Rundt verdens ende, Tierra del Fuego - Syd-Amerikas spiss

Det er ikke så mange landområdene som ligger så langt syd på kloden vår som den sydligste delen av sydamerika. Vi snakker da om syd for Rio de la Plata. Med unntak av en liten snik av Australia og New Zealand så er det bare hav hele veien rundt.
Dette landområdet deles mellom to land. Den østlige delen er Argentina og den lange kyststripen mot Stillehavet er Chile.
Landskapsmessig er østsiden veldig flat med de store pampasområdene og vestsiden domineres av den enorme Andes-fjellkjeden.
Turen vår rundt Tierra del Fuego og sydspissen av kontinentet startet i den Argentinske kystbyen Mar del Plata 10. januar i år. Det skulle ta 3 måneder før vi var framme i Puerto Montt på Stillehavskysten. Seilasen skulle bringe oss rundt odden i syd hvor Drakestredet danner passasjen mellom fastlandet og Antarktis-kontinentet. Videre vestover gjennom Beaglekanalen og nordover gjennom de Chilenske fjorder til byen Puerto Montt på Stillehavskysten. Totalt en tur på rett i underkant av 3200 nautiske mil eller 5900 km. 

Selv om Argentina og Chile til sammen har mellom 50 og 60 millioner mennesker så er sydspissen veldig tynt befolket. Naturmessig er det et variert område med de store pampas-slettene på østsiden og Andesfjellene og den fantastiske Chilenske kyststripen med alle fjorder og øyer på vestsiden.

Når vi seilte ut fra Mar del Plata 10. januar med kurs for Isla de los Estados og Estrecho de Le Maire på tuppen av Tierra del Fuego, kan vi ikke si annet enn at det kriblet litt i magen.  Seilasen skulle ta oss gjennom  ”the Roaring Forties” og ”the Fourius Fifties” på både sydgående og nordgående. 

 

På vei sydover hadde vi det flate pampas-landskapet på vestsiden av oss. Vindene som kommer stupende ned fra Andesfjellene får god fart over pampasen hvor ingen ting bremser dem på deres vei ut i Atlanterhavet. Og langs denne kysten er det få muligheter for å søke havn eller le. Det setter både mannskap og båt på prøve og det gjelder å ha best mulig kontroll på værforholdene til enhver tid. Men selv med de beste værmeldinger så skifter det fort i disse områdene. Det gjelder uansett å være godt forberedt til enhver tid. 

 Vi hadde heldigvis flere kilder og støtte for vær. Vi henter værfiler via email på SSB-radioen, Navtex hadde vi liten nytte av i Argentina, mens i Chile derimot var den en god støtte. Og ikke minst så stilte Leif i Kristiansand opp når vi var mest utsatt og servet oss med meldinger flere ganger i døgnet. Disse satte han sammen fra flere forskjellige værkilder og sendte til oss. Vi hadde også kontakt på SSB’n innimellom, men været var det fint å få på mail. Utrolig bra og en stor støtte.

Men uansett så kommer det brå endringer i værsituasjonen og mindre, lokale systemer som ikke fanges opp av noen værmeldinger, kan bli strabasiøse nok. Vi fikk en storm i førtigradene og en i femtigradene før vi var nede ved tuppen. Heldigvis ikke langvarige så det gikk bra. Ved sydspissen av Tierra del Fuego kommer lavtrykkene som perler på en snor og det passerer i gjennomsnitt et nytt trykksystem hvert halvannet døgn og mange av dem er dype og veldig kraftige. Vinder på 40 og 50knop med 60 eller mer i kastene er ganske vanlige.

Vel gjennom det beryktede Estrecho de Le Maire seiler vi inn i Beaglekanalen og til verdens sydligste by, Ushuaia. Landskapet og naturen endret seg plutselig. Det var som å komme hjem til Norge og seile på nord-vestlandet og naturligvis veldig pent. Beaglekanalen regnes for å være sjarmøretappen i dette området og det er ikke for ingen ting at den kalles for Isbreenes Aveny. De ligger på rekke og rad hele veien. Vi var heldige med været i denne delen og det har gitt oss uforglemmelige bilder som har brent seg fast på netthinnen.

Etter å ha sjekket inn i Chile i Puerto Williams, seiler vi videre vestover i Beaglekanalen. Når vi kommer til den vestre enden av kanalen og setter kursen nordover, befinner vi oss straks i et helt nytt område, både naturmessig og særlig værmessig. Som de aller fleste, så seiler vi også ruten feil vei. Det vil si at på Stillehavssiden er den fremtredende vinden fra nordvest og det går også en jevn havstrøm fra nord mot syd. Det vil si mye motvind og motstrøm. I tillegg kommer de høye Andesfjellene som presser luftmassene opp og dette medfører igjen at all fuktighet avgis i form av regn, akkurat som på Vestlandet hjemme.

Men naturen, den er rå og flott. Fra det litt værharde og golde helt i sydvest, til etter hvert mer frodig landskap lenger nord. Hele området på vestsiden har det som kalles tropisk regnskog, lengst i syd med vegetasjon kun der hvor det ikke blåser så mye. Lenger nord ligger tregrensen høyere og det er vegetasjon i hele kystbeltet. Regnskog er nok treffende, både på grunn av all nedbøren og også på grunn av at den er så tett at det som oftest er veldig vaskelig å ta seg gjennom den. Naturen har hatt frie tøyler i all tid, uten innblanding av mennesker. Skogsbunnen består derfor av et lag av store røtter og vegetasjon som er i ferd med å gå i oppløsing, alt dekt av et tykt lag med mose som gjør at det føles som å gå på en tykk madrass og man må passe seg for ikke å tråkke gjennom.

