Takk og farvel til Bula-landet

Fiji er Bula-landet med stor B. Bula betyr hei og alle vi møter så er det bula-bula og et stort smil.

Fiji ligger i det som kalles Melanesia og består av 322 øyer og den største heter Viti Levu, hvor også hovedstaden Suva ligger. Rundt en tredjedel av øyene er befolket.

Landet har rundt 850.000 innbyggere hvorav rundt 50% er Melanesiere og 45% Indiere.

Fiji var britisk koloni fra 1874 og ble selvstendig i 1970.

Det offisielle språket er engelsk, men både Melanesisk og Indisk brukes internt.

Lokalbefolkningen er klart mørkere i huden enn på Tonga, mer afrikansk preg med kruset afrohår og brede neser, helt tydelig et annet folkeslag enn i fransk polynesia og Tonga.

Det er vanskelig å forestille seg at disse blide og høflige menneskene har en så historisk voldelig bakgrunn med mye stammekriger og kannibalisme.

Befolkningen består som sagt av nesten havparten indiere og det merkes godt i det daglige.

De fleste er etterkommere etter importert arbeidskraft på sukkerplantasjene og fikk etter hvert så stor innflytelse at det har resultert i flere militærkupp i nyere tid.

Turismen har etter hvert også blitt en viktig næring som sysselsetter mange mennesker og det er stor forskjell i forhold til for eksempel Tonga.

Vi forlot Vuda Point Marina tidlig i dag morges og satte kursen for Lautoka for utsjekk.

Tolleren brukte nesten en time på å fylle ut nødvendige papirer og siden han idag også representerte immigrasjonsmyndighetene så måtte han være med en tur ut i båten for å kontrollere at vi ikke drev menneskesmugling og hadde flere personer ombord enn vi oppga. 
Også denne gangen måtte vi besørge transporten, men heldigvis med egen jolle.
Men alt i en veldig hyggelig og korrekt tone.

Vi har hatt mange flotte opplevelser på Fiji og sier takk og farvel til dette flotte landet.
Nå er det på tide å komme seg vestover, denne gangen mot Vanuatu, en seiltur på rundt 500nm.

Buss-, by- og markedsturer

Så sant det er mulig tar vi alltid lokalbussene hvis vi skal komme oss rundt når vi ligger til land, og særlig i land som dette. For det første får vi godt innblikk i det daglige livet til folk flest og i tillegg er det som regel utrolig gøy.

De første bussene på morgenen med arbeidsfolk, de neste domineres av skoleunger og litt senere av mer eller mindre varetransport for folk flest.

De fleste av bussene her er ganske enkle og består av et rammeverk med platekledning kun utvendig, har ingen sidevinduer, kun pressenninger som kan rulles ned hvis det skulle komme en regnskur. Til gjengjeld et veldig effektivt ventilasjonsanlegg. Artig å sitte langt bak og se hvordan hårsveisene forandrer seg etter vindretningen.

Mye rusing og eksos og radioen på full guffe, men når turtallet kommer tilstrekkelig høyt så var det allikevel ikke mulig å høre musikken.

Og ved full oppbremsing på grusveiene, kommer støvføyka for fullt så det er greit å ha på solbriller selv om det er overskya.

Selv om bussene i hvert fall ikke har større bredde enn bussene hjemme så bruker de allikevel 5 seter pr. rad (3+2). Det blir vel sånn grovt regnet en bredde pr. seteplass på 40cm og midtgangen også på 40cm.

Passasjerene kan være både bredskuldrede rugbyspillere og omfangsrike melanesiske kvinner og menn med et litt lavere tyngdepunkt, noe som i begge tilfeller kan medføre at midtgangen nesten gror igjen. Så det blir mye dulting og åling for å komme seg gjennom noen ganger.

Men klimaet er jo varmt og fuktig og med mye sterkt krydret indisk mat som virkelig setter i gang folks svettekjertler så er det så absolutt ingen ulempe med de åpne bussene, særlig i solsteika om ettermiddagen etter en lang og svett dag på jobb.

 

Det er et bra marked i Lautoka og selv om artsmangfoldet av frukt og grønt ikke er så stort så er det i hvert fall brukbar kvalitet og greie priser.

Det er en egen fiskeavdeling som ikke er like innbydende. I et varmt rom ligger fisken kanskje mye av dagen, etter hvert mer og mer matt i blikket og tørr i huden.

Det er en stor markedshall med egen kava-avdeling for gubbene og spesielt på fredager og lørdager er det mye handel, noe som merkes på det utvendige ”presenningsmarkedet”.

