Vel overstått påske

Vel overstått påskefeiring. Vi har fått med oss at det flotte været og temperaturen hjemme gjorde at påskeferien ble mer som en sommerferie for mange.
Vi tok oss også en liten påskeferie over til Argentina.
Kollektivtransport er forholdsvis rimelig i Sør-Amerika og denne 7 timers bussturen kostet 130 NOK pr.person, men da var både kaffe og noe å bite i på morgenen inkludert og senere på dagen ble det også servert sandwicher. Naturen endrer seg mye. Først et stykke nordover i Chile, gjennom frodig slettelandskap og store landbruksområder. Deretter østover gjennom Andesfjellene hvor vegetasjonen endrer seg fra den tropiske regnskogen på Chilesiden og mer norsk natur på Argentinasiden med barskog. Til slutt gikk turen rundt innsjøen Lago Nahuel Huapi og til byen San Carlos de Bariloche som ligger i Argentinas eldste nasjonalpark Nahuel Huapi. En skikkelig ferieby som ligger like ved foten av Andesfjellene. Like ved ligger også Sør-Amerikas viktigste skisenter, Cerro Catedral. Området har mye aktiviteter å tilby både sommer og vinter.
Ikke bare aktiviteter. Her dreier det seg også om mat og søtsaker og byen har et eget sjokolademuseum og flere store spesialbutikker for sjokolade. Det havna også litt i ryggsekken som niste på hjemveien.
På tilbakeveien valgte vi en litt annen rute gjennom Andesfjellene. Det er nasjonalpark både på Chile- og Argentinasiden og her måtte vi krysse 3 innsjøer med små ferger og mellom disse gikk turen med buss på humpete grusveier. Og en fantastisk flott natur. Det er mye vulkaner i Andesfjellene og på turen passerte vi flere som var høyere enn 2000m. Blant annet den 3554m høye Vulcan Tronador og Vulcan Osorno som er 2652m. Vi var heldige med været på hele tilbaketuren og det ble en flott dag.

Rundt verdens ende, Tierra del Fuego - Syd-Amerikas spiss

Det er ikke så mange landområdene som ligger så langt syd på kloden vår som den sydligste delen av sydamerika. Vi snakker da om syd for Rio de la Plata. Med unntak av en liten snik av Australia og New Zealand så er det bare hav hele veien rundt.
Dette landområdet deles mellom to land. Den østlige delen er Argentina og den lange kyststripen mot Stillehavet er Chile.
Landskapsmessig er østsiden veldig flat med de store pampasområdene og vestsiden domineres av den enorme Andes-fjellkjeden.
Turen vår rundt Tierra del Fuego og sydspissen av kontinentet startet i den Argentinske kystbyen Mar del Plata 10. januar i år. Det skulle ta 3 måneder før vi var framme i Puerto Montt på Stillehavskysten. Seilasen skulle bringe oss rundt odden i syd hvor Drakestredet danner passasjen mellom fastlandet og Antarktis-kontinentet. Videre vestover gjennom Beaglekanalen og nordover gjennom de Chilenske fjorder til byen Puerto Montt på Stillehavskysten. Totalt en tur på rett i underkant av 3200 nautiske mil eller 5900 km. 

Selv om Argentina og Chile til sammen har mellom 50 og 60 millioner mennesker så er sydspissen veldig tynt befolket. Naturmessig er det et variert område med de store pampas-slettene på østsiden og Andesfjellene og den fantastiske Chilenske kyststripen med alle fjorder og øyer på vestsiden.

Når vi seilte ut fra Mar del Plata 10. januar med kurs for Isla de los Estados og Estrecho de Le Maire på tuppen av Tierra del Fuego, kan vi ikke si annet enn at det kriblet litt i magen.  Seilasen skulle ta oss gjennom  ”the Roaring Forties” og ”the Fourius Fifties” på både sydgående og nordgående. 

