Fisk i dag igjen

Vi hadde skikkelig napp to ganger på rad, men fisken tok begge gangene med seg både sluk og fortom.
Det er bare storfiskerens våte fantasi som kan fastslå størrelsen på fiskene og det er bare en ting å si;
De må ha vært skikkelig store...
Men alle gode ting er tre og bare fem minutter etter å ha ny sluk i vannet så nappet det på nytt.
Ikke på langt nær så stor denne gang, men vi fikk halt ombord en pen liten tunfisk.
Liten til tunfisk å være, rundt 4kg, men nydelig middag.

Etter et par døgn med en del bygeaktivitet og bekmørke netter, har vi nå finvær og bra seilforhold.
Vi har passert halvveis og aker oss stadig vestover.

Alt vel ombord.

Vestover mot Austalia

Det var dårlige internettforhold i Luganville, men vi fikk til slutt lastet ned noen værprognoser.
Selv om de først to-tre døgnene så ut til å bli litt mer rufsete så viste prognosene at det alt i alt ville bli et brukbart værvindu for seilas over Coral Sea, Korallhavet, til Australia.

Akkurat som værprognosene forutsa kom vi inn i et belte med kryssende bølgeretning uten at vinden endret seg.
Vi var derfor forberedt på at i det området hvor disse bølgesystemene møtes ville det bli veldig rotete sjø og det stemte.
Med bølger på 2-4m fra forskjellige retninger og vindstyrke på 25-30knop så ble det slingrete en lang stund, men heldigvis var det dagslys når det sto på som mest.

Vi hadde også en ikke betalende blindpassasjer den ene natten. En liten type måkefugl fant det greit å ta nattehvilen sin oppe på kalesjetaket. Den ramla ned flere ganger i slingresjøen, men klarte hver gang å komme seg opp igjen.
Den var tydeligvis misfornøyd med fasilitetene for som takk for skyssen dreit den like godt ned hele kalesja.
Heldigvis ordna værgudene med noen kraftige regnskyll dagen etter så det meste ble spylt bort.

Vi har nå seilt i 3 døgn og har runt 900nm igjen til Cairns.
Det ser ut til å bli dårligere seilvinder noen dager framover, men vi har jo sett før at værmeldingene kan forandre seg.

Ellers er vi godt inne i rutinene våre på overfarter og alt vel ombord.
Under linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden vil vi plotte inn noen posisjoner for hvor vi er med jevne mellomrom.

Fraktebåt eller ”Oyster-express”?

Hello, how are you, hører jeg en stemme si bak meg.

Det var sent på ettermiddagen og vi hadde akkurat ankret og jeg holdt på å vaske og rydde etter å ha slaktet en liten Wahoo på  3-4 kilo som vi fikk rett før vi seilte inn for nattankring ved den lille øya Uri.

Øya ligger i den store bukten Port Stanley på østkysten av øya Malekula, og vi skulle kun ta en rask stopp over natta for å seile det siste strekket opp til Luganville dagen etter.

Jeg hadde ikke lagt merke den gamle utriggerkanoen med en lokal fyr som kom opp bak båten.

Han ville som vanlig slå av en prat og det er alltid trivelig med disse menneskene som alltid er like blide, hyggelige og nysgjerrige på oss raringer som kommer fra alle verdens hjørner og ankrer utenfor landsbyene deres.

Etter litt småprat fikk han vite at vi skulle til Luganville dagen etter og da var han ikke sein om å be om haik.

Han hadde noen sekker med østers som han gjerne skulle ha solgt til hotellene og restaurantene i byen.

Og jo, naturligvis kunne han få haik og før sola sto opp dagen etter, plukket vi ham opp utenfor landsbyen og fikk stablet 5-6 store sekker med østers på dekk.

Turen opp til Luganville er som en tur Sandefjord-Lyngør, 40-45nm, og ville ta rundt 7 timer.

Det som er spesielt med Vanuaterne er at de spør pent og forsiktig når det er noe de ønsker. Samtidig prøver de alltid å gi noe tilbake.

Og Willy, som han het, kom som gjengjeld for haiken, med en klase store stekebananer, mandariner og et stort stykke maniyok lap-lap med blekksprut, pakket inn i palmeblader.

Lap-lap’en kan ha forskjellige basiser. Enten med maniyok knust med stein, taro (en stor rotfrukt som minner om potet i smak og bruk), jams, søtpoteter eller stekebananer. Som fyll kan brukes alt fra fisk, blekksprut, kylling eller kjøtt. Alt etter hva man har.

