Kupang på Vest-Timor i Indonesia

Månen ble mindre og mindre for hver natt på seilasen over Timor-sjøen og når det i tillegg ble overskyet og bygevær så blir uttrykket ”svarte natta” veldig dekkende.

Siste dagen før ankomst Vest-Timor fikk vi også en stor fin Wahoo på rundt 11kg. For å slippe å spise "fersk" fisk til frokost, lunsj og middag i flere dager så delte vi med to lokale familier i Kupang når vi kom fram.

Vi fikk ikke landkjenning før lenge etter mørkets frembrudd og sjekket som vanlig hvordan kart og terreng stemmer med virkeligheten ved hjelp av radaren og kartplotteren og faktisk stemte det veldig bra.

Da vi seilte inn i sundet mellom Roti og Timor i ett-to tiden på natta hadde vi en liten kuling i hekken. Og da vi nærmet oss odden ved Oisina lette vi forgjeves etter fyrlyktene på Roti og Timor, men det viste seg at det var kun den på Timor som fungerte og ikke på 12nm avstand som kartet viser, men kun fra 2nm avstand.

Etter en jibb for å få avstand nok til odden, dukket det plutselig opp en masse blinkende lys foran oss. Vi antok at det var garnlenker som var merket med lys og lette etter en åpning for å kunne seile gjennom, men ikke lenge etter var alle lys borte og vi fant ut at det måtte ha vært små fiskebåter. De setter gjerne ikke på noe lys før de ser større båter kan bli en fare for dem og slår dem av igjen når faren er over. Antagelig bitte små trebåter som vi ikke greide å skille ut på radaren i bølgene.

Vi revet ned det vi kunne til vi tilslutt hadde alle seil nede og gjorde allikevel 5 knop over grunnen bare på riggen og medstrømmen.

Men vi kom oss trygt rundt odden og opp i det trange sundet mellom Timor og Semau møtte vi nye utfordringer. Masse kraftige lys hele veien foran oss som vi først trodde var lys fra bebyggelse på land, men det viste seg i stedet at det var mange større fiskebåter som drev med lys-fiske. Så da ble det i stedet å tråkle seg forsiktig mellom disse gjennom hele sundet.

Da vi nærmet oss Kupang, kom dagslyset og vi kunne finne oss en ankerplass utenfor den gamle bydelen.

Indonesia er verdens fjerde folkerikeste land med ca. 250 mill. innbyggere fordelt på ikke mindre enn 13.000 øyer. Hovedreligionen er Islam og derfor er Indonesia det land i verden med flest muslimer.

Det å komme seilende til Indonesia er ikke helt ”plankekjøring”.

Landet har et tungt og gammeldags byråkrati og mye må på plass.

Aller først må det fremskaffes en seilingstillatelse, såkalt CAIT, et dokument som beskriver områdene vi skal seile i og som skal stemples og underskrives av en rekke myndigheter. Og ikke nok med det;  den må foreligge før vi ankommer landet og det tar minimum en måned å fremskaffe den.

Vi begynte å jobbe med dette allerede da vi var på Fiji. Fant en agent i den Indonesiske hovedsataden Jakarta på øya Java og da vi var på Vanuatu ble vi enige med dem, oversendte de nødvendige papirer og betaling for jobben deres og de kunne sette i gang.

Da vi kom til Cairns i Australia fikk vi beskjed om at CAIT’n var klar og var oversendt en ”sub-agent” i Kupang så vi kunne få den der når vi ankom.

Og det var nettopp det vi gjorde da vi kom til Kupang. Vi kom i kontakt med Napa Rahman som hadde vår CAIT og fikk også hjelp av ham til å få på plass Visa hos immigrasjonsmyndighetene, de nødvendige dokumenter fra Quarantene-myndighetene, tollvesenet og havnemyndighetene.

Og det viste seg at det var nyttig for allerede i løpet av dagen var alle dokumentene på plass og vi kan oppholde oss lovlig i landet. Napa var en utmerket lokalagent som vi hadde veldig mye nytte av.

Kupang er en by/område med, etter det vi har fått opplyst, ca. 500.000 innbyggere. Og det kan føles som at det er dobbelt så mange scootere, men siden vi ikke har sett noen som er førerløse så stemmer antagelig ikke det. Et mylder av mennesker, lukter og trafikk. Og så naturligvis bønneropene, morgen og kveld som helt klart bekrefter at vi befinner oss i et muslimsk land.