 

På vei sydover hadde vi det flate pampas-landskapet på vestsiden av oss. Vindene som kommer stupende ned fra Andesfjellene får god fart over pampasen hvor ingen ting bremser dem på deres vei ut i Atlanterhavet. Og langs denne kysten er det få muligheter for å søke havn eller le. Det setter både mannskap og båt på prøve og det gjelder å ha best mulig kontroll på værforholdene til enhver tid. Men selv med de beste værmeldinger så skifter det fort i disse områdene. Det gjelder uansett å være godt forberedt til enhver tid. 

 Vi hadde heldigvis flere kilder og støtte for vær. Vi henter værfiler via email på SSB-radioen, Navtex hadde vi liten nytte av i Argentina, mens i Chile derimot var den en god støtte. Og ikke minst så stilte Leif i Kristiansand opp når vi var mest utsatt og servet oss med meldinger flere ganger i døgnet. Disse satte han sammen fra flere forskjellige værkilder og sendte til oss. Vi hadde også kontakt på SSB’n innimellom, men været var det fint å få på mail. Utrolig bra og en stor støtte.

Men uansett så kommer det brå endringer i værsituasjonen og mindre, lokale systemer som ikke fanges opp av noen værmeldinger, kan bli strabasiøse nok. Vi fikk en storm i førtigradene og en i femtigradene før vi var nede ved tuppen. Heldigvis ikke langvarige så det gikk bra. Ved sydspissen av Tierra del Fuego kommer lavtrykkene som perler på en snor og det passerer i gjennomsnitt et nytt trykksystem hvert halvannet døgn og mange av dem er dype og veldig kraftige. Vinder på 40 og 50knop med 60 eller mer i kastene er ganske vanlige.

Vel gjennom det beryktede Estrecho de Le Maire seiler vi inn i Beaglekanalen og til verdens sydligste by, Ushuaia. Landskapet og naturen endret seg plutselig. Det var som å komme hjem til Norge og seile på nord-vestlandet og naturligvis veldig pent. Beaglekanalen regnes for å være sjarmøretappen i dette området og det er ikke for ingen ting at den kalles for Isbreenes Aveny. De ligger på rekke og rad hele veien. Vi var heldige med været i denne delen og det har gitt oss uforglemmelige bilder som har brent seg fast på netthinnen.

Etter å ha sjekket inn i Chile i Puerto Williams, seiler vi videre vestover i Beaglekanalen. Når vi kommer til den vestre enden av kanalen og setter kursen nordover, befinner vi oss straks i et helt nytt område, både naturmessig og særlig værmessig. Som de aller fleste, så seiler vi også ruten feil vei. Det vil si at på Stillehavssiden er den fremtredende vinden fra nordvest og det går også en jevn havstrøm fra nord mot syd. Det vil si mye motvind og motstrøm. I tillegg kommer de høye Andesfjellene som presser luftmassene opp og dette medfører igjen at all fuktighet avgis i form av regn, akkurat som på Vestlandet hjemme.

Men naturen, den er rå og flott. Fra det litt værharde og golde helt i sydvest, til etter hvert mer frodig landskap lenger nord. Hele området på vestsiden har det som kalles tropisk regnskog, lengst i syd med vegetasjon kun der hvor det ikke blåser så mye. Lenger nord ligger tregrensen høyere og det er vegetasjon i hele kystbeltet. Regnskog er nok treffende, både på grunn av all nedbøren og også på grunn av at den er så tett at det som oftest er veldig vaskelig å ta seg gjennom den. Naturen har hatt frie tøyler i all tid, uten innblanding av mennesker. Skogsbunnen består derfor av et lag av store røtter og vegetasjon som er i ferd med å gå i oppløsing, alt dekt av et tykt lag med mose som gjør at det føles som å gå på en tykk madrass og man må passe seg for ikke å tråkke gjennom.

Og regner gjør det i bøtter og spann. Regnet, til tider som sludd, kjøler naturligvis ned båten og den høye luftfuktigheten og lave temperaturen ute gjør at det kondenserer mye inne. Mulighetene for å lufte er små på grunn av all nedbøren. Valg av middagsmat har i stor grad blitt gjort ut i fra hva som avgir minst damp. Men når det er gløtt av opphold så er det flott og naturen er storslagen.

