Kirkebesøk

At polyneserne er dypt religiøse mennesker kjenner vi til fra Palmerston.

Her på Tonga er det flere religioner og alle har hver sin skole. For å markere dette så har hver skole sin farge på skoleuniformene.

Som et mer offisielt plagg både på skole, i jobb og til fest, kler også mennene seg i skjørt og enkelte med vevde matter rundt livet i tillegg.

Søndagen er naturligvis veldig hellig for dem. Alt er stengt og det er f.eks. ikke lov til å drive idrett eller å bade.  Dette gjeder lokalbefolkningen og virksomhet i forbindelse med turister og andre tilreisende har lov til å ha åpent. Men til og med flytrafikken er stengt på søndager.

Så for å fylle opp litt opp i den kulturelle ryggsekken vår gikk vi derfor i kirken søndag formiddag.

Og det var faktisk litt av en opplevelse. Kirkebesøket søndag er veldig høytidelig og kirka ble mer enn full så noen måtte sitte på stoler utenfor.

Alle pynter seg som om det var bryllup og det er mange flotte drakter og fargerike klær.

Og så er det den helt spesielle flerstemte sangen her. Ingen instrumenter, men de synger så taket nesten letter og veldig fint.

Tonga

Vi har nå vært noen dager i Neiafu på Tonga og gjort oss litt kjent.

Tonga består av 4 øygrupper, Nius, Vava’u, Ha’apai og Tonga Tapu med tilsammen 172 små og store øyer hvorav 36 er bebodd. Vi har nå kommet til den nordre gruppen som heter Vava’u.

Landet er et kongedømme med litt over 120.000 innbyggere og kongen har i praksis all makt. Tonga er den siste øygruppen mot vest i Stillehavet som hører med til Polynesia.

Levestandarden er vesentlig lavere enn det vi så i Fransk Polynesia. Offentlige tjenester som kommunikasjon, sykehus, skole etc. ligger etter på grunn av den dårlige økonomien i landet.

Nå er Neiafu et lite sted og tilbudene deretter. Vareutvalget i butikkene er også begrenset, men det viktigste er å få tak i.

I tillegg til det lokale språket snakker alle engelsk her og det gjør alt enklere for oss.

Bilparken har også lavere standard og de fleste kjører på venstre side av veien virker det som.

Tonga er et samlingspunkt og mellomstopp for de fleste seilerne som har krysset Stillehavet og skal videre enten til Australia eller New Zealand for orkansesongen.

Derfor blir det mange hyggelige gjensyn med folk vi har truffet før og mange nye bekjentskaper.

Internettet her er tregt, men vi fikk til slutt lastet opp noen bilder fra Palmerston. Se link på høyresiden under Fotogalleri.

Datolinja

Datolinja går på 180 grader øst og vest, men akkurat ved Tonga gjør den et unntak og flytter seg faktisk til 173W slik at Tonga hører til den østlige halvkule når det gjelder dato. Linja ble passert kl.22:15 lokal Niue-tid den 19. august og vi fikk på den måten med oss kun 2 timer av den 20. august 2011. 
Akkurat nå befinner vi oss på den motsatte siden av kloden i forhold til Norge. Ikke desto mindre har vi daglig kontakt med flere radioamatører hjemme med veldig gode forhold. Helt utrolig med bare en fiskestang som antenne.

Vi hadde en flott seilas fra Niue og brukte i underkant av 2 døgn til Tonga.

På morgenkvisten søndag rundet vi nordspissen av Vavau og kunne seile inn i skjærgården og ankre opp ved den lille byen Neiafu på formiddagen.

Det vil si, vi ankret ikke, men fant oss en bøye i den veldig beskyttede bukta. Deilig å kunne ligge helt stille igjen.

Tonga har tidssone UTC+13 timer, noe som gjør at vi nå plutselig er 11 timer foran Norge.

