Biltur på nordøya - del 2

Da vi henta leiebilen sukket kapteinen lettet for rattet satt plassert på admiralens side av bilen. Men den gang ei. Admiralen nektet plent å kjøre bil i et land med venstrekjøring.

Litt uvant til å begynne med. Særlig i byene og i rundkjøringer, men etter hvert gikk det greit.

Fra Wellington gikk turen videre nordøstover i retning av byen Napier. Underveis hadde vi et par overnattinger på såkalte Bed & Breakfast som er ganske vanlige her på New Zealand. Dette er rett og slett overnatting i private private og de plassene vi besøkte var veldig bra. Hyggelig vertskap, rent og fint.

Underveis fikk vi nyss om, siden vi var norske, at vi burde ta turen innom Dannevirke og Norsewood. Hit kom det nordmenn og slo seg ned i 1860-1870 årene. Dette var kanskje de fattigste av de fattige, for i motsetning til å måtte betale for turen over til Amerika som var vanlig på den tiden, så var turen til New Zealand gratis. Her trang de folk som kunne bygge veier og bygge opp en moderne sivilisasjon.

I Norsewood var det et helt lite norsk samfunn med kopier av både laftede koier og stavkirke.

Her traff vi også et par godt voksne damer fra Narvik-området som fartet rundt som backpackere med telt og sovepose. De hadde først krysset Australia på denne måten før de dro over til New Zealand og fortsatte turen før de om en måneds tid skulle reise hjem til Narvik for å jobbe igjen.

Da vi kom til Napier på fredags kvelden fortalte vårt B&B vertskap at nettopp denne helgen gikk den årlige Art-Deco-markeringen av stabelen.

Napier ble i februar 1931 rammet av jordskjelv og hele byen, med unntak av ett hus ble rasert. Deretter ble hele byen gjenreist i Art-Deco-stil og er en av de største i sitt slag i verden. Byen ligger flott til med en laaaang strand og strandpromenade og et hyggelig bysentrum.

Gjenreisingen blir årlig markert ved at alle, fra unge til gamle, kler seg i 1930-talls Gatsby-stil. Forskjellige arrangementer rundt omkring i byen og det er gladjazz-konserter på kveldene og flyshow hver dag. Lørdag var det en lang veteranbilparade med et hundretalls biler gjennom byen. Interessen for denne er så stor at myndighetene har måttet sette begrensning i antall biler for at paraden ikke skal ta for lang tid. Vi har vel aldri før sett så mange strøkne veteranbiler på ett brett. Og ikke minst at alle, både små og store var kledd i den tidens klesstil. Det var like folksomt som på 17.mai hjemme.

Igjen lar vi oss imponere over hvor rent og totalt søppelfritt det er, selv på så store arrangementer.

Fra Napier gikk turen videre opp til Taupo, gjennom Auckland og opp til Whangarei igjen.

En flott tur på drøye 2000km som ga oss et godt inntrykk av den nordre halvdelen av dette flotte landet. Sydøya lokker også, men den må vi ta som en egen tur seinere.

Langs landeveien på nordøya

Vi leide oss bil noen dager, som var en gave fra våre barn, pakket hver vår lille ryggsekk og satte kursen mot Wellington, helt syd på nordøya.

Første stopp ble Rotorua, et godt stykke syd for Auckland. Stedet er kjent for sine ”Thermal springs”, og geysierer. Selv om Way-o-Tapu er en skikkelig turistfelle, så var det allikevel både et interessant og fint stopp.

New Zealand ligger i et geologisk ustabilt område og det har vært flere kraftige jordskjelv her, også i nyere tid. Det siste store var i Christchurch på sørøya for bare et år siden. Det er vel ikke for ingen ting at landet blir kalt ”The Shaky Isles”.

Og det damper og ryker både her og der. Når moder jord romler i magen og luft kommer ut av forskjellige åpninger så skal det sies at det ikke er bare godlukt som kommer. Blandinger av magnesiumoksid, jernoksid og sulfat gir en eiendommelig eim over området.

