Torres-stredet

Vi har hatt mange fine seildager innenfor barriererevet fra Lizard Island og nordover, gjort gode dagsetapper og funnet nattankringer i bukter ved fastlandet eller ved små øyer ute ved revet. Blant annet i Shelburn Bay måtte vi langt inn i den grunne bukta for å finne ly og hadde bare 40cm vann under kjølen ved lavvann på natta og over en nautisk mil ut til dypere vann. Morris Island var en annen liten sandbanke med et par palmer og noe småkratt, ellers bare Stillehavet på utsiden. Men den ga en nok ly for en god natts søvn.

Det er sterke advarsler mot krokodiller helt fra Cairns og nordover. Med unntak av Lizard Island som ligger så langt fra fastlandet, bør man ikke bade på vei nordover.
Av lokale seilere får vi gode råd og helst ikke engang gå ned på badeplattformen når vi ligger til ankers.
Vi tviler ikke på advarslene og kan vel tenke oss at velfødde nordboere står høyt på menyen hos krokodillene.
Vi kun gjort korte nattankringer for å sove og har ikke fått se så mye som en "saltie", som saltvannskrokodillene her kalles. Men vi vet de er der inne i mangrovene eller kanskje rundt båten når vi har ankret.

Kysten nordover har kritthvite strender og ser etterhvert ut til å ha snødekte koller. Av pilotboka kan vi lese at dette er silikasand.

Siste ankring før Cape York var Escape River. Vi kom fram sent på ettermiddagen i en frisk vind, kom oss over sandbanken ytterst og vel inne i elva ble vi kalt opp på VHF'n av perlefarmeren i bukta. Han fulgte oss med kikkert og ledet oss til en fin ankerplass bak en sandbanke et stykke inn.

Et par timer før daggry lettet vi anker, kom oss ut av elva og satte kursen mot nord - Cape York og stredet.

Torres Stredet, passasjen mellom Australia i syd og Papa New Guinea i nord er et traffikert område.
Det er mye skipstrafikk begge veier og myndighetene i Australia overvåker stredet nøye i forhold til smugling.

Samtidig er det mye tidevann å ta hensyn til og for å være helt sikre så sørget vi for å passere like før fullmåne og derved større forskjell mellom høy- og lavvann og mer tidevannsstrøm.
Vi kan lese at på grunn av passatvindene i Stillehavet er havnivået høyere på østsiden enn på vestsiden av stredet. Det blir litt å seile i nedoverbakke som når vi seilte inn i Middelhavet ved Gibraltar, selv om det ikke er merkbart i praksis. Og når vi i tillegg timer passasjen til oppadgående tidevann så får vi fin medstrøm gjennom stredet.

Vi rundet Cape York, som er Australias nordligste punkt, ved ni-tida på formiddagen og hadde en fin passasje før vi seilte inn i Arafurasjøen ut på ettermiddagen.
Nå trodde vi først at når vi seilte gjennom Torres så var vi ute av Stillehavet, men heldigvis ikke. Iflg. leksikonet vårt hører Arafurasjøen til Stillehavet og derfor blir det ennå noen dager til vi er helt ute.

Vi seiler vestover en ukes tid før vi gjør en kort stopp i Darwin for å sjekke ut av Australia.

Great Barrier Reef og Lizard Island

Vi har forlatt Cairns og seiler den indre leia i Great Barrier Reef mot Cape York og Torresstredet.

Great Barrier ble lagt under World Herritage List over områder som skal beskyttes og bevares allerede i 1981.

Det blir også hevdet at korallrevet er verdens største levende organisme der det strekker seg 2300km langs kysten av delstaten Queensland, helt opp til Papa New Guinea-bukta. Det skal også være en av de få  naturlige formasjonene på jorda som er synlig fra månen.

Området er vel også det mest kjente turistmålet i Australia, noe blant annet turistindustrien i Cairns var et tydelig bevis på.

På ruta vår nordover ligger altså øya hvor, den gang, løytnant James Cook i august 1770 klatret opp til det som i dag kalles Cook’s Lookout for å se om han kunne øyne en åpning i barriererevet og ut i åpent hav. De eneste levende skapningene han fant på øya var Lizards, eller på norsk firfisler eller iguaner og derfor døpte han øya til Lizard Island.