Det vil si at det spennes opp pressenninger i alle farger og fasonger for å danne skygge for varene som tilbys, presentert på avispapir på bakken.

Dagligvarebutikkene har ikke aircondition og det er kanskje like greit at kjøtt stort sett omsettes i frossen tilstand.

Men vi kan gå i fred og ro og vurdere varene uten for mye mas fra selgerens side og det er bra.

Vuda Point Marina, tollere og syndere

Vi fikk etter hvert beskjed om at delene våre hadde kommet til Fiji og måtte hentes på posthuset i Lautoka.

Derfor seilte vi inn til Vuda Point Marina som har innseiling gjennom en gravd kanal gjennom revet og en sirkulær havn hvor båtene ligger fortøyd langs yttersirkelen.

Marinaen er et såkalt ”hurricane hole” og det vil si at den regnes for sikker selv i orkansesongen.

Båtene som ligger på vannet fortøyes på en spesiell måte og alle med baugen inn mot midten og baugankrene ute.

Båter som ligger på land har kjølen nedgravd i en grop i bakken og hviler på gamle bildekk.

Lønningene her er antagelig ikke all verden for det er mange ansatte på plass til en hver tid.

Vi skal ikke kjede dere med alle detaljene rundt det å få delene våre gjennom tollsystemet her, men selv om vi er tollmessig innklarert og såkalt ”ship in transit” så skal det allikevel ikke være helt enkelt.

Det endte med at vi måtte sørge for å transportere en toller tur/retur marinaen og Kilico, noe som løste seg med at vi leide tollsjefens privatbil til en antagelig alt for høy pris og naturligvis uten kvittering, men vi fikk i alle fall delene våre gjennom.

Nå er alt montert og det gjenstår kun kalibrering av det elektroniske kompasset og kurscomputeren.

Valabi, Waya Island

Det ble nok en landsbystopp med ankring i en stor bukt på sydsiden av øya Waya, den sydligste i Yasawa-gruppen.

Øya har høye, flotte, majestetiske fjell og flere landsbyer, men landsbyen Valabi lengst syd er den største.

Etter en tur innom landsbyhøvdingen Tom som gjennomførte sevusevu med oss, kunne vi gå som vi ville på hele øya.

Foran kirka sto også landsbytromma, en uthult trestamme. 

Når vi har ligget ankret utenfor landsbyer har vi som regel våknet av trommer, gjerne en times tid før det blir lyst. Det er landsbyens kollektive vekkeklokke!

Her er det også en ganske stor internatskole for alle øyas unger i skoletrinnene 1-8 og totalt rundt 150 elever og 8 lærere. Ungene og lærerne bor på skoleområdet hele uken og er hjemme bare i helgene.

Hver klasse har eget hus og i tillegg er det internathusene og lærerboligene så det blir nesten en liten landsby for seg selv.

Joana og venninnen viste oss stolt rundt og fortalte om skolen og hvordan det var å gå der.

Den kraftige cyclonen sist vinter hadde tatt med seg taket på det ene bygget, men heldigvis var det en helg da alle elevene hadde fri.

Nå er det ikke allverdens solide hus heller og hadde de vært plassert et eller annet sted på notskekysten så hadde det sannsynligvis ikke vært et eneste hus igjen etter en vinterstorm.

Et par uker seinere kom vi i prat med en av beboerne på naboøya like over bukta da vi traff ham på markedet i Lautoka. Han kunne fortelle at i hans landsby hadde 10 hus blitt ødelagt. Hver gang det kom en cyclon tok alle landsbyboerne tilflukt i en grotte i fjellet så det gikk aldri menneskeliv kunne han fortelle.

Naviti Island

Vi gjorde en stopp og ankret i Blue Lagoon, en skikkelig turistfelle med resorter og turistbåter. Og ikke kan vi se hvorfor den har fått det navnet for det var ingen ting som minnet oss om noe i nærheten av en blå lagune, men navnet selger sikkert bra.

Yasawa øyene er en øyrekke i den nordvestre delen av Fiji og på vår videre seilas sørover ble vår neste naturlige stopp i en bukt på Naviti Island Somosomo.

En litt åpen bukt med en del svell, men fin snorkling på revet og en fin strand innenfor.

Og det var ved en tur på stranda vi oppdaget en liten sti som gikk inn i bushen og nysgjerrigheten ble for stor.

Det viste seg å være akkurat så mye til sti at det var mulig å følge retningen og etter en stund kom vi ut i mer åpent landskap med mannshøyt grass. På den andre siden av øya møtte nok en gang skogen oss og ut mot havet på vestsiden fant vi en rydning med noen få hytter.