Da vi forlot Puerto Williams 19.februar skulle det gå 5 uker før vi kom til neste sivilisasjon, det lille stedet Puerto Eden, distansemessig halvveis på turen nordover. De første to ukene både så vi, og hadde kontakt med andre seilere. Men etter Magellanstredet og de neste tre ukene hadde vi kun kontakt med andre på radio og møtte kun på en seilbåt og denne var på vei sydover.

Det går et skille både med hensyn til vær og befolkningstetthet når vi kom så langt nord som Golfo de Penas. Det er mindre kraftige vinder, kanskje også litt mindre regn og ikke minst mer folk og aktivitet.

Det har vært en krevende tur på alle måter. Vi skjønte etter hvert godt hvorfor den Chilenske Armadaen hadde egen sjekkliste og brukte så mye tid og papir på å finne ut hvordan båten var utrustet, om vi hadde det som trengtes av sikkerhetsutstyr, mat, vann, drivstoff, olje etc. før vi fikk seilingstillatelsen. Dette var for å hindre at man satte av gårde uten å være forberedt.

Man skal naturligvis også være både mentalt og fysisk forberedt på de røffe værforholdene over lang tid og flere uker i ødemarka, helt på egen hånd. Her er hovedregelen at man skal være selvhjulpen. Skulle noe gå galt, enten med utstyr eller sykdom/skader så kan det være en lang seilas før det er mulighet for å få hjelp. Utstyret utsettes for store, og helt andre påkjenninger enn det vi vanligvis er vant til.

Det er også fort gjort å få en skade. Seilas døgnet rundt i grov sjø, kaldt, vått og glatt både på dekk og når vi kommer til land og skal fortøye. Ting skjer fort og det er en ekstra utfordring når den ene blir alene om å håndtere båt og samtidig ha et skadet eller sykt mannskap om bord som det må taes hensyn til.

Det gjelder å ha med seg det man skulle trenge av reservedeler for det er ingen ting å oppdrive underveis. Da varmeren vår streiket halvveis så var det godt å ha et backupopplegg hvor vi brukte motorens kjølevann til å varme opp hele båten. Det fungerte greit.

Det er en også en litt annen type seilere vi møter i disse områdene. Litt røffere for å si det sånn, men utrolig mye hyggelige og flotte mennesker.  Det skal en del til før disse seilerne lar seg imponere eller skremme. Vi har møtt flere som blir helt fascinert av området og har vært her i årevis. En finne vi møtte i Puerto Montt har vært i dette området siden 1992 og har gjort Chile-delen flere ganger, både opp og ned.

Forsyningsmessig så kreves det også en del planlegging. For å ha sikkerhetsmargin så bunkret vi mat for 3 måneder og deler av dette måtte konserveres først og så skal jo alt stues bort. Vi har vel aldri ligget så tungt i vannet noen gang. I Ushuaia fikk vi tak i det meste av matvarer, men ellers så var det dårlig helt til vi kom til Puerto Montt. Men vi led ingen nød og hadde variert kosthold hele veien.

Ned til Ushuaia er det stort sett bare seiling, men derifra gjør værforholdene at det blir lite seiling og mye motorkjøring. Det er jo ingen sivilisasjon langs kysten og da er det også vanskelig å få tak i ekstra diesel underveis. Derfor måtte vi ha en del kanner i tillegg til båtens tank. Og som alt annet så skal jo også disse plasseres og sikres så det ikke fyker rundt i dårlig vær. Både motor og varmer bruker diesel og selv om man ligger stille og venter på bedre vær så går det drivstoff til varmeren. Totalt har vi brukt i underkant av 750 liter fra Puerto Williams til Puerto Montt, inkludert oppvarming.

Det er overraskende lite dyreliv på land. Med unntak av noen steder hvor det finnes Guanaco (ligner på Lama) så er det ikke annet storvilt. Det skal visst være noe rev og en del bever og oter, men vi så kun Guanacoer. Til sjøs derimot er det mye liv. Delfiner så vi nesten daglig og de fulgte oss gjerne helt i havn hver dag. For ikke å snakke om lekne sjøløver. De var også med oss hele veien. Og pingviner, da særlig Magellan-pingviner  har vi hatt med oss helt fra Caleta Horno på Atlanterhavskysten og helt til Puerto Montt. Og naturligvis også mye sjøfugl, Albatrosser, Cormoraner og annen fugl og stedvis også mye hval.