Cook’s Lookout ligger på toppen av øya, 359m over havet og her fant vi en 360° fantastisk utsikt utover korallrevene.

Iguanene er skye og ikke så vanlige å se, men vi var så heldige å se en både på opp- og nedturen. Ellers er det en del mindre termitt-tuer rundt omkring.

Alle Australienere vi møter sier at dette er den flotteste øya i hele Great Barrier og uten at vi har vært innom så mange steder langs kysten ennå, så kan vi bare si oss enige i at det er en virkelig perle.

Øya har en flott lagune og flere lange strender. Kornstørrelsen på den hvite sanda er av samme størrelse som på små timeglass, veldig fin.

Og midt i bukta, med svømmeavstand fra båten, ligger et stort fint korallrev med de største ”clamps” (muslinger) vi noen gang har sett. En meter store og med munner som man kan stikke hele armen nedi, uten at vi prøvde det da. Og korallene er fargesterke og fine og naturligvis mye fisk.

Og enda finere korallrev skal det være i området rundt øya. Så gikk da dykkerkompressorene både sent og tidlig i båtene rundt oss på ankringen.

 

Men vi må videre og etter å ha fått med oss gode råd fra lokale seilere om ankringer og krokodiller setter vi kursen videre nordover i krokodilleland.

Cairns - Australia

De siste dagene i Luganville ble hektiske for å få gjort unna alt og sjekket ut før helga, eller så hadde vi måttet vente til mandag.

Men allikevel ble det tid til et dykk på vraket av SS President Coolidge, det amerikanske troppeskipet med 5340 mann ombord som sank like ved Luganville havn etter å ha gått på to av sine egne miner. Historien bak havariet er spesiell og heldigvis omkom kun to mann.

Et flott dykk og en fin opplevelse, ikke minst takket være dyktig dykkeleder fra Alan Powers dykkesenter.

Litt vemodig å forlate Vanuatu, et av de flotteste land vi har besøkt. Ikke minst takket være de helt spesielle menneskene vi har møtt her. Vi kommer gjerne tilbake igjen.

Og til tross for gammel overtro lettet vi anker og satte kursen til havs på en fredag.

Det ble etter hvert en fin overfart til Cairns i Austalia hvor vi etter drøye 9 døgn til havs ankom sent på søndagskvelden.

Alltid like deilig å kunne kaste anker, båten ligger helt i ro og ikke minst å nyte stillheten. Det er gjerne både mye bevegelse og mye lyder døgnet rundt når vi er på overfarter.

Mandag morgen kunne vi gå inn i havna for innsjekk.

Ikke så mye skjemaer her som i Fiji og Vanuatu, men til gjengjeld en skikkelig gjennomgang av hele båten.

Vi har nok aldri hatt så grundige tollere om bord og de endevendte etter hvert det meste og avsluttet med å ta om bord en narkohund som snuste seg rundt overalt.

Men det hele endte med at både tollere og hund måtte tusle slukøret i land igjen uten å ha funnet noe som ikke skulle være der.

Så kom karantenemyndighetene/biosecurity-folkene om bord. De gikk gjennom alt av matvarer og det som ikke er tillatt å ha ombord ble beslaglagt og alt annet kontrollert og de
tar naturligvis også søpla vår. Det regnes som spesialavfall.

Alt av treverk både ute og inne ble grundig kontrollert for termitter og mark. Nesten så skipperen tok det ille opp – tenke seg til å mistenke at det kunne være termitter eller mark i Kilico, hørt på maken!

Fangsten hos oss var heller beskjeden, kun litt i bunnen av en plastsekk,
noe som visstnok var godt under gjennomsnittet. Rekorden i beslag av forbudte varer fra en båt var hele 300kg.

Men tross alt, maten vår har aldri blitt undersøkt så nøye så nå kan vi trygt spise det som er igjen.

Dyrt er det også. Karantenefolkene skulle ha den nette sum av 330 AUS$, snaue 2000 NOK.