Bildet er tatt underveis og må ikke misforståes. Grunnen til at kokka er surret fast ved komfyren og oppvaskbenken er kun for at hun i det hele tatt skal kunne holde seg sånn noenlunde ved grytene og ikke slenge rundt når det lages mat til sjøs.

Endring av planene

Vi har stort sett hatt veldig fine forhold på turen fra Palmerston til Niue, men det siste døgnet dreide vinden mot nord og videre mot nordvest. Det ble derfor en natt med skarp bidevind rundt 15-20knop og drøye 3m bølger.
Leif hadde varslet oss om et kraftig regnområde ved 04-tida på natta og det kom 0345 og varte en times tid og med vinddreining mot SSW i det fronten passerte. Bra varslet.
Alle moringene i havna på Alofi var ledige og det var kanskje ikke så rart. Havna er helt åpen fra vest og det var 3-4m dønning rett inn. Ikke akkurat noen attraktiv ankerplass når bølgene ville komme fra siden og gi solid rulling.
Havna er litt spesiell ellers også. Man må inn med gummibåt naturligvis, men eneste måte å lande den på er å gå inntil en betongbrygge på lo-siden. Man må ha stropper klar på gummibåten, huke disse i en kran, deretter komme seg opp på betongbrygga og betjene den elektriske krana sjøl for så å løfte gummibåten opp på land.
Nå sto sjøsprøyten høyt ved bryggekanten fra dønningene og det ville vært umulig å komme i land i dag. Så å ligge å rulle på bøye med 3-4m bølger inn fra siden et døgn før det kanskje ville bli mulig å komme på land var ikke fristende. Derfor ble konklusjonen at vi fortsetter direkte til Tonga og får dessverre ikke med oss Niue, men sånn er det noen ganger.
Vi fikk en trist melding på radioen et par dager etter at vi hadde forlatt Palmerston. En av de sist ankomne båtene vi var sammen med på øya, hadde havnet på revet mandag og båten er dessverre totalskadet. Heldigvis ingen personskader, men veldig trist allikevel. De har fått hjelp til å berge det som berges kan av befolkningen på øya og andre seilere.

Mot Niue

Vi er på vei mot Niue, nok et nytt land på vår vei mot Tonga.
Det er et værskifte på gang og vinden vil gå hele kompassrosa rundt før den på torsdag igjen stabiliserer seg på sysøst, den stabile passatvindretningen. Vi prøver derfor å tilpasse farten så vi ikke kommer inn før torsdag formiddag på grunn av at havna ved Alofi, hovedstaden på øya, er helt åpen fra vest og nordvest.
Vi seiler sammen med Beyond, en båt fra New Zealand med John og Wendy ombord som vi traff på Palmerston. De er på vei hjem til Wellington etter en 5 år lang jordomseiling.
Ikke nok med at vi fikk med oss rester fra avskjedslunsjen som niste på veien videre. Bill sendte også med oss et par kokosnøtter og to brødfrukter. Og i det vi skulle dra, kom Edward med oss et stort stykke dypfryst wahoo til oss, nok til et par gode middager.
Så nå har det vært fiskeforbud ombord i flere dager og i stedet har vi kost oss med kjempegod sydhavsmat.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Palmerston

Vi har hatt noen uforglemmelige og helt spesielle dager på Palmerston.
For det første er dette en riktig sydhavsperle, en stor grunn lagune omkranset av flere små, lave øyer, hvorav den ene er bebodd.
Og beboerne stammer alle fra den engelske sjømannen, gullgraveren og hvalfangeren William Marsters. Han kom hit i 1862 sammen med sine 3 polynesiske koner og etter litt fram og tilbake fikk han bekreftelse fra dengang dronning Victoria i England at øyene var hans.
Antagelig for å opprettholde husfreden delte han øya i 3, slik at hver kone fikk sin del og kunne etablere sin familie og de fikk tilsammen 22 barn. Også de andre øyene er delt i 3 så hver familiegren har sin andel. Han var også ganske "streng" og tillot ikke familien å gifte seg innen den nærmeste familie.

