Tilbake i Norge

Tirsdag 30. 2017

Å seile Kilico den siste etappen hjem til Norge ville vært et prosjekt som ville tatt ca. ett år og etter mange vurderinger endte vi på valget med å shippe Kilico tilbake til Europa.                    

Vi fikk derfor booket transport med lasteskip med  opplasting i Phuket-området i Thailand første halvdel av april 2017.

I midten av mars dro vi ned til Langkawi for å klargjøre Kilico, både for turen opp til Phuket og for transporten nordover.

Som før var det klimamessig en brå og brutal overgang da vi landet på Langkawi.

Vi hadde jo vært nede og sjekket et par ganger siden vi la Kilico i opplag i slutten av november 2013 og og som sist ventet det oss en stor rengjøringsjobb.

Men etter noen dagers vask, polering og stoffing var vi klare for å bli løftet på vannet. Vi la oss i Royal Langkawi Yachtclub en drøy uke for å gjøre de siste forberedelsene.

Endelig tidspunkt for lasting på skip i Phuket ville vi ikke få før en til to dager i forkant og vi måtte derfor være i Phuket-området rundt 1.april. 

Siden vi måtte påregne noe ventetid seilte skipperen derfor alene de drøye 150nm opp til Phuket og admiralen tok fly fra Langkawi tilbake til Norge.        

     

                                                                                          

Vel framme i Phuket gikk det, som vanlig, et par dager til innsjekking og jeg fikk også kontakt med shipping-agenten og gjennomgang av detaljer rundt opplastingen.

Skipet som skulle ta Kilico tilbake til Europa var i rute og lasting ville foregå i rom sjø et stykke nord for Phuket og man måtte være der når det kom.

                                        

En siste natt for anker i opplastings-området med fjerning av alle seil etc. og de siste klargjøringene for den lange turen.

Selve opplastingen gikk greit. 

Et stort crew fra selskapet stilte opp og tok seg av alt som angikk selve lastingen. 

Kilico ble plassert i en krybbe som ble sveist fast til dekk og stroppet i alle bauger og kanter for å kunne tåle evt. dårlig vær underveis.

Skipperen ble fraktet inn til land med lettbåt sent på ettermiddagen og da var det bare å finne seg et hotell for natten. 

Avreise med fly tilbake til Norge dagen etter og sette seg og vente til Kilico skulle komme.

Endelig havn for lossing ble etter hvert Rotterdam og i slutten av mai. 

8 uker etter opplasting i Phuket, kunne vi reise ned og ta henne imot.

Lossingen gikk greit og vi tok en liten stopp i en lokal marina i Rotterdam for en utvendig vask og bunkring av mat og ferskvann før vi seilte vi ut av Rotterdam og kunne sette baugen nordover og den siste etappen på rundt 550nm før vi ville være hjemme i Sandefjord.

En liten stopp og noen timers søvn i en marina ved innseilingen til Amsterdam for bunkring av diesel samt annen klargjøring.

Strålende vær og vi storkoste oss i de lyse sommernettene og kom overraskende greit inn i tur-modus igjen med matlaging, vakter og soving.

Vi hadde en knallseilas nordover langs Hollandkysten og fin bør over Tyskebukta og opp langs vestkysten av Danmark.

Men den siste halvdelen av Skagerak døde vinden helt og det ble motor det siste stykket før vi kl. 02 om natten, tre og et halvt døgn fra vi forlot Rotterdam, kunne fortøye i Sandefjord.

Kilico hadde da vært borte fra Norge i nesten 9 år.

Vi har tilbakelagt ca. 36.000 nautiske mil på egen kjøl pluss noen tusen mil på dekket av et lasteskip.

Vi har besøkt 36 land i 5 verdensdeler i løpet av til sammen ca. fire og et halvt år.

Litt vemodig at eventyret nå er slutt, men vi kan se tilbake på vanvittig mange flotte og unike opplevelser som vi «tar fram fra skuffen» og koser oss med på mørke vinterkvelder. 

