……., men mat skal de ha

Den lille landsbyen Vathi, i nabobukta har ikke mindre enn tre supermarkeder, men ingen av dem er så store som det vi kaller storkiosk hjemme. Men konkurranse hjelper og der hvor det kun er en butikk, er som regel prisene en del høyere. Og nesten overalt blir fortauene brukt som butikk og restaurant så det kan ikke være lett å være svaksynt her.
Vi tok ferga inn til Nidri en dag og der er det mer butikker og utvalg, men fy for en turistmaskin. Dette er også basen for mer enn ett hundre utleiebåter.
Det var godt å komme seg tilbake til bukta ute på Meganisi igjen.

Meganisi

Nå er vi i det flotteste seilingsområdet i Hellas og det merkes godt på antall båter. Men det er også mange øyer her og mange fine ankringsbukter. Den fineste øya er nok Meganisi som har tre fine bukter for ankring og er grønn og fin. Her har vi faktisk klart å slå oss til ro i flere dager. Den første kvelden vi var her så lå det ikke mindre enn 5 norske båter i vår bukt. Den ene, Pernoll, med Signe og Gaute ombord, er veteraner med mange år og flere overvintringer her i området.
De tok oss med på en rundtur og opp til den lille landsbyen Katomeri hvor de gamle gubbene løser verdensproblemer under skyggen av druetrær og slyngplanter på den lokale baren.

De blå grotter

Byen Zakinthos, som bærer samme navn som øya den ligger på, er ikke mye å skryte av. Havna er vel en av de mest grisete vi har vært i.
Men på nordenden av øya har det porøse fjellet erodert og det har blitt noen fine formasjoner som heter ”de blå grotter” (bildet). På vestsiden av øya ligger også ”vrakbukta” med sine loddrette fjellvegger og det gamle skipsvraket skylt opp på stranda. Eneste måten å komme dit er med båt. Det sies at det er bilde av denne på de fleste turistbrosjyrer fra Hellas.
Området rundt disse øyene har det blåeste vannet vi noen gang har sett. Det er som å seile i et glykolhav.
Vi dro videre til Argostoli på øya Kefalonia og trodde at vi skulle fått besøkt den underjordiske innsjøen i Mellisanigrotten, men et uventet uvær gjorde at vi valgte å komme oss bort og seilte nordøstover og inn til øya Meganisi.

Olympia

Vi fant ut at når vi først er i Hellas så bør vi ha besøkt stedet hvor de egentlige olympiske leker ble avholdt i oldtiden.
Derfor seilte vi til Katakolon, et lite havnested som er bygget for cruiseskip og har etter havnesjefens utsagn 800 cruiseskipanløp i året. Herfra går det eget tog de snaue 30km til Olympia og i tillegg står det i perioder ikke mindre enn 30 turbusser klare på kaia for å frakte turister.
På nordvestsiden av Peloponnes ligger stedet Olympia og her startet lekene i år 776 f.Kr. Fireårsperioden mellom to leker ble kalt en olympiade. I år 393 e.Kr ble lekene forbudt som en kampanje for å innføre kristendom som statsreligion. Stedet ble ødelagt av et jordskjelv i det 6. århundre, men har blitt restaurert i nyere tid.
Hovedstadion som er 192 x 29m skal ha rommet ikke mindre enn 45.000 tilskuere. Bildet viser inngangen til stadion som engang har vært en tunnel.
Det er totalt et stort anlegg med både badehus, flere templer og alt som ellers måtte til for å kunne avholde de olympiske leker. Den gangen var det guden Zevs som var hersker av Olympen og ble tilbedt. Et av templene har inneholdt en statue av ham som var ikke mindre enn 12m høy. I vår tid er det vel kanskje enkelte innen IOC som ønsker å komme i samme posisjon.
Dagens ordning med OL-ild skal visstnok først ha blitt innført til Berlinlekene i 1936 og har siden den gang blitt tent her.

Slaget ved Navarone

Byen Pilos og den store bukta utenfor het tidligere Navarone eller på gresk, Navarino.
Den 20. oktober 1827 utspant det seg et stort sjøslag i bukta med 100 seilskip involvert. Det var 22 britiske, franske og russiske skip, ledet av admiral Codrington, på den ene siden som slåss med 78 tyrkiske og egyptiske skip på den andre siden. Overraskende nok vant admiral Codrington. Dette var også starten på den greske uavhengighetskrigen.
Pilos har i dag bare rundt 3000 innbyggere, men de store festningsverkene ved byen vitner om dens betydning i gamle dager.
Filmen "Kanonene på Navarone" skal vistnok ha utgangspunkt i et slag på øya Leros lenger øst.

Kalamata

Peloponnes heter halvøya sydvest for Athen og lengst syd ender den i tre fingre.
Kalamata ligger mellom de to vestligste fingrene.
Den midterste odden heter Ák Tainaron (bildet) og er faktisk fastlands-europas nest sydligste punkt der det ligger nakent og forblåst.
Peloponnes er mer grønn enn øyene lenger øst og halvøya består av ganske mye høye fjell.
Om Kalamata er det ikke stort annet å si enn at pilotboka beskriver den som veldig gresk og det er i hvert fall mye grekere her.

Skilpadder

Skilpadder er noen rolige og bedagelige skapninger.
Vi har hatt besøk av et par ganske store eksemplarer i havna de siste par dagene og det ser ut til at de passer fint inn her i Hellas. Her er det ingen ting som haster. Vi ser dem svømme bedagelig rundt og innimellom dukker de opp for å trekke pusten. Det er vistnok en koloni av dem i området og på andre siden av Peleponnes er det en øy som er fredet da det er her de legger egga sine.
Det ser ikke ut til at de bryr seg om verken båttrafikk eller bading. Det er vel ganske fredelige dyr som ikke går til angrep, men man skal være klar over at de kan bite ganske kraftig så det er nok best å holde fingrene unna munnen på dem.