Vi har tatt såkalte Bemo’s for å komme oss rundt. Det er små varebiler som tar seg av den offentlige transporten. To langsgående benker i lasterommet. Det vil si at det i praksis bare er lagt benker oppe på store høyttalere. Takhøyden er så liten at man ikke kan sitte helt oppreist. Her trykkes det inn 10-12 mennesker pluss et par-tre i forsetet sammen med sjåføren og så ut av sideåpningen til lasterommet henger ”billetøren pluss gjerne et par man til. Så går det for full musikk. Bassen dirrer så i baken at man får løs mage og for å få stoppet bilen så ”kakker” man i metallet med en mynt eller lignende for å gi signal til sjåføren.

Det tok en stund før vi fant ut om det er høyre eller venstrekjøring for de kjører gjerne mye midt i veien med mopeder passerende på begge sider. Men vi har etter hvert et klart inntrykk av at det er venstrekjøring i landet. Billig og greit, ingen sikkerhetsbelter så det er bare å holde seg fast hvis det ikke er så fullt at man ikke kommer noen vei uansett.

Det er naturligvis ingen marina eller brygge her så det er kun den ubeskyttede ankringsplassen utenfor byen.

Fiskebåtene som holdt til i sundet på natta viser seg å være ganske store båter med en besetning på rundt 15 mann som drar ut ved 5-6 tida hver ettermiddag og kommer inn igjen morgenen etter, det vil si 12-14 timer seinere med fangsten sin.

Det er en ganske stor kulturendring fra å seile rundt i Stillehavet, New Zealand og Australia og selv om vi har vært i Asia med båten før så er allikevel Sør-øst Asia litt annerledes.

Folket her er blide og hyggelige og vi gleder oss til å seile videre nord-vestover mot Sundaøyene.
Det er tydeligvis ikke den største turistplassen for vi klarte ikke å finne postkort fra byen her.

Mot Kupang

Vi befinner oss midt i Timorsjøen på vei mot Kupang på Vest-Timor i Indonesia.
Slusingen ut av marinaen i Darwin gikk greit og i denne varmen er det deilig å komme ut på åpent hav igjen.
Temperaturen i Darwin har ligget på rundt 33 grader de dagene vi har vært der. Akkurat som på New Zealand så merker vi at sola ordentlig svir. Det er nok noen store hull i ozonlaget noen plasser.

Ikke så mye annet å melde om.
Det var en hval oppe og vaket en dag.
Og lenge etter at vi ikke kunne se land lenger dukket det jammen opp en "black-banded seasnake" i kjølvannet vårt igjen. Heldigvis slapp vi å få den i slepegeneratoren denne gangen, men det frister så absolutt ikke å stoppe for å bade.
Og naturligvis så besøker Australsk Customs oss hver dag og skal ha en liten prat på VHF'n. Hver dag det samme; Navn på båt og hjemmehavn (som regel må dette staves), "last port of call" og "next port of call". Men alltid en høflig tone så det er helt greit.

Litt variable og dårlige seilvinder, men det skal ta seg opp de siste par dagene vi har igjen til Timor.

Alt vel ombord.

Northern Territory

Vi utsatte avreise fra Darwin et par dager i påvente av bedre seilvinder. Og da ble det også tid til å besøke Kakadu nasjonalpark som er lagt under World Herritage Sites.

Det var en lang kjøretur, gjennom Wet-Land og over området hvor Mary Rivers mange bielver ender ut i Arafurasjøen. Mary River er den elven i Australia som har størst tetthet med krokodiller.

På veien møtte vi en strøm av såkalte Road Trains – Australias hovedtransportmiddel nummer én over de enorme avstandene i dette landet. Vogntogene kan være godt over 50m lange og veie  langt over 100 tonn. En trekkvogn kan ha enten 3 eller 4 hengere etter seg. Når man ligger bak dem og de kjører over en liten dump i veien ser det helt nifst ut – omtrent som en enorm slange som åler seg framover.

Og ikke minst alle termitt-tuene. Noen kan bli flere meter høye og andre igjen små, men så tett at det nesten ser ut som en kirkegård vi passerer.

Store områder her lengst nord i Australia er satt av som reservat for Aboriginal-folket, urbefolkningen som kom til Australia for mellom 40- og 50.000 år siden. Dette folket har, som indianerne i Amerika, vært skikkelig underkuet og først i de senere år fått visse rettigheter i samfunnet.

I Darwin ser vi ganske mange av dem og ikke alle ser ut til å ha det like bra, dessverre.