Da kan vi mimre om eventyrlige stillehavsatoller, hvaler, haier og lekne sjøløver, tøffe etapper og gleden og spenningen ved å ankomme nye land i nye verdensdeler og bli kjent med nye kulturer. 

Og ikke minst alle de flotte menneskene vi har møtt underveis, både blant langturseilerne og lokalbefolkningene i landene vi har besøkt – et eventyr vi ikke angrer et sekund på at vi satte ut på.

Fra Bluff til Bangkok. Et tilbakeblikk

Det er noen ganger det er greit i ettertid å se tilbake på opplevelsene vi har hatt etter en lengre tur. Ikke minst er det veldig fint å gjenoppfriske flotte opplevelser, men også for å få satt ting litt mer i perspektiv og gjort oss noen tanker om områder og kulturer vi har blitt kjent med.

Etter en mellomstopp i Sydney på vei nedover i begynnelsen av Mars gikk turen videre til New Zealand og Whangarei hvor vi fant Kilico akkurat som vi hadde forlatt henne.

Etter en del båtjobbing og noen dagers tur på landeveien helt ned til Bluff på Sør-øya, gjorde vi oss i begynnelsen av Mai klare for å ta farvel med Kiwiene og dette landet som på mange måter har mye til felles med Norge.

Det gikk mot vinter på New Zealand og de siste dagene måtte vi til og med fyre i båten. Men det gikk ikke mange dagene på vår vei nordover før vi kunne kaste plagg etter plagg. Temperaturen var riktig så behagelig da vi etter 10 døgn kunne seile inn mellom øyene i  den østre delen av øyriket Fiji i den delen av Stillehavet som kalles Melanesia.

Fiji har vært et populært turistmål i mange år og det merkes godt. At kulturen på Fiji er annerledes enn det vi hadde opplevd tidligere i Polynesia har vel kanskje flere årsaker. I kolonitiden kom det mange indiere for å jobbe på sukkerplantasjene og etter hvert er nesten halvparten av befolkningen nå av indisk opprinnelse. Dette sammen med en ganske stor turiststrøm gjennom mange år har nok gjort sitt til å forandre den originale melanesiske kulturen.

Folket her er vennlige og hyggelige nok, men i land med mye turister får folket et annet forhold til besøkende. Det har vi merket før, blant annet i Hellas.

Men mange av de små landsbyene er veldig hyggelige. Og når vi lå ankret utenfor disse våknet vi som regel om morgenen av landsbyens trommeslager. Hver morgen, gjerne halvannen times tid før daggry startet de gjerne med den lune trommingen på en hul tømmerstokk for å vekke landsbyen. I ca. 10 minutters sekvenser og med opphold på et kvarters tid holdt de gjerne på til daggry. En lun og eksotisk måte å våkne på.

Bare et drøyt steinkast (4-500nm) vestover fant vi Vanuatu, et annet øyrike i Melanesia og det overrasket oss at kulturen og folket var helt annerledes. Her følte vi oss virkelig velkomne og selv om innbyggerne var litt beskjedne og granskende i starten, snudde de fort når de hadde forsikret seg om at vi var bra mennesker.

På vår ferd nordover blant øyene i Vanuatu fikk vi mange fine opplevelser både naturmessig og ikke minst i møte med innbyggerne i dette flotte Stillehavsparadiset. Her fikk vi oppleve å stå på kraterkanten

av en levende og aktiv vulkan og dykke på SS President Colidge. Mye god mat overalt og spesielt det som var laget i jordovn, Omo. Lap-lap i mange varianter ble en favoritt og vi slapp heller ikke unna kavaen. Markedene var bra og holdt som regel åpent hele døgnet fordi bøndene som kom inn til byene for å selge ikke hadde andre steder å sove enn der hvor varene deres var.

Vanuatu er et av de landene som vi føler at vi ikke ble helt ferdige med. Vi kommer gjerne tilbake.