Og regner gjør det i bøtter og spann. Regnet, til tider som sludd, kjøler naturligvis ned båten og den høye luftfuktigheten og lave temperaturen ute gjør at det kondenserer mye inne. Mulighetene for å lufte er små på grunn av all nedbøren. Valg av middagsmat har i stor grad blitt gjort ut i fra hva som avgir minst damp. Men når det er gløtt av opphold så er det flott og naturen er storslagen.

Da vi forlot Puerto Williams 19.februar skulle det gå 5 uker før vi kom til neste sivilisasjon, det lille stedet Puerto Eden, distansemessig halvveis på turen nordover. De første to ukene både så vi, og hadde kontakt med andre seilere. Men etter Magellanstredet og de neste tre ukene hadde vi kun kontakt med andre på radio og møtte kun på en seilbåt og denne var på vei sydover.

Det går et skille både med hensyn til vær og befolkningstetthet når vi kom så langt nord som Golfo de Penas. Det er mindre kraftige vinder, kanskje også litt mindre regn og ikke minst mer folk og aktivitet.

Det har vært en krevende tur på alle måter. Vi skjønte etter hvert godt hvorfor den Chilenske Armadaen hadde egen sjekkliste og brukte så mye tid og papir på å finne ut hvordan båten var utrustet, om vi hadde det som trengtes av sikkerhetsutstyr, mat, vann, drivstoff, olje etc. før vi fikk seilingstillatelsen. Dette var for å hindre at man satte av gårde uten å være forberedt.

Man skal naturligvis også være både mentalt og fysisk forberedt på de røffe værforholdene over lang tid og flere uker i ødemarka, helt på egen hånd. Her er hovedregelen at man skal være selvhjulpen. Skulle noe gå galt, enten med utstyr eller sykdom/skader så kan det være en lang seilas før det er mulighet for å få hjelp. Utstyret utsettes for store, og helt andre påkjenninger enn det vi vanligvis er vant til.

Det er også fort gjort å få en skade. Seilas døgnet rundt i grov sjø, kaldt, vått og glatt både på dekk og når vi kommer til land og skal fortøye. Ting skjer fort og det er en ekstra utfordring når den ene blir alene om å håndtere båt og samtidig ha et skadet eller sykt mannskap om bord som det må taes hensyn til.

Det gjelder å ha med seg det man skulle trenge av reservedeler for det er ingen ting å oppdrive underveis. Da varmeren vår streiket halvveis så var det godt å ha et backupopplegg hvor vi brukte motorens kjølevann til å varme opp hele båten. Det fungerte greit.

Det er en også en litt annen type seilere vi møter i disse områdene. Litt røffere for å si det sånn, men utrolig mye hyggelige og flotte mennesker.  Det skal en del til før disse seilerne lar seg imponere eller skremme. Vi har møtt flere som blir helt fascinert av området og har vært her i årevis. En finne vi møtte i Puerto Montt har vært i dette området siden 1992 og har gjort Chile-delen flere ganger, både opp og ned.

Forsyningsmessig så kreves det også en del planlegging. For å ha sikkerhetsmargin så bunkret vi mat for 3 måneder og deler av dette måtte konserveres først og så skal jo alt stues bort. Vi har vel aldri ligget så tungt i vannet noen gang. I Ushuaia fikk vi tak i det meste av matvarer, men ellers så var det dårlig helt til vi kom til Puerto Montt. Men vi led ingen nød og hadde variert kosthold hele veien.

Ned til Ushuaia er det stort sett bare seiling, men derifra gjør værforholdene at det blir lite seiling og mye motorkjøring. Det er jo ingen sivilisasjon langs kysten og da er det også vanskelig å få tak i ekstra diesel underveis. Derfor måtte vi ha en del kanner i tillegg til båtens tank. Og som alt annet så skal jo også disse plasseres og sikres så det ikke fyker rundt i dårlig vær. Både motor og varmer bruker diesel og selv om man ligger stille og venter på bedre vær så går det drivstoff til varmeren. Totalt har vi brukt i underkant av 750 liter fra Puerto Williams til Puerto Montt, inkludert oppvarming.

Det er overraskende lite dyreliv på land. Med unntak av noen steder hvor det finnes Guanaco (ligner på Lama) så er det ikke annet storvilt. Det skal visst være noe rev og en del bever og oter, men vi så kun Guanacoer. Til sjøs derimot er det mye liv. Delfiner så vi nesten daglig og de fulgte oss gjerne helt i havn hver dag. For ikke å snakke om lekne sjøløver. De var også med oss hele veien. Og pingviner, da særlig Magellan-pingviner  har vi hatt med oss helt fra Caleta Horno på Atlanterhavskysten og helt til Puerto Montt. Og naturligvis også mye sjøfugl, Albatrosser, Cormoraner og annen fugl og stedvis også mye hval.

Alt i alt en fantastisk spennende tur hvor både båt og mannskap har blitt satt på prøve både i styrke, sjømannskap og tålmodighet. Det er ganske spesielt å være så totalt overlatt til seg selv og avhengig av å kunne være selvhjulpne over såpass lang tid. Fra Magellanstredet og til Puerto Eden hadde vi kun kontakt med andre mennesker på radio.

Det vil ta tid å fordøye turen helt og skulle vi bli fristet til å gjøre den om igjen så ville vi nok prioritert å seile motsatt vei. Da ville antagelig opplevelsen blitt enda bedre.

Under linken Patagonia (også under Fotoalbum på høyresiden) ligger det flere bilder fra området.

Samtidig vil vi få ønske alle en riktig god påske!