onsdag 30. november 2011

Tilbakeblikk på seilåret som har gått

Nå har vi allerede vært i New Zealand en stund og har funnet oss godt tilrette her på ”den andre sida” av Stillehavet og tilbake igjen på den østlige halvkule.
Inntrykkene fra både Patagoniaopplevelsene og Stillehavskryssingen har fått satt seg litt og ikke minst så har vi aldri vært lenger hjemmefra enn det vi er nå. Ganske så på den motsatte siden av jordkloden.
Da vi seilte fra Mar del Plata like utenfor Buenos Aires i Argentina 10. januar, visste vi at vi hadde mange spennende områder foran oss dette året. Og når vi nå tenker tilbake så virker det utrolig lenge siden vi i januar satte nesa sydover mot ”the Roaring Forties”, ”the Furious Fifties” og Patagonia. Mye vind har blåst gjennom Drakestredet siden den tid.


Turen ned Syd-Atlantern, rundt sydspissen av Syd-Amerika og så opp gjennom de Chilenske kanaler og fjorder til Puerto Montt på den Chilenske Stillehavskysten ble både opplevelsesrik og krevende.
Seilturen fra Mar del Plata og ned til rundingen av Syd-Amerikas sydspiss, Tierra del Fuego, var nok på mange måter den største utfordringen og vi var glade da vi seilte inn i Beaglekanalen. Og det er ikke for ingen ting at den blir kalt ”isbreenes aveny”. Veldig flott! Videre gikk turen nordover gjennom de øde Chilenske fjordene og kanalene, omkranset av høye fjell og isbreer på vestsiden av Andesfjellene. Vi sitter igjen med fantastiske minner både fra den voldsomme naturen og ikke minst menneskene vi har truffet.

Deretter sto den neste lange etappen for tur. At Stillehavet er stort er jo noe alle vet. Men hvor stort det egentlig er gikk gradvis opp for oss etter at den ene uka etter den andre med seiling og bare hav ble lagt bak oss. Det er ikke fritt for at man føler seg liten og ydmyk overfor naturen der vi seiler, alene i en liten båt, ukesvis fra nærmeste befolkning i dette kollossale havet. Kanskje ikke så rart at det tar litt tid å fordøye alt.
Seilingsmessig har det siste året bydd på de fleste utfordringer en seiler kan ønske seg. Sydatlantern kunne tilby oss alt fra fine seilforhold til stormer og grov sjø. Patagonia kjølig, en god del regn og mye jerngenoa. Og ikke minst perioder med sterke vinder som gjorde at vi ble liggende værfaste. Da vi kom nordover til tropene igjen hadde vi alt fra blikkstille til fine passatvinder, men også kulinger og mye sjø.
Nå har vi holdt oss på den sydlige halvkulen hele året. Fra sommerlige temperaturer i Mar del Plata til mer kjølige forhold, lave badetemperaturer og enkelte ganger snø i lufta i Patagonia, selv om det egentlig var sommer der på den tiden. Etterhvert som vi kom nordover i Stillehavet og opp i tropene ble temperaturene straks mer behagelige. Klimaet i den tropiske delen av Stillehavet er fantastisk. Sjøtemperaturen ligger stabilt på mellom 25 og 30 grader, men heldigvis er luftfuktigheten ikke så høy som vi opplevde i Brasil og varmen kjentes ikke så kvelende. Når vi på slutten av året satte nesa sydover, ble lufta friskere igjen og vi møtte våren på New Zealand.

Lokalbefolkningen vi har truffet er overalt hyggelige og gjestfrie, kanskje spesielt polyneserne. Det er vanskelig å forestille seg at kanibalisme var utbredt på flere av øyene for bare for noen få tiår siden. Vi følte oss velkomne overalt selv om vi ikke lenger sto på menyen deres.
Levestandarden i denne delen av verden varierer enormt og forskjellene mellom fattig og rik var nok kanskje størst i Argentina. Og fra veldig enkle forhold i småstedene i Chile og på de mindre øyene i Tonga til europeiske forhold i de større byene i Sør-Amerika og Fransk Polynesia.

 Men uansett enkle forhold, så har den moderne verden også innhentet disse områdene. Til og med i det lille samfunnet Puerto Eden, langt ute i den Chilenske skjærgården hvor det bodde bare120 mennesker, fikk vi låne internett på skolen som gikk via satellitt. I telefonkiosken sto det en satellittelefon som det kunne ringes fra mot betaling. Det samme på Palmerston som ligger så isolert at de bare får forsyninger 3-4 ganger i året. Her var det også internett, telefon og TV.

