Admiralen tilbake igjen

Natt til lørdag var admiralen tilbake i Kilico igjen etter 25 timer på reisefot. Tross alt ikke så verst for oppturen tok 35 timer. Det var godt å få lagt seg og med 5 timer klokkepensing ble det også litt jetlag .
Hun har hatt en flott uke sammen med Kim og Linn og fått hilst på både familie og venner.
Det var som skipper'n hadde en anelse om, hun kom med en kjemperyggsekk stappfull. Det er jo gjerne en del saker og ting som er enklere å få tak i hjemme.
Skipper'n fikk fire flotte vanntette pakksekker i forskjellige størrelser av Kim og Linn til bursdagen. De to største kan bæres som ryggsekk (bildet). Fantastisk robuste og fine. Det kan jo være greit når admiralen skal fraktes i regnvær eller i jolle med grov sjø.

Koselig hjemmebesøk

Det var godt å komme hjem og treffe Kim og Linn igjen. Linn stilte opp med deilig nybakt kringle og ellers masse god mat innimellom jobbing. Men dagene går så alt for fort.
Mye som skal ordnes og det var kjempekoselig å treffe flere i familien også.
Så det var fint å få hjelp av Kim, som tok sykkelrunden med innkjøpslista som skipperen hadde sendt med.
Hyggelig var det også å stikke innom på jobben et par dager og hilse på gamle kollegaer og se at alt går bra. Godt var det å kunne konstantere at gamle kunnskaper ikke er helt borte og at en kan være til litt hjelp samtidig.
Siden skipperen ikke fikk vært med på familiegjenforeningen, så måtte mer kreative tiltak til. Derfor ble det arrangert familiemesterskap i Yatzy via Skype. Det gikk kjempefint og toppen av kaka ble da Kim laget Yatzy-skjema på Excel og delte det i Google Docs så vi kunne sitte på hver vår halvkule og følge med hele tida. Helt toppers.

Flaggforbruk

At det meste falmer med alderen er vel noe de fleste vet og heller ikke flagg varer evig. Men denne gangen gikk det fort.
Vi tok i bruk et nytt flagg da vi dro fra Kanariøyene for et halvt år siden. En Atlanterhavskryssing og noen måneder i den sterke sola i tropene gjør sitt. Fargen forsvant ganske fort og det måtte under symaskinen for reparasjon for et par måneder siden. Nå begynner det å bli frynsete igjen og stoffet er helt råttent. Godt vi har nytt i reserve og at flere er på vei fra Norge.
Jolla fikk vi tatt en grundig service på i Ribeira. Limingen mellom bunnen og pontongene var gåen. Nå er det limt på nytt og forsterket på undersiden i tillegg. Nå håper vi den holder en stund til.

Når mannen skulle stelle heime

Men jeg er da ingen baker…..
Admiralen har jo dratt nordover på husmorferie. Og når enkelte i nøden velger å spise fluer, så nøyer skipperen seg med selvbakt brød. Nå har jeg sikkert ferskt brød i mange dager framover..

Ellers så har været vært akkurat stabilt nok for polering. Sola er brutal mot gelcoaten i tropene.
Den ene gasflaska ble sendt av gårde for fylling og kom tilbake godt og vel full. Det poffet i sikkerhetsventilen så jeg måtte slippe litt på trykket på den. Så nå er den ned på den vekta den skal ha ifølge min enkle fiskevekt. Men det kan jo hende at den er kalibrert for å vise for mye så fisker’n skal bli fornøyd, hvem vet.
Neste aktuelle dieselpumpe er antagelig i Uruguay, så her var det greit å fylle tanken helt opp. Fikk låne ei tralle og 190L diesel i kanner gikk greit fra naboanlegget her.

Admiralen hjemme i Norge

Det var Per i Freydis som kom med denne tittelen. Når vi avsluttet på radioen en gang hilste jeg så mye fra mannskapet. Han syntes dette var en diskriminerende titulering og mente at admiralen hørtes bedre ut. Siden har det blitt sånn. Tror dette falt i smak for det har ikke vært protester.
For å holde oss i denne sjargongen så mønstret admiralen av og fløy hjem til Norge for noen dager. Passet fint at både Kim og Linn også er hjemme i Sandefjord denne uka og hun gledet seg veldig til å se dem igjen.
Hun dro med lett bagasje hjem, men jeg har en anelse om at bagasjen er vesentlig tyngre når hun kommer tilbake.
Fortsatt en kjølig værtype, men heldigvis ganske tørt så det går greit med både båtpolering og klestørk. Men symaskinen får stå i fred til hun er tilbake.