Cairns ligger veldig gunstig til i forhold til å besøke Great Barrier Reef, noe som gjør at det er mye turister her. Hver morgen går det en armada med store turistbåter ut til revene.

Byen er allikevel ganske trivelig. Et flott parkområde hele veien mot sjøen. Her er det alt fra svømmebasseng til lekeområde for barn, mosjonsapparater og flere grillstasjoner som gjerne benyttes til langt på kveld. Her ser vi ofte grupper med ungdommer som samler seg, griller, spiser og har det hyggelig sammen på kveldene.

Det vi kanskje legger mest merke til er hvor rent og ryddig det er overalt. Det er en selvfølge både for unge og gamle at de plukker med seg alt av søppel før de forlater området. Og sånn er det over hele byen.

Det er mange år siden sist vi sist lå i en så dyr marina, men den ligger sentralt til og har naturligvis alt av de vanlige fasilitetene; sanitæranlegg, vaskemaskiner og som over alt ellers, eget vann- og strømuttak for hver båtplass, etc.

Etter noen uker litt utafor alfarvei er det greit å komme til litt mer siviliserte forhold hvor vi kan få ordnet det meste. Vi trenger noen dager for å gå over utstyr, vaska mye tøy og gjort oss klare for videre ferd nordover. 

Nytt land i sikte

Etter drøye 9 døgn ser vi fastlandet i Australia komme fram i disen.
Vi seiler inn gjennom Great Barrier om et par timer og regner med å være inne i Cairns i god tid før midnatt.


Det har vært en flott overfart, særlig de siste døgnene, med fint vær og flotte seilforhold.
Månens syklus gjør at den først dukker opp ved 3-4 tida på natta og da også bare som en liten skalk som ligger på ryggen på nattehimmelen. Men en fantastisk stjernehimmel og til tider bra med morild i sjøen.

Fiske har også vært godt og i går ettermiddag dro vi ombord en Barracuda på 6 kg. Det er mye god mat og det blir fråtsing i fersk fisk.

Fisk i dag igjen

Vi hadde skikkelig napp to ganger på rad, men fisken tok begge gangene med seg både sluk og fortom.
Det er bare storfiskerens våte fantasi som kan fastslå størrelsen på fiskene og det er bare en ting å si;
De må ha vært skikkelig store...
Men alle gode ting er tre og bare fem minutter etter å ha ny sluk i vannet så nappet det på nytt.
Ikke på langt nær så stor denne gang, men vi fikk halt ombord en pen liten tunfisk.
Liten til tunfisk å være, rundt 4kg, men nydelig middag.

Etter et par døgn med en del bygeaktivitet og bekmørke netter, har vi nå finvær og bra seilforhold.
Vi har passert halvveis og aker oss stadig vestover.

Alt vel ombord.

Vestover mot Austalia

Det var dårlige internettforhold i Luganville, men vi fikk til slutt lastet ned noen værprognoser.
Selv om de først to-tre døgnene så ut til å bli litt mer rufsete så viste prognosene at det alt i alt ville bli et brukbart værvindu for seilas over Coral Sea, Korallhavet, til Australia.

Akkurat som værprognosene forutsa kom vi inn i et belte med kryssende bølgeretning uten at vinden endret seg.
Vi var derfor forberedt på at i det området hvor disse bølgesystemene møtes ville det bli veldig rotete sjø og det stemte.
Med bølger på 2-4m fra forskjellige retninger og vindstyrke på 25-30knop så ble det slingrete en lang stund, men heldigvis var det dagslys når det sto på som mest.

Vi hadde også en ikke betalende blindpassasjer den ene natten. En liten type måkefugl fant det greit å ta nattehvilen sin oppe på kalesjetaket. Den ramla ned flere ganger i slingresjøen, men klarte hver gang å komme seg opp igjen.
Den var tydeligvis misfornøyd med fasilitetene for som takk for skyssen dreit den like godt ned hele kalesja.
Heldigvis ordna værgudene med noen kraftige regnskyll dagen etter så det meste ble spylt bort.