Vi passerte etter hvert også South Alligator River og inn i Kakadu nasjonalpark hvor det blant annet er opprettet et kultursenter for å vise en del av Aboriginal-kulturen.

Videre gikk turen til et sted med det enkle navnet Ngurrungurrudjba, eller på engelsk Yellow River. Det er skikkelig tungegymnastikk å prøve å si det opprinnelige navnet fort.

Yellow River er et skikkelig våtlandsområde og vi tok turen ut i våtområdene med spesialbåt og guide som fortalte oss om alle de rare fuglene vi så og viste oss mange krokodiller.

Til slutt gikk turen til Ubirr, et klippeområde lenger nordøst med ”Rock Art” – mange tusen år gamle malerier på klippeveggene og flott utsikt.

Vi har jo hørt om at det er krokodiller i Australia og særlig i den nordøstre delen med de såkalte "Salties", saltvannskrokodillene, men at det er så mange krokodiller og så mange hensyn å ta i den forbindelse kom litt overraskende på oss.

På grunn av det verdifulle skinnet ble de tidligere jaktet så sterkt på at de var nærmest utryddet. Dette medførte at de på 60-tallet ble fredet og siden den gang har bestanden tatt seg overraskende fort opp og er kanskje nå i ferd med å bli et problem igjen.

En lokal seiler vi har blitt kjent med var tidligere med i et korps som fanget nærgående krokodiller i feller. Han kunne fortelle at bare i havneområdet i Darwin fanget de hvert år rundt 250 krokodiller som så ble transportert langt ut i bushen og sluppet løs igjen.

Dyrene kan bli opp til 7-8m lange og det skal for mange år siden være skutt en som var over 10m lang.

De jakter på alt levende og kan hoppe så høyt at ¾-deler av kroppen er ute av vannet. Perlefarmeren i Escape River kunne fortelle at han en gang hadde sett en krokodille som hoppet opp og tok med seg flagget på en seilbåt.

I dag er det også noen godkjente krokodillefarmer i Australia som aler opp dyrene kun for det verdifulle skinnets skyld.

Tidlig på 90-tallet var det i Australia, som mange andre land i vesten, en skikkelig nedgangsperiode. Men landet sitter på verdifulle mineralforekomster, gruveindustrien blomstrer og råvarene er i dag med på å bringe landet helt opp i toppskiktet for land med solid vekst.

Julaften og 1.juledag 1974 ble Darwin rammet av cyclonen Tracy som raserte det meste av byen. Og det som tidligere var en litt ”laid back” utkantby er i dag blitt gjenoppbygd til en moderne by med 80.000 innbyggere og god vekst.

Det er også her mye turister, antagelig mye på grunn av den store nasjonalparken og Aboriginalreservatet.

Og Australierne legger heller ikke skul på at filmene med Crocodille Dundee har vært med på å øke interessen for urbefolkningen i landet.

Da vi ankom Darwin for noen dager siden hadde vi tilbakelagt 5.200 nm, bortimot 10.000 km, siden vi forlot New Zealand for 100 dager siden og har nå definitivt forlatt Stillehavet.

Litt vemodig må vi vel si, for vi har mange gode minner og kan se tilbake på veldig mange fine opplevelser, steder og flotte mennesker vi har møtt.

Da vi dro fra Puerto Monnt i Chile 30. april 2011 og ut i Stillehavet kunne vi egentlig ikke forestille oss hvor enormt dette havet virkelig er.

Og kanskje det skulle hatt navnet Cooks Ocean i stedet. Det er vel ingen andre som har satt sine spor så ettertrykkelig i dette enorme havområdet som kaptein James Cook. Mange steder finner vi statuer av ham, streder, kapp, ankringsplasser, utsiktspunkt og øyer som er kalt opp etter ham eller en av hans skuter.

I dag har vi sjekket ut hos Customs og imorgen sluser vi oss ut av marinaen og setter kursen nordvestover mot Kupang på Vest Timor i Indonesia.

Et nytt land og en helt annen kultur venter oss der. Skal bli skikkelig spennende.

Dette er en av de litt kortere overfartene og vi regner med å være framme midt i neste uke.

Framme i Darwin

Ikke de helt store tingene som skjer på en overfart som fra Cape York til Darwin.

En del skipstrafikk i retning av Torresstredet og vi blir stadig flydd over av Australsk Customs som høflig tar kontakt på VHF og skal ha våre data for båt, nasjonalitet, ”last port of call” og ”next port of call” etc. En kveld ble vi også kontaktet av et Customs skip i samme ærend.