Regnværsdager

Vi hadde lenge stabilt, fint vær, men nå er vi inne i en mer ustabil periode. Kaldfrontene fra syd står i kø og da faller temperaturen med 10-15 grader og det blir gjerne noen dager med regnvær. Vi har til og med fyra noen dager. Nå ser det heldigvis ut til å være over for denne gang og det ser ut til at det blir noen dager med fint vær igjen.
Nå lider vi ingen nød, her vi ligger i havn med landstrøm, fritt internett og gangavstand til det meste. Men det blir allikevel mye "indretjeneste" og heldigvis for skippern så får baker'n mer tid til sitt håndverk.
Og med bra tilgang til internett så får vi fulgt med på nyheter, jobbet med bilder og hjemmeside, mailet og skypet, så tida går allikevel.

Paraguay

Som sagt så ligger også Paraguay bare et steinkast unna Foz do Iguazu. Vi tok lokalbussen den korte turen over brua og til byen Ciudad del Este som med sine drøye 300.000 innbyggere står for 60% av Paraguay's BNP.
Paraguay har 6 millioner innbyggere og blir jo bare som et lite land å regne til sammenligning med Brasil.
Det går tett med busser fram og tilbake over grensen og på Paraguaysiden krydde det av salgsboder.
Grenseområdet gir nok ikke noe helhetlig inntrykk av landet som helhet vil vi håpe og tro. Det er vel som mange andre steder i verden litt kaotisk i sånne områder.
Det ble bare en snarvisitt for oss, men det virket som om Brasil i grensestrøket har en ganske vesentlig handelslekkasje til nabolandet.

Litt lenger opp i grenseelva Parana ligger det som inntil for noen få år siden var verdens største vannkraftverk. Itaipu Dam må bare se seg slått av det nye store Tre Kløfter-anlegget i Kina. Anlegget eies i fellesskap av Paraguay og Brasil.
Ciudad del Este og forøvrig hele Paraguay er veldig avhengige av Brasil både i forbindelse med den store grensehandelen samt at 95% av Paraguay's andel av kraften fra Itaipu selges til Brasil.

Iguazu-fallene

Etter 9 timer på nattbussen var vi framme i byen Foz do Iguazu, helt på grensen til Argentina og Paraguay. Klokka viste seks om morgenen.
De spektakulære fossefallene i elva Iguazu har stått høyt på ønskelista vår her i Syd-Amerika. Et stykke danner elva grensen mellom Argentina og Brasil og det er her fossene ligger. Et stykke nedenfor munner den ut i elva Paraná og her møtes grensene for alle tre landene.
Vel framme fant vi oss en pousada (brasiliansk lite gjestehus, gjerne privat overnatting), ikke langt fra bussterminalen.

Verdens høyeste fossefall er nesten en kilometer høyt, og det kanskje mektigste er nesten fem kilometer bredt. Men de søramerikanske Iguazu-fallene regnes som verdens kanskje vakreste.

Fossene, ja for det er ikke mindre enn 275 stykker av dem, sprer seg utover langs en strekning på 2,7 km av elva. Den høyeste er på 82m, men de fleste ligger på mellom 60 og 70m.
Den mest spektakulære delen kalles ” Garganta del Diablo", eller "djevelens svelg" og er et U-formet juv som er 82m høyt, 150m tvers over og 700m rundt. Her stuper vannmassene utfor og forsvinner i et hav av vanntåke. Mange kjente filmer har scener herfra.
Geologene kan fortelle at Iguazu har blitt slik den er i dag på grunn av erosjoner og strømmer, mens legendens forklaring er mer sjarmerende. Den sier at en gud gjorde krav på å gifte seg med en vakker urinnvåner som het Naipú. Hun rømte imidlertid i en kano sammen med sin dødelige elsker, og i raseri skjærte guden opp elven og skapte fossene, og dømte dermed det elskende paret til evigheten.

Området er tilgjengelig både fra brasiliansk og argentinsk side. To tredjedeler av fossefallene ligger innenfor argentinsk territorium, men utsikten er like flott og imponerende fra begge sider.
Det går med en hel dag å se den argentinske delen og heldigvis kunne pousadaen vår tilby oss transport med henting på ettermiddagen.

Den brasilianske delen ordnet vi selv via vanlig rutebuss dagen etter. Denne delen er mer konsentrert og tar ikke så lang tid, men opplevelsen ble ikke mindre av den grunn.

Fallene ble definert som Natural World Heritage Site av UNESCO allerede i 1984. Navnet er av indiansk opprinnelse og betyr visst noe sånt som ”stort vann”.
Det var overraskende mye besøkende på grunn av vinterferien her syd, men det får ikke hjelpe. Dette kommer helt i toppen på listen vår over vakre naturopplevelser. Utallige fantastisk flotte bilder har brent seg fast på netthinnen.
Denne gangen var også værgudene så absolutt på vår side. Vi hadde nydelig sol fra skyfri himmel begge dagene og det satte så absolutt prikken over I-en.