Alt i alt en fantastisk spennende tur hvor både båt og mannskap har blitt satt på prøve både i styrke, sjømannskap og tålmodighet. Det er ganske spesielt å være så totalt overlatt til seg selv og avhengig av å kunne være selvhjulpne over såpass lang tid. Fra Magellanstredet og til Puerto Eden hadde vi kun kontakt med andre mennesker på radio.

Det vil ta tid å fordøye turen helt og skulle vi bli fristet til å gjøre den om igjen så ville vi nok prioritert å seile motsatt vei. Da ville antagelig opplevelsen blitt enda bedre.

Under linken Patagonia (også under Fotoalbum på høyresiden) ligger det flere bilder fra området.

Samtidig vil vi få ønske alle en riktig god påske!

Angelmo, Puerto Montt

Puerto Montt er en liten storby med  rundt 150.000 innbyggere. Som alle andre byer her i Sør-Amerika så er bebyggelsen lite variert og med lite særpreget arkitektur. Den moderne kulturen her er jo ganske ung og byene mangler på en måte litt sjel i forhold til det vi er vant til i Europa.

Men mellom marinaen og sentrum ligger den lille sjarmerende bydelen Angelmo hvor man i hvert fall kan si at bebyggelsen er spesiell. Her er det markedsboder hvor det selges lokale håndverksprodukter. Mye klær laget av Alpakkaull og egentlig mange andre produkter også som er veldig forskjellig fra det vi har sett på lignende markeder andre steder. Faktisk ganske mye fint håndverk og til hyggelige priser.

Ellers så går det på vedlikehold og vask om dagen for å få skuta ship shape igjen.

Tilbake i sivilisasjonen igjen

Puerto Montt har på en måte vært målet og endestasjonen for vår tur gjennom de chilenske fjorder og skjærgård.
Vi hadde egentlig tenkt å seile den siste etappen slik at vi kom fram på tirsdag ettermiddag, men værmeldingene tilsa at det ikke ville bli aktuelt. Derfor ble det natt til tirsdag i stedet og vi seilte inn i fjordarmen til Marina del Sur akkurat i det dagslyset brøt gjennom tirsdag morgen.
På en måte litt vemodig at denne delen nå er over, men på en annen måte også veldig godt å være i havn og at alt har gått greit på turen. Det kommer et eget blogginnlegg med oppsummering litt seinere.
Da vi kom tilbake etter å ha sjekket inn hos Armadaen hadde også Lambada kommet. Det er en hollandsk katamaran med Lucas, Matti og hunden Sidney ombord. Vi traff dem første gang i Rio de Janeiro for snart et år siden og siden har truffet dem flere ganger.
Sidney er en flott skipshund og gjensynsgleden var stor.
Nå er det en del jobb som må gjøres. Vask og rydding og full gjennomgang av båt og utstyr.

Castro, Isla Chiloe

Isla Chiloe er Chiles største øy og med drøyt 150.000 innbyggere og veldig pen.  Hovednæringene er fiske og landbruk.
Knallvær på overfarten og nordover langs øya, men vi feilberegnet litt på tidevannstrømmen og nådde ikke fram til caletaen vi hadde planlagt å ankre i før det ble mørkt. Dermed ble det ankring på innsiden av et østersoppdrett, men helt greit.
Det kryr av skjell- og fiskeoppdrettsanlegg hele veien i denne delen av den Chilenske skjærgården. Anleggene ser veldrevne og fine ut så det ser ut som om dette er en fin næring.
Byen Castro med snaue 30.000 innbyggere er øyas hovedstad og vi gjorde en stopp over natta.
Her ble vi ble fristet til å prøve sjømat på en av byens restauranter og det var absolutt et bra valg. Mange forskjellige typer skjell, centollakrabber, laks og annen fisk og mye annet snadder. Det  er vel noe av den beste sjømat vi noen gang har spist.
Vi har nå kommet til Puerto Montt, endestasjonen på denne delen av turen. Mer om det på neste blogginnlegg