En natt hadde vi riktignok en pussig hendelse som vi nesten ikke trodde var mulig,

langt ute i Arafurasjøen.

Slepegeneratoren vår ladet ikke helt som den skulle og ved nærmere ettersyn viste det seg at en ”sea-snake” (orm) på omkring en meter hadde tvinnet seg godt fast til propellen (bildet av slepegeneratoren er tatt på dagtid og uten slange). Slanger langs Australias kyster er ikke akkurat noe vi verken ønsker å ta om bord som passasjer eller ta i med bare hendene.

Når vi seinere har undersøkt dette nærmere så viser det seg at man så absolutt skal holde fingrene unna. De kan være veldig giftige.

Men vi fikk den etter hvert løs fra propellen ved hjelp av båtshaken.

Mest sannsynlig var den blitt drept i runddansen med propellen eller i hvert fall veldig svimmel, for den virket ganske så slapp når den gled ned i vannet igjen.

Vi tar ofte med blindpassasjerer på overfarter, men vi må vel si at vi liker bedre fugler enn slanger i denne sammenheng.

Det siste strekket mot Darwin går gjennom Van Diemen bukta, en passasje på rundt 80nm med et sund i begge ender. Det er store tidevannsforskjeller i dette området og det medfører også mye tidevannsstrøm, særlig i de trange passasjene.

Sent på ettermiddagen seilte vi inn gjennom det første sundet, Dundas-stredet, sammen med to australske seilbåter. Etter en stund tok de kontakt på VHF’n og vi fikk mye bra informasjon om beste rute i forhold til strømmene.

Vi hang oss på og seilte sammen med dem hele natta og også det siste strekket inn til Darwin hvor lokalkunnskapen også kom oss til hjelp med en fin ankerplass bak en stor sandbanke som kommer tilsyne ved lavvann.

Alltid like godt å komme i havn og ankre etter en lengre overfart.

Torres-stredet

Vi har hatt mange fine seildager innenfor barriererevet fra Lizard Island og nordover, gjort gode dagsetapper og funnet nattankringer i bukter ved fastlandet eller ved små øyer ute ved revet. Blant annet i Shelburn Bay måtte vi langt inn i den grunne bukta for å finne ly og hadde bare 40cm vann under kjølen ved lavvann på natta og over en nautisk mil ut til dypere vann. Morris Island var en annen liten sandbanke med et par palmer og noe småkratt, ellers bare Stillehavet på utsiden. Men den ga en nok ly for en god natts søvn.

Det er sterke advarsler mot krokodiller helt fra Cairns og nordover. Med unntak av Lizard Island som ligger så langt fra fastlandet, bør man ikke bade på vei nordover.
Av lokale seilere får vi gode råd og helst ikke engang gå ned på badeplattformen når vi ligger til ankers.
Vi tviler ikke på advarslene og kan vel tenke oss at velfødde nordboere står høyt på menyen hos krokodillene.
Vi kun gjort korte nattankringer for å sove og har ikke fått se så mye som en "saltie", som saltvannskrokodillene her kalles. Men vi vet de er der inne i mangrovene eller kanskje rundt båten når vi har ankret.

Kysten nordover har kritthvite strender og ser etterhvert ut til å ha snødekte koller. Av pilotboka kan vi lese at dette er silikasand.

Siste ankring før Cape York var Escape River. Vi kom fram sent på ettermiddagen i en frisk vind, kom oss over sandbanken ytterst og vel inne i elva ble vi kalt opp på VHF'n av perlefarmeren i bukta. Han fulgte oss med kikkert og ledet oss til en fin ankerplass bak en sandbanke et stykke inn.

Et par timer før daggry lettet vi anker, kom oss ut av elva og satte kursen mot nord - Cape York og stredet.

Torres Stredet, passasjen mellom Australia i syd og Papa New Guinea i nord er et traffikert område.
Det er mye skipstrafikk begge veier og myndighetene i Australia overvåker stredet nøye i forhold til smugling.

Samtidig er det mye tidevann å ta hensyn til og for å være helt sikre så sørget vi for å passere like før fullmåne og derved større forskjell mellom høy- og lavvann og mer tidevannsstrøm.
Vi kan lese at på grunn av passatvindene i Stillehavet er havnivået høyere på østsiden enn på vestsiden av stredet. Det blir litt å seile i nedoverbakke som når vi seilte inn i Middelhavet ved Gibraltar, selv om det ikke er merkbart i praksis. Og når vi i tillegg timer passasjen til oppadgående tidevann så får vi fin medstrøm gjennom stredet.