Vi har nå seilt i 3 døgn og har runt 900nm igjen til Cairns.
Det ser ut til å bli dårligere seilvinder noen dager framover, men vi har jo sett før at værmeldingene kan forandre seg.

Ellers er vi godt inne i rutinene våre på overfarter og alt vel ombord.
Under linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden vil vi plotte inn noen posisjoner for hvor vi er med jevne mellomrom.

Fraktebåt eller ”Oyster-express”?

Hello, how are you, hører jeg en stemme si bak meg.

Det var sent på ettermiddagen og vi hadde akkurat ankret og jeg holdt på å vaske og rydde etter å ha slaktet en liten Wahoo på  3-4 kilo som vi fikk rett før vi seilte inn for nattankring ved den lille øya Uri.

Øya ligger i den store bukten Port Stanley på østkysten av øya Malekula, og vi skulle kun ta en rask stopp over natta for å seile det siste strekket opp til Luganville dagen etter.

Jeg hadde ikke lagt merke den gamle utriggerkanoen med en lokal fyr som kom opp bak båten.

Han ville som vanlig slå av en prat og det er alltid trivelig med disse menneskene som alltid er like blide, hyggelige og nysgjerrige på oss raringer som kommer fra alle verdens hjørner og ankrer utenfor landsbyene deres.

Etter litt småprat fikk han vite at vi skulle til Luganville dagen etter og da var han ikke sein om å be om haik.

Han hadde noen sekker med østers som han gjerne skulle ha solgt til hotellene og restaurantene i byen.

Og jo, naturligvis kunne han få haik og før sola sto opp dagen etter, plukket vi ham opp utenfor landsbyen og fikk stablet 5-6 store sekker med østers på dekk.

Turen opp til Luganville er som en tur Sandefjord-Lyngør, 40-45nm, og ville ta rundt 7 timer.

Det som er spesielt med Vanuaterne er at de spør pent og forsiktig når det er noe de ønsker. Samtidig prøver de alltid å gi noe tilbake.

Og Willy, som han het, kom som gjengjeld for haiken, med en klase store stekebananer, mandariner og et stort stykke maniyok lap-lap med blekksprut, pakket inn i palmeblader.

Lap-lap’en kan ha forskjellige basiser. Enten med maniyok knust med stein, taro (en stor rotfrukt som minner om potet i smak og bruk), jams, søtpoteter eller stekebananer. Som fyll kan brukes alt fra fisk, blekksprut, kylling eller kjøtt. Alt etter hva man har.

Og lap-lap’en stekes naturligvis pakket inn i palmeblader og i Omo, jordovnen som er så typisk for Stillehavsøyene. Utrolig godt.

I tillegg hadde han naturligvis også sovematta si, for han regnet med å bli i byen noen dager for å selge varene og vente på en lagelig skyss hjem igjen.

Så fort vi kom ut i rom sjø var Willy ivrig etter at vi skulle få ut fiskesnøret.

Det tok noen timer før det nappet, men til gjengjeld kunne vi hale om bord en ny Wahoo, denne gang på mellom 7 og 8 kilo.

Fra Wikipedia kan vi lese at Wahooen er en av havets raskeste fisker og kan gjøre en fart gjennom vannet på opp mot 100km/time. Så det er litt jobb å få sveivet den inn og få den om bord samtidig som vi seiler i 6-7 knop og 3-4m sjø akten på tvers.

Jeg prøvde å overlate innsveivingen til Willy, men etter en stund med tung sveiving hadde han mer lyst til å prøve å stå til rors. Han fikk kjørt seg litt i slingresjøen, men det gikk fint og Wahooen ble trygt halt om bord og sløyet.

Vi lot naturligvis Willy få fisken så han kunne selge den i byen og det var bare et stort glis og mange ganger ”thank you tumas” (Bislama for thank you so much) .

Nå har ikke havna i Luganville de beste ankringsforholdene, men vi fant en plass, og med jolla fullasta av østerst, en pen Wahoo, Willy og meg kom vi oss opp i elva og fikk den dyrebare lasta i land like ved markedet.

Willy var storfornøyd og vi hadde hatt en fin dag sammen og lært en masse om livet rundt på småøyene.