Vi endret planene, droppet Salomonøyene og Papa New Guinea og seilte over Korallhavet og til Cairns i Australia. En kraftig kulturforandring fra Vanuatu. Kulturmessig omtrent som New Zealand, men til motsetning mot NZ som ikke har farlige og giftige dyr over hodet så har Australia alt. De giftigste slangene, de farligste edderkoppene og ikke minst krokodillene.

Men en annen ting som er spesielt med Australia er at de har klart å bygge opp en kultur rundt slagordet ”keep Australia beautiful”. Helt utrolig. Ikke søppel som flyter noe sted.

Etter en flott seilas nordover innafor Great Barrier Reef rundet vi Cape York og smatt gjennom Torres-stredet, inn i Arafurasjøen og begynte å ”spise” lengdegrader vestover mot Darwin, ”hovedstaden” i Northern Territory.

I Australia har vi fått sett mange av alle de rare fuglene og dyrene i dette spesielle landet.

Men så var vi klare for en ny, stor kulturforandring igjen og satte kursen nord-vest over Timorsjøen og Kupang på Vest-Timor i Indonesia.

Mange seilere dropper Indonesia fordi byråkratiet er litt tungt og det er litt jobb som må gjøres på forhånd. Man må nemlig ha et dokument som heter CAIT, en cruisingpermit for Indonesisk farvann og den må skaffes før man ankommer landet. Dette dokumentet skal innom flere etater og stemples og signeres etter alle kunstens regler. Denne prosessen tar gjerne minst en måned!

Allerede på Fiji begynte vi derfor prosessen og fant etter hvert en agent i den Indonesiske hovedstaden Jacarta på øya Java. Men vi flytter oss jo hele tiden og periodevis har vi ikke tilgang til internett. Det var ikke før vi kom til Port Vila på Vanuatu at vi ble enige med dem om pris for jobben, fikk overført penger via Western Union og satt dem i gang med jobben.

Da vi noen uker etter kom til Cairns i Australia fikk vi mail med kopi av det ferdige dokumentet. Originalen var etter avtale blitt sendt til en ”sub-agent” i Kupang og vi kunne plukke det opp når vi kom dit.

Indonesia er verdens største muslimske land og i Kupang så vi ikke mange turister for å si det sånn. Her var det ikke vekking med trommer som på Fiji, men bønnerop fra moskeene som vi kjenner fra andre muslimske land. Og her fant vi ikke en gang postkort!

Vi ble litt overrasket for vi kjente fort igjen systemet med bakshish og korrupte myndigheter. Men vi fikk vår CAIT’e og allerede etter et døgn hadde vi fått alle de øvrige formalitetene på plass.

Kupang en interessant by å besøke, men med frisk vind og en dårlig ankerplass gjorde besøket vårt kortere enn vi kunne tenkt oss.

Fra Timor fikk vi en fin seilas over Savu-sjøen og et spennende og flott opphold i Komodo Natinalpark selv om vi her igjen var tilbake i turistløypa.

Videre gikk seilasen videre i Flores-sjøen til Lombok.

Et mylder av nærgående fiskebåter og en tett skipstrafikk gjorde at det var full skjerpings hele tiden under den ukes lange turen gjennom Balisjøen, Sør-Kina Havet og opp til Batam ved Malakkastredet.

Det ble en spennende kryssing av ”motorveien” Malakkastredet i et tropisk regnskyll og kraftig vind, men vi kom hele over til Singapore-siden av stredet og opp til Danga Bay.

Malaysia har mange muslimer, men også flere andre religioner og det virker som om disse går greit sammen uten de store problemer.

Vi fikk også tatt en tur til Thailand og hovedstaden Bangkok, igjen en annerledes kultur med mange Budhisttempler.

Det er mye god og billig mat i Sør-øst Asia og helt fra vi kom til Indonesia har smaksløkene våre fått prøve mange nye smaker og ikke minst sterkt krydret mat.