Noen høydepunkter brenner seg naturligvis dypere fast enn andre. Følelsen når vi rundet spissen av Syd-Amerika og seilte gjennom Estrecho de Le Maire i grålysningen tidlig en morgen i slutten av januar kan vanskelig beskrives, men bør oppleves. Ankringen i ei bukt like etter rundingen med fri utsikt rett ut i Drakestredet og med Antarktis som neste fastland, glemmer vi heller ikke så fort.
Beaglekanalen med alle isbreene, særlig Seno Pia. Å ligge værfast i Magellanstredet i over en uke. Oppholdet i Puerto Eden, det første lille samfunnet vi kom til i den Chilenske skjærgården, hvor vi spiste middag sent en kveld med de lokale på ”restauranten” som egentlig var stua til Don José. Og i Stillehavet står besøket på Palmerston særdeles høyt. En fantastisk stillehavsidyll og utrolig flotte mennesker.
Og så Tonga naturligvis med besøk hjemmefra. Vi hadde to og en halv flotte uker sammen med Ole og Åse og mange gode minner. Vi var heldige og fikk sett mye knølhval, mye bading og opplevelsesrike besøk hos de lokale rundt på øyene i dette enkle lille kongedømmet. For ikke å snakke om da både vi og båten ble velsignet for en trygg seilas videre på alle hav av en prest langt inne i skogen på en av øyene.  Det ble tomt i Kilico da gjestene satte seg på flyet tilbake til Norge igjen.


Og også vårt faste mannskap som har ”seilt” med oss hele sesongen. Leif, LA3ZH, i Kristiansand. Vi har hatt kontakt med ham nesten daglig både i Atlanterhavet og gjennom hele Stillehavet via kortbølgeradioen. Vi har hatt stor glede av kontakten og stor nytte av værservicen hans og vi håper og tror at han også har hatt litt glede og utbytte av å være med oss på turen på nært hold.

Naturmessig har det også blitt mange nye opplevelser. Mye lekne sjøløver som knives om oppmerksomhet, majestetiske albatrosser som seiler grasiøst i timesvis, pingviner, delfiner, skilpadder og hai. Og for ikke å snakke om hval. Mange forskjellige arter etter det vi kan bedømme. I Tonga hadde vi mange nærkontakter med knølhvalene som hadde tatt turen til tropene for å føde og pare seg på nytt. Mektige opplevelser som har brent seg godt fast.

Fra vi forlot Mar del Plata 10. januar har vi tilbakelagt drøye 12.000nm, noe som tilsvarer omtrent en halv jordomseiling rundt ekvator. Det har blitt mange lange strekk og vi har hatt 83 døgnseilaser dette året. Det igjen vil si rundt 2000 timer med døgnvakt. I tillegg kommer alle ukene med dagsetapper naturligvis, særlig gjennom Patagonia. Over lange perioder har vi levd alene, tett på hverandre på noen få kvadratmetre døgnet rundt, men vi er fortsatt gift og trives godt.

Men selv om syd-Amerika og hoveddelen av det sydlige Stillehavet ligger bak oss, så er det mange land og spennende steder å besøke i den vestre delen av dette enorme havet, like syd og nord for ekvator.
Nå gleder vi oss først og fremst til å komme hjem til Norge og feire jul sammen med Kim og Linn. Når vi på nyåret kommer tilbake til New Zealand vil vi prøve å se oss litt mer om i dette flotte landet. Og når orkansesongen er over lenger nord, gleder oss til å seile videre og oppleve mer av denne delen av verden som tross alt er ganske så fjernt fra Norge, både geografisk, naturmessig og kulturelt.

I dag setter vi oss på flyet og tar fatt på den lange hjemreisen. Det blir dårlig med blogginnlegg den tiden vi er hjemme i Norge, men vi er tilbake igjen i Kilico i begynnelsen av februar neste år og da håper vi at mange vil finne det interessant å følge med oss på nye eventyr.
Bilder fra New Zealand er lagt ut under Fotoalbum på høyre siden.

5 kommentarer :

  1. Takk for flotte reisebrev. Da er det bare å legge februar inn i jobbkalenderen og vente på neste kapittel. God reise hjem og god jul!

    SvarSlett
  2. Takk for fine og hyppige reiserapporter. Ønsker dere god reise hjem og en riktig god julefeiring. Ser fram til fremtidige innlegg på bloggen i 2012.

    73 de LA8WAA, Arild (Qld, Australia)

    SvarSlett
  3. god tur hejm!!!! gleder meg til å se dere:)

    SvarSlett
  4. Dere har fått oppleve mye forskjellig, det kan være sikkert og vist!
    Vi på Bergan gleder oss til å se dere igjen, men ihvertfall jeg kommer til å føle meg veldig blek ved siden av dere. Så jeg er glad det er vinter, og en god grunn til å pakke seg inn i langarmede gensere!
    God tur hjem, så sees vi snart!

    SvarSlett
  5. Takk for hyggelige og interessante reisebrev med bilder som gjør en litt lodden i blikket. Jeg ønsker dere en riktig god jul og er klar for å lese flere rapporter i februar 2012.

    SvarSlett