Markedet i Luganville, er som markedet i Port Vila, åpent 24 timer i døgnet, 6 dager i uka. Dette kommer av at mange av selgerne kommer enten fra øyene omkring eller fra landsbygdene et godt stykke unna og uten mulighet for å reise fram og tilbake.

Markedene består gjerne kun av et stort overbygd område, uten vegger. Og her bor og sover de blant varene sine gjerne flere dager av gangen.

Vanuatu og Port Vila

Vanuatu består av 82 øyer hvorav 65 er bebodd av totalt ca.250.000 innbyggere. Landet ligger i det området av Stillehavet som kalles Melanesia og kommer veldig høyt opp på lista vår over steder med flotte mennesker fine opplevelser.
Særlig menneskene her er i en klasse for seg. Aldri har vi møtt et folkeslag som jevnt over er så høflige, blide og hjelpsomme.
Men før den hvite mann kom hit så var det både kanibaler og mye kriging og slåssing internt, selv ute på de mindre øyene.

Og språkproblemer var kanskje noe av hovedårsaken og det var vanlig at to nabolandsbyer hadde så forskjellige språk at de ikke skjønte et ord av hva de andre sa og da kan det jo fort oppstå misforståelser.

De hvite innførte derfor et nytt språk som idag kalles Bislama og som snakkes av de fleste. I tillegg lærer alle både engelsk og fransk i skolen.



Men de tar også vare på sine gamle språk. Bare på øya Tanna snakkes det i dag ikke mindre enn 32 forskjellige lokale språk og vår venn Stanley kunne fortelle at han kunne forstå 15 av disse, mens de 17 andre forsto han ikke et ord av.

Og Bislama er et underlig språk, en type Pidgin English som de naturligvis snakker så fort at det skal godt gjøres å følge med i svingene.


Her er et lite utvalg, først på engelsk, så på Bislama ;
- today - tedei
- yesterday -yestedei
- fish - fis
- sorry, we have no fish - sori, no gat fis
- to hit - killem
- to hit something and kill it - killem ded finis
- when is the plane arriving - wannem plane fallen down

Turisme og skipsfart setter naturligvis også sitt preg på språket.
Her om dagen traff vi Sam, en eldre pratsom fyr som, da han hørte at vi var fra Norge, kunne fortelle at han en gang for mange år siden ble med en norsk fraktebåt helt fra Vanuatu og til Los Angeles.
Han hadde spist maaaasse fiskboller og fiskekaker kunne han fortelle og det eneste han kunne huske å ha lært av det norske språk var frasen;
"Fyy Faaaen".  

Port Vila har det meste man trenger, med unntak av båtutstyr.
Det er et stort frukt- og grønnsaksmarked som er veldig bra og flere supermarkeder. Alle importerte varer er rådyre, mens lokalt produserte varer stort sett er ganske billige. Lokalt kjøtt har høy kvalitet og er veldig billig.
Restauranter finnes i alle prisklasser og man kan spise på litt mer eksklusive restauranter, men også på lokale, enkle og billige. Det finnes også en som serverer både kokosnøttkrabber og Flying Foxes (flyvende hunder, en type flaggermus om man vil)!

På grønnsaksmarkedet er det også flere spisesteder hvor man kan få noen varianter med varm mat til en rimelig penge. Vi inntok lunsjen der en dag til den nette sum av NOK 26,-/person og da kan man jo ikke forvente at begge får samme type tallerken eller bestikk.
Veldig provisoriske koke- og stekeanordninger naturligvis og tillaging og oppvaskfasilitetene lever nok ikke helt opp til skandinaviske krav.
Så det gjelder å spise med en hånd og ha den andre fri for å holde fluene unna. Maten smakte slett ikke verst, kjøttet var gjennomstekt og vi er like friske.

Vi har blitt liggende her litt lenger enn planlagt og ønskelig på grunn av et kulingområde har lagt sin elsk på et større området så vi har valgt å ligge litt på været og se det an et par dager til.