Det de lokale kaller under medium sterkt får oss fort til å se oss om etter brannslukninsapparatet. Men utrolig mye god mat. Og det er ofte billigere å spise ute enn å kjøpe råvarer og lage maten selv.

Vi har nå lagt den ”reine halvkulen” bak oss kan det virke som.

Helt siden vi forlot Buenos Aires i Argentina, rundt sydspissen av Sør-Amerika og hele Stillehavet  har vi omtrent ikke sett søppel i havet.

Nedbøren som har kommet har vært så rein at vi ikke har hatt de plagsomme ”regnværsstripene” (skittstriper etter nedbøren) på båten siden 2010.

Men etter at vi kom gjennom Torresstredet har vi kommet til en helt annen verden. Det er et tankekors at vi nå stadig har møkkastriper på  gelcoaten etter et regnvær. Og havet er ikke lenger rent og klart som vi har vært så bortskjemt med i Stillehavet.

Med unntak av i Komodo Nationalpark hvor den kraftige tidevannsstrømmen sørget for en kraftig utskifting av vannet så har sikten i vannet vært dårlig og det er stedvis mengder av søppel som driver rundt hele tiden. Med den befolkningstettheten har Sørøst-Asia en stor utfordring mht. søppelhåndtering, luft- og vannforurensing.

Seilturen fra New Zealand til Langkawi er en distanse på 7.800 nautiske mil eller ca.14.500km om man vil. Turen tok oss 150 døgn (5mnd) og 50 av disse har vært døgnseilaser.

Det har vært en fantastisk tur og vi har besøkt flere helt forskjellige land og et stort sprang i natur og kulturer. Vi har truffet utrolig mange flotte mennesker og  fått et stort påfyll med flotte opplevelser og gode minner.

Kilico står nå trygt på land på Langkawi, en øygruppe i Malaysia helt på grensen til Thailand og vi kom tilbake til Norge i skarpt fint høstvær, helt annerledes enn varmen og den høye luftfuktigheten i Sør-øst Asia. 

Striskjorta satt som et skudd og havrelefsa smakte heller ikke så verst.

Thailand og Bangkok

Etter en grundig sjau med rengjøring og rydding er Kilico satt på land i Langkawi.

Flybilletter hjem var bestilt for en stund siden og da vi fikk noen dager til overs tok vi like godt og pakka hver vår lille ryggsekk og tok en tur med ferga over til Satun i Thailand. Fergeturen tar ikke mer enn en time og fra Satun tok vi en nattbuss nordover.

Etter nesten 15 timers busstur og litt trøtte våknet vi ved 5-tida om morgenen på en busstasjon et stykke utenfor sentrum av Bangkok.

Vi heiv oss på sammen med noen ungdommer (en

italiener, en ire og et par fra polen) og spleisa på en pick-up inn til sentrum. Så med to mann på plan og 4 inne i pick-up’en bar det av sted i full fart på motorveien innover.

Vel framme romla vi gjennom Khao San i det det begynte så vidt å lysne av dag. Byen begynte å våkne til liv og de siste turistene hadde ikke helt avslutta festen fra kvelden før på fortausrestaurantene.

Og ved halv åtte tiden på morgenen hadde vi funnet oss et billig krypinn i backpacker-strøket i den gamle bydelen, funnet oss et sted å spise frokost og kunne begynne å ta en titt på byen.

Bangkok har drøye 8 millioner innbyggere og tusenvis av turister. Og et mylder av biler, mopeder og tuk-tuker.

Men, det er mye å se på innen gangavstand i den gamle bydelen og vi endte opp i turiststrømmen for å besøke bl. annet Wat Pho, Grand Palace og andre templer og ikke minst bare vandre rundt og trekke til seg alle inntrykk, lukter og lyder.

Her kan man finne både stående, sittende og liggende Budhaer og mengder med bladgull som dekker både disse og annen utsmykning.