Øya ligger veldig isolert og det er ingen flyplass her. De får forsyninger med lasteskip fra hovedøya i Cook-gruppen, Rarotonga, 2-4 ganger i året, men de kan aldri være sikre på når båten kommer. I fjor gikk det en gang 5 måneder mellom forsendelsene.
Derfor er langturseilerne velkomne for de bringer gjerne med seg litt ekstra til dem. Vi gir dem også ting vi kan unnvære eller ikke har bruk for mer. Men til gjengjeld blir vi usedvanlig godt tatt vare på når vi er her.
Besøkende til øya får oppnevnt sin "vertsfamilie" som har ansvaret for deg og sørger for at du får et fint opphold. For de båtene som ligger her for øyeblikket er det Simon Marsters og hans bror Edward som er våre verter og vi fikk klar beskjed om at under oppholdet var vi en del av deres familie.
Som sagt så ankrer vi utenfor revet og vi får ikke kjøre inn med egne gummibåter, men blir hentet hver dag av Simon eller Edward.

Seilerne har gjerne forskjellig bakgrunn og profesjoner, noe øyboerne skjønner at de kan benytte. For tiden er det en elektromann fra en australsk båt og en mekaniker fra en New Zealandbåt som hjelper dem med reparasjoner av utstyr på øya. I tillegg er den tyske tannlegespesialisten Michael og hans kone her. Og ikke nok med det, på en hollandsk båt er det også en ung tanntekniker. Michael har med seg komplett tannlegeutstyr ombord i sin 50 fots katamaran og nå har hele øya fått full sjekk av tennene, rotfyllinger og broer.

Vi andre har også hjulpet til med å legge ut nye moringer, bygge skap for utendørskjøkkenet deres osv.
Daglig serverer Simon og Edward alle en kjempelunsj gjerne bestående av grillet, eller kokt fisk, salater og diverse retter av brødfrukter og ris. Ikke småtteri når vi for tiden er 19 mennesker ombord i seilbåtene samt deres egne familier. Ikke rart at vi prøver å gjøre litt igjen og gi litt tilbake så godt det lar seg gjøre.
Det er gjerne ungguttene på øya som er ute og harpunerer fisk på ettermiddagene og kveldene og måltidene består av det de måtte ha skutt. I går kveld måtte de gå over til å fiske med snøre fra båtene for det ble for mye hai rundt dem. Det blir gjerne noe fiskeblod i vannet når de skyter fisken og da er haiene der tvert. Det er om å gjøre å få fangsten fort ut av vannet.

På øya er det også naturligvis skole med ikke mindre enn 3 lærere som underviser ungene fra 5-års alderen og opp til 18 år, i samme klasserom. Inntil nå har dette vært en utendørs skole under et stort tak som beskytter for solen. I fjor sto et nytt skolebygg klart med flere rom, men dette var lærerne tydeligvis noe skeptiske til. Maken til disiplinerte, harmoniske og høflige unger skal man lete lenge etter.
Drikkevann får de ved å samle opp regnvann i store tanker og de kan gjerne greie seg opptil 6 måneder uten regn hvis det kniper.
Det er et fantastisk klart vann her. Inne i den grunne lagunen, med den hvite korallsandbunnen har vannet en farge som tatt ut fra et prospektkort, med de kritthvite strendene rundt de palmekledde øyene. Helt fantastisk.

Vi ligger som sagt utenfor revet og her er det naturligvis like klart vann over korallbunnen. En snorkletur rundt båten kan som regel gi opplevelser som å holde følge med en stor skilpadde som svømmer langs bunnen 20 meter under oss, tunfisk, gullmakrell, hai og masse annen fisk. I går formiddag hadde vi stor flokk delfiner dovent svømmende rundt båten en halvtimes tid før de svømte videre og hilste på de andre båtene.
Da det viste seg at flere av båtene ønsket å seile videre i løpet av helgen fikk beboerne det travelt i går ettermiddag. De ville lage fest for oss som takk for hjelpen og at vi ville besøke dem. Dermed måtte mange av dem ut for å fiske i går kveld og natt for å skaffe råvarene.