Vi rundet Cape York, som er Australias nordligste punkt, ved ni-tida på formiddagen og hadde en fin passasje før vi seilte inn i Arafurasjøen ut på ettermiddagen.
Nå trodde vi først at når vi seilte gjennom Torres så var vi ute av Stillehavet, men heldigvis ikke. Iflg. leksikonet vårt hører Arafurasjøen til Stillehavet og derfor blir det ennå noen dager til vi er helt ute.

Vi seiler vestover en ukes tid før vi gjør en kort stopp i Darwin for å sjekke ut av Australia.

Great Barrier Reef og Lizard Island

Vi har forlatt Cairns og seiler den indre leia i Great Barrier Reef mot Cape York og Torresstredet.

Great Barrier ble lagt under World Herritage List over områder som skal beskyttes og bevares allerede i 1981.

Det blir også hevdet at korallrevet er verdens største levende organisme der det strekker seg 2300km langs kysten av delstaten Queensland, helt opp til Papa New Guinea-bukta. Det skal også være en av de få  naturlige formasjonene på jorda som er synlig fra månen.

Området er vel også det mest kjente turistmålet i Australia, noe blant annet turistindustrien i Cairns var et tydelig bevis på.

På ruta vår nordover ligger altså øya hvor, den gang, løytnant James Cook i august 1770 klatret opp til det som i dag kalles Cook’s Lookout for å se om han kunne øyne en åpning i barriererevet og ut i åpent hav. De eneste levende skapningene han fant på øya var Lizards, eller på norsk firfisler eller iguaner og derfor døpte han øya til Lizard Island.

Cook’s Lookout ligger på toppen av øya, 359m over havet og her fant vi en 360° fantastisk utsikt utover korallrevene.

Iguanene er skye og ikke så vanlige å se, men vi var så heldige å se en både på opp- og nedturen. Ellers er det en del mindre termitt-tuer rundt omkring.

Alle Australienere vi møter sier at dette er den flotteste øya i hele Great Barrier og uten at vi har vært innom så mange steder langs kysten ennå, så kan vi bare si oss enige i at det er en virkelig perle.

Øya har en flott lagune og flere lange strender. Kornstørrelsen på den hvite sanda er av samme størrelse som på små timeglass, veldig fin.

Og midt i bukta, med svømmeavstand fra båten, ligger et stort fint korallrev med de største ”clamps” (muslinger) vi noen gang har sett. En meter store og med munner som man kan stikke hele armen nedi, uten at vi prøvde det da. Og korallene er fargesterke og fine og naturligvis mye fisk.

Og enda finere korallrev skal det være i området rundt øya. Så gikk da dykkerkompressorene både sent og tidlig i båtene rundt oss på ankringen.

 

Men vi må videre og etter å ha fått med oss gode råd fra lokale seilere om ankringer og krokodiller setter vi kursen videre nordover i krokodilleland.

Cairns - Australia

De siste dagene i Luganville ble hektiske for å få gjort unna alt og sjekket ut før helga, eller så hadde vi måttet vente til mandag.

Men allikevel ble det tid til et dykk på vraket av SS President Coolidge, det amerikanske troppeskipet med 5340 mann ombord som sank like ved Luganville havn etter å ha gått på to av sine egne miner. Historien bak havariet er spesiell og heldigvis omkom kun to mann.

Et flott dykk og en fin opplevelse, ikke minst takket være dyktig dykkeleder fra Alan Powers dykkesenter.

Litt vemodig å forlate Vanuatu, et av de flotteste land vi har besøkt. Ikke minst takket være de helt spesielle menneskene vi har møtt her. Vi kommer gjerne tilbake igjen.

Og til tross for gammel overtro lettet vi anker og satte kursen til havs på en fredag.

Det ble etter hvert en fin overfart til Cairns i Austalia hvor vi etter drøye 9 døgn til havs ankom sent på søndagskvelden.

Alltid like deilig å kunne kaste anker, båten ligger helt i ro og ikke minst å nyte stillheten. Det er gjerne både mye bevegelse og mye lyder døgnet rundt når vi er på overfarter.

Mandag morgen kunne vi gå inn i havna for innsjekk.

Ikke så mye skjemaer her som i Fiji og Vanuatu, men til gjengjeld en skikkelig gjennomgang av hele båten.