Paranagua

Fra Santos til Paranagua er det rundt 170nm og værgudene hadde meldt om vindretninger som først ville gi oss en fin slør for så utpå kvelden dreie til platt lens og løye. Første del stemte bra, men meldingen for kvelden kan vi vel si at de var litt mer uheldige med. I stedet for å løye så økte vinden og dreide til midt i baugen. Selv om vi holdt oss 5-6 sjømil fra land, hadde vi allikevel ikke mer enn 20m vann og det ble en skvalpete og stampete natt for motor.

Dagen etter løyet det og vi kom oss inn i kanalen som fører inn til Paranagua, 15nm inn fra kysten.
Paranagua er en grei, liten by som også har en ganske travel kommersiell havn så vi fant oss plass i innløpet etter en lastebåt på vei inn.
Men nå hadde vi lyst til å oppleve litt mer enn bare kyst.
Etter et par dager pakket vi derfor hver vår lille ryggsekk og tok bussen til Curitiba, en større by halvannen times busstur vestover. Curitiba ligger på et høyplatå, drøye 900m over havet. Det var noen drøye motbakker fra kysten med lange rekker med tungt lastede trailere som stønnet seg oppover bakkene.
På Rodoviario (langdistanseterminalen) i Curitiba fikk vi booket oss inn på en av nattbussene som går vestover mot Foz do Iguazu, med avgang kl.21.00 og i mellomtiden fikk vi tid til å se oss om i byen.

Innsjekk og utsjekk

Store byer er synonymt med store avstander og Santos er av det slaget, men ellers en industriby uten noen spesiell sjarm kan vi trygt si.
Kanskje ikke så stor befolkning, men dette er Latin-Amerikas største og travleste havn og egentlig Sao Paulos havneby. Og Sao Paulo har ikke mindre enn 19 millioner innbyggere med drabantbyene.
Vi må jo uansett innom myndighetene og her ligger deres kontorer inne på det store havneområdet.
Praksisen er litt forskjellig fra sted til sted.
Når visa og tollpapirer er i orden, så skal det normalt holde med stempler fra havnemyndighetene, men her forlangte de allikevel at vi først måtte ha papirer fra immigrasjonsmyndighetene.
Så da var det bare å ta beina fatt inne på det travle containerområdet, fra terminal 34 hvor havnekontoret ligger og til terminal 37 hvor immigrasjonskontoret ligger. En trekvarters tur hver vei.
Veldig hektisk aktivitet med lange rekker med mer eller mindre kondemnerbare trailere som flytter containere inne på området og nyere og finere biler som tok dem ut i trafikken.
Ingen brydde seg om oss der vi tok oss fram mellom alle trailerne og lastemaskinene, som to små "Ludvik'er" på leting mellom containerfjellene.
Men papirene fikk vi i orden med både innsjekking og utsjekking samtidig siden vi skulle videre mot Paranagua neste dag.

Fiskeklubben i Santos

Fiskeinteressen er tydeligvis stor og her i innløpet til Santos har den lokale fiskeklubben sitt eget standsmessige klubbanlegg (pesca betyr fisk).
Det som er mer forunderlig er at vi i de fleste havnebyer ser folk står og fisker, gjerne helt innerst i havnebassenget hvor vannet er så forurenset at man nesten kan gå på det. Vet ikke om vi ville hatt fangsten til middag akkurat. Mulig at de har noen husdyr som skal avlives, men når vi tenker oss om, så er det egentlig veldig lite katter her…..
Nå er det faktisk en del fisk i mange havner. Det blir vel som måkene, de er vel naturens renovasjonssystem. De hopper og spretter, mulig fordi at de må opp og puste innimellom, ikke vet vi.
Lillian skvatt til i går formiddag da hun plutselig fikk se at det var folk i mørket under brygga like ved. Det viste seg å være en kar som satt i en båt og fisket. Antagelig fint og svalt i skyggen. Etter en stund krabba han opp med en bærepose halvfull av fisk. Sikkert fint å komme hjem til kona med fersk fisk.
Og så vil vi samtidig sende en flaskeposthilsen til Linn og gratulere så mye med dagen.