Stort langbord med allverdens delikatesser fra havet, kylling og lokale retter av kokosnøtter etc. Stor samling av alle, gamle og unge. Først tale av øyas borgermester, store Bob, så bordbønn naturligvis. Deretter skal alle gjestene forsyne seg, så alle ungene og til slutt øyas voksne, alt dirigert av store Bob.
Da vi ble kjørt ut til båtene i kveld ble flere av ungdommene med. De tok seg god tid i hver av båtene for å få sagt litt mer personlig adjø siden vi skal reise tidlig i morgen.
Det har vært et helt spesielt opphold som havner helt i toppen av vår ti på topp liste over opplevelser på turen.

Cook Islands

Etter en flott seilas de siste døgnene kom vi fram til atollen Palmerston i Cook Islands i går ettermiddag.
Denne atollen er så grunn at det ikke er mulig å komme innenfor revet med seilbåt og derfor måtte vi ankre på utsiden, kloss inntil revet. Litt spesielt for disse atollene er gamle vulkaner som har vokst opp fra havbunnen. Det vil si at rundt hele atollen er havdypet på drøye 4000m.
Etter kontakt på VHF fikk vi beskjed om at myndighetspersonene ville komme ut til båten for innsjekking dagen etter kl 11. Det viste seg at de bruker en annen tidssone enn den teoretiske så i dag dukket det opp 3 mann kl.10 naturligvis.
De representerte immigrasjon-, toll-, og helsemyndighetene. Etter å ha skalket alle lukene ble båten tåkelagt innvendig med en eller annen desinfiserende spray og sertifikat for dette ble skrevet ut. Så var det avgifter for alle disse myndighetene samt besøksavgift for å komme i land, tilsammen USD90.
På Cook-øyene snakkes det engelsk heldigvis. Sist vi besøkte et engelskspråklig land var på Malta i 2009.
Nå gleder vi oss til å komme i land og oppleve dette spesielle samfunnet med 64 innbyggere, hvorav halvparten er barn.

Fin seilas

Vi har hatt en flott seilas fra Raiatea og mot Palmerston. Vi har nå 60nm igjen og regner med å være framme før mørket faller på i kveld.
Det går hele tiden vestover og i går var det tid for å stille klokka nok en time bakover og vi er nå 13 timer etter Norge og 11 timer etter UTC.
I går hadde vi en stor knølhval ganske nær båten. Den var bare oppe og sa hei og på gjensyn før den også fortsatte videre vestover. Kan hende vi treffer den igjen på Tonga.
Før vi dro fra Raiatea fikk vi også lagt ut en del nye bilder. Disse finner dere under Fotoalbum og linken Fransk Polynesia på høyre siden.

Inntrykk fra Fransk Polynesia

Aller først vil skippern si tusen takk for bursdagshilsner. Kanskje bursdagsgaven er et stillehavscruise med S/Y Kilico eller en ekstra nattevakt, eller begge deler..... ?

Stillehavsøyer - Polynesia - høye vulkanske øyer - lave atoller og korallrev - krystallklart vann med akvariefisker og sorte perler som blir hentet opp av perledykkere. Innfødte som bor i stråhus, lever av kokosnøtter og fisk fra korallrevet kokt i jordovner eller stekt over bål eller en god nabo kokt i en stor sort gryte over åpen ild. Kvinnene går med blomsterkranser på hodet og rundt halsen, stråskjørt og kanskje skallet av en og annen halv kokosnøtt på overkroppen.