Endelig kom sola

Så kom godværet. Fra midt på dagen i går og i hele dag har vi hatt sol og finvær. Utrolig deilig.
Såpass mange uker med råvær, uten mulighet for å lufte skikkelig setter spor. Høy luftfuktighet, kondens, en skittentøyhaug som vokser samt matlaging innendørs ville nok gjort at enkelte utenforstående, fintfølende neser nok ville ha ment at lukten ombord kan minne litt om en blanding av revehi og grevlinghi. Men der er vi helt uenige. Hjemmekoselig kaller vi det.
Siden det ble så fint vær måtte vi passe anledningen til å lufte klær og skaper. Ikke så ille som vi hadde fryktet, men godt å få tatt en sjau.
Som sagt flott vær og de to siste ankringene har i tillegg gitt oss flott utsikt til de høye fjellene innenfor. Ikke minst til den 2400m høye Monte Melimoyu. Veldig flott.
Vi ligger nå klar for å krysse over til Isla Chiloe, Chiles største øy, i morgen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Puerto Aguirre

Det er ikke måte på til mye mennesker vi treffer på for tida. Det er jo ikke mer enn halvannen uke siden vi traff folk sist og nå igjen i Puerto Aguirre.
Stedet ligger på øya Isla las Huichas og har ifølge pilotboka vår ca.1200 innbyggere. Vi syntes det var mye bikkjer i Puerto Eden, men det var ingen ting i forhold til her.
Skal vi tippe så er stedets livsgrunnlag alle fiskoppdretsanleggene i området rundt.
I tillegg så er det en god del biler her og faktisk en liten flystripe. Nå har vi virkelig kommet til sivilisasjonen.
Mye folk som sagt og mye småbarnsfamilier er et godt tegn. Mye mer aktivitet overalt enn det var i Puerto Eden.
Her var det flere supermercados og utvalget er slett ikke verst. Vi har fått tak i både tomater, bananer, epler, poteter og ost. Det føles nesten som fråtsing å kunne ha så mye ferskvarer å velge mellom.
Vi fikk til og med vært på internett med brukbare forhold og har nå fått lagt inn noen bilder til blogginleggene. Så gå gjerne tilbake på "eldre innlegg" og se bilder helt tilbake til Puerto Williams. Mer bilder kommer seinere.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Breddegrader

Vi spiser breddegrader om dagen. Det er ikke lenge siden vi forlot 50-gradene og nå er vi halvveis oppe i 40-gradene også. Vi spiser ikke breddegrader fordi at vi er i ferd med å gå tomme for mat, men vi aker oss nordover og har nå kommet til Puerto Aguirre, se posisjonsrapport.
Selv om vi fortsatt har mye mat igjen etter så mange uker i ødemarka, så har de fleste ferskvarene tatt slutt for en god stund siden. Admiralen tryller allikevel fram god middag hver dag og brødfabrikken går jevnt og trutt. I tillegg produserer vi yoghurt sjøl. Det er egentlig ganske enkelt. Det gjelder bare at man hele tiden holder liv i en liten del av en yoghurtkultur for å la den utvikle seg videre.

Vi har kommet til mer siviliserte områder og det merkes først og fremst på båttrafikken i fjordene og alle oppdrettsanleggene som er rene boligriggene med egne hus på lektere. Vi møtte et slikt et under slep i Bahia Anna Pink.
Det er mer vegetasjon og øyene på utsiden av de store kanalene er lavere, men til gjengjeld så er fjellene på innsiden mye høyere enn de var lenger syd. Dette ser vi ut i fra kartene for skyene ligger lavt så vi ser ikke så mye fjelltopper. Men på en måte enda mer norsk natur.
At tregrensen store deler av dagen er høyere enn skydekket, vil ikke nødvendigvis si at den er spesielt høy. Det sier mer om det lave skydekket.
Ikke den helt store klimaforskjellen her i forhold til syd for Golfo de Penas, men litt varmere i både vann og luft kan vi kanskje registrere.
Det er meldt litt mer motvind fra i kveld så vi blir kanskje liggende her i morgen også.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Golfo de Penas