Videre gikk turen sydover til byen Taupo og vestover til Tongariro nasjonalpark. Her kjørte vi rundt den gamle vulkanen Mount Ruapehu på 2797m og videre til byen Whanganui på vestkysten, ut mot Tasmanhavet.

New Zealands hovednæring er landbruk og overalt er det beitemarker for store husdyrflokker med hundrevis av kuer og sauer. Den ene dagen fikk vi en del regnbyger og det var mye våt saueull i området.

Til slutt kom vi helt ned til Cook-stredet som skiller nord- og sørøya og her ligger også hovedstaden på New Zealand, Wellington. Byen har en flott beliggenhet i et kupert landskap og er sånn sett mye penere enn Auckland. Og ikke minst en moderne mellomstor by som med omland har ca.400.000 innbyggere.

Og hele veien på turen ned hit lar vi oss, som tidligere, imponere over hvor rent og ryddig det er overalt. Hvordan i all verden klarer Kiwiene å holde det sånn? Man skal lete lenge for å finne så mye som en ispinne noe sted, verken langs veiene eller i byene. Som den selvfølgeligste ting av verden er det rett og slett ikke aktuelt å kaste noe fra seg som andre siden må gå og plukke opp. Ikke minst så er det mye hyggeligere å kunne bevege seg rundt omkring uten å måtte gå og tråkke i andres søppel.

Vi kommer tilbake med et nytt blogginnlegg om turen nordover igjen og ikke minst oppholdet i Napier.

Waitangi day

I går, 6. februar, var det Waitangi day, det vil si New Zealands nasjonaldag.
Urbefolkningen på New Zealand kom hit for omlag 1000 år siden og kalte landet Aotearoa - "Den lange hvite skyens land".
De to hovedøyene, Nord- og Sørøya er blant verdens største øyer og er i areal omtrent like store som de britiske øyer. Det var den nederlandske oppdagelsesreisende Abel Tasman som var den første europeer som oppdaget øyene i 1642, men seilte raskt videre da maoriene drepte og spiste flere av mannskapet da de forsøkte å gå i land. I 1769 kom den kjente James Cook og annekterte landet på vegne av England.
Først den 6. februar 1840 ble Waitangi-traktaten undertegnet mellom de hvite og maoriene. Denne lovet "Tino Rangatiratanga" til maoriene, noe som britene oversatte som "landsforvaltere", men som på maori betyr selvstyre. Tolkningen av dette er grunnlag for uenighet den dag i dag etter det vi forstår.
Men selv om nasjonaldagen er offentlig fridag så kan det så absolutt ikke sammenlignes med 17.mai hjemme. Ingen hornmusikk og ingen tog. Rett og slett som en vanlig søndag etter det vi kunne se

Tilbake i Kilico

Aller først og selv om det er i seineste laget;
Godt Nytt År til alle som leser bloggen vår.
Tida hjemme gikk fort med både jobbing og besøk både av og hos familie og venner.
Selv om det var lite snø i Sandefjord ble det et par turer på fjellet så vi fikk prøvd både bortover- og nedoverski. Flotte turer og deilig å ha ski på beina igjen.
Det ble samme ruta med fly tilbake via Amsterdam og Osaka før vi landet i Auckland.
I Amsterdam fikk vi noen timer ventetid, nok til at vi tok en tur inn til byen. Bildet er fra en av sykkelparkeringene i byen. En kald januarsno blåste gjennom gatene og kanalene så det var nesten godt å komme tilbake til Shippol igjen og sette seg på flyet til Osaka og deretter videre til Auckland.
Det er sommer i New Zealand nå og fin temperatur, men for tida litt ustabilt vær med regnbyger.
Kilico lå like fint som vi forlot den og alt sto bra til ombord.
Det tar sikkert noen dager før vi har riktig døgnrytme igjen etter å ha stilt klokka 12 timer framover.