Monemvasia

På sydøstsiden av Peloponnes ligger det en interessant liten by som heter Monemvasia. Den moderne delen av byen er i seg selv ikke så speseill, men rett utenfor ligger det en sukkertopplignende øy som kalles Lille Gibraltar. Ved foten av denne ligger en liten, gammel by fra det bysantiske rike og oppe på fjellet ligger kirken Ayia Sofia. Kirken har fått navnet fordi den har samme byggestil som den mer kjente navnesøsteren i Istanbul. Den er fra rundt år 1150 e.Kr. og har vekslet mellom å være moské og kirke flere ganger og nå er den inne i sin tredje periode som kirke. Og hvem vet, kanskje den vil være moské igjen om noen år.
Den gamle byen er i dag bebodd og det er flere restauranter og suvernierbutikker innenfor de høye bymurene. Porten inn, samt gatene innenfor, er så trange og smale at man ikke kommer inn med bil. Alt av varer og materialer må bæres/trilles inn.

Smeigedager

Nå er vel været omtrent her som hjemme, stille og varmt, eller som sørlendingene ville sagt; smeigedager.
Etter å ha vært innom Naxos, fant vi en flott stor bukt på Paros. Stille og varmt.
Meltemien, nordavinden her i Egeerhavet, setter inn om noen dager og vi trekker oss videre vestover mot øya Milos. Her hadde vi tenkt å ligge et par dager i den store lagunen som egentlig er krateret etter en gammel vulkan, men det er ikke alltid det er like fint i virkeligheten som det ser ut på kartet. Vi fant ingen god ankringsplass her så det ble bare en overnatting.

Iraklia

Nå er vi midt i smørøyet, og øyene ligger nesten like tett som langs norskekysten.
Det lille stedet Yeoryios ligger i ei nydelig lita bukt på øya Iraklia, like syd for Naxos. Fantastisk klart vann og det er flott å snorkle rundt. Stille og rolig og her kan det umulig gå an å bli stressa.
Noen båter i bukta om kvelden, deriblant en norsk familie. Vi hadde en hyggelig kveld med Dag og Torild fra Oppegård som med sine tre barn er på fire ukers seilferie i Hellas.

Amorgos

Amorgos, og stedet Katapola, viste seg å være en positiv overraskelse. Mye turister, men allikevel avslappende og rolig. Det var uvanlig mye nordmenn her akkurat da vi var der og det viste seg å være øyhoppere som bor noen dager på hvert sted før de hopper videre. Mye Rogalendinger, men to par fra Nøtterøy kom bortom for en liten prat når de så at det var båt fra hjemtraktene.
Apropos øyhopping så kommer og går fergene til alle tider. Vi våknet halv tre om natta av at det kom en stor ferge, full av turister som vrimlet i land. De fant sikkert etterhvert et sted å sove resten av natta.

Astipálaia

Vi har hatt noen late dager i bukta Vathi på øya Astipálaia mellom Kos og Naxos. En værsikker og trygg bukt mens vi ventet ut litt kuling fra feil hold.
Som sagt er Vathi en flott ankringsbukt, men naturen er som ellers på de sydlige greske øyer, heller grå og trist. Lillian baker og står i og skipper’n har som regel ett eller annet å gå over på båten. Denne gangen var det ankerboksen i baugen som ble tømt og fikk seg en skikkelig reingjøring. Ikke til å unngå at det følger litt av hvert med ankerkjettingen hver gang den kjøres opp. Vi krabber sakte, men sikkert vestover og sikter oss inn mot sydspissen av Peloponnes om ikke for lenge for å unngå Meltemien i juli og august her vi er nå.

Tilos

Den lille øya Tilos ligger litt nord-vest for Rhodos og har en liten fin havn med pickup-lines (faste moringer for baug/akterfortøyninger) og strøm og vann. Stille og rolig havn, men fortsatt varmt og godt. For å prøve å holde temperaturen inne i båten på et levelig nivå bruker vi daglig biminien, som er en reflekterende duk som gir skygge over en del av båten.
I morgen går ferden videre nord-vestover til øya Astipalaia.

Simi

På grunn av en kulingperiode litt lenger vest har vi ankret noen dager på den greske øya Simi, helt øst i Egeerhavet. Simi ligger like nord for ferieoya Rhodos og også bare et steinkast fra Tyrkia. Den har noen fine og skjermede bukter, blant annet Pedi som vi har ankret i. Sesongen er i godt i gang og det er en del båter, mye tyskere og engelskmenn, men ellers fra forskjellige land og faktisk flere fra Australia. Fortsatt godt og varmt, selv om badetemperaturen har gått ned 4-5 grader.

Englısh Harbour

Vi har hatt noen flotte og varme dager i Englısh Harbour, eller Ingilizi Limani som det heter på tyrkısk, omtrent 40nm øst for Bodrum. Årsaken tıl navnet er at engelskmennene hadde en flåtebase her under sıste verdenskrıg. Lıtt for varmt i lufta om dagen, man bare rundt 20 grader om natta og med badetemperatur på 25-26 grader har det gått greit. Det er et veldig flott område, grønt og fint og stılle og rolıg.
Etter tılsammen omtrent 6 uker i Tyrkıa sier vi takk for oss og seiler ut til de greske øyer igjen. Vi har opplevd utrolig mye i Tyrkia og landet kommer veldig høyt opp på vår favorittliste.