På vei nordover må vi over Golfo de Penas for å komme til den nordre delen av den chilenske skjærgården. Dette er ei stor åpen bukt ut mot Stillehavet og deretter et stykke utaskjærs før vi kan igjen kan gå inn i skjærgården på nordsiden. Totalt en åpen strekning på rundt 140nm.
Den åpne bukta står det respekt av og den er beryktet både av skipstrafikken og seilere. Inne i bukta er det mellom 45 og 120m dypt og bare 50nm utenfor er havdypet 3600m. Her kommer de store Stillehavsdønningene rullende inn og bygger seg opp når de møter grunnere vann. Det blir fort rotete sjø når det blåser og det gjør det mye i dette området.
Leif trådte igjen til og sørget for et drøyt døgn med sydvestlige vinder og det var det som skulle til for at vi kom oss greit over og opp i fjordene igjen. Selv med 3 rev i storseilet og bare en liten flik av genoaen ute så gikk det jevnt i 7-8knop i flere timer i den halvgrove sjøen som hang igjen etter et kraftig nordavær på morgenen før vi dro.

Både vær og temperatur gjorde at det kjentes godt å ta på seg overlevelsesdraktene gjennom ettermiddagen og natten.
Midt på dagen i dag tok vi østover inn i Bahia Anna Pink og gikk et stykke inn i fjorden før vi fant en fin ankerplass i en caleta.
Siden vi forlot Magellanstredet har vi sett kun en seilbåt og det var en franskmann på vei sydover i Sarmientokanalen. Nå dukket det plutselig opp to andre båter som også skulle over golfen samtidig som oss. Selv om vi ikke så stort til hverandre hadde vi VHF kontakt et par ganger og det er jo hyggelig.
Opp gjennom fjordene lenger syd har delfinene daglig fulgt oss og noen sjøløver, sjøfugl og noen pingviner, men ellers ganske lite fugle- og dyreliv.
Men ute i golfoen var det straks mye sjøfulg og litt lenger nord passerte det like ved båten noe vi mener må ha vært spekkhoggere, ut i fra ryggfinnene.
Og vi har vel aldri sett så mye skyer etter hvalblåst som inne i Bahia Anna Pink. Noen av dem var ganske nær båten også og fontener i alle retninger. Her er det tydeligvis mer dyreliv igjen og det er bra.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

The Patagonian Cruisers Net

Wolfgang er en tysk, tidligere langturseiler som nå har slått seg ned i Chile. Men han holder fortsatt kontakten med miljøet og kjører daglig et radionett for seilerne. Hvem som helst kan melde seg inn. Hver dag kl.0900 lokal tid kaller han opp båtene etter tur og registrerer posisjon, eventuelle tips eller spørsmål. Her deltar båter fra Pitcairn i nordvest til Antarktis i syd og Mar del Plata i nordøst og naturligvis båtene her i Patagonia som ønsker å være med.
Han har også et bra kontaktnett og hjelper til med det som måtte være. Han sørget bl.annet for at det var reservert diesel for oss i Puerto Eden da vi kom dit.
En flott jobb han gjør og en god sikkerhet.
Vi har også stort sett hver morgen kontakt med norske Per i Freydis som vi ble kjent med i Las Palmas for over et år siden samt østerriske Taurus og spanske Badoc har vi stort sett kontakt med hver kveld. Vi har kun sett en seilbåt siden vi var i Magellan og det var en fransk båt vi møtte i Canal Sarmiento på vei sydover. Så det er veldig hyggelig med en daglig liten prat med andre båter.
Vi ligger nå i Caleta Ideal, se posisjonsrapport, klar for kryssing av Golfo de Penas som er et åpent havstykke vi må over og rundt en odde før vi igjen kan gå inn blant øyene på nordsida. Været kan tilsi at det er mulig med kryssing i løpet av helga.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com