Her fant vi Losana, en godt voksen dame som bor her med sin sønn og svigerforeldre. Mannen hennes døde for noen år siden og hun har i tillegg tre voksne barn som alle bor på ”Mainland”, som alle kaller hovedøya Vitu Levi.

Losana rydder, raker og steller, så området er nesten som en park og i tillegg så viste hun seg å være en oppegående dame som interesserte seg både for politikk og andre samfunnsspørsmål selv om hun verken hadde internett eller telefon.

Men hun hadde fått med seg at Facebook var veldig viktig for mange mennesker og at internett kunne både være veldig bra og veldig farlig.

Vi hadde en lang og hyggelig prat før vi måtte sette kursen inn i bushen igjen, finne stien og komme oss hjem til Kilico før mørket falt på.

Øyhopping og sevusevu

Vi tok en nattseilas over til Yasawa-gruppen helt vest i Fiji. 

En helt grei natt under en flott stjernehimmel med sydkorset klart mot syd. Ingen måne, men med klarvær og fin stjernehimmel blir det ikke så bekmørkt allikevel.

Nå er skikken sånn her i Fiji at hvis man skal ankre i en bukt utenfor en landsby så må man inn og be høvdingen om tillatelse. 

Visse steder holder man fortsatt på skikken med at man som gjest skal bringe en gave i form av en kava-rot. 

Deretter gjennomføres et rituale som kalles ”sevusevu” og vips så er man medlem av landsbyen.

På bildet forberedes middagen og matmor sitter å skreller jams, en rot som smaker omtrent som potet. 
Det er lite møbler i hyttene og det meste av husmorarbeidene foregår sittende på en matte på gulvet eller ute på bakken.

 

Det skal være mer turister i den vestre delen av Fiji, men lengst nord i Yasawagruppen fant vi allikevel en bukt og en landsby helt for oss sjøl. 

En av de mer organiserte og ryddige landsbyene vi har sett med en fantastisk flott sandstrand.

Vi ble liggende et par dager og hver kveld var Thai ute og dykket etter lobster, krabber og fisk og var innom oss med det vi ville ha.

Lobsterne var små, men smaken var det ingen ting å si på. Krabbene var det ikke så mye mat i, men til gjengjeld er det lenge siden vi har hatt lukten av kokt krabbe i båten.

Smakte gjorde det i alle fall.

En snartur tilbake til den vestlige halvkule

Mens vi venter på at delene skal komme seiler vi ut blant øyene nordvest for Vanua Levu.

I en av buktene vi besøkte, helt på nordspissen av øya Rabi er det noen få stråhytter på land, de fleste av dem bare tidvis bebodd. Her finnes verken vei, vann eller elektrisitet.

Akkurat nå fant vi bare Rara i en av hyttene, en dame på 30 år, alene med noen griser, høns og en hundevalp. Hun og mannen hennes velger å bo isolert her i en enkel stråhytte mens de tre ungene deres bor hos bestemoren og går på skole i en landsby et annet sted på øya.

Her lever de av fisk, frukt og grønnsaker og noe tilskudd fra høns og griser innimellom og bor under veldig enkle forhold, men hun virket til å trives

På vei til øya passerte vi også 180° - meridianen og var igjen en liten tur tilbake på den vestlige halvkule.

Savusavu

Etter noen dager i havn i forbindelse med innsjekk lengter vi ut på anker igjen og dro ut til en fin bukt. Flott å være ute i friskt vann igjen.

Dagen etter tenkte vi oss videre ut til noen av øyene.

Men det ble en rask rettrett da vi plutselig fikk problemer med instrumentene ombord.

Heldigvis kjører vi GPS og kart på PC så sånn sett ingen problemer med å navigere tilbake igjen.

De faste instrumentene er koblet sammen og deler informasjon med hverandre og det er ikke alltid like bra, i hvert fall når en av dem feiler. Da kan alt falle ut samtidig.

Etter mye feilsøking har vi funnet ut at det er styringsenheten til autopiloten som er hovedårsaken.

Men ved å skille ut denne har vi fått igjen de viktigste, ekkolodd og vindgiver mens giveren for fart gjennom vannet jukser fortsatt litt, men autopiloten virker ikke. Radaren er også heldigvis helt OK.

Nye deler er bestilt fra USA og vi regner med at vi kan plukke dem opp på hovedøya Vitu Levi en gang i neste uke.

Mens feilsøking og bestilling av nye deler pågikk var det dårlig vær med mye vind og regn og da var det like greit å ligge inne i marinaen i Savusavu.