vi også en stor fin Wahoo på rundt 11kg. For å slippe å spise "fersk" fisk til frokost, lunsj og middag i flere dager så delte vi med to lokale familier i Kupang når vi kom fram.

Vi fikk ikke landkjenning før lenge etter mørkets frembrudd og sjekket som vanlig hvordan kart og terreng stemmer med virkeligheten ved hjelp av radaren og kartplotteren og faktisk stemte det veldig bra.

Da vi seilte inn i sundet mellom Roti og Timor i ett-to tiden på natta hadde vi en liten kuling i hekken. Og da vi nærmet oss odden ved Oisina lette vi forgjeves etter fyrlyktene på Roti og Timor, men det viste seg at det var kun den på Timor som fungerte og ikke på 12nm avstand som kartet viser, men kun fra 2nm avstand.

Etter en jibb for å få avstand nok til odden, dukket det plutselig opp en masse blinkende lys foran oss. Vi antok at det var garnlenker som var merket med lys og lette etter en åpning for å kunne seile gjennom, men ikke lenge etter var alle lys borte og vi fant ut at det måtte ha vært små fiskebåter. De setter gjerne ikke på noe lys før de ser større båter kan bli en fare for dem og slår dem av igjen når faren er over. Antagelig bitte små trebåter som vi ikke greide å skille ut på radaren i bølgene.

Vi revet ned det vi kunne til vi tilslutt hadde alle seil nede og gjorde allikevel 5 knop over grunnen bare på riggen og medstrømmen.

Men vi kom oss trygt rundt odden og opp i det trange sundet mellom Timor og Semau møtte vi nye utfordringer. Masse kraftige lys hele veien foran oss som vi først trodde var lys fra bebyggelse på land, men det viste seg i stedet at det var mange større fiskebåter som drev med lys-fiske. Så da ble det i stedet å tråkle seg forsiktig mellom disse gjennom hele sundet.

Da vi nærmet oss Kupang, kom dagslyset og vi kunne finne oss en ankerplass utenfor den gamle bydelen.

Indonesia er verdens fjerde folkerikeste land med ca. 250 mill. innbyggere fordelt på ikke mindre enn 13.000 øyer. Hovedreligionen er Islam og derfor er Indonesia det land i verden med flest muslimer.

Det å komme seilende til Indonesia er ikke helt ”plankekjøring”.

Landet har et tungt og gammeldags byråkrati og mye må på plass.

Aller først må det fremskaffes en seilingstillatelse, såkalt CAIT, et dokument som beskriver områdene vi skal seile i og som skal stemples og underskrives av en rekke myndigheter. Og ikke nok med det;  den må foreligge før vi ankommer landet og det tar minimum en måned å fremskaffe den.

Vi begynte å jobbe med dette allerede da vi var på Fiji. Fant en agent i den Indonesiske hovedsataden Jakarta på øya Java og da vi var på Vanuatu ble vi enige med dem, oversendte de nødvendige papirer og betaling for jobben deres og de kunne sette i gang.

Da vi kom til Cairns i Australia fikk vi beskjed om at CAIT’n var klar og var oversendt en ”sub-agent” i Kupang så vi kunne få den der når vi ankom.

Og det var nettopp det vi gjorde da vi kom til Kupang. Vi kom i kontakt med Napa Rahman som hadde vår CAIT og fikk også hjelp av ham til å få på plass Visa hos immigrasjonsmyndighetene, de nødvendige dokumenter fra Quarantene-myndighetene, tollvesenet og havnemyndighetene.

Og det viste seg at det var nyttig for allerede i løpet av dagen var alle dokumentene på plass og vi kan oppholde oss lovlig i landet. Napa var en utmerket lokalagent som vi hadde veldig mye nytte av.

Kupang er en by/område med, etter det vi har fått opplyst, ca. 500.000 innbyggere. Og det kan føles som at det er dobbelt så mange scootere, men siden vi ikke har sett noen som er førerløse så stemmer antagelig ikke det. Et mylder av mennesker, lukter og trafikk. Og så naturligvis bønneropene, morgen og kveld som helt klart bekrefter at vi befinner oss i et muslimsk land.

Vi har tatt såkalte Bemo’s for å komme oss rundt. Det er små varebiler som tar seg av den offentlige transporten. To langsgående benker i lasterommet. Det vil si at det i praksis bare er lagt benker oppe på store høyttalere. Takhøyden er så liten at man ikke kan sitte helt oppreist. Her trykkes det inn 10-12 mennesker pluss et par-tre i forsetet sammen med sjåføren og så ut av sideåpningen til lasterommet henger ”billetøren pluss gjerne et par man til. Så går det for full musikk. Bassen dirrer så i baken at man får løs mage og for å få stoppet bilen så ”kakker” man i metallet med en mynt eller lignende for å gi signal til sjåføren.

Det tok en stund før vi fant ut om det er høyre eller venstrekjøring for de kjører gjerne mye midt i veien med mopeder passerende på begge sider. Men vi har etter hvert et klart inntrykk av at det er venstrekjøring i landet. Billig og greit, ingen sikkerhetsbelter så det er bare å holde seg fast hvis det ikke er så fullt at man ikke kommer noen vei uansett.

Det er naturligvis ingen marina eller brygge her så det er kun den ubeskyttede ankringsplassen utenfor byen.

Fiskebåtene som holdt til i sundet på natta viser seg å være ganske store båter med en besetning på rundt 15 mann som drar ut ved 5-6 tida hver ettermiddag og kommer inn igjen morgenen etter, det vil si 12-14 timer seinere med fangsten sin.

Det er en ganske stor kulturendring fra å seile rundt i Stillehavet, New Zealand og Australia og selv om vi har vært i Asia med båten før så er allikevel Sør-øst Asia litt annerledes.

Folket her er blide og hyggelige og vi gleder oss til å seile videre nord-vestover mot Sundaøyene.
Det er tydeligvis ikke den største turistplassen for vi klarte ikke å finne postkort fra byen her.

Mot Kupang

Vi befinner oss midt i Timorsjøen på vei mot Kupang på Vest-Timor i Indonesia.
Slusingen ut av marinaen i Darwin gikk greit og i denne varmen er det deilig å komme ut på åpent hav igjen.
Temperaturen i Darwin har ligget på rundt 33 grader de dagene vi har vært der. Akkurat som på New Zealand så merker vi at sola ordentlig svir. Det er nok noen store hull i ozonlaget noen plasser.

Ikke så mye annet å melde om.
Det var en hval oppe og vaket en dag.
Og lenge etter at vi ikke kunne se land lenger dukket det jammen opp en "black-banded seasnake" i kjølvannet vårt igjen. Heldigvis slapp vi å få den i slepegeneratoren denne gangen, men det frister så absolutt ikke å stoppe for å bade.
Og naturligvis så besøker Australsk Customs oss hver dag og skal ha en liten prat på VHF'n. Hver dag det samme; Navn på båt og hjemmehavn (som regel må dette staves), "last port of call" og "next port of call". Men alltid en høflig tone så det er helt greit.

Litt variable og dårlige seilvinder, men det skal ta seg opp de siste par dagene vi har igjen til Timor.

Alt vel ombord.