Hvis dette var forventingene så måtte det nok noen småjusteringer til, i hvert fall her i Fransk Polynesia.
Inntrykket er, kanskje ikke overraskende, veldig europeisk og levestandarden og kostnadsnivået er fullt på høyde med Europa. Biltettheten er stor og selv på mange av de små øyene er det flyplasser. Tilgangen til internett er bra og på de fleste øyer hvor det bor folk er det også trådløst nett. Man kan også få kjøpt det meste av varer vi er vant til fra Europa, i hvert fall på Tahiti.

Klimaet er fantastisk, for ikke å snakke om det klare vannet med den turkis-blå fargen. Står så absolutt ikke tilbake for det prospektkortene gir inntrykk av.
Det som måtte være av blomsterkranser og gamle tradisjoner er jo som ellers i verden, mest et spill for turistene, med unntak av de hvite blomstene som kvinnene stikker bak øret. Avhengig av om blomsten sitter bak venstre eller høyre øre så er signalet å oppfatte som et " ledig/opptatt " skilt.
Til og med perledyrkingen var industrialisert og en mer omfattende prosess enn vi var klar over fra før.

Men til tross for den store turistmengden så er befolkningen utrolig blide, hyggelige og hjelpsomme. Man føler seg så absolutt velkommen her.
Det er mange øyer og atoller og enkelte seiler rundt her i årevis.
Fransk Polynesia ligger også så langt øst at det er sjelden de rammes av orkaner og det gjør det atraktivt for mange seilere å tilbringe orkansesongen her.

Men Stillehavet er enormt og det er mange flere land og øyer. Noen av disse har vi også lyst til å besøke når vi nå seiler videre vestover og etterhvert sydover til New Zealand.

Utsjekking fra Fransk Polynesia

Vi seilte rundt nordspissen av øya og inn til den eneste marinaen her på øya som har lov til å selge tax-free diesel. Deretter var det bare å seile inn til byen Uturoa, den største byen på Raiatea, for å klarere ut hos Gendarmeriet og få handlet det siste av ferskvarer og annen proviant før vi fant oss en ankerplass for natta.

På vei ut fra byen hang det seg på en kajakkpadler for å spare litt krefter i kjølvannet vårt. De har skikkelig håndlag med den spesielle åra de bruker og etter en stund ble det for kjedelig å ligge bak oss så han padlet forbi og forsvant.

I morgen tidlig setter vi kursen vest-/ sydvestover mot Cook-øyene og hvis været tillater det så er planen å få ankret ved den lille atollen Palmerston, ca. 700nm vestover fra Raiatea. Her håper vi å kunne ligge noen dager før vi fortsetter til det lille landet Niue, ytterligere noen døgn vestover før vi fortsetter videre til Tonga.

På vannet igjen

Vi fikk gjort det vi skulle de få dagene vi var på land. Bunnventilen ble skiftet og DuoGen (vind- og slepegeneratoren vår) fikk en full overhaling med nye lagre og simmering. Det har kommet saltvann inn i generatoren så den hadde tydeligvis ikke hatt det noe bra den siste tiden og innvendig så den ut deretter.

At utstyret utsettes for en mye større belastning og slitasje på langtur vet vi fra før. Komfyren vår har et balanseoppheng som gjør at den holder seg noenlunde vannrett selv om båten krenger. Nå er dette så slitt at vi begynte å lure på om det ville knekke helt sammen og da kan vi ikke bruke komfyren. Reservedeler til dette finnes ikke her så vi fikk en sveiser til å sette et lite punkt så får vi håpe at det holder fram til New Zealand.

Når vi nå ligger til land igjen dukker også andre ting opp, nemlig mulighet for rotteinvasjon. Vi har tidligere bare opplevd dette problemet  på de greske øyer og i en marina i Buenos Aires. Derfor måtte rottesperrene fram og settes på fortøyningstauene (se bildet).

Vi treffer på mange flere svenske båter enn norske og for noen dager siden lå det ikke mindre enn 4 svenske båter her. Hyggelige Ulla og Krister i SY Circe har ligget her i flere dager og båten deres ble løftet på land etter at vi ble satt ut.