Utriggerkano

Stanley kom på besøk i Kilico for å få hjelp til å fikse harpunen sin.
Sjokolade var tydeligvis ikke hverdagskost og han koste seg selv om han kun fikk vanlig kaffe og ikke den berømte Tannakaffen inntil.
Mens vi var opptatt med harpun og sjokoladespising så tok plutselig kanoen hans en tur på egen hånd.

Derfor måtte en redningsaksjon til og skippern fikk prøvd seg på padling med utriggerkano. Det ble en tur i vannet før balansenerva var synkronisert med kanoen, men etterpå gikk det greit.


Det var meldt litt mer vær og vi forlot Port Resolution tidlig på ettermiddagen og satte kursen for Efate og hovedstaden Port Vila.

Natten gikk greit selv i den slitsomme dønningen og tidlig morgenen etter ble det også en fin fangst med en Mahimahi som ble lunsj når vi kom inn og middag dagen etter.




Port Vila med sine rundt 43.000 inbyggere er hovedstaden i Vanuatu. En fin by som har mye turistbesøk og bysentrumet er preget av dette. Men vi skal ikke langt utenfor før vi finner det normale livet til folk i området.

Det kan se ut til at vi blir liggende her litt lenger enn vi ønsker for det er en litt langvarig kuling som ikke ser ut til å slippe taket med det første og med varslede økende bølgehøyder så frister det ikke helt til øyhopping og nye ankringer stadig vekk. Så vi ser det litt an.

Moder jord viser muskler

Det romler og bråker som fra knuseren i et enormt pukkverk og plutselig kommer lyder som fra en kjempehval som pruster idet glødende lava, damp og svart røyk blir slynget til værs i den bekmørke kvelden.

Vi står på kraterkanten til vulkanen Yasur på øya Tanna i Vanuatu og ser ned i krateret til den aktive vulkanen sent en kveld.

Men for å gå litt tilbake i tid så gikk turen fra Fiji forholdsvis greit. De første to døgnene var det mye svell og rotete sjø så sjøbeina fikk kjørt seg etter noen uker i skjermet farvann blant øyene i Fiji. Men det bedret seg noe etterhvert og tidlig en lørdags morgen kunne vi ankre i bukta ved landsbyen Analgawat på øya Anatom i Vanuatu. Et nytt land, ny kultur og nye eventyr ligger foran oss.

Kvelden i forveien hadde vi fått en fin Mahi-mahi som ble både kveldsmat og et par gode middager seinere.

Landsbyen Analgawat viste seg å være veldig hyggelig med rundt 250 innbyggere og ikke mindre enn to skoler og to kirker. Innbyggerne på Vanuatu er enda mørkere i huden enn på Fiji og har en enkel levestandard, men er utrolig blide og hyggelige.

Like utenfor landsbyen og bukta ligger Mystery Island, selve prototypen på en fantastisk sydhavsøy. Det er ikke fastboende da de innfødte mener det er spøkelser der ute.

Rundt hele øya er det en kritthvit sandstrand og mellom denne og revet utenfor er det fantastisk turkist vann med mye koraller, koralfisk, rokker og skilpadder som innbyr til flott snorkling og dykking.

Denne perlen har naturligvis cruisenæringen for mange år siden oppdaget og jevnlig anløper cruiseskip øya og passasjerene får en dag med flotte

opplevelser og lokalbefolkningen i Analgawat får anledning til å selge sine varer og tjenester, noe som gir viktige inntekter til den lille landsbyen.

Politibetjenten som sjekket oss inn har stor respekt for norske sjøfolk for det er kun cruiseskipene med norske kapteiner som går helt innenfor revet og ankrer i bukta like utenfor landsbyen. Alle de andre ankrer godt utenfor. Nå skal det sies at bukta er åpen og fin og godt kartlagt, men det sier kanskje mer om mannskapet på skipene som ankrer utenfor.

Det er også en kortbaneflyplass på øya med gressdekke på flystripa med 3 ukentlige flyforbindelser med hovedstaden Port Vila på øya Efate lenger nord.

Etter at nordavinden etter noen dager hadde blåst seg ferdig setter vi kursen nordover til naboøya Tanna hvor det venter nye opplevelser. Her ankrer vi i bukta som kaptein Cook i sin tid ga navnet Port Resolution etter sitt skip.