Vi har nok aldri hatt så grundige tollere om bord og de endevendte etter hvert det meste og avsluttet med å ta om bord en narkohund som snuste seg rundt overalt.

Men det hele endte med at både tollere og hund måtte tusle slukøret i land igjen uten å ha funnet noe som ikke skulle være der.

Så kom karantenemyndighetene/biosecurity-folkene om bord. De gikk gjennom alt av matvarer og det som ikke er tillatt å ha ombord ble beslaglagt og alt annet kontrollert og de
tar naturligvis også søpla vår. Det regnes som spesialavfall.

Alt av treverk både ute og inne ble grundig kontrollert for termitter og mark. Nesten så skipperen tok det ille opp – tenke seg til å mistenke at det kunne være termitter eller mark i Kilico, hørt på maken!

Fangsten hos oss var heller beskjeden, kun litt i bunnen av en plastsekk,
noe som visstnok var godt under gjennomsnittet. Rekorden i beslag av forbudte varer fra en båt var hele 300kg.

Men tross alt, maten vår har aldri blitt undersøkt så nøye så nå kan vi trygt spise det som er igjen.

Dyrt er det også. Karantenefolkene skulle ha den nette sum av 330 AUS$, snaue 2000 NOK.

Cairns ligger veldig gunstig til i forhold til å besøke Great Barrier Reef, noe som gjør at det er mye turister her. Hver morgen går det en armada med store turistbåter ut til revene.

Byen er allikevel ganske trivelig. Et flott parkområde hele veien mot sjøen. Her er det alt fra svømmebasseng til lekeområde for barn, mosjonsapparater og flere grillstasjoner som gjerne benyttes til langt på kveld. Her ser vi ofte grupper med ungdommer som samler seg, griller, spiser og har det hyggelig sammen på kveldene.

Det vi kanskje legger mest merke til er hvor rent og ryddig det er overalt. Det er en selvfølge både for unge og gamle at de plukker med seg alt av søppel før de forlater området. Og sånn er det over hele byen.

Det er mange år siden sist vi sist lå i en så dyr marina, men den ligger sentralt til og har naturligvis alt av de vanlige fasilitetene; sanitæranlegg, vaskemaskiner og som over alt ellers, eget vann- og strømuttak for hver båtplass, etc.

Etter noen uker litt utafor alfarvei er det greit å komme til litt mer siviliserte forhold hvor vi kan få ordnet det meste. Vi trenger noen dager for å gå over utstyr, vaska mye tøy og gjort oss klare for videre ferd nordover. 

Nytt land i sikte

Etter drøye 9 døgn ser vi fastlandet i Australia komme fram i disen.
Vi seiler inn gjennom Great Barrier om et par timer og regner med å være inne i Cairns i god tid før midnatt.


Det har vært en flott overfart, særlig de siste døgnene, med fint vær og flotte seilforhold.
Månens syklus gjør at den først dukker opp ved 3-4 tida på natta og da også bare som en liten skalk som ligger på ryggen på nattehimmelen. Men en fantastisk stjernehimmel og til tider bra med morild i sjøen.

Fiske har også vært godt og i går ettermiddag dro vi ombord en Barracuda på 6 kg. Det er mye god mat og det blir fråtsing i fersk fisk.

Fisk i dag igjen

Vi hadde skikkelig napp to ganger på rad, men fisken tok begge gangene med seg både sluk og fortom.
Det er bare storfiskerens våte fantasi som kan fastslå størrelsen på fiskene og det er bare en ting å si;
De må ha vært skikkelig store...
Men alle gode ting er tre og bare fem minutter etter å ha ny sluk i vannet så nappet det på nytt.
Ikke på langt nær så stor denne gang, men vi fikk halt ombord en pen liten tunfisk.
Liten til tunfisk å være, rundt 4kg, men nydelig middag.

Etter et par døgn med en del bygeaktivitet og bekmørke netter, har vi nå finvær og bra seilforhold.
Vi har passert halvveis og aker oss stadig vestover.

Alt vel ombord.

Vestover mot Austalia

Det var dårlige internettforhold i Luganville, men vi fikk til slutt lastet ned noen værprognoser.
Selv om de først to-tre døgnene så ut til å bli litt mer rufsete så viste prognosene at det alt i alt ville bli et brukbart værvindu for seilas over Coral Sea, Korallhavet, til Australia.