Som det står i Lonley Planet guiden vår så skal man ikke bekymre seg for å finne noe å spise i Bangkok. Man befinner seg aldri langt fra et eller annet sted hvor det lages og selges. Det finnes restauranter i alle varianter nesten sagt over alt og de mobile ”restaurantene” med presenningstak, gasflaske, wok-panner, kjeler og kopper og kar finnes på fortauene nær sagt over alt.

Hygienen kan man jo alltids stille et spørsmål ved og vi kan vel ikke si at vi så en eneste representant for næringsmiddeltilsyn eller tilsvarende de dagene vi fartet rundt. Maten blir jo stekt eller kokt og så sant man holder seg til det som stekes eller kokes nærmest når man ser på så går det stort sett bra. Verre er det nok med det man spiser av og med. Oppvaska foregår i noen plast vaskevannsfat i rennesteinen, men vi har aldri blitt syke heldigvis.

Men hvis man beveger seg bare noen få gater utenfor de værste turistområdene så går det godt an å finne de stedene vi liker oss best og da er vi gjerne de eneste vestlige sammen med kun lokale.

I turistområdene så er det helt motsatt. Her er det kun vestlige som er gjester på restaurantene og ingen lokale annet enn dem som jobber der. Det er stor forskjell både på menyen, prisen og servicen vi får.

Bangkok har også nye, moderne bydeler, men tida ble dessverre for kort til å få med seg alt. Blant annet ligger Sørøst-asias største kjøpesenter her.

Men etter noen dager var det på tide å sette nesa sydover igjen og denne gangen valgte vi å ta nattoget til byen Hat Yai, helt syd i Thailand, ikke så langt fra grensen til Malaysia. Mot å betale noen kroner mer, fikk vi oss en to-sengs kupè i stedet for å sove i sovevognene med 36 senger og fikk oss på den måten en rolig natts søvn.

Den såkalte restaurantvognen var et kapittel for seg, vinduene helt åpne for ventilasjon og en liten reise-tv på full guffe så det var vanskelig å føre en samtale på grunn av støynivået. Men maten var som vanlig godt krydret og smakte godt. 

Toget ble rundt 3 timer forsinket, men det virket som om det var helt vanlig så det var ingen som reagerte på det. 

Fra Hat Yai fant vi en buss som tok oss tilbake Satun igjen for å kunne ta ferga tilbake til Langkawi og Kilico.

Langkawi og regntid

Langkawi heter øygruppa med 104 øyer på den Malaysiske vestkysten, helt på grensen til Thailand.

Og det er bare en dagsetappe nordover fra Penang og vi fant en grei ankerplass ute blant øyene.

Vannet er varmt og godt og selv om ikke sikten var god så fristet det allikevel med et bad for å vaske vannlinjen på Kilico. Men det ble brått avbrutt på grunn av mye brennmaneter så det får heller vente til seinere.

Den største byen på hovedøya Langkawi heter Kuah og vi bevilget oss en plass i marinaen med det staselige navnet ”Royal Langkawi Yacht Club”.

Her ligger det mange langturseilere og det er et fint miljø i havna. Mange canadiere og tyskere, men også et par sveitsiske båter og naturligvis båter fra de fleste verdenshjørner. Alt fra småbarnsfamilier med mer eller mindre helt nyfødte barn til seilere som nå er pensjonister og som har seilt i 20-30 år.

 Det er godt og varmt her og fortsatt i den våte årstiden med sydvestmonsunen som stadig bringer fuktig luft inn fra det Indiske hav og slipper sine dråper både titt og ofte over land. Og ikke så sjelden også det vi kaller tropiske regnskyll.
Langkawi har faktisk mer årlig nedbør enn Bergen og regntiden varer fra mars til november og den tørre årstiden er kort, desember til februar.

Vi holder på med en grundig rydde- og
rengjøringsjobb i hele Kilico før vi tenker å løfte den på land her i Langkawi. Derfor må alt gjøres grundig rent for å unngå mugg og andre ulumskheter. Og vi må innrømme at vi rett og slett sliter med varmen.