Og lap-lap’en stekes naturligvis pakket inn i palmeblader og i Omo, jordovnen som er så typisk for Stillehavsøyene. Utrolig godt.

I tillegg hadde han naturligvis også sovematta si, for han regnet med å bli i byen noen dager for å selge varene og vente på en lagelig skyss hjem igjen.

Så fort vi kom ut i rom sjø var Willy ivrig etter at vi skulle få ut fiskesnøret.

Det tok noen timer før det nappet, men til gjengjeld kunne vi hale om bord en ny Wahoo, denne gang på mellom 7 og 8 kilo.

Fra Wikipedia kan vi lese at Wahooen er en av havets raskeste fisker og kan gjøre en fart gjennom vannet på opp mot 100km/time. Så det er litt jobb å få sveivet den inn og få den om bord samtidig som vi seiler i 6-7 knop og 3-4m sjø akten på tvers.

Jeg prøvde å overlate innsveivingen til Willy, men etter en stund med tung sveiving hadde han mer lyst til å prøve å stå til rors. Han fikk kjørt seg litt i slingresjøen, men det gikk fint og Wahooen ble trygt halt om bord og sløyet.

Vi lot naturligvis Willy få fisken så han kunne selge den i byen og det var bare et stort glis og mange ganger ”thank you tumas” (Bislama for thank you so much) .

Nå har ikke havna i Luganville de beste ankringsforholdene, men vi fant en plass, og med jolla fullasta av østerst, en pen Wahoo, Willy og meg kom vi oss opp i elva og fikk den dyrebare lasta i land like ved markedet.

Willy var storfornøyd og vi hadde hatt en fin dag sammen og lært en masse om livet rundt på småøyene.

Markedet i Luganville, er som markedet i Port Vila, åpent 24 timer i døgnet, 6 dager i uka. Dette kommer av at mange av selgerne kommer enten fra øyene omkring eller fra landsbygdene et godt stykke unna og uten mulighet for å reise fram og tilbake.

Markedene består gjerne kun av et stort overbygd område, uten vegger. Og her bor og sover de blant varene sine gjerne flere dager av gangen.

Vanuatu og Port Vila

Vanuatu består av 82 øyer hvorav 65 er bebodd av totalt ca.250.000 innbyggere. Landet ligger i det området av Stillehavet som kalles Melanesia og kommer veldig høyt opp på lista vår over steder med flotte mennesker fine opplevelser.
Særlig menneskene her er i en klasse for seg. Aldri har vi møtt et folkeslag som jevnt over er så høflige, blide og hjelpsomme.
Men før den hvite mann kom hit så var det både kanibaler og mye kriging og slåssing internt, selv ute på de mindre øyene.

Og språkproblemer var kanskje noe av hovedårsaken og det var vanlig at to nabolandsbyer hadde så forskjellige språk at de ikke skjønte et ord av hva de andre sa og da kan det jo fort oppstå misforståelser.

De hvite innførte derfor et nytt språk som idag kalles Bislama og som snakkes av de fleste. I tillegg lærer alle både engelsk og fransk i skolen.



Men de tar også vare på sine gamle språk. Bare på øya Tanna snakkes det i dag ikke mindre enn 32 forskjellige lokale språk og vår venn Stanley kunne fortelle at han kunne forstå 15 av disse, mens de 17 andre forsto han ikke et ord av.

Og Bislama er et underlig språk, en type Pidgin English som de naturligvis snakker så fort at det skal godt gjøres å følge med i svingene.


Her er et lite utvalg, først på engelsk, så på Bislama ;
- today - tedei
- yesterday -yestedei
- fish - fis
- sorry, we have no fish - sori, no gat fis
- to hit - killem
- to hit something and kill it - killem ded finis
- when is the plane arriving - wannem plane fallen down

Turisme og skipsfart setter naturligvis også sitt preg på språket.
Her om dagen traff vi Sam, en eldre pratsom fyr som, da han hørte at vi var fra Norge, kunne fortelle at han en gang for mange år siden ble med en norsk fraktebåt helt fra Vanuatu og til Los Angeles.
Han hadde spist maaaasse fiskboller og fiskekaker kunne han fortelle og det eneste han kunne huske å ha lært av det norske språk var frasen;
"Fyy Faaaen".  