Akkurat som værprognosene forutsa kom vi inn i et belte med kryssende bølgeretning uten at vinden endret seg.
Vi var derfor forberedt på at i det området hvor disse bølgesystemene møtes ville det bli veldig rotete sjø og det stemte.
Med bølger på 2-4m fra forskjellige retninger og vindstyrke på 25-30knop så ble det slingrete en lang stund, men heldigvis var det dagslys når det sto på som mest.

Vi hadde også en ikke betalende blindpassasjer den ene natten. En liten type måkefugl fant det greit å ta nattehvilen sin oppe på kalesjetaket. Den ramla ned flere ganger i slingresjøen, men klarte hver gang å komme seg opp igjen.
Den var tydeligvis misfornøyd med fasilitetene for som takk for skyssen dreit den like godt ned hele kalesja.
Heldigvis ordna værgudene med noen kraftige regnskyll dagen etter så det meste ble spylt bort.

Vi har nå seilt i 3 døgn og har runt 900nm igjen til Cairns.
Det ser ut til å bli dårligere seilvinder noen dager framover, men vi har jo sett før at værmeldingene kan forandre seg.

Ellers er vi godt inne i rutinene våre på overfarter og alt vel ombord.
Under linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden vil vi plotte inn noen posisjoner for hvor vi er med jevne mellomrom.

Fraktebåt eller ”Oyster-express”?

Hello, how are you, hører jeg en stemme si bak meg.

Det var sent på ettermiddagen og vi hadde akkurat ankret og jeg holdt på å vaske og rydde etter å ha slaktet en liten Wahoo på  3-4 kilo som vi fikk rett før vi seilte inn for nattankring ved den lille øya Uri.

Øya ligger i den store bukten Port Stanley på østkysten av øya Malekula, og vi skulle kun ta en rask stopp over natta for å seile det siste strekket opp til Luganville dagen etter.

Jeg hadde ikke lagt merke den gamle utriggerkanoen med en lokal fyr som kom opp bak båten.

Han ville som vanlig slå av en prat og det er alltid trivelig med disse menneskene som alltid er like blide, hyggelige og nysgjerrige på oss raringer som kommer fra alle verdens hjørner og ankrer utenfor landsbyene deres.

Etter litt småprat fikk han vite at vi skulle til Luganville dagen etter og da var han ikke sein om å be om haik.

Han hadde noen sekker med østers som han gjerne skulle ha solgt til hotellene og restaurantene i byen.

Og jo, naturligvis kunne han få haik og før sola sto opp dagen etter, plukket vi ham opp utenfor landsbyen og fikk stablet 5-6 store sekker med østers på dekk.

Turen opp til Luganville er som en tur Sandefjord-Lyngør, 40-45nm, og ville ta rundt 7 timer.

Det som er spesielt med Vanuaterne er at de spør pent og forsiktig når det er noe de ønsker. Samtidig prøver de alltid å gi noe tilbake.

Og Willy, som han het, kom som gjengjeld for haiken, med en klase store stekebananer, mandariner og et stort stykke maniyok lap-lap med blekksprut, pakket inn i palmeblader.

Lap-lap’en kan ha forskjellige basiser. Enten med maniyok knust med stein, taro (en stor rotfrukt som minner om potet i smak og bruk), jams, søtpoteter eller stekebananer. Som fyll kan brukes alt fra fisk, blekksprut, kylling eller kjøtt. Alt etter hva man har.

Og lap-lap’en stekes naturligvis pakket inn i palmeblader og i Omo, jordovnen som er så typisk for Stillehavsøyene. Utrolig godt.

I tillegg hadde han naturligvis også sovematta si, for han regnet med å bli i byen noen dager for å selge varene og vente på en lagelig skyss hjem igjen.

Så fort vi kom ut i rom sjø var Willy ivrig etter at vi skulle få ut fiskesnøret.

Det tok noen timer før det nappet, men til gjengjeld kunne vi hale om bord en ny Wahoo, denne gang på mellom 7 og 8 kilo.

Fra Wikipedia kan vi lese at Wahooen er en av havets raskeste fisker og kan gjøre en fart gjennom vannet på opp mot 100km/time. Så det er litt jobb å få sveivet den inn og få den om bord samtidig som vi seiler i 6-7 knop og 3-4m sjø akten på tvers.

Jeg prøvde å overlate innsveivingen til Willy, men etter en stund med tung sveiving hadde han mer lyst til å prøve å stå til rors. Han fikk kjørt seg litt i slingresjøen, men det gikk fint og Wahooen ble trygt halt om bord og sløyet.