Å gå barbeint på dekk på dagtid nytter rett og slett ikke. Da svir vi beina av oss.

Luftfuktigheten ligger stabilt på mellom 80 og 90% og ofte også over 90. Så svettekjertlene får kjørt seg om dagen og det blir bokstavelig talt fort en våt dam på dørken under oss når vi jobber om dagen.

Nasir, en lokal kalesjemaker som syr nytt sol- og regnskydd til Kilico, kunne fortelle at spesielt de siste to årene hadde vært usedvanlig varme.

Det er rimelig kaotisk om bord for øyeblikket når alle skap, skuffer, benker, stuerom og under dørker skal tømmes, alle flater og innhold vaskes og ting skal stues om og pakkes tilbake. Alt rustfritt stål utvendig pusses, gelcoat poleres, mast og aluminium oljes, alt tauverk vaskes og tørkes og motor og annet teknisk utstyr får sin service og gjennomgang. Skal tro om vi finner noe igjen siden hvis noe er lagt på en ny plass.

Etter at dagens svetteproduksjon er gjennomført er det en nytelse å ta noen minutter i marinaens basseng ved solnedgang, selv om det ikke er særlig oppfriskende for det holder omtrent kroppstemperatur etter å ha blitt varmet opp av sola hele dagen.

 

Rundt marinaen er det tydeligvis en stor koloni med apekatter som holder på i trærne. Foreløpig har vi ikke sett dem ute på pontongene, men det hender visst at de tar seg en tur inn i dusjanlegget ved bassenget.

Med mange tyske båter i marinaen må jo naturligvis noen tradisjoner overholdes og vi ble bedt med på den årlige Oktoberfesten med innfløyede pølser og mye annen god mat ute hos noen kjente et stykke utenfor Kuah. God stemning og en fin kveld.

Vi holder på å tømme mest mulig av forrådet om bord og Lillian presterte til og med å servere nybakte julekaker på vei nordover. De smaker jo som kjent best i god tid før jul.

Georgetown, Penang

Øya Penang er forbundet med fastlandet med to broer, den første, som er 13,5 km lang, ble bygd i 1985.

Den siste, Penang Second Bridge, eller på lokalspråket Jambatan Kedua PsulauPinang, er hele 24km lang, bygget og finansiert av China. Den vil stå ferdig i november i år.

Vi fikk gleden av å seile under dem begge på vei nordover i sundet mellom Penang og fastlandet.

Men vi var glade for at vi ikke valgt å seile inn etter mørket frembrudd dagen før, for utrolig nok så er skipsleia, også under broene, full av fiskeredskap. Det var neimen ikke lett, selv i dagslys, å komme seg gjennom sundet uten å rote seg borti alle garna.

Vi fant etterhvert en ankerplass like ved fergeterminalen. Ja, for selv om det er to broer så går det også 2-3 bil- og passasjerferger over sundet hele dagen. Så her er det trafikk.

Det er mye verftsindustri og havnevirksomhet på fastlandssiden så det ligger til enhver tid flere skip ankret i den nordre delen av sundet. Disse trenger stadig å få fraktet folk fram og tilbake og taxibåtnæringa har tydeligvis gode tider.

Vi benyttet oss også av taxibåtene i stedet for å finne en trygg plass for gummibåten inne ved land, midt i byen.

Georgetown er også en såkalt World Heritage Site med både en ”Little India”- og en ”China-town”- bydel.

Der hvor vi kom inn med taxibåten er det et boligområde, bestående av treskur, bygd på peler ut i vannet og for å komme inn til selve byen så må vi gjennom denne. 

Det er blitt såpass mye trafikk  på plankegaten opp til byen at beboerne som bor inntil denne delen har sett sitt snitt til å drive litt småhandel rett fra stuedøra.