Port Vila har det meste man trenger, med unntak av båtutstyr.
Det er et stort frukt- og grønnsaksmarked som er veldig bra og flere supermarkeder. Alle importerte varer er rådyre, mens lokalt produserte varer stort sett er ganske billige. Lokalt kjøtt har høy kvalitet og er veldig billig.
Restauranter finnes i alle prisklasser og man kan spise på litt mer eksklusive restauranter, men også på lokale, enkle og billige. Det finnes også en som serverer både kokosnøttkrabber og Flying Foxes (flyvende hunder, en type flaggermus om man vil)!

På grønnsaksmarkedet er det også flere spisesteder hvor man kan få noen varianter med varm mat til en rimelig penge. Vi inntok lunsjen der en dag til den nette sum av NOK 26,-/person og da kan man jo ikke forvente at begge får samme type tallerken eller bestikk.
Veldig provisoriske koke- og stekeanordninger naturligvis og tillaging og oppvaskfasilitetene lever nok ikke helt opp til skandinaviske krav.
Så det gjelder å spise med en hånd og ha den andre fri for å holde fluene unna. Maten smakte slett ikke verst, kjøttet var gjennomstekt og vi er like friske.

Vi har blitt liggende her litt lenger enn planlagt og ønskelig på grunn av et kulingområde har lagt sin elsk på et større området så vi har valgt å ligge litt på været og se det an et par dager til.

Utriggerkano

Stanley kom på besøk i Kilico for å få hjelp til å fikse harpunen sin.
Sjokolade var tydeligvis ikke hverdagskost og han koste seg selv om han kun fikk vanlig kaffe og ikke den berømte Tannakaffen inntil.
Mens vi var opptatt med harpun og sjokoladespising så tok plutselig kanoen hans en tur på egen hånd.

Derfor måtte en redningsaksjon til og skippern fikk prøvd seg på padling med utriggerkano. Det ble en tur i vannet før balansenerva var synkronisert med kanoen, men etterpå gikk det greit.


Det var meldt litt mer vær og vi forlot Port Resolution tidlig på ettermiddagen og satte kursen for Efate og hovedstaden Port Vila.

Natten gikk greit selv i den slitsomme dønningen og tidlig morgenen etter ble det også en fin fangst med en Mahimahi som ble lunsj når vi kom inn og middag dagen etter.




Port Vila med sine rundt 43.000 inbyggere er hovedstaden i Vanuatu. En fin by som har mye turistbesøk og bysentrumet er preget av dette. Men vi skal ikke langt utenfor før vi finner det normale livet til folk i området.

Det kan se ut til at vi blir liggende her litt lenger enn vi ønsker for det er en litt langvarig kuling som ikke ser ut til å slippe taket med det første og med varslede økende bølgehøyder så frister det ikke helt til øyhopping og nye ankringer stadig vekk. Så vi ser det litt an.

Moder jord viser muskler

Det romler og bråker som fra knuseren i et enormt pukkverk og plutselig kommer lyder som fra en kjempehval som pruster idet glødende lava, damp og svart røyk blir slynget til værs i den bekmørke kvelden.

Vi står på kraterkanten til vulkanen Yasur på øya Tanna i Vanuatu og ser ned i krateret til den aktive vulkanen sent en kveld.

Men for å gå litt tilbake i tid så gikk turen fra Fiji forholdsvis greit. De første to døgnene var det mye svell og rotete sjø så sjøbeina fikk kjørt seg etter noen uker i skjermet farvann blant øyene i Fiji. Men det bedret seg noe etterhvert og tidlig en lørdags morgen kunne vi ankre i bukta ved landsbyen Analgawat på øya Anatom i Vanuatu. Et nytt land, ny kultur og nye eventyr ligger foran oss.

Kvelden i forveien hadde vi fått en fin Mahi-mahi som ble både kveldsmat og et par gode middager seinere.

Landsbyen Analgawat viste seg å være veldig hyggelig med rundt 250 innbyggere og ikke mindre enn to skoler og to kirker. Innbyggerne på Vanuatu er enda mørkere i huden enn på Fiji og har en enkel levestandard, men er utrolig blide og hyggelige.

Like utenfor landsbyen og bukta ligger Mystery Island, selve prototypen på en fantastisk sydhavsøy. Det er ikke fastboende da de innfødte mener det er spøkelser der ute.

Rundt hele øya er det en kritthvit sandstrand og mellom denne og revet utenfor er det fantastisk turkist vann med mye koraller, koralfisk, rokker og skilpadder som innbyr til flott snorkling og dykking.