Landsbyen på halvøya like ved bukta har mellom fire og femhundre innbyggere og stort sett alle bor i tradisjonelle sydhavshus med stråtak og vegger av palmeblader. Hyttene ligger flott inne blant trærne rundt en stor, åpen gresslette.

Her finner vi Stanley som viser oss rundt og gjør oss kjent i landsbyen.

De lever tradisjonelt av det naturen gir i form av frukt og grønt samt fisk fra havet. 

I tillegg holder de høns, noen kuer og noen griser. Grisene slaktes til spesielle seremonier og brukes også i forbindelse med medgift til brylluper.

Vi leser av guidebøkene våre at for at noen skal kunne gifte seg på Vanuatu så må den kommende brudgom først bygge hus for sin kone for at hun skal ha et sted å bo når hun passer grisene deres. Selv om det virker som at det er bra familieforhold så sier de samme bøkene at på Vanuatu har mannen høyest rang og respekt, deretter grisen og så kvinnene.

Ikke vet vi om dette er sant, men alle virker i hvert fall veldig blide og tilfredse, både mennene, grisene og kvinnene.

Og ikke minst alle ungene. Det ser ikke ut til at de lider noen nød. Det er vel lenge siden vi har sett sunnere og livligere unger.

Det er også et par restauranter på øya hvor det ikke er besøkende hver dag så det må forhåndsbookes for at de skal kunne skaffe maten (slå ihjel ei høne eller ut og fiske). Bildet viser den ene av restarantene.

Tanna har også en aktiv vulkan som vi har lyst til å se litt nærmere på.

Vi får hjelp av Stanley som sent en ettermiddag skaffer oss en pick-up for å frakte oss og mannskapet fra to andre båter opp og vi ankom like før mørket legger seg over fjelltoppene og vulkanen.

 

Det har regnet mye på øya den siste måneden og veien hadde mange steder egnet seg bedre for traktorer enn en pick-up. Tidvis gikk det så sakte at det hadde gått raskere å gå, men fra planet på pickupen får vi en uforglemmelig tur gjennom jungelen på veier som er bygd, og blir vedlikeholdt kun med håndmakt.

Det er ganske heftig å komme så nær en aktiv vulkan og i mørket blir vi vitne til et kraftig fyrverkeri med dype drønn. I utbruddene spruter glødende lava høyt til værs og som i neste omgang renner og ruller glødende nedover kraterveggene. 

Mye sort røyk og støv i lufta og utbruddene satte tydeligvis også luftmassene i sving for det blåste tidvis friskt på kraterkanten så vi måtte passe oss for ikke å miste balansen og tråkke utenfor kanten i mørket. Heldigvis befinner vi oss på lo-sida så vi går klar av det meste.

På vei tilbake til Port Resolution sent på kvelden stopper bilen plutselig i skogen og sjåføren hopper ut og springer fram i lyset fra billyktene og plukker opp noe fra veien. Så hopper han blid og fornøyd inn i bilen igjen med en kokosnøttkrabbe som han skal ha med seg hjem som kveldssnacks.

Etter nok en dag med mange nye og flotte opplevelser finner vi jollene og kommer oss over korallhodene og ut til båtene i det sene kveldsmørket.

Tanna kommer veldig høyt opp på lista vår over fine opplevelser.

Takk og farvel til Bula-landet

Fiji er Bula-landet med stor B. Bula betyr hei og alle vi møter så er det bula-bula og et stort smil.

Fiji ligger i det som kalles Melanesia og består av 322 øyer og den største heter Viti Levu, hvor også hovedstaden Suva ligger. Rundt en tredjedel av øyene er befolket.

Landet har rundt 850.000 innbyggere hvorav rundt 50% er Melanesiere og 45% Indiere.

Fiji var britisk koloni fra 1874 og ble selvstendig i 1970.

Det offisielle språket er engelsk, men både Melanesisk og Indisk brukes internt.

Lokalbefolkningen er klart mørkere i huden enn på Tonga, mer afrikansk preg med kruset afrohår og brede neser, helt tydelig et annet folkeslag enn i fransk polynesia og Tonga.

Det er vanskelig å forestille seg at disse blide og høflige menneskene har en så historisk voldelig bakgrunn med mye stammekriger og kannibalisme.

Befolkningen består som sagt av nesten havparten indiere og det merkes godt i det daglige.

De fleste er etterkommere etter importert arbeidskraft på sukkerplantasjene og fikk etter hvert så stor innflytelse at det har resultert i flere militærkupp i nyere tid.

Turismen har etter hvert også blitt en viktig næring som sysselsetter mange mennesker og det er stor forskjell i forhold til for eksempel Tonga.

Vi forlot Vuda Point Marina tidlig i dag morges og satte kursen for Lautoka for utsjekk.

Tolleren brukte nesten en time på å fylle ut nødvendige papirer og siden han idag også representerte immigrasjonsmyndighetene så måtte han være med en tur ut i båten for å kontrollere at vi ikke drev menneskesmugling og hadde flere personer ombord enn vi oppga. 
Også denne gangen måtte vi besørge transporten, men heldigvis med egen jolle.
Men alt i en veldig hyggelig og korrekt tone.

Vi har hatt mange flotte opplevelser på Fiji og sier takk og farvel til dette flotte landet.
Nå er det på tide å komme seg vestover, denne gangen mot Vanuatu, en seiltur på rundt 500nm.

Buss-, by- og markedsturer

Så sant det er mulig tar vi alltid lokalbussene hvis vi skal komme oss rundt når vi ligger til land, og særlig i land som dette. For det første får vi godt innblikk i det daglige livet til folk flest og i tillegg er det som regel utrolig gøy.

De første bussene på morgenen med arbeidsfolk, de neste domineres av skoleunger og litt senere av mer eller mindre varetransport for folk flest.

De fleste av bussene her er ganske enkle og består av et rammeverk med platekledning kun utvendig, har ingen sidevinduer, kun pressenninger som kan rulles ned hvis det skulle komme en regnskur. Til gjengjeld et veldig effektivt ventilasjonsanlegg. Artig å sitte langt bak og se hvordan hårsveisene forandrer seg etter vindretningen.

Mye rusing og eksos og radioen på full guffe, men når turtallet kommer tilstrekkelig høyt så var det allikevel ikke mulig å høre musikken.

Og ved full oppbremsing på grusveiene, kommer støvføyka for fullt så det er greit å ha på solbriller selv om det er overskya.

Selv om bussene i hvert fall ikke har større bredde enn bussene hjemme så bruker de allikevel 5 seter pr. rad (3+2). Det blir vel sånn grovt regnet en bredde pr. seteplass på 40cm og midtgangen også på 40cm.

Passasjerene kan være både bredskuldrede rugbyspillere og omfangsrike melanesiske kvinner og menn med et litt lavere tyngdepunkt, noe som i begge tilfeller kan medføre at midtgangen nesten gror igjen. Så det blir mye dulting og åling for å komme seg gjennom noen ganger.

Men klimaet er jo varmt og fuktig og med mye sterkt krydret indisk mat som virkelig setter i gang folks svettekjertler så er det så absolutt ingen ulempe med de åpne bussene, særlig i solsteika om ettermiddagen etter en lang og svett dag på jobb.

 

Det er et bra marked i Lautoka og selv om artsmangfoldet av frukt og grønt ikke er så stort så er det i hvert fall brukbar kvalitet og greie priser.

Det er en egen fiskeavdeling som ikke er like innbydende. I et varmt rom ligger fisken kanskje mye av dagen, etter hvert mer og mer matt i blikket og tørr i huden.

Det er en stor markedshall med egen kava-avdeling for gubbene og spesielt på fredager og lørdager er det mye handel, noe som merkes på det utvendige ”presenningsmarkedet”.

Det vil si at det spennes opp pressenninger i alle farger og fasonger for å danne skygge for varene som tilbys, presentert på avispapir på bakken.

Dagligvarebutikkene har ikke aircondition og det er kanskje like greit at kjøtt stort sett omsettes i frossen tilstand.

Men vi kan gå i fred og ro og vurdere varene uten for mye mas fra selgerens side og det er bra.