Georgetown viste seg å være riktig så hyggelig, særlig den Indiske delen faktisk. Og byen er også kjent for sin ”Street Art”, gatekunst, og rundt omkring i hele byen finner vi forskjellige former for kunst som liver opp gatemiljøet og er populære mål for turistene. Det finnes faktisk egne kart som viser hvor man kan finne dem.

Og ellers finner man alt mulig, fra smier til restauranter og et mylder av folk, lyder, lukter og smaker.

Egne markeder for alle mulige slags matvarer, mye av det vi ikke aner hva er. Kjøttbutikker og ferskvaremarkeder som kanskje ville fått Næringsmiddeltilsynet hjemme til å løfte litt på øyebrynet, men som er helt vanlige her.

Ikke alle spisesteder fristet like mye når vi ser at innehaverne sitter med en vannslange i rennesteinen og tar oppvaska etter gjestene.

De vi prøvde fikk oss til å føle at smaksløkene ble lettere brunstekte. Og lokalbefolkningen på de indiske restaurantene ga oss en annen oppfatning av hva begrepet ”fingermat” egentlig går ut på. 

Men for all del, mye god mat.

Malakka og tordenvær

Et kraftig lyn flerrer himmelen og nesten samtidig kommer det kraftige, nesten sprakende smellet som sier oss at det slo ned like ved båten. Det er midt på natten, vi seiler nordover i Malakkastredet og dette er det tredje eller fjerde lynnedslaget den siste halvtimen som er så nær båten. Vi føler oss ganske så små i sånt vær med en lynavleder stikkende 17-18 meter til værs, langt høyere enn fiskebåtene rundt oss.

Vi er på vei videre nordover i Malakkastredet og dagen før passerte vi Malakka, byen som med sin særegenhet har blitt definert som World Heritage Site.

Da vi lå i Danga Bay tok vi en dag bussen de to-tre timene nordover og besøkte byen. Det er den gamle kinesiske bydelen som er spesielt bevaringsverdig og det er et yrende liv i ”chinatown”. Bygningsmassen er veldig blandet og forteller mye om kolonitiden da hollendere, portugisere og engelskmenn byttet på å ha herredømme over byen. Absolutt vel verdt besøket.

De litt mer langdistanse-bussene på Malakka-halvøya har bra standard og god plass og veinettet, i hvert fall i dette området, er også veldig bra.

Men tilbake til seilasen videre nordover.

De siste nettene har det stort sett lynt hele natten, men det har for det meste kun vært lyn mellom skyene som i perioder har lyst opp hele Malakkastredet.

Men denne natten vi fikk det til fulle. Det var midt over oss og vandret frem og tilbake en god stund med mange nedslag og som sagt, noen litt nærmere enn vi liker. Og innimellom fikk vi naturligvis noen skikkelige regnskyll.

Selv om vi har kommet litt lenger nord i Malakkastredet og derfor har litt større avstand til skipsleia så kryr det som vanlig av fiskebåter som fyker rundt i alle retninger.

I tordenvær er vi mest engstelige for instrumentene om bord som er sårbare for de store elektriske utladningene. Er vi alene og langt til havs så slår vi gjerne av alt til det har gått over, men her har vi ikke så stor plass å navigere på så vi er avhengig av noen for å kunne orientere oss i forhold til alt rundt oss.

Men det gikk stort sett bra denne gangen også. Loggen og den stasjonære GPS’n var borte noen timer, men kom heldigvis tilbake på morgenkvisten. Vindmåleren derimot virket så vi trodde først den var ok, men det viser seg allikevel at den ikke fungerer som den skal lenger.

Vi får våre daglige doser med regnskurer, men det er allikevel lange perioder med klarvær, selv om luftfuktigheten er høy og lufta klam.

Vi fant en fin ankerplass like syd for Penang og fikk etter hvert selskap av tre fiskebåter som hadde vært ute og satt sine garn og skulle få seg en rolig natt for anker de også.