Denne perlen har naturligvis cruisenæringen for mange år siden oppdaget og jevnlig anløper cruiseskip øya og passasjerene får en dag med flotte

opplevelser og lokalbefolkningen i Analgawat får anledning til å selge sine varer og tjenester, noe som gir viktige inntekter til den lille landsbyen.

Politibetjenten som sjekket oss inn har stor respekt for norske sjøfolk for det er kun cruiseskipene med norske kapteiner som går helt innenfor revet og ankrer i bukta like utenfor landsbyen. Alle de andre ankrer godt utenfor. Nå skal det sies at bukta er åpen og fin og godt kartlagt, men det sier kanskje mer om mannskapet på skipene som ankrer utenfor.

Det er også en kortbaneflyplass på øya med gressdekke på flystripa med 3 ukentlige flyforbindelser med hovedstaden Port Vila på øya Efate lenger nord.

Etter at nordavinden etter noen dager hadde blåst seg ferdig setter vi kursen nordover til naboøya Tanna hvor det venter nye opplevelser. Her ankrer vi i bukta som kaptein Cook i sin tid ga navnet Port Resolution etter sitt skip.

Landsbyen på halvøya like ved bukta har mellom fire og femhundre innbyggere og stort sett alle bor i tradisjonelle sydhavshus med stråtak og vegger av palmeblader. Hyttene ligger flott inne blant trærne rundt en stor, åpen gresslette.

Her finner vi Stanley som viser oss rundt og gjør oss kjent i landsbyen.

De lever tradisjonelt av det naturen gir i form av frukt og grønt samt fisk fra havet. 

I tillegg holder de høns, noen kuer og noen griser. Grisene slaktes til spesielle seremonier og brukes også i forbindelse med medgift til brylluper.

Vi leser av guidebøkene våre at for at noen skal kunne gifte seg på Vanuatu så må den kommende brudgom først bygge hus for sin kone for at hun skal ha et sted å bo når hun passer grisene deres. Selv om det virker som at det er bra familieforhold så sier de samme bøkene at på Vanuatu har mannen høyest rang og respekt, deretter grisen og så kvinnene.

Ikke vet vi om dette er sant, men alle virker i hvert fall veldig blide og tilfredse, både mennene, grisene og kvinnene.

Og ikke minst alle ungene. Det ser ikke ut til at de lider noen nød. Det er vel lenge siden vi har sett sunnere og livligere unger.

Det er også et par restauranter på øya hvor det ikke er besøkende hver dag så det må forhåndsbookes for at de skal kunne skaffe maten (slå ihjel ei høne eller ut og fiske). Bildet viser den ene av restarantene.

Tanna har også en aktiv vulkan som vi har lyst til å se litt nærmere på.

Vi får hjelp av Stanley som sent en ettermiddag skaffer oss en pick-up for å frakte oss og mannskapet fra to andre båter opp og vi ankom like før mørket legger seg over fjelltoppene og vulkanen.

 

Det har regnet mye på øya den siste måneden og veien hadde mange steder egnet seg bedre for traktorer enn en pick-up. Tidvis gikk det så sakte at det hadde gått raskere å gå, men fra planet på pickupen får vi en uforglemmelig tur gjennom jungelen på veier som er bygd, og blir vedlikeholdt kun med håndmakt.

Det er ganske heftig å komme så nær en aktiv vulkan og i mørket blir vi vitne til et kraftig fyrverkeri med dype drønn. I utbruddene spruter glødende lava høyt til værs og som i neste omgang renner og ruller glødende nedover kraterveggene. 

Mye sort røyk og støv i lufta og utbruddene satte tydeligvis også luftmassene i sving for det blåste tidvis friskt på kraterkanten så vi måtte passe oss for ikke å miste balansen og tråkke utenfor kanten i mørket. Heldigvis befinner vi oss på lo-sida så vi går klar av det meste.

På vei tilbake til Port Resolution sent på kvelden stopper bilen plutselig i skogen og sjåføren hopper ut og springer fram i lyset fra billyktene og plukker opp noe fra veien. Så hopper han blid og fornøyd inn i bilen igjen med en kokosnøttkrabbe som han skal ha med seg hjem som kveldssnacks.

Etter nok en dag med mange nye og flotte opplevelser finner vi jollene og kommer oss over korallhodene og ut til båtene i det sene kveldsmørket.

Tanna kommer veldig høyt opp på lista vår over fine opplevelser.