Vi lot naturligvis Willy få fisken så han kunne selge den i byen og det var bare et stort glis og mange ganger ”thank you tumas” (Bislama for thank you so much) .

Nå har ikke havna i Luganville de beste ankringsforholdene, men vi fant en plass, og med jolla fullasta av østerst, en pen Wahoo, Willy og meg kom vi oss opp i elva og fikk den dyrebare lasta i land like ved markedet.

Willy var storfornøyd og vi hadde hatt en fin dag sammen og lært en masse om livet rundt på småøyene.

Markedet i Luganville, er som markedet i Port Vila, åpent 24 timer i døgnet, 6 dager i uka. Dette kommer av at mange av selgerne kommer enten fra øyene omkring eller fra landsbygdene et godt stykke unna og uten mulighet for å reise fram og tilbake.

Markedene består gjerne kun av et stort overbygd område, uten vegger. Og her bor og sover de blant varene sine gjerne flere dager av gangen.

Vanuatu og Port Vila

Vanuatu består av 82 øyer hvorav 65 er bebodd av totalt ca.250.000 innbyggere. Landet ligger i det området av Stillehavet som kalles Melanesia og kommer veldig høyt opp på lista vår over steder med flotte mennesker fine opplevelser.
Særlig menneskene her er i en klasse for seg. Aldri har vi møtt et folkeslag som jevnt over er så høflige, blide og hjelpsomme.
Men før den hvite mann kom hit så var det både kanibaler og mye kriging og slåssing internt, selv ute på de mindre øyene.

Og språkproblemer var kanskje noe av hovedårsaken og det var vanlig at to nabolandsbyer hadde så forskjellige språk at de ikke skjønte et ord av hva de andre sa og da kan det jo fort oppstå misforståelser.

De hvite innførte derfor et nytt språk som idag kalles Bislama og som snakkes av de fleste. I tillegg lærer alle både engelsk og fransk i skolen.



Men de tar også vare på sine gamle språk. Bare på øya Tanna snakkes det i dag ikke mindre enn 32 forskjellige lokale språk og vår venn Stanley kunne fortelle at han kunne forstå 15 av disse, mens de 17 andre forsto han ikke et ord av.

Og Bislama er et underlig språk, en type Pidgin English som de naturligvis snakker så fort at det skal godt gjøres å følge med i svingene.


Her er et lite utvalg, først på engelsk, så på Bislama ;
- today - tedei
- yesterday -yestedei
- fish - fis
- sorry, we have no fish - sori, no gat fis
- to hit - killem
- to hit something and kill it - killem ded finis
- when is the plane arriving - wannem plane fallen down

Turisme og skipsfart setter naturligvis også sitt preg på språket.
Her om dagen traff vi Sam, en eldre pratsom fyr som, da han hørte at vi var fra Norge, kunne fortelle at han en gang for mange år siden ble med en norsk fraktebåt helt fra Vanuatu og til Los Angeles.
Han hadde spist maaaasse fiskboller og fiskekaker kunne han fortelle og det eneste han kunne huske å ha lært av det norske språk var frasen;
"Fyy Faaaen".  

Port Vila har det meste man trenger, med unntak av båtutstyr.
Det er et stort frukt- og grønnsaksmarked som er veldig bra og flere supermarkeder. Alle importerte varer er rådyre, mens lokalt produserte varer stort sett er ganske billige. Lokalt kjøtt har høy kvalitet og er veldig billig.
Restauranter finnes i alle prisklasser og man kan spise på litt mer eksklusive restauranter, men også på lokale, enkle og billige. Det finnes også en som serverer både kokosnøttkrabber og Flying Foxes (flyvende hunder, en type flaggermus om man vil)!

På grønnsaksmarkedet er det også flere spisesteder hvor man kan få noen varianter med varm mat til en rimelig penge. Vi inntok lunsjen der en dag til den nette sum av NOK 26,-/person og da kan man jo ikke forvente at begge får samme type tallerken eller bestikk.
Veldig provisoriske koke- og stekeanordninger naturligvis og tillaging og oppvaskfasilitetene lever nok ikke helt opp til skandinaviske krav.
Så det gjelder å spise med en hånd og ha den andre fri for å holde fluene unna. Maten smakte slett ikke verst, kjøttet var gjennomstekt og vi er like friske.

Vi har blitt liggende her litt lenger enn planlagt og ønskelig på grunn av et kulingområde har lagt sin elsk på et større området så vi har valgt å ligge litt på været og se det an et par dager til.