Lokale kart

Vi har for så vidt hatt brukbart med elektroniske, vektoriserte kart som vi har supplert med pilotbøker i havner og ankringsviker, men det hender jo at ikke alt er like detaljert overalt.
Kart for Brasil og mange av de andre landene i søramerika ligger fritt tilgjengelig på nettet for nedlasting for de som måtte ha bruk for dem.
Brasilkartene er ferdig kalibrerte rasterkart til WGS-84, mer detaljrike mange steder enn de vi hadde og veldig nøyaktige. Vi har hatt mye glede av dem langs kysten her.
Tore er flink på data og har som hobby å lage elektroniske rasterkart av scannede papirkart. Da han fikk høre at vi hadde en ”missing link” i Beagle kanalen var han ikke sein om å laste ned de nødvendige kartene, kalibrere dem og brenne dem på en CD til oss. Vi takker Dinora og Tore for hyggelig samvær og fine kart.

Regnværet ga seg og motvinden la seg. Det er på tide å dra videre.
Vi lot fortsatt baugen peke mot sydvest og da vi kom til Sao Sebastio og Ilhabela havnet vi midt oppe i en regatta. Vi tenkte først at det var den brasilianske utgaven av tirsdagsregatta, selv om klokka bare var 12 på dagen, for her er det jo bekmørkt kl.18 og vanskelig å gjennomføre den på dagtid. Men da vi fikk se at det også var båter fra Argentina så var det nok litt mer enn en lokal tirsdagsregatta.
Etter en ankring helt syd i sundet mellom øya og fastlandet, fortsatte vi i dag videre mot Santos, men nå har vinden plutselig uteblitt helt så det ble en dag for motor. Det passet i grunnen greit for vi var nesten tomme for drikkevann og vi kunne la watermakeren gå det meste av dagen uten å tenke på strømforbruket.

Vinter i Brasil

Det er jo vinter her i Brasil. Men selv om det ikke er snø har noen allikevel funnet ut at det går veldig fint å brøyte seg fram gjennom vannet. Bildet er et godt eksempel på en båtfører som har brøytevakt i dette området.
Den type brøytemannskaper finner vi jo hjemme også om sommeren.
Det går greit å møte disse, men når de foretar en forbikjøring på kloss hold kan de skape mye uro om bord. Det kan i mange tilfeller oppstå farlige situasjoner. Men heldigvis er dette unntakene. De fleste er veldig flinke til å vise hensyn.
Sjøveisregel nr.2 (dette er internationale regler) har et klart påbud om å være omtenksom, varsom og ta hensyn til andre sjøfarende under alle forhold samt å vise godt sjømannskap.

Det ustabile været ser ikke ut til å gi seg før natt til tirsdag så nå skal det bli godt å se sola igjen.

Ubatuba

Navnet Ubatuba er egentlig av indiansk opprinnelse og betyr "mange båter", noe som også stemmer godt med dagens situasjon.
Nå har Brasil et rikt fugleliv og det skal være ikke mindre enn 1500 forskjellige arter her. Om typen vi ser skjelettet av her går under kategorien fugl, er ikke godt å si. Kanskje heller en hval.
Det varme og fuktige klimaet gjør det veldig frodig og det byr på store problemer å gå på øytur utenom de allerede ryddede stiene.
Ubatuba-området er, med sine lange fine strender, også et populært feriested for Sao Paulo området. Sist helg var Praia Grande full av mennesker som badet og surfet. Litt annerledes vintersysler her enn hjemme kan vi vel si.
I går kom regnværet med lyn og torden, så det blir litt innendørsaktiviteter et par dager til sola titter fram igjen.

Fotball-VM

Fotballinteressen i Brasil er tydeligvis stor og hadde de kommet til finalen hadde det antagelig tatt helt av. Vi opplevde for et par uker siden at en hel landsby var stengt når de spilte kamp. Nå er ikke vår fotballinteresse akkurat i den kategorien og kan vel heller betraktes som helt fraværende, men i dag gjorde vi ett unntak.
Vi har kommet til Ubatuba, en by med omtrent 75.000 innbyggere ca. 50nm syd for Paraty, for dem som er lokalkjent.
Her har vi også besøkt norske Tore og hans brasilianske kone Dinora. Nå har det seg sånn at de har noen venner fra Nederland som driver en restaurant i Ubatuba. Og siden Nederland visstnok hadde kommet til finalen i VM, så passet vi på å se kampen i restauranten deres.
Nå ble det jo nedtur for nederlenderne siden Spania vant, men de var voksne nok til å respektere nederlaget og innrømmet at det var en velfortjent seier for Spania.
Etter det vi også har fått med oss så er det visst blekkspruten Paul som egentlig var seierherren i dette mesterskapet.
Nå ligger vi egentlig ikke i Ubatuba, men en liten bukt som heter Saco da Ribeira, like syd for byen. Vi venter en kaldfront med dertil hørende sønnavær og regn som kommer på tirsdag og så langt ser det ut til at den vil vare ut uka. Så vi blir pent nødt til å avvente videre ferd sydover til fronten har dratt forbi.