fredag 30. august 2013

Northern Territory


Vi utsatte avreise fra Darwin et par dager i påvente av bedre seilvinder. Og da ble det også tid til å besøke Kakadu nasjonalpark som er lagt under World Herritage Sites.
Det var en lang kjøretur, gjennom Wet-Land og over området hvor Mary Rivers mange bielver ender ut i Arafurasjøen. Mary River er den elven i Australia som har størst tetthet med krokodiller.

På veien møtte vi en strøm av såkalte Road Trains – Australias hovedtransportmiddel nummer én over de enorme avstandene i dette landet. Vogntogene kan være godt over 50m lange og veie  langt over 100 tonn. En trekkvogn kan ha enten 3 eller 4 hengere etter seg. Når man ligger bak dem og de kjører over en liten dump i veien ser det helt nifst ut – omtrent som en enorm slange som åler seg framover.

Og ikke minst alle termitt-tuene. Noen kan bli flere meter høye og andre igjen små, men så tett at det nesten ser ut som en kirkegård vi passerer.


Store områder her lengst nord i Australia er satt av som reservat for Aboriginal-folket, urbefolkningen som kom til Australia for mellom 40- og 50.000 år siden. Dette folket har, som indianerne i Amerika, vært skikkelig underkuet og først i de senere år fått visse rettigheter i samfunnet.
I Darwin ser vi ganske mange av dem og ikke alle ser ut til å ha det like bra, dessverre.

Vi passerte etter hvert også South Alligator River og inn i Kakadu nasjonalpark hvor det blant annet er opprettet et kultursenter for å vise en del av Aboriginal-kulturen.
Videre gikk turen til et sted med det enkle navnet Ngurrungurrudjba, eller på engelsk Yellow River. Det er skikkelig tungegymnastikk å prøve å si det opprinnelige navnet fort.


Yellow River er et skikkelig våtlandsområde og vi tok turen ut i våtområdene med spesialbåt og guide som fortalte oss om alle de rare fuglene vi så og viste oss mange krokodiller.

Til slutt gikk turen til Ubirr, et klippeområde lenger nordøst med ”Rock Art” – mange tusen år gamle malerier på klippeveggene og flott utsikt.

Vi har jo hørt om at det er krokodiller i Australia og særlig i den nordøstre delen med de såkalte "Salties", saltvannskrokodillene, men at det er så mange krokodiller og så mange hensyn å ta i den forbindelse kom litt overraskende på oss.
På grunn av det verdifulle skinnet ble de tidligere jaktet så sterkt på at de var nærmest utryddet. Dette medførte at de på 60-tallet ble fredet og siden den gang har bestanden tatt seg overraskende fort opp og er kanskje nå i ferd med å bli et problem igjen.

En lokal seiler vi har blitt kjent med var tidligere med i et korps som fanget nærgående krokodiller i feller. Han kunne fortelle at bare i havneområdet i Darwin fanget de hvert år rundt 250 krokodiller som så ble transportert langt ut i bushen og sluppet løs igjen.

Dyrene kan bli opp til 7-8m lange og det skal for mange år siden være skutt en som var over 10m lang.

De jakter på alt levende og kan hoppe så høyt at ¾-deler av kroppen er ute av vannet. Perlefarmeren i Escape River kunne fortelle at han en gang hadde sett en krokodille som hoppet opp og tok med seg flagget på en seilbåt.
I dag er det også noen godkjente krokodillefarmer i Australia som aler opp dyrene kun for det verdifulle skinnets skyld.


Tidlig på 90-tallet var det i Australia, som mange andre land i vesten, en skikkelig nedgangsperiode. Men landet sitter på verdifulle mineralforekomster, gruveindustrien blomstrer og råvarene er i dag med på å bringe landet helt opp i toppskiktet for land med solid vekst.
Julaften og 1.juledag 1974 ble Darwin rammet av cyclonen Tracy som raserte det meste av byen. Og det som tidligere var en litt ”laid back” utkantby er i dag blitt gjenoppbygd til en moderne by med 80.000 innbyggere og god vekst.
Det er også her mye turister, antagelig mye på grunn av den store nasjonalparken og Aboriginalreservatet.

Og Australierne legger heller ikke skul på at filmene med Crocodille Dundee har vært med på å øke interessen for urbefolkningen i landet.

Da vi ankom Darwin for noen dager siden hadde vi tilbakelagt 5.200 nm, bortimot 10.000 km, siden vi forlot New Zealand for 100 dager siden og har nå definitivt forlatt Stillehavet.
Litt vemodig må vi vel si, for vi har mange gode minner og kan se tilbake på veldig mange fine opplevelser, steder og flotte mennesker vi har møtt.



Da vi dro fra Puerto Monnt i Chile 30. april 2011 og ut i Stillehavet kunne vi egentlig ikke forestille oss hvor enormt dette havet virkelig er.
Og kanskje det skulle hatt navnet Cooks Ocean i stedet. Det er vel ingen andre som har satt sine spor så ettertrykkelig i dette enorme havområdet som kaptein James Cook. Mange steder finner vi statuer av ham, streder, kapp, ankringsplasser, utsiktspunkt og øyer som er kalt opp etter ham eller en av hans skuter.

I dag har vi sjekket ut hos Customs og imorgen sluser vi oss ut av marinaen og setter kursen nordvestover mot Kupang på Vest Timor i Indonesia.
Et nytt land og en helt annen kultur venter oss der. Skal bli skikkelig spennende.
Dette er en av de litt kortere overfartene og vi regner med å være framme midt i neste uke.

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar