S/Y Kilico

Tilbake i Kilico

2012-02-03T05:30:00.000+01:00

Aller først og selv om det er i seineste laget;
Godt Nytt År til alle som leser bloggen vår.
Tida hjemme gikk fort med både jobbing og besøk både av og hos familie og venner.
Selv om det var lite snø i Sandefjord ble det et par turer på fjellet så vi fikk prøvd både bortover- og nedoverski. Flotte turer og deilig å ha ski på beina igjen.
Det ble samme ruta med fly tilbake via Amsterdam og Osaka før vi landet i Auckland.
I Amsterdam fikk vi noen timer ventetid, nok til at vi tok en tur inn til byen. Bildet er fra en av sykkelparkeringene i byen. En kald januarsno blåste gjennom gatene og kanalene så det var nesten godt å komme tilbake til Shippol igjen og sette seg på flyet til Osaka og deretter videre til Auckland.
Det er sommer i New Zealand nå og fin temperatur, men for tida litt ustabilt vær med regnbyger.
Kilico lå like fint som vi forlot den og alt sto bra til ombord.
Det tar sikkert noen dager før vi har riktig døgnrytme igjen etter å ha stilt klokka 12 timer framover.

God Jul !

2011-12-23T22:20:00.002+01:00

Selv om det har vært noen dager med kuldegrader og litt hvitt dryss på bakken, ser det ikke ut til å bli hvit jul i Sandefjord i år.
Men vi har så absolutt fått julestemning allikevel med en smak av den vanlige julestria og anskaffelse av stort juletre i forhold til det vi har i Kilico.

Juleribba er i hus og ligger krydret og med både pepperkakebaking og annen julebakst så blir etterhvert heimen fylt av gode juledufter.

Så da gjenstår det bare å gjøre klar landingsplassen for han med reinsdyrene og nyte julehøytiden med Kim og Linn.

Samtidig vil vi få takke alle for følget på Kilico.no i år og ønske dere alle en riktig God Jul og et Godt Nytt år.

Hjemme i Norge igjen

2011-12-04T07:21:00.003+01:00

Flyturen hjem begynte i Auckland og første etappe var til Osaka i Japan, en 11 timers flytur nord-vestover.
Etter noen ventetimer var det klart for neste avgang; Osaka-Amsterdam, en nye 12 timers tur før den korte sisteetappen Amsterdam-Sandefjord, 1,5time.
Denne "storsirkelen" er tilnærmet korteste avstand mellom New Zealand og nord-europa, til tross for at den går så langt nord i Russland.
Vi landet til to-tre kuldegrader sent fredag kveld og våknet lørdag morgen til regn og vind.
Både godt og rart å være hjemme igjen. Men det tar nok et par dager til før "jetlag'en" gir seg og vi ikke sitter og spiser frokost ved halv fire-tida om morgenen.

Tilbakeblikk på seilåret som har gått

2011-11-30T20:09:00.004+01:00

Nå har vi allerede vært i New Zealand en stund og har funnet oss godt tilrette her på ”den andre sida” av Stillehavet og tilbake igjen på den østlige halvkule.
Inntrykkene fra både Patagoniaopplevelsene og Stillehavskryssingen har fått satt seg litt og ikke minst så har vi aldri vært lenger hjemmefra enn det vi er nå. Ganske så på den motsatte siden av jordkloden.
Da vi seilte fra Mar del Plata like utenfor Buenos Aires i Argentina 10. januar, visste vi at vi hadde mange spennende områder foran oss dette året. Og når vi nå tenker tilbake så virker det utrolig lenge siden vi i januar satte nesa sydover mot ”the Roaring Forties”, ”the Furious Fifties” og Patagonia. Mye vind har blåst gjennom Drakestredet siden den tid.

Turen ned Syd-Atlantern, rundt sydspissen av Syd-Amerika og så opp gjennom de Chilenske kanaler og fjorder til Puerto Montt på den Chilenske Stillehavskysten ble både opplevelsesrik og krevende.
Seilturen fra Mar del Plata og ned til rundingen av Syd-Amerikas sydspiss, Tierra del Fuego, var nok på mange måter den største utfordringen og vi var glade da vi seilte inn i Beaglekanalen. Og det er ikke for ingen ting at den blir kalt ”isbreenes aveny”. Veldig flott! Videre gikk turen nordover gjennom de øde Chilenske fjordene og kanalene, omkranset av høye fjell og isbreer på vestsiden av Andesfjellene. Vi sitter igjen med fantastiske minner både fra den voldsomme naturen og ikke minst menneskene vi har truffet.

Deretter sto den neste lange etappen for tur. At Stillehavet er stort er jo noe alle vet. Men hvor stort det egentlig er gikk gradvis opp for oss etter at den ene uka etter den andre med seiling og bare hav ble lagt bak oss. Det er ikke fritt for at man føler seg liten og ydmyk overfor naturen der vi seiler, alene i en liten båt, ukesvis fra nærmeste befolkning i dette kollossale havet. Kanskje ikke så rart at det tar litt tid å fordøye alt.

Seilingsmessig har det siste året bydd på de fleste utfordringer en seiler kan ønske seg. Sydatlantern kunne tilby oss alt fra fine seilforhold til stormer og grov sjø. Patagonia kjølig, en god del regn og mye jerngenoa. Og ikke minst perioder med sterke vinder som gjorde at vi ble liggende værfaste. Da vi kom nordover til tropene igjen hadde vi alt fra blikkstille til fine passatvinder, men også kulinger og mye sjø.

Nå har vi holdt oss på den sydlige halvkulen hele året. Fra sommerlige temperaturer i Mar del Plata til mer kjølige forhold, lave badetemperaturer og enkelte ganger snø i lufta i Patagonia, selv om det egentlig var sommer der på den tiden. Etterhvert som vi kom nordover i Stillehavet og opp i tropene ble temperaturene straks mer behagelige. Klimaet i den tropiske delen av Stillehavet er fantastisk. Sjøtemperaturen ligger stabilt på mellom 25 og 30 grader, men heldigvis er luftfuktigheten ikke så høy som vi opplevde i Brasil og varmen kjentes ikke så kvelende. Når vi på slutten av året satte nesa sydover, ble lufta friskere igjen og vi møtte våren på New Zealand.

Lokalbefolkningen vi har truffet er overalt hyggelige og gjestfrie, kanskje spesielt polyneserne. Det er vanskelig å forestille seg at kanibalisme var utbredt på flere av øyene for bare for noen få tiår siden. Vi følte oss velkomne overalt selv om vi ikke lenger sto på menyen deres.
Levestandarden i denne delen av verden varierer enormt og forskjellene mellom fattig og rik var nok kanskje størst i Argentina. Og fra veldig enkle forhold i småstedene i Chile og på de mindre øyene i Tonga til europeiske forhold i de større byene i Sør-Amerika og Fransk Polynesia.

Men uansett enkle forhold, så har den moderne verden også innhentet disse områdene. Til og med i det lille samfunnet Puerto Eden, langt ute i den Chilenske skjærgården hvor det bodde bare120 mennesker, fikk vi låne internett på skolen som gikk via satellitt. I telefonkiosken sto det en satellittelefon som det kunne ringes fra mot betaling. Det samme på Palmerston som ligger så isolert at de bare får forsyninger 3-4 ganger i året. Her var det også internett, telefon og TV.

Noen høydepunkter brenner seg naturligvis dypere fast enn andre. Følelsen når vi rundet spissen av Syd-Amerika og seilte gjennom Estrecho de Le Maire i grålysningen tidlig en morgen i slutten av januar kan vanskelig beskrives, men bør oppleves. Ankringen i ei bukt like etter rundingen med fri utsikt rett ut i Drakestredet og med Antarktis som neste fastland, glemmer vi heller ikke så fort.
Beaglekanalen med alle isbreene, særlig Seno Pia. Å ligge værfast i Magellanstredet i over en uke. Oppholdet i Puerto Eden, det første lille samfunnet vi kom til i den Chilenske skjærgården, hvor vi spiste middag sent en kveld med de lokale på ”restauranten” som egentlig var stua til Don José. Og i Stillehavet står besøket på Palmerston særdeles høyt. En fantastisk stillehavsidyll og utrolig flotte mennesker.
Og så Tonga naturligvis med besøk hjemmefra. Vi hadde to og en halv flotte uker sammen med Ole og Åse og mange gode minner. Vi var heldige og fikk sett mye knølhval, mye bading og opplevelsesrike besøk hos de lokale rundt på øyene i dette enkle lille kongedømmet. For ikke å snakke om da både vi og båten ble velsignet for en trygg seilas videre på alle hav av en prest langt inne i skogen på en av øyene. Det ble tomt i Kilico da gjestene satte seg på flyet tilbake til Norge igjen.

Og også vårt faste mannskap som har ”seilt” med oss hele sesongen. Leif, LA3ZH, i Kristiansand. Vi har hatt kontakt med ham nesten daglig både i Atlanterhavet og gjennom hele Stillehavet via kortbølgeradioen. Vi har hatt stor glede av kontakten og stor nytte av værservicen hans og vi håper og tror at han også har hatt litt glede og utbytte av å være med oss på turen på nært hold.

Naturmessig har det også blitt mange nye opplevelser. Mye lekne sjøløver som knives om oppmerksomhet, majestetiske albatrosser som seiler grasiøst i timesvis, pingviner, delfiner, skilpadder og hai. Og for ikke å snakke om hval. Mange forskjellige arter etter det vi kan bedømme. I Tonga hadde vi mange nærkontakter med knølhvalene som hadde tatt turen til tropene for å føde og pare seg på nytt. Mektige opplevelser som har brent seg godt fast.

Fra vi forlot Mar del Plata 10. januar har vi tilbakelagt drøye 12.000nm, noe som tilsvarer omtrent en halv jordomseiling rundt ekvator. Det har blitt mange lange strekk og vi har hatt 83 døgnseilaser dette året. Det igjen vil si rundt 2000 timer med døgnvakt. I tillegg kommer alle ukene med dagsetapper naturligvis, særlig gjennom Patagonia. Over lange perioder har vi levd alene, tett på hverandre på noen få kvadratmetre døgnet rundt, men vi er fortsatt gift og trives godt.

Men selv om syd-Amerika og hoveddelen av det sydlige Stillehavet ligger bak oss, så er det mange land og spennende steder å besøke i den vestre delen av dette enorme havet, like syd og nord for ekvator.

Nå gleder vi oss først og fremst til å komme hjem til Norge og feire jul sammen med Kim og Linn. Når vi på nyåret kommer tilbake til New Zealand vil vi prøve å se oss litt mer om i dette flotte landet. Og når orkansesongen er over lenger nord, gleder oss til å seile videre og oppleve mer av denne delen av verden som tross alt er ganske så fjernt fra Norge, både geografisk, naturmessig og kulturelt.

I dag setter vi oss på flyet og tar fatt på den lange hjemreisen. Det blir dårlig med blogginnlegg den tiden vi er hjemme i Norge, men vi er tilbake igjen i Kilico i begynnelsen av februar neste år og da håper vi at mange vil finne det interessant å følge med oss på nye eventyr.
Bilder fra New Zealand er lagt ut under Fotoalbum på høyre siden.

Kaurimuseum

2011-11-27T06:31:00.000+01:00

Kauritreet står sentralt i New Zealands naturhistorie og går flere millioner år tilbake. Siden det er så få igjen av dem er de fredet. Og ikke nok med det, et eget Kaurimuseum er bygd nettopp for dette treet et stykke syd for Whangarei. Besøk på museet har stått på lista vår siden vi kom hit.
Eli og Jan på den flotte SY Jenny av Bergen har hatt båten her i Whangarei det siste året. På fredag ble den satt på vannet og de kom opp til Town Basin hvor vi også ligger. Jan har vært her en stund og jobbet på båten og har også bil her. I dag var vi så heldige å bli invitert med på tur til Kaurimuseet. Det er vel første gang noen av oss er på et museum for et spesielt treslag. Men besøket sto så absolutt til forventningene. Selv en relativt liten utgave av arten som var vist på museet var over 900 år gammel da den ble feldt. Det er funnet flere godt bevarte stokker i myrer som er karbondatert til å ha havnet i myra for 40.000 år siden og mindre deler av trær som dateres flere hundre tusen år tilbake.

Det største treet som man kjenner til i nyere tid ble hugget rundt 1870 og var 28 fot, 8,54m i diameter og over 26m i omkrets. På bildet som viser de store ringene på veggen, viser den ytre ringen hvor stor denne trestammen i virkeligheten var.
Museet viser også hvordan man hugget og behandlet kjempene og hvor mye fine møbler og annet som har blitt laget av dem. I dag er særlig souvernirer laget av stokker som er tatt opp av myrene veldig populære og det lages utrolig mye flott av dem.
Ellers så går det på innspurt for pakking og klargjøring for hjemreise midt i uka som kommer. Magne fra Tananger kom også innom et par dager i forbindelse med at han vurderer å kjøpe en seilbåt som ligger til salgs i Opua.
Kilico får seg en grundig gjennomgang både utvendig og innvendig og mye står på hodet om dagen. Det er mye som skal pakkes om og noe skal bli med hjem. Og ikke minst må vi finne ut om det er reservedeler eller annet som vi bør sørge for å få med hjemmefra når vi drar tilbake igjen utpå nyåret.

Whangarei Falls og Kauritre

2011-11-20T08:49:00.003+01:00

Som vi har skrevet om tidligere så er det mange fine turstier tett inntil byen og vi tar en tur så ofte vi kan.
I dag var det knallfint vær og det var ikke vanskelig å bestemme seg for å ta en skogstur på formiddagen.
Et stykke opp i elva er det en liten foss som heter Whangarei Falls og er rundt 25m høyt. Selv om den ikke akkurat er som Iguazu fallene i Sør-Amerika så er det en riktig så idyllisk foss som blir flittig besøkt.
Et av de mest spesielle trærne her på New Zealand heter Kauri. Selv om det kan bli 50m høyt er det ikke det høyeste treet på NZ, men det er så absolutt det største i volum. Tidligere fantes det over store deler av NZ, men de få som er igjen i dag er fredet. De største som finnes i dag er rundt 5m i diameter og har en omkrets på over 15m. På slutten av 1800 tallet ble det registrert et Kauri-tre som var 8,5m i diameter og over 26m i omkrets. I tillegg har det ved flere anledninger blitt funnet godt bevarte eksemplarer i myrer som har viser seg å være så mye som 40.000 år gamle. Treet har en kraftig sylindrisk stamme som bråstopper i en krone på toppen. Det blir laget noen flotte møbler og pyntegjenstander av det flotte treverket har vi sett.
Via en liten sidesti ikke langt fra fossen kan vi se noen små eksemplarer av arten, men det skal finnes flere og større andre steder her på Nord-Øya som vi håper vi kan finne ved en seinere anledning

Auckland

2011-11-15T22:34:00.005+01:00

Vi hadde et par ting å ordne i Auckland og tok bussen ned og fikk sett oss litt rundt i byen et par dager.
Auckland med sine 1,3mill innbyggere er ikke New Zealands hovedstad, men allikevel landets desidert største by med en tredjedel av landets totale befolkning. Beliggenheten gjør at byen også har tilgang til det Tasmanske hav på vestsiden, men det er mot Stillehavet på østsiden havnen, hovedinnseilingen og selve sentrum ligger.
Det er vel ikke for ingen ting at byen har fått tilnavnet "City of Sails" og det er arrangert to America's Cup seilaser her.
Byen har en stor havn og her dreier det meste seg om båt og er et naturlig stopp for service og vedlikehold av båter i alle størrelser. Vi har vel ikke sett så mange virkelig store megayachter samlet på et sted noen gang.
Aldri har vi sett så stort utvalg av båtutstyr og tjenester noe sted heller.
Auckland bekrefter også inntrykket av hvor reint og ordentlig alt er i dette landet. Man må lete for å finne søppel som slenger og tagging har vi ennå til gode å se.
Byens midtpunkt og kjennemerke er Sky Tower som med sine 328m er det høyeste bygget på den sørlige halvkule. Nå kom vi riktignok ikke helt opp til toppen av spiret, men det var allikevel en fantastisk utsikt på publikumsnivåene.
Men etter et døgn i storby er det godt å komme hjem til Kilico i Whangarei igjen

Taubåt

2011-11-11T21:01:00.000+01:00

Det går på vasking og vedlikehold om dagen.
Seilene er vasket, tørket og levert til seilmakeren for service og småendringer. Og i går fikk en del tauverk en etterlengtet vask og tørk. Fra å være noen stive pinner fulle av salt blir de myke og fine som nye igjen.
Her er det fri tilgang på ferskvann og til og med vaskemaskin i marinaen så båten har sett ut som en sigøynerleir med klesvask til tørk daglig.
Her finnes bedrifter og butikker for alt tenkelig av service og utstyr for båt og vi får god hjelp av andre seilere som har vært her over lengre tid til å finne fram til de rette. Det er lenge siden sist vi hadde så god tilgang til tjenester og deler.
Ellers nyter vi våren, fuglekvitter, de lange lyse kveldene og turer i skogen. Så langt stortrives vi i New Zealand.

Flora og fauna

2011-11-09T08:25:00.008+01:00

Bare 10 minutters spasertur fra havna er vi i skogen med fine turstier.
Vi kan vel si det sånn at det ligger et stort potensiale i å forbedre formen.
Den kan bare bli bedre etter et halvt år i båt gjennom Stillehavet.

Som sagt, fine turstier i variert terreng med frodig vegetasjon og mange rare planter og trær som vi ikke kjenner. Ta f.eks. treet på det nederste bildet som vi fant ved skolen til Tove, datteren til Sharron. Vi må innrømme at vi ikke greier å artsbestemme det. Det er riktignok noe kjent med utvokstene på stammen.

På grunn av sin beliggenhet og lange isolasjon fra resten av verden har New Zealand en unik flora og fauna. De første menneskene kom ikke hit før et sted mellom år 500 og 1300 e.kr.

Da var mesteparten av landet dekket av skog og med unntak av et par flaggermusarter fantes det ikke pattedyr her, kun fugler. Og en del av dem kunne faktisk ikke fly engang. Ganske spesielt.

Nybyggerne har innført 53 nye pattedyrarter etter det vi har kunnet lese i store norske leksikon. Rundt 30 av disse forekommer i frittlevende tilstand. Det finnes ingen slanger eller andre farlige dyr her og det er det vel ikke så mange andre land som kan konkurrere med.
Landet har et stort husdyrhold og landbruket er landets største næring.

Statistikk

2011-11-07T09:25:00.001+01:00

Vi er gledelig overrasket over at så mange finner interesse i å følge oss på www.kilico.no. Og på bloggen vår kan vi også få statistikk over hvor leserne våre kommer fra. At det jevnlig er lesere fra mange forskjellige land synes vi også er veldig hyggelig.

Vi har kommet oss vel tilrette her vi ligger midt i smørøyet i Whangarei. En hyggelig by med gangavstand til det meste og det ser ut til at det er mulig å ordne det meste som har med båt å gjøre.
World Cup i rugby har gått av stabelen i Auckland i år og New Zealand var ikke snauere enn at de stakk av med seieren etter å ha slått Frankrike i finalen. At rugby er en så stor sport på verdensbasis hadde vi ingen anelse om fra før og den blir sikkert ikke mindre her i landet etter seieren.

Og vårt gode inntrykk av landet og Kiwiene blir bare forsterket for hver dag.
Av New Zealands drøye 4 millioner innbyggere bor 3mill. på Nordøya og 1 mill. på Sørøya. Landet er verdens mest geografisk isolerte land og nærmeste nabo, Australia, ligger 2000km unna. Opprinnelig var landet bebodd av Maorier som nå bare utgjør snaue 15% av befolkningen.

Framme i Whangarei

2011-11-03T06:49:00.002+01:00

Innseilingen til byen er ganske lang og det tok oss tre timer opp elva før vi var framme i Whangarei Marina Town Basin selv med bra medstrøm.

Vi ble mottatt av Sharron, sjefen i marinaen som vi har truffet før i Tonga og som snakker flytende svensk.

Marinaen ligger midt i byen og så langt er inntrykket veldig bra. Reint og ordentlig overalt. Vi tror dette blir en bra plass å bli liggende en stund.

Under Fotoalbum på høyre siden er det nå lagt inn bilder fra Tonga.

Tutukaka Harbour

2011-11-02T07:27:00.002+01:00

Vi har jo ligget stille noen dager og det er på tide å komme seg videre sydover mot Whangarei. Det blåste friskt i går og det var en del gammel dønning når vi kom ut i åpen sjø igjen, men siden vi skulle samme veien som bølgene så har vi hatt en fin dag.
Innløpet til Whangarei er både langt og smalt og etter det vi vet så blir det en del tidevannsstrøm der. Derfor gjorde vi en stopp og ankret for natta i den idylliske bukta Tutukaka Harbour. Trangt innløp direkte fra havet, men innenfor fant vi en flott ankerplass uten svell.
Badetemperaturen er på friske 17 grader, men deilig allikevel å få tatt et siste bad direkte fra båten før vi legger oss til inne i Whangarei.
Bildet er fra klippen Hole in the Rock på vei sydover

Storfiske

2011-10-31T08:35:00.000+01:00

Det dreier seg mye om fiske her i Opua og mange båter på bryggene er rigget for havfiske. Og skal vi dømme etter utstyret så er det ikke småfisk det dreier seg om.

Ellers er marinaen bra med flotte sanitæranlegg og fine brygger. Da vi kom var det ikke snakk om å få koble til landstrøm før en elektrikker hadde kontrollert og godkjent landstrømsanlegget i båten og kontrollert kabelen for tilkobling. Deretter skrev han ut et sertifikat som vi må vise fram for å få koble oss til i andre marinaer også.

Disse reglene gjelder også for Kiwiene sjøl. De må godkjenne anlegget sitt ombord med jevne mellomrom. Og naturligvis er det en 16A kurs for hver båt.

I havn på New Zealand

2011-10-28T21:42:00.000+02:00

Nå er vi vel i havn i Opua på New Zealand.
Etter en natt på karantenebrygga fikk vi besøk av myndighetene i går og ble sjekket inn. Selve innsjekken var litt mer omstendelig enn vanlig på grunn av at NZ beskytter sitt miljø spesielt bra og det er ganske mange matvarer vi ikke får ta med inn. Ingen ferskvarer av verken frukt, grønt, kjøtt, fisk eller melkeprodukter. Heller ikke hele korn av noe slag som f.eks. pop-corn og til og med honning er ikke tillatt. Men vi var rimelig godt forberedt og det ble bare en hvitløk de tok beslag i. I tillegg tok de med seg søpla vår og til og med posen i støvsugeren. Hjula på sykkelene våre ble sjekket så det ikke skjulte seg ulumskheter i dekkmønsteret.
Vi har kommet oss godt tilrette i havna her og treffer igjen mange seilere vi kjenner fra før og en del nye.
Ivan og Josefin fra den svenske båten Kuheli har vi truffet mange ganger før og siden vi hadde bryllupsdag i går så stilte de opp med en nydelig blomsterbukett med selvplukkede markblomster. Det varmer godt med sånn velkomst.
Det lille vi har sett av NZ så langt er naturmessig som å komme hjem til Norge på våren. Lange, lyse kvelder og nå på våren er småfuglene i full gang og de synger til og med på norsk!
Vi blir liggende her i Opua noen dager før vi seiler videre sydover til Whangarei hvor vi skal ha båten liggende til orkansesongen er over lenger nord i Stillehavet.
Vi takker så mye for alle kommentarer på bloggen i det siste. Hyggelig å se at mange følger med oss.

Nytt land i sikte

2011-10-27T06:57:00.001+02:00

Et nytt land er nå i sikte og hvis vi ikke har navigert helt feil så skal det i følge våre beregninger være New Zealand. Vi har akkurat krysset territorialgrensen og varslet vår ankomst via kystradioen som regelverket tilsier og regner med å være inne i Port Opua i kveldingen.
Selv om det har vært lite seilvind de siste dagene, har vi hatt et nydelig vær og Stillehavet har levd opp til sitt navn. Sjøtemperaturen har falt til 16-18 grader og da kom manetene for fullt. De portugisiske krigsskipene har forfulgt oss i snart tre dager nå og i tillegg en oppblomstring av mange andre typer maneter som vi ikke kjenner og heller ikke føler behov for å bli nærmere kjent med.
Vi merker at vi har kommet et stykke sydover. Dagene blir lengre siden det er vår her. Sola står opp ved halv sju-tida om morgenen og går ikke ned før halv åtte om kvelden. De siste nettene har lufttemperaturen vært "helt nede" i 16 grader og vi har måttet ta fram dyna igjen.
Sjøfuglene har også kommet tilbake og med dem også noen albatrosser. Det er lenge siden sist og veldig flott å ha dem rundt oss igjen.
Fisking har det ikke blitt noe av da vi har spist oss ned på matvarer som ellers ville blitt beslaglagt av myndighetene på New Zealand.
Nå gleder vi oss til å oppleve New Zealand og bli bedre kjent med "kiwiene" som de selv kaller seg.

Krigssone

2011-10-24T21:24:00.002+02:00

I grålysningen i dag passerte vi midt gjennom en krigssone. Kan være alvorlig nok, men denne gangen var vi trygge bare vi lot være å ta morgenbad. Det dreide seg nemlig om en armada av Portugisiske Krigsskip, kanskje ikke så giftige som vi tidligere trodde, men så absolutt ingen badeleke.
Vi har tidligere sett disse både i Middelhavet og Atlanterhavet, men det er første gangen vi har sett dem her i Stillehavet. Vi kom i hvert fall greit gjennom uten skader eller tap.
Vinden har tatt en pause på noen dager og fra i går ettermiddag var det bare å begynne å forurense med jerngenoa og fossil vind. Sjøen har også lagt seg og det er tilnærmet flatt hav.
Vi nærmer oss New Zealand og har drøye to døgn igjen før vi får landkjenning.
Alt vel ombord.

Back again

2011-10-21T03:55:00.000+02:00

Klokka 11:45 lokal tid i dag passerte vi 180E/W meridianen. Vi er dermed tilbake på den østlige halvkulen og begynner med nedtelling av lengdegrader videre østover. Helt siden vi for drøye 2 år siden vi passerte 0 meridianen på vei vestover ved det lille stedet Greenwich på den spanske middelhavskysten, har vi jo talt de vestlige lengdegradene oppover.
Bidevind i liten kuling og 4m sjø er ikke akkurat yndlingsaktiviteten vår. I hvert fall ikke hele natta og med en god del bygeaktivitet som roter til både vind og bølger i tillegg. Unormal bølgehøyde i forhold til vinden, men det henger sammen med værsystemer litt lenger unna. Men selv om sjøen fortsatt er forholdsvis grov, har vinden har lagt seg litt nå i dag og vi har en mye bedre kurs mot målet. Håper de holder seg fordelaktige framover så vi slipper for store omveier.
Forholdene ser heldigvis ut til å bli bedre de neste dagene og det kan til og med hende at vi må ofre litt til petroleumsgudene på slutten av etappen. Den tid den sorg.
Det tar gjerne et par døgn før vi er inne i tralten igjen, men det hjelper nå og alt vel ombord.

Avreise fra Minerva Reef

2011-10-19T07:11:00.001+02:00

I løpet av dagen i dag lettet fire av båtene, inkl. oss, anker på Minerva Reef. Vi sa takk og farvel for denne gang til de andre medlemmene i den ekslusive Minerva Yacht Club som ble stiftet forleden kveld. Vi håper å se de fleste igjen senere.
Vi har hatt 9 flotte dager på revet og kan godt tenke oss å komme tilbake ved en senere anledning. En fantastisk plass midt ute i Stillehavet.
Kursen er satt mot New Zealand. Kurs og kurs fru blom. I følge meldingene vil det bli rene slalomen sydover etterhvert som vindene dreier. Men dette er det beste værvinduet vi ser ut til å få den nærmeste tiden. Litt avhengig av hvilke kurser vi må seile i forhold til vindene så regner vi med ca. en ukes seilas ned til Ophua eller Whangarei for innsjekk i NZ.
Samtidig takker vi for hyggelige SMSer på Iridiumen både fra Sandefjord og Brasil. Og takk for advarselen Tore, men vi er et godt stykke fra Nuku Hiva nå og føler oss ganske trygge for kanibaler fremover.

Fortsatt hval i sikte

2011-10-17T20:05:00.001+02:00

Vi ligger fortsatt i Minerva Reef og venter på bra vær.
I går ettermiddag kom nok en båt inn i lagunen så nå er vi 7 båter fra 6 forskjellige land som ligger klare for turen videre sydover.
Med den siste båten fulgte også 3-4 store hvaler inn i bukta, hilste pent på med litt blåsing og vifting med halen et par hundre meter bak båtene før de satte kursen ut revåpningen igjen. De er jo også på vei sydover, men kanskje ikke så avhengig av vinden som vi er.
I går kveld inviterte Sete Mares, en 60fots canadisk katamaran, alle over til sundowner og værdiskusjon. Hyggelig treff og med 20 mennesker ble det så absolutt ingen trengsel ombord.
De fleste begynner å bli utålmodige og vil gjerne komme seg videre og vi håper på en bedring i siste halvdel av uka.

Minerva Reef atollen

2011-10-14T03:05:00.001+02:00

Vi ligger fortsatt på Minerva Reef og har nå flyttet oss til den søndre delen av atollen da vinden dreide i dag morges.
Atollen har en vannfarge som er det flotteste vi har hatt på en ankerplass så langt og som vi tidligere bare har sett langt til havs, dypblått og krystallklart. Vi ankret i dag på 17m og ankeret kan fint sjekkes med en snorkletur i overflata. Vannet har fortsatt en temperatur på behagelige 22-23 grader.
Minerva Reef ligger omtrent akkurat på den sørlige vendesirkelen. Det vil si at dette er det sydligste området sola vil stå i zenit ved juletider før den tar fatt på veien nordover igjen. Det vil også si at dette blir vårt siste stopp i tropene for denne sesongen.
Været skifter fort og uforutsigbart og vi fikk et døgn med stiv og sterk kuling her på Minerva også. Kan ikke huske sist vi har hatt så mye sjøsprøyt på dekk når vi har ligget på anker. Det lynte i ett hele natta og på morgenkvisten fikk vi solide regnbyger og noen kraftige tordenskrall ikke langt unna. Vi ligger jo her som eneste gjenstand som stikker mer enn en halv meter over vannet og med 18m viftende opp i lufta og ankeret godt jordet ned i korallsanda. Utpå ettermiddagen i går løyet vinden ned til en liten kuling heldigvis.
Værsituasjonen for turen videre sydover er ustabil og vi venter på å vinne et godt vindu mellom systemene som passerer. Spesielt er det vanskelig å finne brukbare forhold på den siste halvdelen av etappen.

Minerva Reef

2011-10-10T20:50:00.000+02:00

Etter drøye 2 døgn og 275 nautiske mil sydvestover fra Nuku'Alofa kom vi til et punkt i havet hvor vi begynte å se bølger som bryter over revkanter, Minerva Reef. Ved høyvann er hele revet under vann og ved lavvann kan man "gå i land" på de korallene som stikker såvidt over vannflaten. Ved å klikke på linken "Posisjonsrapport til sjøs" på høyresiden så ser dere hvor vi er.
Den Amerikanske seilbåten Georgie J, som vi traff i Nuku'Alofa, lå allerede ankret inne i atollen og vi kalte dem opp og fikk deres koordinater for passasjen gjennom revåpningen for å sjekke hvor nøyaktige kartene var. Det viste seg at våre kart var 100% riktige og vi kom greit inn i atollen og ankret tett oppunder revet i nordøst da vinden var meldt fra den retningen.
Det har blåst en frisk bris til liten kuling i hele natt og ved lavvann har revet tatt av for bølgene og vi har ligget helt stille, mens ved høyvann blir det noe småsvell så vi duver lett.
En litt merkelig følelse å ligge ankret midt i Stillehavet uten å se land noe sted. Vi ser an været før vi drar videre for å få best mulige forhold for den videre turen sydover.
Leif, vår trofaste meterolog, har blankpolert krystallkula si, sitter fordypet i kartene og gir oss oppdateringer daglig. Utrolig fint. Vi har også radiokontakt daglig med flere i sørnorge med Leifs fiskestang som antenne. Den har gitt oss stabil kontakt og veldig fine radioforhold gjennom hele Stillehavet. Det enkle er som regel det beste sies det jo.

Reisebrev fra Tonga

2011-10-06T08:13:00.000+02:00

Åse og Ole Snertingdalen takker for herlig 17 dagers cruise i Stillehavet, nærmere bestemt Tongaøyene i Kåre og Lillians hjem og båt, Kilico.

Drømmen som gikk i oppfyllelse; seile i Stillehavet.
Kåre møtte oss på flyplassen på øya Vava'u og vi kjørte til byen Neiafu hvor Lillian tok imot oss med friske kokosmelkdrinker, rett fra nøtta i Kilico.
Vi hamstret mat og drikke og etter en natt i Kilico's suite bar det ut til øyene.

S/Y Kilico: Et selvdrevet ferieparadis med jordkloden som adresse!
Her produseres egen strøm - eget vann - eget brød - egen frokostyoghurt og mye egen positivitet og godt humør - brød i flere former. Basseng med konstant temperatur på 26°C, motstrømsanlegg og blått vann.
Utsøkte måltider fra skutas kjøkken basert på alt som lokalsamfunnet i Tonga kan by på av mer og mindre kjente frukter, grønnsaker og andre godsaker.
I mørke tropekvelder kom kortstokken fram og det ble spilt mang en runde Liverpool.

Hvalmoren med sin kalv var en dag oppe på skutesiden vår og hilste ærbødigst på vårt norske flagg - en gest til oss som bl. annet har vært aktive i å frede den.
Tonganfeast på en enkel strand en kveld - lokalt tilberedte delikatesser av alle slag på en duk av palmeblader - lokalt orkester og ungdommelig danseoppvisning, "grasiøse bevegelser", nok noe i overkant av det vi kan kopiere selv. Vi smakte på lokalt drikke: Cava - avslo høflig påfyll.

Besøk hos lokalbefolkningen har vært en spennende og uforutsigbare opplevelser. Noen øyer er befolket med noen få familier og lever enkelt. De sitter på jordgulvet og utfører sin husflid som f.eks. å flette kurver og fat som selges på markedet. Grisene piler omkring. Store og små. Hver "mann" sin gris.
På en av øyene ble vi invitert av presten på sightseeing inn til skogens avlinger, og midt blant tobakksplanter og gresskar ble vi og båten velsignet og ønsket god seilas på alle hav - en god opplevelse, og øyas frukter ble båret ombord.

Med vemod har vi kommet til dagen vi må forlate Vava'u-øyene. Vi forbereder nattseilas 75nm til de første Ha'apaiøyene, 60 til sammen.
Kåre og Ole hadde 1. vakta mens jentene krøp tidlig til køys. Ble vekket kl.00:15 til vaktskifte mens gutta tok morgenvakta fra 04:15. Stjerneklar himmel, en liten måneskalk og koselig prat hele natten. Utpå morgensiden ble jentene vekket av "HVAL I SIKTE", og jammen var vi ikke omringet av både hval og delfiner, bare 20m fra båten.

Etter hvert ankret vi opp midt inne i korallene på øya Foa, som også har flyplass. Eksotisk og vakkert lå Kilico som eneste båt og duppet mens vi badet, snorklet, jollet inn til land og tok en pils på en ferieresort med restaurant og småhytter kranset av blomstertrær, palmer og havets grønnblå korallvann. Vakrere og mere fredfullt sted finnes knapt tenker nå vi.
Før mørket siger på serverer Lillian "sosakjøtt", søtpoteter og grønnsaker med tilhørende rødvin som vi nyter i bølgeskvulpet og solnedgangen. Nok en herlig dag i Stillehavet.

Med Lillian pekende på baugen manøvreres Kilico mellom korallrevene inn til trygg ankring og ut i trygt farvann med Kåre til rors.
Det speides flittig etter hval og rev her i Tonga. Neste dag 30 nautiske mil til neste Ha'apai ankring og tro det eller ei; HVAL I DAG IGJEN! "Her ute på havet ser vi mer hval enn andre båter", kommenterer Lillian og sant nok. På vei til søndre Ha'apai, 20 nautiske mil til, så vi en stor hval som hoppet helt klar av vannet 3 ganger - et mektig syn når 15-20 tonn med "fisk" vaker.

Vi tenkte; hva blir neste opplevelse? Det ble et solid napp i fiskesnøret. Kåre sveivet inn og etter hvert dukket det opp en skinnende blå fisk med grønn spor. Den skjente som en laks i vannet og endte noe motstridig ombord i båten. Hadde den visst at den skulle bli møtt med en slurk rom i hver gjelle, ville den nok kommet frivillig. Vi har hatt et fortreffelig måltid med gullmakrell - skutas vin m.m. i spisestuen med nok en flott utsikt over et endeløst Stillehav.

Neste dag lite vind på våre 56 nautiske mil til Nuku Alofa hvorfra vårt fly skal ta oss hjem via New Zealand, Hong Kong, London og Gardermoen.
Flere hvaler underveis på overfarten. Vår siste middag inntok vi hos den pratsomme og hyggelige BIG MAMA på en liten øy utenfor hovedstaden Nuku Alofa på øygruppen Tonga Tapu.

Vi kan ikke få takket nok Lillian og Kåre for den fantastiske turen vi har hatt sammen og ja Stine - vi skal pakke minnene inn i små esker og ta de frem når stormen uler og regnet øser ned i Glovelia i Sandefjord.

Klem fra Åse og Ole

Avskjed med feriegjestene

2011-10-05T07:29:00.000+02:00

Aller først vil vi gratulere Motte med vel overstått 75-års dag!

I dag kom avskjedens time for feriegjestene våre og de satte seg i taxien som tok dem ut til flyplassen her på Tongatapu for å ta fatt på den laaaange turen tilbake til Norge.

Vi var runden hos myndighetene her i Nuku Alofa og fikk sjekket ferieturistene ut av mannskapslista før de satte nesa nordover.

Det var vemodig for oss å ta farvel etter to og en halv uke med gode venner ombord i Kilico. Vi har hatt mange fine opplevelser og håper at gjestene sitter igjen med noen gode minner fra Tonga og besøket hos oss. De reiser i hvert fall tilbake igjen adskillig brunere enn da de kom.

Det har vært en glede å ha dem ombord og de er hjertelig velkommen tilbake for opplevelser i nye farvann.

Hvalakrobatikk og gullmakrell

2011-10-03T11:05:00.001+02:00

Nok en dag med hvalopplevelser.
Ikke lenge etter at vi hadde kommet ut av ankringsplassen får Åse se noe hun tror er sjøen som bryter over et rev. Men neida, det neste som skjer er en voksen, stor hval som hopper helt ut av vannet, ikke bare en gang, men tre ganger. Selv på 100meters avstand blir det noen solide mageplask og det tar nesten pusten fra en stakkars seiler å se så store dyr hopper helt opp av vannet. I forfjamselsen er det ingen av oss som klarer å får tatt noen bilder, men inntrykket er solid brent fast på netthinnene.
Et par timer seinere gviner det i fiskesnella på hekken og vi skjønner at vi har fått fisk. Nok en gang en Mahi Mahi, eller gullmakrell som vi gjerne kaller den. En pen fangst på 7 kilo og vi hadde et herremåltid når vi kom i havn igjen.
Ellers så får mannskapet behandlet sine mer eller mindre forfalne seilerkropper for diverse skavanker av vårt arbeidene mannskap. Vi er helt enige om at alle båter burde ha fast fysioterapeut ombord.

Ha'afeva

2011-10-02T20:07:00.001+02:00

Etter en fin dagstur videre sydover kom vi itl øya Ha'afeva, fortsatt i Ha'Apaigruppen.
Vi rakk en tur på land og fikk nok en flott opplevelse med de åpne, blide og imøtekommende mot fremmede. Særlig ungene følger oss og ber om å bli tatt bilde av.
Her på Ha'afeva er det rundt 200 innbyggere og ikke mindre enn 6 kirker. Det så ut til at samfunnet var mer enn normalt velorganisert, ryddig og fint.
Nå har vi virkelig kommet inn i stimen og ser mer hval enn seilbåter om dagen. Et par stykker underveis sydover og i ankringsbukta innenfor revet hadde vi en hvalmor og en leken unge ikke langt bak båten på kvelden. Helt grei underholdning under middagen.

Mer hval

2011-10-01T06:36:00.001+02:00

Det er på tide å flytte oss videre sydover og fredag fikk vi ført gjestene våre inn på mannskapslistene før vi sjekket ut i Neiafu.
Avstanden ned til den midtre øygruppen i Tonga, Ha'Apai, gjør at det passet best med en nattseilas. Seilas og seilas, vinden uteble og det ble litt ofring til petroleumsgudene hele natten gjennom. Flott stjerneklar natt og rolig sjø.
I grålysningen lørdag morgen dukket de første øyene i Ha'Apai opp og med dem også hvalene. Rene " blæse-ensemblet " mente Ole da hvalene blåste både her og der. En flokk delfiner delte også frokosten med hvalene så det ble riktig livlig en stund med flere hvaler som vinket til oss med halen når de dykket. En flott velkomst til et nytt område.
Etter litt leting med utkikk på dekk og forsiktig sikk-sakk mellom korallhodene fikk vi til slutt ankret innenfor revet ved Foa Island, en riktig paradisøy.

Skogstur og litt til

2011-09-28T20:29:00.001+02:00

Mellom noen av øyene er det en bukt som har fått navnet Blue Lagoon og det med rette. Så turkisblått vann har vi ikke sett siden Palmerston og Bora Bora. Her ligger det en liten resort med 5 hytter og en liten restaurant for disse hvor vi spiste lunsj. Veldig god mat og en fantastisk utsikt over lagunen.
Vi gikk i land på en annen øy som heter Lape hvor det bor 7 familier med tilsammen 20 mennesker. Og en så stor befolkning må naturligvis ha egen kirke og skole. Ikke dårlig. Kirkens prest og øyas overhode viste oss øya og tok oss med inn i det han kalte både " bushen " og " the garden ". En fin tur gjennom små rydninger hvor de dyrker mange forskjellige planter for eget bruk og for salg på markedet.
Etter hvert hadde han også plukket sammen både det ene og det andre av frukter og grønnsaker samt et par kokosnøtter som vi kunne ha med oss i båten.
Han syntes vi var spesielt utsatt for store farer når vi seiler langt til havs og midt inne i bushen stoppet han og ba en bønn for oss om trygg og god seilas og velsignet ferden videre.
Ellers er det mye bading om dagen. Gjestene våre er noen riktig flinke badeløver og er i vannet både seint og tidlig. Vanntemperaturen ligger på jevnt 26 grader og sikten er god.

Hvalsafari og Tonganfeast

2011-09-24T20:25:00.001+02:00

På vei ut blant øyene i går fikk utkikken i baugen øye på hval som hoppet.
Kursen ble lagt om og ikke lenge etter fant vi to knølhvaler, en mor med en halvstor unge.
Vi stoppet og lå bare og dreiv mens hvalene svømte rundt oss halvannen times tid. Enkelte ganger hadde vi dem helt opp til skutesida. På bildet kan dere se solcellepanelet vårt nederst på bildet som viser hvor nær hvalene var.
I følge hvalboka vår kan knølhvalene bli opptil 18m lange, men akkurat hvor store disse var er vanskelig å si. Imponerende dyr er det i hvert fall når de kommer de kommer glidene bare noen meter fra skutesida.
Etter hvalsafarien seilte vi ut til Ano Beach hvor en familie hver lørdag kveld arrangerer tradisjonell tongan feast.

Langbord var dekket med duk av palmeblader som var dekket med mange forskjellige retter som er tradisjonelle for Tonga. Maten blir pakket inn i blader og kokt i jordovn. Kjøttet og fiske blir ekstra smakfullt og saftig på denne måten.
Under disse måltidene sitter vanligvis tonganeserne på bakken med beina i kors, men siden palangiene (de hvite) sliter med dette så fikk vi sitte på vanlige benker ved langbordet. Ingen bestikk naturligvis, kun hendene.
Tre mann satt like ved med en kavabolle mellom seg og spilte og sang mens vi spiste og mørket la seg mens noen små bølger slo inn over stranden. Helt grei restaurant.
Kvelden ble avsluttet med danseoppvisning av familiens ungdommer.

Nye tomter?

2011-09-23T20:38:00.001+02:00

Vi hadde en flott dag helt alene for anker ved øya Taunga. Et skikkelig sydhavsparadis med hvite strender og turkist vann over de grunne korallrevene.

Etter en snorkletur langs revet tok vi en tur inn til land hvor det bor et par hundre mennesker når alle er hjemme.

Vi ser stor forskjell fra øy til øy hvordan menneskene organiserer seg og hvor de legger lista for hvordan de vil ha det. Her var det ryddig og fint, plantinger både her og der og ungdommene gikk og feide og ryddet. Alle vi møter er blide og hyggelige.

En rusletur helt alene på kritthvite strender med en svak bris og bare Kilico for anker langt ute ved revkanten gir så absolutt ro i sjela. På det smaleste består øya bare av en 100m bred sandbanke med palmer og en like hvit strand på den andre siden.

Det spørs om ikke gjestene våre må ta en tur innom kongen når de kommer til Nuku Alofa for å høre om det lar seg gjøre å få bygsla ei tomt. Noe langt å reise fra Norge for ei langhelg kanskje...
Det er dessverre så dårlige internettforhold her nå at bilder får komme litt seinere.

Rugby og fakaladyshow

2011-09-22T21:03:00.000+02:00

Gjestene våre har tilpasset seg tidsforskjellen og klimaet her syd overraskende fort. Og selv med litt varierende vær har vi fartet litt ut blant øyene og hatt noen fine dager.

I går seilte vi tilbake til Neiafu igjen for å handle ferskvarer og litt forskjellig.

World Cup i rugby går i New Zealand for tida og Tonga er med.

I går kveld spilte de mot Japan og vi så kampen på en restaurant. Tonga var ikke dårligere enn at de vant og stemningen var høy. Det var vel så mye underholdning å se på de lokale supporterne som å se kampen.

Rugby er en tøff sport og det kan jo hende Ole tar med seg noen taklingstips hjem til Sandefjord igjen.

Etter kampen var det klart for det ukentlige fakaladyshowet som går ut på at menn utkledd som damer har danseshow.

Med mange tonganesere som publikum ble det skikkelig moro og stemningen ble enda høyere enn under rugbykampen.

Gjestene har ankommet

2011-09-17T20:09:00.000+02:00

Gjestene våre landet i Neiafu nøyaktig etter planen i går morges.
Uforskammet friske og raske etter over to døgns reise satte de føttene på Tongansk jord.
Veldig hyggelig å få kjentfolk på besøk.
Åse og Ole er gode gamle venner fra Sandefjord som skal seile med oss her i Tonga i to og en halv uke framover.
Noe døgnville var de jo etter å ha flyttet klokka 11 timer framover, men spreke som de er så holdt de godt ut hele første dagen.
Nå gleder vi oss til noen fine uker sammen

Megayachter og supplyskip

2011-09-16T12:00:00.001+02:00

Det finnes forskjellige måter å farte rundt på verdenshavene.

Båtene på bildet ligger ankret i en av buktene like utenfor Neiafu.

Etter det vi har blitt fortalt så er det blå skipet supplyskip for den 163 fots luksusyachten My Girl og begge er eid av en rik amerikaner som seiler rundt på verdenshavene med flåten sin.

Supplyskipet ligger standby i en bukt mens yachten flytter seg rundt blant øyene og bestiller tjenester når det måtte passe.

På bildet holder den på å laste ombord en av de to passbåtene. I tillegg så er det et par store ribber og 3 jetskis ombord. Vi har også sett en stor cabincruiser med flybridge fortøyd langs siden som blir brukt når eieren vil ut og fiske. Det skal være fullt verksted og alle servicemuligheter ombord i supplyskipet så yachten og dens mannskap kun kan konsentrere seg om eieren og eventuelle gjester.

På denne måten får eieren en fredeligere tilværelse ombord i yachten sin.

Moonlight Party

2011-09-15T02:53:00.001+02:00

Det ble arrangert regatta fra landsbyen og ut til en av øyene på lørdag og moonlight party med kostymer på en av strendene på kvelden.
Nå var det så lite vind at det var kun noen få båter som fullførte regattaen og det regnet stort sett hele dagen. Etter hvert var mellom 60 og 70 båter samlet i bukta og regnet ga seg sent på ettermiddagen og festen ble vellykket.
Nå stopper alt ved midnatt natt til søndager her på Tonga. Sønndagene er veldig hellige her og da skal det ikke skje annet enn kirkebesøk.
Men greit nok. Midnatt for seilere er vanligvis ved 21:00 tida på kvelden så det var lenge nok.
Vi blir ute blant øyene noen dager før vi seiler inn til landsbyen igjen midt i uka og gjør klar for storbesøk fra Sandefjord lørdag morgen. Vi gleder oss.

Bibliotekinnsamling

2011-09-07T09:45:00.000+02:00

Det er høysesong her i Neiafu for gjestende seilbåter på vei til New Zealand og Australia og andre turister som kommer for å se hvaler. Og enkelte driftige lokale krefter benytter anledningen til å lage arrangementer for å samle inn penger til både det ene og det andre.

Denne gangen var det den årlige bibliotekinnsamlingen som sto for tur. I den forbindelse ble det arrangert middag med lotterier og auksjoner av forskjellige slag.

Biblioteket ble opprinnelig donert av en amerikaner for 28 år siden. Det har et årsbudsjett på ca.NOK20.000 og får ingen penger av det offentlige.

Det overskytende som kommer inn på arrangementet går til stipender til ungdom for høyere utdannelse.

Det er barnerike familier og skolegang koster mye penger så det er ikke gitt at hele barneflokken får videregående utdannelse. Ungdommene på bildet har vært heldige og kommet et godt stykke på vei takket være denne årlige innsamlingen.

Det lokale næringslivet sto for sponsing av gevinster og var også veldig ivrige i budrundene.

Stemningen var god og vi håper og tror at det ble penger både til bibliotek og noen stipender i løpet av kvelden.

Grottedykking og hvalsafari

2011-09-04T20:34:00.002+02:00

Det er mange fine ankringsplasser rundt i Vava'u skjærgården og vi har seilt litt rundt og prøvd noen av dem. I Port Morell traff vi igjen New Zealand-båten Beyond og Falbala fra Isle of Man. Beyond ba med alle ut på grottetur med sin båt.
Mariners Cave er ikke lett å finne fordi åpningen til grotten ligger et par meter under vann, men etter litt leting fant vi den. Her må vi dykke ned et par meter og så svømme 4-5m innover i en tunnel før vi kommer opp i en innvendig grotte. Det eneste lyset der inne kommer gjennom vannet fra åpningen og gir et flott blåaktig lys. Svellet gjør at vannivået inne i grotten stiger og synker, noe som gjør at fuktigheten komprimeres og sikten varierer fra tåke til helt klart i løpet av noen sekunder.

Etterpå gikk turen til Swallows Cave, men underveis traff vi på en knølhval som lekte seg i overflaten. Akkurat som Abrolhosøyene på Brasilkysten ligger også Tongaøyene på rundt 18°syd. Dette er ideel breddegrad for knølhvalene som kommer opp fra Antarktis for å føde samt pare seg igjen i juli/august. I slutten av oktober er ungene blitt store nok til at de kan dra tilbake til Antarktis igjen en gang. Derfor er det ganske vanlig å se hval her i denne perioden. Fantastiske dyr når vi kommer på nært hold.
I Swallows Cave kan vi kjøre inn med gummibåtene og se de flotte formasjoner i grottetaket og dessuten er det mye flaggermus der inne.
En begivenhetsrik dag som ble avsluttet med litt forfriskninger hos oss og middag ombord i Falbala på kvelden.

Kirkebesøk

2011-08-30T10:31:00.001+02:00

At polyneserne er dypt religiøse mennesker kjenner vi til fra Palmerston.

Her på Tonga er det flere religioner og alle har hver sin skole. For å markere dette så har hver skole sin farge på skoleuniformene.

Som et mer offisielt plagg både på skole, i jobb og til fest, kler også mennene seg i skjørt og enkelte med vevde matter rundt livet i tillegg.

Søndagen er naturligvis veldig hellig for dem. Alt er stengt og det er f.eks. ikke lov til å drive idrett eller å bade. Dette gjeder lokalbefolkningen og virksomhet i forbindelse med turister og andre tilreisende har lov til å ha åpent. Men til og med flytrafikken er stengt på søndager.

Så for å fylle opp litt opp i den kulturelle ryggsekken vår gikk vi derfor i kirken søndag formiddag.

Og det var faktisk litt av en opplevelse. Kirkebesøket søndag er veldig høytidelig og kirka ble mer enn full så noen måtte sitte på stoler utenfor.

Alle pynter seg som om det var bryllup og det er mange flotte drakter og fargerike klær.

Og så er det den helt spesielle flerstemte sangen her. Ingen instrumenter, men de synger så taket nesten letter og veldig fint.

Tonga

2011-08-27T20:37:00.001+02:00

Vi har nå vært noen dager i Neiafu på Tonga og gjort oss litt kjent.

Tonga består av 4 øygrupper, Nius, Vava’u, Ha’apai og Tonga Tapu med tilsammen 172 små og store øyer hvorav 36 er bebodd. Vi har nå kommet til den nordre gruppen som heter Vava’u.

Landet er et kongedømme med litt over 120.000 innbyggere og kongen har i praksis all makt. Tonga er den siste øygruppen mot vest i Stillehavet som hører med til Polynesia.

Levestandarden er vesentlig lavere enn det vi så i Fransk Polynesia. Offentlige tjenester som kommunikasjon, sykehus, skole etc. ligger etter på grunn av den dårlige økonomien i landet.

Nå er Neiafu et lite sted og tilbudene deretter. Vareutvalget i butikkene er også begrenset, men det viktigste er å få tak i.

I tillegg til det lokale språket snakker alle engelsk her og det gjør alt enklere for oss.

Bilparken har også lavere standard og de fleste kjører på venstre side av veien virker det som.

Tonga er et samlingspunkt og mellomstopp for de fleste seilerne som har krysset Stillehavet og skal videre enten til Australia eller New Zealand for orkansesongen.

Derfor blir det mange hyggelige gjensyn med folk vi har truffet før og mange nye bekjentskaper.

Internettet her er tregt, men vi fikk til slutt lastet opp noen bilder fra Palmerston. Se link på høyresiden under Fotogalleri.

Datolinja

2011-08-23T06:23:00.003+02:00

Datolinja går på 180 grader øst og vest, men akkurat ved Tonga gjør den et unntak og flytter seg faktisk til 173W slik at Tonga hører til den østlige halvkule når det gjelder dato. Linja ble passert kl.22:15 lokal Niue-tid den 19. august og vi fikk på den måten med oss kun 2 timer av den 20. august 2011.
Akkurat nå befinner vi oss på den motsatte siden av kloden i forhold til Norge. Ikke desto mindre har vi daglig kontakt med flere radioamatører hjemme med veldig gode forhold. Helt utrolig med bare en fiskestang som antenne.

Vi hadde en flott seilas fra Niue og brukte i underkant av 2 døgn til Tonga.

På morgenkvisten søndag rundet vi nordspissen av Vavau og kunne seile inn i skjærgården og ankre opp ved den lille byen Neiafu på formiddagen.

Det vil si, vi ankret ikke, men fant oss en bøye i den veldig beskyttede bukta. Deilig å kunne ligge helt stille igjen.

Tonga har tidssone UTC+13 timer, noe som gjør at vi nå plutselig er 11 timer foran Norge.

Bildet er tatt underveis og må ikke misforståes. Grunnen til at kokka er surret fast ved komfyren og oppvaskbenken er kun for at hun i det hele tatt skal kunne holde seg sånn noenlunde ved grytene og ikke slenge rundt når det lages mat til sjøs.

Endring av planene

2011-08-19T04:55:00.001+02:00

Vi har stort sett hatt veldig fine forhold på turen fra Palmerston til Niue, men det siste døgnet dreide vinden mot nord og videre mot nordvest. Det ble derfor en natt med skarp bidevind rundt 15-20knop og drøye 3m bølger.
Leif hadde varslet oss om et kraftig regnområde ved 04-tida på natta og det kom 0345 og varte en times tid og med vinddreining mot SSW i det fronten passerte. Bra varslet.
Alle moringene i havna på Alofi var ledige og det var kanskje ikke så rart. Havna er helt åpen fra vest og det var 3-4m dønning rett inn. Ikke akkurat noen attraktiv ankerplass når bølgene ville komme fra siden og gi solid rulling.
Havna er litt spesiell ellers også. Man må inn med gummibåt naturligvis, men eneste måte å lande den på er å gå inntil en betongbrygge på lo-siden. Man må ha stropper klar på gummibåten, huke disse i en kran, deretter komme seg opp på betongbrygga og betjene den elektriske krana sjøl for så å løfte gummibåten opp på land.
Nå sto sjøsprøyten høyt ved bryggekanten fra dønningene og det ville vært umulig å komme i land i dag. Så å ligge å rulle på bøye med 3-4m bølger inn fra siden et døgn før det kanskje ville bli mulig å komme på land var ikke fristende. Derfor ble konklusjonen at vi fortsetter direkte til Tonga og får dessverre ikke med oss Niue, men sånn er det noen ganger.
Vi fikk en trist melding på radioen et par dager etter at vi hadde forlatt Palmerston. En av de sist ankomne båtene vi var sammen med på øya, hadde havnet på revet mandag og båten er dessverre totalskadet. Heldigvis ingen personskader, men veldig trist allikevel. De har fått hjelp til å berge det som berges kan av befolkningen på øya og andre seilere.

Mot Niue

2011-08-17T06:27:00.003+02:00

Vi er på vei mot Niue, nok et nytt land på vår vei mot Tonga.
Det er et værskifte på gang og vinden vil gå hele kompassrosa rundt før den på torsdag igjen stabiliserer seg på sysøst, den stabile passatvindretningen. Vi prøver derfor å tilpasse farten så vi ikke kommer inn før torsdag formiddag på grunn av at havna ved Alofi, hovedstaden på øya, er helt åpen fra vest og nordvest.
Vi seiler sammen med Beyond, en båt fra New Zealand med John og Wendy ombord som vi traff på Palmerston. De er på vei hjem til Wellington etter en 5 år lang jordomseiling.
Ikke nok med at vi fikk med oss rester fra avskjedslunsjen som niste på veien videre. Bill sendte også med oss et par kokosnøtter og to brødfrukter. Og i det vi skulle dra, kom Edward med oss et stort stykke dypfryst wahoo til oss, nok til et par gode middager.
Så nå har det vært fiskeforbud ombord i flere dager og i stedet har vi kost oss med kjempegod sydhavsmat.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Palmerston

2011-08-14T08:56:00.031+02:00

Vi har hatt noen uforglemmelige og helt spesielle dager på Palmerston.
For det første er dette en riktig sydhavsperle, en stor grunn lagune omkranset av flere små, lave øyer, hvorav den ene er bebodd.
Og beboerne stammer alle fra den engelske sjømannen, gullgraveren og hvalfangeren William Marsters. Han kom hit i 1862 sammen med sine 3 polynesiske koner og etter litt fram og tilbake fikk han bekreftelse fra dengang dronning Victoria i England at øyene var hans.
Antagelig for å opprettholde husfreden delte han øya i 3, slik at hver kone fikk sin del og kunne etablere sin familie og de fikk tilsammen 22 barn. Også de andre øyene er delt i 3 så hver familiegren har sin andel. Han var også ganske "streng" og tillot ikke familien å gifte seg innen den nærmeste familie.

Øya ligger veldig isolert og det er ingen flyplass her. De får forsyninger med lasteskip fra hovedøya i Cook-gruppen, Rarotonga, 2-4 ganger i året, men de kan aldri være sikre på når båten kommer. I fjor gikk det en gang 5 måneder mellom forsendelsene.
Derfor er langturseilerne velkomne for de bringer gjerne med seg litt ekstra til dem. Vi gir dem også ting vi kan unnvære eller ikke har bruk for mer. Men til gjengjeld blir vi usedvanlig godt tatt vare på når vi er her.
Besøkende til øya får oppnevnt sin "vertsfamilie" som har ansvaret for deg og sørger for at du får et fint opphold. For de båtene som ligger her for øyeblikket er det Simon Marsters og hans bror Edward som er våre verter og vi fikk klar beskjed om at under oppholdet var vi en del av deres familie.
Som sagt så ankrer vi utenfor revet og vi får ikke kjøre inn med egne gummibåter, men blir hentet hver dag av Simon eller Edward.

Seilerne har gjerne forskjellig bakgrunn og profesjoner, noe øyboerne skjønner at de kan benytte. For tiden er det en elektromann fra en australsk båt og en mekaniker fra en New Zealandbåt som hjelper dem med reparasjoner av utstyr på øya. I tillegg er den tyske tannlegespesialisten Michael og hans kone her. Og ikke nok med det, på en hollandsk båt er det også en ung tanntekniker. Michael har med seg komplett tannlegeutstyr ombord i sin 50 fots katamaran og nå har hele øya fått full sjekk av tennene, rotfyllinger og broer.

Vi andre har også hjulpet til med å legge ut nye moringer, bygge skap for utendørskjøkkenet deres osv.
Daglig serverer Simon og Edward alle en kjempelunsj gjerne bestående av grillet, eller kokt fisk, salater og diverse retter av brødfrukter og ris. Ikke småtteri når vi for tiden er 19 mennesker ombord i seilbåtene samt deres egne familier. Ikke rart at vi prøver å gjøre litt igjen og gi litt tilbake så godt det lar seg gjøre.
Det er gjerne ungguttene på øya som er ute og harpunerer fisk på ettermiddagene og kveldene og måltidene består av det de måtte ha skutt. I går kveld måtte de gå over til å fiske med snøre fra båtene for det ble for mye hai rundt dem. Det blir gjerne noe fiskeblod i vannet når de skyter fisken og da er haiene der tvert. Det er om å gjøre å få fangsten fort ut av vannet.

På øya er det også naturligvis skole med ikke mindre enn 3 lærere som underviser ungene fra 5-års alderen og opp til 18 år, i samme klasserom. Inntil nå har dette vært en utendørs skole under et stort tak som beskytter for solen. I fjor sto et nytt skolebygg klart med flere rom, men dette var lærerne tydeligvis noe skeptiske til. Maken til disiplinerte, harmoniske og høflige unger skal man lete lenge etter.
Drikkevann får de ved å samle opp regnvann i store tanker og de kan gjerne greie seg opptil 6 måneder uten regn hvis det kniper.
Det er et fantastisk klart vann her. Inne i den grunne lagunen, med den hvite korallsandbunnen har vannet en farge som tatt ut fra et prospektkort, med de kritthvite strendene rundt de palmekledde øyene. Helt fantastisk.

Vi ligger som sagt utenfor revet og her er det naturligvis like klart vann over korallbunnen. En snorkletur rundt båten kan som regel gi opplevelser som å holde følge med en stor skilpadde som svømmer langs bunnen 20 meter under oss, tunfisk, gullmakrell, hai og masse annen fisk. I går formiddag hadde vi stor flokk delfiner dovent svømmende rundt båten en halvtimes tid før de svømte videre og hilste på de andre båtene.
Da det viste seg at flere av båtene ønsket å seile videre i løpet av helgen fikk beboerne det travelt i går ettermiddag. De ville lage fest for oss som takk for hjelpen og at vi ville besøke dem. Dermed måtte mange av dem ut for å fiske i går kveld og natt for å skaffe råvarene.

Stort langbord med allverdens delikatesser fra havet, kylling og lokale retter av kokosnøtter etc. Stor samling av alle, gamle og unge. Først tale av øyas borgermester, store Bob, så bordbønn naturligvis. Deretter skal alle gjestene forsyne seg, så alle ungene og til slutt øyas voksne, alt dirigert av store Bob.
Da vi ble kjørt ut til båtene i kveld ble flere av ungdommene med. De tok seg god tid i hver av båtene for å få sagt litt mer personlig adjø siden vi skal reise tidlig i morgen.
Det har vært et helt spesielt opphold som havner helt i toppen av vår ti på topp liste over opplevelser på turen.

Cook Islands

2011-08-11T08:55:00.000+02:00

Etter en flott seilas de siste døgnene kom vi fram til atollen Palmerston i Cook Islands i går ettermiddag.
Denne atollen er så grunn at det ikke er mulig å komme innenfor revet med seilbåt og derfor måtte vi ankre på utsiden, kloss inntil revet. Litt spesielt for disse atollene er gamle vulkaner som har vokst opp fra havbunnen. Det vil si at rundt hele atollen er havdypet på drøye 4000m.
Etter kontakt på VHF fikk vi beskjed om at myndighetspersonene ville komme ut til båten for innsjekking dagen etter kl 11. Det viste seg at de bruker en annen tidssone enn den teoretiske så i dag dukket det opp 3 mann kl.10 naturligvis.
De representerte immigrasjon-, toll-, og helsemyndighetene. Etter å ha skalket alle lukene ble båten tåkelagt innvendig med en eller annen desinfiserende spray og sertifikat for dette ble skrevet ut. Så var det avgifter for alle disse myndighetene samt besøksavgift for å komme i land, tilsammen USD90.
På Cook-øyene snakkes det engelsk heldigvis. Sist vi besøkte et engelskspråklig land var på Malta i 2009.
Nå gleder vi oss til å komme i land og oppleve dette spesielle samfunnet med 64 innbyggere, hvorav halvparten er barn.

Fin seilas

2011-08-09T19:18:00.000+02:00

Vi har hatt en flott seilas fra Raiatea og mot Palmerston. Vi har nå 60nm igjen og regner med å være framme før mørket faller på i kveld.
Det går hele tiden vestover og i går var det tid for å stille klokka nok en time bakover og vi er nå 13 timer etter Norge og 11 timer etter UTC.
I går hadde vi en stor knølhval ganske nær båten. Den var bare oppe og sa hei og på gjensyn før den også fortsatte videre vestover. Kan hende vi treffer den igjen på Tonga.
Før vi dro fra Raiatea fikk vi også lagt ut en del nye bilder. Disse finner dere under Fotoalbum og linken Fransk Polynesia på høyre siden.

Inntrykk fra Fransk Polynesia

2011-08-07T06:50:00.000+02:00

Aller først vil skippern si tusen takk for bursdagshilsner. Kanskje bursdagsgaven er et stillehavscruise med S/Y Kilico eller en ekstra nattevakt, eller begge deler..... ?

Stillehavsøyer - Polynesia - høye vulkanske øyer - lave atoller og korallrev - krystallklart vann med akvariefisker og sorte perler som blir hentet opp av perledykkere. Innfødte som bor i stråhus, lever av kokosnøtter og fisk fra korallrevet kokt i jordovner eller stekt over bål eller en god nabo kokt i en stor sort gryte over åpen ild. Kvinnene går med blomsterkranser på hodet og rundt halsen, stråskjørt og kanskje skallet av en og annen halv kokosnøtt på overkroppen.

Hvis dette var forventingene så måtte det nok noen småjusteringer til, i hvert fall her i Fransk Polynesia.
Inntrykket er, kanskje ikke overraskende, veldig europeisk og levestandarden og kostnadsnivået er fullt på høyde med Europa. Biltettheten er stor og selv på mange av de små øyene er det flyplasser. Tilgangen til internett er bra og på de fleste øyer hvor det bor folk er det også trådløst nett. Man kan også få kjøpt det meste av varer vi er vant til fra Europa, i hvert fall på Tahiti.

Klimaet er fantastisk, for ikke å snakke om det klare vannet med den turkis-blå fargen. Står så absolutt ikke tilbake for det prospektkortene gir inntrykk av.
Det som måtte være av blomsterkranser og gamle tradisjoner er jo som ellers i verden, mest et spill for turistene, med unntak av de hvite blomstene som kvinnene stikker bak øret. Avhengig av om blomsten sitter bak venstre eller høyre øre så er signalet å oppfatte som et " ledig/opptatt " skilt.
Til og med perledyrkingen var industrialisert og en mer omfattende prosess enn vi var klar over fra før.

Men til tross for den store turistmengden så er befolkningen utrolig blide, hyggelige og hjelpsomme. Man føler seg så absolutt velkommen her.
Det er mange øyer og atoller og enkelte seiler rundt her i årevis.
Fransk Polynesia ligger også så langt øst at det er sjelden de rammes av orkaner og det gjør det atraktivt for mange seilere å tilbringe orkansesongen her.

Men Stillehavet er enormt og det er mange flere land og øyer. Noen av disse har vi også lyst til å besøke når vi nå seiler videre vestover og etterhvert sydover til New Zealand.

Utsjekking fra Fransk Polynesia

2011-08-04T04:06:00.001+02:00

Vi seilte rundt nordspissen av øya og inn til den eneste marinaen her på øya som har lov til å selge tax-free diesel. Deretter var det bare å seile inn til byen Uturoa, den største byen på Raiatea, for å klarere ut hos Gendarmeriet og få handlet det siste av ferskvarer og annen proviant før vi fant oss en ankerplass for natta.

På vei ut fra byen hang det seg på en kajakkpadler for å spare litt krefter i kjølvannet vårt. De har skikkelig håndlag med den spesielle åra de bruker og etter en stund ble det for kjedelig å ligge bak oss så han padlet forbi og forsvant.

I morgen tidlig setter vi kursen vest-/ sydvestover mot Cook-øyene og hvis været tillater det så er planen å få ankret ved den lille atollen Palmerston, ca. 700nm vestover fra Raiatea. Her håper vi å kunne ligge noen dager før vi fortsetter til det lille landet Niue, ytterligere noen døgn vestover før vi fortsetter videre til Tonga.

På vannet igjen

2011-08-03T10:11:00.000+02:00

Vi fikk gjort det vi skulle de få dagene vi var på land. Bunnventilen ble skiftet og DuoGen (vind- og slepegeneratoren vår) fikk en full overhaling med nye lagre og simmering. Det har kommet saltvann inn i generatoren så den hadde tydeligvis ikke hatt det noe bra den siste tiden og innvendig så den ut deretter.

At utstyret utsettes for en mye større belastning og slitasje på langtur vet vi fra før. Komfyren vår har et balanseoppheng som gjør at den holder seg noenlunde vannrett selv om båten krenger. Nå er dette så slitt at vi begynte å lure på om det ville knekke helt sammen og da kan vi ikke bruke komfyren. Reservedeler til dette finnes ikke her så vi fikk en sveiser til å sette et lite punkt så får vi håpe at det holder fram til New Zealand.

Når vi nå ligger til land igjen dukker også andre ting opp, nemlig mulighet for rotteinvasjon. Vi har tidligere bare opplevd dette problemet på de greske øyer og i en marina i Buenos Aires. Derfor måtte rottesperrene fram og settes på fortøyningstauene (se bildet).

Vi treffer på mange flere svenske båter enn norske og for noen dager siden lå det ikke mindre enn 4 svenske båter her. Hyggelige Ulla og Krister i SY Circe har ligget her i flere dager og båten deres ble løftet på land etter at vi ble satt ut.

Raiatea

2011-07-29T22:13:00.000+02:00

Det er flott å se hvordan Norge har taklet tragedien i Oslo. Tragedien har jo også vakt oppsikt i utlandet og vi får stadig sympatimeldinger og spørsmål fra andre seilere.

Vi har seilt til Raiatea, naboøya til Bora Bora og marinaen Chantier Naval. Det er tre måneder siden sist vi var fortøyd til land. Det åpner seg straks noen nye muligheter med landstrøm, vann i slange og kunne gå rett fra båten og i land.

Bunnventilen vi kjøpte og skiftet i Buenos Aires i november i fjor er allerede gåen og måtte skiftes igjen. Derfor ble vi tatt på land i går og fikk gjort det meste av jobben i går ettermiddag. Vi blir stående på land til over helgen og passer på å polere fribordet samtidig. Det er lettere å gjøre på land enn når båten ligger i vannet.

Dramaet i Oslo

2011-07-23T19:22:00.000+02:00

Det var med vantro og sjokk vi mottok meldingen om skytingen på Utøya og bomben i Oslo i går. At sånt kan skje i Norge er helt grusomt og ufattelig. Så mange unge som er berørt vil sette dype spor som det vil ta mange år å lege. Vi føler med de pårørende og hele Norge som nå er i sorg.

Bora Bora

2011-07-23T00:52:00.001+02:00

Så mange båter med turkise skrog spør vi oss selv når vi seiler inn gjennom revåpningen på Bora Bora, en av de nordligste av Selskapsøyene. Men nok en gang viser det seg at båtene som ligger for anker har vanlige hvite skrog og at det er vannet som på avstand gir skrogene fargen. Vi har sett det samme med hvite sjøfugler som får denne fargen på undersiden når de seiler over vannet.

Vi forlot Huahine for et par dager siden og seilte innom en marina i Raiatea hvor vi skal få tilsendt noen deler vi trenger til vind- og slepegeneratoren vår. For at dette forhåpentligvis skal gå i orden trenger de kopier av pass, båtdokumenter, tollinklareringspapirene våre og innsjekkingspapirene til Fransk Polynesia. Så gjenstår det å se om alt går i orden og delene kommer i løpet av neste uke. Delene er i hvert fall underveis og antagelig på Tahiti nå. Vi krysser fingre for at de ikke stopper i byråkratiet der, men blir sendt videre opp til Raiatea.

Vel innenfor revet på Bora Bora satte vi kursen for en ankringsbukt ved en av de små øyene, motusene, syd for revåpningen. Vi hadde regnet med at det skulle være fullt av båter og stor aktivitet i denne atollen. Overraskelsen var stor da det viste seg at bukta vi kom til var helt stille og fredelig, ikke så mange båter og vi kunne slippe ankeret på 10m.

Nå får vi utforske Bora Bora noen dager og se om vi kan si oss enige i at dette er verdens vakreste øy, som den flere ganger har blitt kåret til.

Og så det viktigste i dag ; Gratulerer så mye med dagen Linn!

Huahine

2011-07-19T07:15:00.001+02:00

Seilasen fra Moorea til Huahine var fin og behagelig og vi kom fram på morgenen. Revåpningen ligger 10nm oppe på nordvestsiden av øya og for å komme frem til ankringsplassen seilte vi nesten like langt sydover igjen på innsiden av revet.

Og her ligger vi nå i bukta Baye D’Avea på sydvestsiden av øya. En stor bukt med god ankringsplass til mange båter uten at det blir trangt.

Øya er en av flere i den delen av Fransk Polynesia som kalles Selskapsøyene. Øya er ikke fullt så høy som Moorea og Tahiti, men like grønn og frodig.

Fransk Polynesia er velorganisert og på de bebodde øyene lever folk stort sett som ellers i verden. Veiene er asfalterte og biltettheten er stor.

Som så mange andre steder her så finnes det små såkalte resorter, mer eller mindre stråhytter på stranda eller på påler ute i vannet med glassfelter i gulvene for å nyte livet i vannet. Disse leies ut, gjerne i tilknytning til en resepsjon og restaurant. Må være en flott og avslappende ferie, sandstrand og koraller bare noen skritt fra senga. Omtrent som å være på langtur med seilbåt....

Men avslappede forhold ellers og det er helt greit at seilerne fortøyer jollene til hotellets brygge for å komme i land. Det drypper nok noen ekstra gjester på restaurantene deres av denne grunn også vil vi tro.

Fjelltur

2011-07-15T02:30:00.000+02:00

Vi slo oss sammen med Eli og Bernt på den tyske båten Elbe og satte kursen til fjells. Det ble en flott dag gjennom jungelen opp til et platå hvor vi fikk flott utsikt til begge buktene på nordsida av øya samt utover havet mot vest.

Det er mye trafikk innenfor revet og jetskiene og de raske båtene kjører siksak mellom ankringsbåtene. I dag morges kom et cruiseskip sakte glidene inn i revåpningen i grålysningen. Det hadde ligget på utsiden og ventet på dagslyset noen timer og vi lurte en stund på hva som lyste og blinket ved skorsteinen på toppdekket. Det viste seg å være en kjempestor flatskjerm som sendte musikkvideoer.

Vi letter anker i ettermiddag og setter kursen mot Huahine, rundt 85nm mot nordvest. Litt i lengste laget for en dagsseilas siden dagene er så korte her, men det passer helt fint med en nattseilas.

Fiskeslakting

2011-07-13T19:10:00.000+02:00

På vei fra Isla Gambier og nordover mistet vi de tre siste blekksprutslukene og en god del av fiskesnøret på snella vår uten å få landet en eneste fisk. Skippern er ganske sikker på at det må ha vært veeeeldig store fisker som kan gjøre sånt.
På Tahiti fikk vi fylt opp snella igjen og kjøpt nye sluker og på vei over til naboøya Moorea nappet det. Denne gangen gikk vi for motor og da er det enklere å få stoppet båten fort og jobbe med fisken. Etter noen basketak så lå det en Mahi-mahi / gullmakrell på 7,5kg på dørken. Dette er en fisk med mye liv i og det så fort ut som et slakteri i cockpiten og blodsprut overalt. Men med en skvett sprit i gjellene roer den seg fort. Det ble noen herremåltider og fiskeforbud noen dager.
Vi ligger i ei bukt på nordsida av Moorea sammen med et titalls andre båter. Flott, klart vann, men ikke så fine koraller som på Tuamotoøyene. Men til gjengjeld så er det mange rokker her. Grasiøse, store og fasinerende å snorkle med.
Moorea er også en flott øy med høye fjell, grønn og fin og muligheter for fine turer på land

Tahiti

2011-07-09T18:57:00.000+02:00

Nei, vi har ikke bytta båt. Skuta på bildet er en av de riktig store her i havna for tida, men den er ikke alene. Det kreves sikkert litt for å holde denne skuta ship shape til enhver tid.

Og heldigvis er det plass både for store og små, med og uten mannskap.

Dagene går fort her i Papete. Etter lang tid utenfor alfarvei trenger vi påfyll av både det ene og det andre. Selv om vi har tilbakelagt et godt stykke Stillehav så er det fortsatt en bit igjen før vi er framme ved det som kan kalles fastlandet i New Zealand. Og Papete er den beste plassen for å bunkre.

Tahiti er hovedøya i Fransk Polynesia og en flott øy på alle måter. Papete, som er hovedstaden, har ca. 120.000 innbyggere og kan vel kalles en storby i denne delen av verden.

Biltettheten er overraskende stor og bilparken er nok av minst like bra standard som hjemme. Kollektivtilbudet med buss er forholdsvis bra og billig, men taxi-næringen har priset seg helt ut og det er veldig lite drosjer her.

Klimaet er fint og det er antagelig ikke mange piggdekk å finne rundt i garasjene til folk.

Like ved havna vi ligger er det en stooor Carrefour butikk og her finnes alt vi har drømt om av mat de siste månedene. Men for oss som kommer fra sør-Amerika er prisene er høye.

Hvis det alltid har vært like dyrt her kan vi skjønne at innbyggerne i denne delen av verden for noen år siden heller hadde en god nabo til middag enn å gå på butikken. Norske priser og godt og vel det. Men så blir alt frakta hit med skip også da, så det kan sikkert forsvares.

Etter det vi vet så betaler ikke innbyggerne her spesielt mye skatt, det meste ligger i moms og andre avgifter.

Her er det også litt båtutstyr å få tak i. Vi trenger heldigvis ikke så mye, men det tar litt tid å finne fram til de forskjellige butikkene.

Språket er fransk her og det er jo ikke akkurat vårt nærmeste sidespråk, men sånn er vi jo vant til å ha det så det går ganske bra.

For anker i Papete, Tahiti

2011-07-05T20:22:00.001+02:00

Vi kom inn til Papete på Tahiti i går formiddag etter en todøgns seilas fra Tahanea.
Vi måtte snirkle oss rundt flyplassen, innenfor revet for å komme fram til ankringsplassen. Det er første gang vi har måttet kalle opp tårnet på en flyplass for å få tillatelse til å krysse "runway" med båt.
Etter denne prosedyren i begge ender av flystripa ankret vi opp utenfor marina Taina. Her ligger det, for å si det mildt, tjukt med båt.
Vi har tydeligvis kommet oss inn på "motorveien" mellom Panama og Australia/New Zealand.
I dag får vi prøve å finne myndighetskontorene og få sjekket inn på ordentlig. Innsjekkingen på Gambier var bare en proformasak.
Siden Norge ikke er medlem av EU så må vi også betale et såkalt "bond". Det vil si at vi må deponere et beløp i en bestemt bank tilsvarende flybilletter for hele mannskapet fra Tahiti og til Norge. Bare for at de skal være sikre på å bli kvitt oss igjen. Pengene får vi igjen når vi sjekker ut igjen, men vi taper sikkert vekslingskurs og gebyrer.
Det kommer noen bilder etterhvert når vi får bra tilgang til internett igjen.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Bading med haier

2011-07-02T05:58:00.002+02:00

Vi har hatt noen flotte dager i Tahanea-atollen som også er naturreservat.
Og det er faktisk som å ligge ankret midt i et kjempemessig akvarium. Nesten ikke nødvendig å bade og snorkle for det er korallhoder fulle av fisk under og rundt båten og ellers i hele bukta. Bare å gå rundt på dekk og nyte utsikten. Men det er jo noe eget å snorkle rundt blant korallene og all fisken da.

Admiralen fikk litt annerledes bevegelser, noe forhøyet puls og et litt anstrengt uttrykk i øynene inne i dykkemaska da de to første revhaiene dukket opp like ved henne. Det er ganske mange av typen "Black-tip" her. De kan bli et par meter lange og er normalt ikke farlige for mennesker. For det meste holder de seg helt inne langs land, men vi ser dem stadig rundt båten også.
Ellers masse fisk i alle regnbuens farger, alt fra bittesmå, fargerike akvariefisk til skate, hai og store napoleonfisker.

Vi har ikke brydd oss med å blåse opp gummibåten en gang. Det er enklere å svømme inn til land for å få gått seg en tur. Vi gikk den korte biten over til åpningen i revet hvor vi seilte inn i atollen. Her er det ganske mye strøm i forbindelse med tidevannet og derfor også mye liv. Her er det større haier og sikkert mye annet å se på hvis man lar seg drive med strømmen gjennom passet.
Vi registrerer at det blir flere og lengre bad her enn i Patagonia, men det er helt greit.
Ellers har vi også fått gjort en del annet nødvendig arbeid ombord innimellom all badingen.

Kilico i paradis

2011-06-29T05:36:00.001+02:00

Etter to døgns seilas fra Hao kom vi i formiddag fram til Tahanea-atollen, like sør for Fakarava.
Atollene blir bare bedre og bedre og dette føler vi er som å komme til paradis.
Her ligger vi helt alene i ei lun bukt med kritthvite strender og palmer rett innenfor, som tatt ut av et prospektkort. På utsiden av revet ser vi at sjøen går hvit uten at vi merker noe til det her inne.
Vi ankret på 5m midt i akvariet på en blanding av hvit korallsand og korallhoder. Vannet er grønnturkist og krystallklart. Mye fisk i alle størrelser og regnbuens farger. Kan vi ha det bedre.
Det er meldt lite vind de neste dagene. Vi har hatt noen lange seilaser de siste månedene så det skal bli godt å nyte noen late dager her før vi seiler videre.

Fin seilas nordvestover

2011-06-28T05:02:00.000+02:00

Vi har hatt noen fine dager på Hao, men det er fortsatt mye igjen å se av Tuamotuskjærgården.
Derfor valgte å benytte de fine værforholdene for videre seilas nordvestover mot den lille atollen Tahanea, like sydøst for Fakarava. Fine seilforhold og stort sett bra vær.
Vi regner med å være framme i morgen formiddag.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Hao

2011-06-25T00:48:00.001+02:00

Vi seilte inn gjennom revåpningen til Hao-atollen akkurat på høyvanns-slack i går morges etter en 500nm lang seilas fra Gambierøyene.

Denne atollen er ganske stor, drøye 30nm (57km) lang og snaue 10nm (17km) bred på det bredeste.

Hao-atollen er vel mer som vi har forestilt oss en sydhavsøy, hvor deler av revkantene ligger under vann og de delene som er synlige kun består av sandbanker med palmer på. Og vannet – det er bare fantastisk. 25°, turkist og krystallklart.

Øya var Frankrikes base i forbindelse med prøvesprengingene på Mururoa-atollen, litt lenger syd. I den forbindelse ble det bygget en stor flyplass her som faktisk også kunne ta ned Concorde-flyene sies det. I dag er det kun mannskap igjen her for å drifte flyplassen og vedlikehold av anleggene.

Ellers er det flere skoler her og overraskende mye ungdom. For de videregående skolene så kommer ungdommene fra andre atoller i nærheten også.

Et forholdsvis nytt havneanlegg ved landsbyen er veldig flott, men ellers er det en del forfall.

Det har nok bodd flere mennesker her tidligere, men glanstiden er nok over og nå er naturen i ferd med å ta tilbake noen av husene.

Tuamotu

2011-06-21T21:10:00.000+02:00

Forsyninger til Gambierøyene kommer til Rikitea med båt hver 14. dag. Den har med seg alt fra sement til matvarer og det passet sånn at båten kom andre dagen vi lå ankret i bukta utenfor.
De lokale passer naturligvis på å sikre seg ferskvarer så fort det er tilgjengelig i butikkene. Vi fikk også tak i litt frukt før det gikk tomt, selv om det kanskje er den dyreste frukten vi noensinne har kjøpt.
Fransk Polynesia er geografisk delt i de tre områdene Marquesas, Tuamoto og Sosietetsøyene. Gambieratollen ligger helt syd i Tuamoto og etter at nordavinden dreide til sydøst benytter vi sjansen til å seile oss videre mot Haoatollen, ca.450nm mot nordvest. Vi regner med å være framme på torsdag en gang.
Tidlig i går kveld passerte vi Mururoa-atollen, 60nm vestenfor oss. Det var her Frankrike foretok mer enn 130 kjernefysiske prøvesprenginger fra 60-tallet og frem til siste halvdel av 90-tallet. Nesten så vi ventet å se selvlysende fisk og neonaktig lys i horisonten.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Perlefarm

2011-06-19T04:36:00.000+02:00

Det er perledyrking som er hovednæringen på Gambierøyene og det ser ikke ut til å være noen dårlig butikk.
Vi har registrert at det er høy levestandard her og alt er dyrt, selv i norsk målestokk.
Et ungt fransk par har vært her i halvannen måned og ventet på reservedeler til seilbåten sin. De har naturligvis blitt godt kjent med omgivelsene og de ordnet med besøk på en perlefarm i en av buktene på andre siden av øya.
Etter en drøy times fin fottur over fjellpasset tidlig en formiddag kom vi fram til bukta og etter en stund ble vi hentet av en båt som tok oss ut til anlegget.

Imponerende er vel det riktige ordet for inntrykket vi sitter igjen med.
Vi fikk en grundig gjennomgang og forklaring på hvordan det foregår og det er mye mer jobb med dette enn det vi hadde trodd. Men en gjennomstrukturert produksjon hvor hver enkelt musling og hver enkelt perle blir nøye fulgt helt fra "grunnstenen" blir implantert med kirurgisk nøyaktighet inne i muslingen. Deretter tar det to år før perlen er ferdig. Samme muslingen kan brukes flere ganger og etterhvert produserer den større og større perler.
Gambierperlene skal ha spesielt høy kvalitet på grunn av at sjøtemperaturen her er lavere enn hos de konkurerende anleggene og at det tar lenger tid før perlen er ferdig.
Til slutt en grundig sortering ut i fra farge, form, størrelse etc. før den sendes til kundene som i alt vesentlig grad er Japan og andre land i Asia.
Dessverre eller kanskje heldigvis, avhengig av øyet som ser, så solgte de ikke perler på anlegget.

Rikitea

2011-06-17T23:57:00.000+02:00

Vi har flyttet inn til landsbyen Rikitea på hovedøya Mangareva. Totalt bor det rundt 1.600 mennesker på øya og flesteparten bor i byen Rikitea. Vi har fått et godt inntrykk av stedet, rent og ordentlig og veldig hyggelige mennesker. For oss som har vært så lenge borte fra sivilisasjonen så virker det nesten som at det er flere biler enn mennesker på øya.
I bukta utenfor landsbyen ble det faktisk etterhvert liggende 15 seilbåter for anker. Her ligger også norske Maggie og to svenske båter så skandinavia er sterkt representert.
Elisabeth og Colin i den engelske katamaren Pasific Bliss inviterte like godt mannskapene på alle båtene ombord en kveld. Det ble folksomt med rundt 30 mennesker, men båten er 43 fot lang og 23 fot bred så det var allikevel god plass. En hyggelig kveld med mennesker fra mange land.

Grilling med griser

2011-06-17T03:49:00.000+02:00

En flokk med griser og frittgående høns var ikke akkurat det vi hadde forventet å møte på en ubebodd stillehavsøy. Det må være fint å være frittgående gris i dette paradiset.
Det kryr også av fisk i alle regnbuens farger, både store og små på revene rundt øyene her. Men ikke alle er spiselige. En del av dem er infisert med cigutera, en sykdom som enkelte fisker kan få ved revene. En type fisk kan være spiselig på ett rev og giftig på et annet. Det blir omtrent som med blåskjellene på norskekysten. Derfor må man først sjekke med de lokale for å være sikker.
Mark og Maria hadde skutt noen fisker på revet som de var ganske sikre på at ikke hadde denne sykdommen og inviterte oss på grilling på stranda. Og her var det også en griseflokk og en del høns som går fritt.
Kokosnøtter er det nok av og vi fikk åpnet noen for å ha drikke til maten og spise kokoskjøttet etterpå. Dette var også noe som grisene likte så vi måtte dele noen nøtter som vi lot dem få. Skal tro hvordan ribba smaker med sånt kosthold.

Den lange etappen

2011-06-13T18:57:00.002+02:00

Det hadde gått to og en halv uke siden vi avsluttet vårt syv ukers lange Patagoniaeventyr. I løpet av denne perioden hadde vi proviantert, vasket, ryddet, tatt service på motoren og sjekket og kontrollert det som var mulig.
I tillegg hadde vi også tatt oss tid til en tur til Bariloche i Argentina for å få et avbrekk i tilværelsen ombord. Selv om vi godt kunne tenkt oss en uke eller to til for å lade mer opp så viste kalenderen at vi nærmet oss slutten av april og vi hadde en lang etappe og et enormt stykke hav foran oss før vi kunne settee anker i Fransk Polynesia.
Været var lovende og 30. april seilte vi ut fra Puerto Montt.
Både vinder og strømmer i denne delen av Stillehavet gjør at vi må følge Humboltstrømmen og seile parallelt med kysten et stykke nordover før vi kan sette kursen vestover mot Polynesia. I verste fall må man helt opp til passatvindsbeltet som vanligvis begynner ved 20grader syd, men vi har også hørt at man enkelte ganger må enda lenger.
Været så i starten lovende ut for en tidlig kursendring, men det gikk ikke mange dagene før vi skjønte at det ikke ville nytte og da var det bare å fortsette nordover til S22 før vi kunne dreie vestover.
Men det viste seg at selv om vindretningen her var stabil fra SE så var vindstyrken langt fra stabil og vi hadde to til tre uker med veldig svake vinder. Selv om vi seilte helt nord til S17 hjalp det lite. Men tilslutt kunne vi sette kursen mer mot sydvest igjen og de siste dagene fram til Isla Gambier ga fine vinder og faktisk litt i meste laget det siste døgnet.
Totalt ble turen på godt over 4.500nm (nesten 8.500km), og tok oss halvveis vestover i Stillehavet. I løpet av turen har vi kun sett en annen båt, et lasteskip, ikke så langt nord for Robinson Crusoe øya. Ellers har vi vært helt alene på havet.

Vi har hatt noen delfinbesøk og ganske tidlig på turen fikk vi besøk av en flokk midt på natten med kraftig morild i vannet. Det var rene lysshowet. Først hadde vi våre tre morildstriper etter kjølen, vindroret og slepegeneratoren. Så kom lysstripene etter alle delfinene på kryss og tvers, over og under hverandre. Noen kom i full fart mot båten som en torpedo klar til treff, for så enten å gå ned og under kjølen eller dreie av kloss inntil skutesida. En fantastisk opplevelse.
Noen dager før vi kom fram til Isla Gambier, fikk vi besøk av en stor flokk med Pilot Whales i følge den engelske boka vår om delfiner og hvaler. Disse blir 5-6m lange, er helt butte i hodet og ser mer ut som torpedoer. De kom i full fart på kryssende kurs akkurat som en delfinflokk. Like før båten forsvant de ned og under oss før de fortsatte videre på andre siden. Må ha vært 15-20 dyr. Ellers har det vært usedvanlig lite liv både i vannet og i luften.
Fiske har også gitt lite av seg, kun en gullmakrell. Nå skal det sies at vi var litt sene med å få ut snøret og det hadde nok blitt mer fangst i Humboltstrømmen før vi dreide vestover.
Sjøtemperaturen steg behagelig fra 10-12 grader i begynnelsen til over 22 grader når vi kom opp i tropebeltet. Og vannfargen er bare som på film. Helt fantastisk blåfarge og ikke noe søppel. Bare flott.
Så hvordan får vi tida til å gå over så lang tid til sjøs uten å være i land eller se andre mennesker? Vi er jo bare oss to som går tett på hverandre på bare noen få kvadratmetre.
For det første så tar det ganske mye av døgnet bare å holde skuta gående døgnet rundt.
Det er mørkt 12timer av døgnet og da må det holdes vakt, korrigere seilføring og kurs etc.
Vi deler natten i 4 tre-timers vakter og dette gjør at førstemann går til sengs kl.18:00 og så skifter vi hver tredje time utover natten. Den som går av vakt kl.03:00 får lov til å sove så lenge det er mulig om morgenen, noe som kan gi en halvtime mer søvn på denne vakta. Derfor rullerer vi systemet hver dag. Men en frivakt gir vanligvis ikke mer enn to, kanskje to og en halv times søvn før man blir purret ut igjen.
4-5 timer søvn er jo alt for lite så vi må prøve å sove litt mer på dagtid.

Avhengig av værforholdene så er det å få sove en utfordring. Når været drar seg til og det blir mye sjø så lager vi oss en god sjøkøye på dørken, midt i båten, 60cm under vannflaten. Her er bevelgesene minst og med litt puter på alle kanter så kan vi sove ganske trygt uten å våkne med blåveis. I tillegg så er det lett for den som er på vakt å få kontakt med frivakta hvis noe skjer.
Nattevaktene er som regel kjedelige og lange. Hvis været er stabilt prøver vi å lese litt, lytte på lydbøker eller musikk, men hvis det er mer urolig så er det som regel nok å gjøre og man må passe mer på.
På dagtid går tiden fort. Innimellom ekstra soving så skal det bakes brød, middag og yoghurt skal lages, det skal vaskes opp og noen ganger vaskes klær. Småting, vil vel mange si, men ofte kan dette være både en utfordring i det hele tatt å få til og en risiko for skader. I tillegg må kokken som regel stroppe seg fast ved komfyren for å kunne få gjort jobben. Vi prøver å lage mat som krever minst mulig koking av vann som deretter må helles ut. Dette for å unngå brannskader.
Ved lite vind blir det mer jobb med skifting av seil etc. for å prøve å holde farten. Når det er mer vind blir det mer jobb med trimming og hele tiden følge med.
I tillegg har vi daglige kontrollrutiner for båt og utstyr, rigg og seil.
På så lang seilas blir det jo også noe vedlikehold på båt og utstyr. Utstyret utsettes for helt andre belastninger enn vi er vant til når vi er hjemme. Vi har i løpet av disse 6 ukene seilt like mye som vi vanligvis gjør på 4-5 år hjemme.

Vi har hatt litt problemer med slepegeneratoren vår og fire dager før vi kom fram gikk overgangsstykket mellom propellen og akselen til generatoren i stykker. Den lar seg ikke bytte til havs, men heldigvis skjedde det ganske seint på turen.
Glassfiberantennen vår til SSB'n blåste tvers av i den kraftige vinden på Robinson Crusoe øya, men den fikk vi heldigvis lappet sammen igjen. Ellers så brakk den øverste spilen i storseilet den siste natta så det skapte heller ikke de store problemene.
Bortsett fra dette så har det meste fungert greit. Vi er rimelig selvhjulpne, lager vårt eget ferskvann og har nok mat igjen for like mange uker til hvis vi må, med unntak av frukt og grønt da.
Vi er veldig klar over dette med å være så langt til havs. Hva skjer hvis vi skader oss, blir syke etc. Selv om vi har mulighet til å tilkalle hjelp så vil det ta mange dager før hjelpen når fram til oss, langt utenfor rekkevidde for helikopter eller lignende. Derfor fokuserer vi mye på sikkerhet. Brannskader med kokende vann i byssa kan bli tragisk for ikke å snakke om hvis en av oss faller overbord, særlig på natten. Å komme opp i cockpiten etter en frivakt og ikke finne den andre må vel være det verste som kan skje.
Derfor seiler vi også litt mer konservativt enn vi ville gjort ved en kystseilas eller f.eks. i Skagerak hvor det aldri er mer enn 50nm til nærmeste land.
Så langt det lar seg gjøre unngår vi å måtte gå på dekk på natten. Derfor har vi sørget for at alt arbeid som har med reving, endre bompriventer ved jibbing etc. gjøres fra cockpiten.
På denne etappen har vi ikke hatt noen skader og vært friske og raske begge to, heldigvis.
Seilingsmessig har turen vært veldig variert. Alt fra mye vind med kun bunnrevet storseil og til lite vind og gennaker/spinnakerseiling. Det meste av tiden har vi seilt med genoaen spridd til den ene siden med spristake og storseilet spridd til den andre siden. I dønning og noe sjø vil denne seilføringen medføre at båten ruller en del fra side til side. For å dempe på dette bruker vi stormfokka satt på kutterstaget og skjøtet helt flatt inntil masta. Det er utrolig hvordan dette demper på rullingen og livet ombord blir betydelig mer komfortabelt.
Det viktigste ved en seilas som denne er å ha best mulig oversikt over været. Leif, LA3ZH, i Kristiansand har også denne gangen stilt opp og vært til uvurderlig hjelp.
Vi henter selv såkalte GRIB-filer som gir oss vindinformasjon over et gitt område, men det store bildet og hva som bygger seg opp lenger unna er det vanskelig for oss å holde rede på. Derfor har Leif til en hver tid fulgt med på situasjonen i hele det sydlige Stillehavet og gitt oss meldinger og info om dette på mail hver dag. Han varsler oss f.eks. om ustabile vinder og økt bølgehøyde forårsaket av kraftige værsystemer helt nede ved Antarktis. Utrolig god hjelp og vi er dypt takknemlige for alt det arbeidet han har lagt ned for oss.
Så fort vi kom litt ut fra Chilekysten så har vi også stort sett hatt daglig kontakt på SSB'n med både Leif, Geir LA5ZO, Brynjulf LA4HC og innimellom også andre. Dette er både hyggelig og en ekstra sikkerhet når vi er så isolert som vi er langt til havs. Særlig når radioforholdene har vært så gode. Akkurat som å prate i telefonen.
I tillegg har SMS'er med nyheter, mailer og bloggkomentarer vært veldig kjærkomne.
Hvordan er det å gå så tett på hverandre over så lang tid vil vel noen spørre? Vi fikk jo prøvd oss i Patagonia, men der ankret vi hver kveld og kunne komme på land innimellom, sove hele natten og ellers leve normalt.
Dette er annerledes. Her lever vi tett på hverandre med bare noen få kvadratmetre å bevege oss på. I tillegg går det døgnet rundt og ofte litt for lite søvn. Man skal være rimelig trygg på hverandre og kjenne den andre godt for å legge ut på en slik etappe. Men vi er fortsatt gift og har hatt en fin tur.
Det siste døgnet skulle vise seg å bli en Grand Finale. Stiv kuling og grov sjø som bryter gjør at vindroret ikke takler jobben alene. Derfor ble det håndstyring med full konsentrasjon i en sammenhengende 24-timers vakt.
Særlig på natten når vi ikke ser sjøene er dette krevende. Det går for full fart med bølgene rett i hekken, så kommer det en gang i blant noen bølger på tvers som gir oss en kilevink så det smeller i skutesida i det de bryter og spruten står langt opp i storseilet. Da skal man være rask til å parere med roret så ikke båten vrir seg på tvers og vi går sidelengs ned i de dype bølgedalene.
Etter en sånn tur setter man ekstra stor pris på å komme i havn og få en hel natts sammenhengende søvn hvor senga står stille og det ikke er noen lyder, bortsett fra vinden som uler i riggen.
Nå ligger vi noen dager i Baie Anganui på en av øyene i Gambieratollen sammen med en svensk båt. Her bader vi, rydder, slapper av og koser oss. Når vinden løyer litt vil vi flytte oss til hovedøya og den lille landsbyen Rikitea.
Det kommer bilder senere når vi får tilgang til internett igjen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

I havn

2011-06-11T18:58:00.000+02:00

Vi nådde Isla Gambier i Fransk Polynesia grytidlig i går morges. Etter å ha hatt rolige vinder ganske lenge så ble innspurten helt annerledes. Det siste døgnet hadde vi stiv kuling og overraskende grov sjø. Å seile lens (vinden rett bakfra) under sånne forhold gjør at marginene er små for å unngå jibber. Dette takler dessverre ikke vindroret godt nok. Derfor ble det håndstyring det siste døgnet med full konsentrasjon. Særlig om natten er dette spesielt krevende. Kan vel kanskje sammenlignes med å rafte i Sjoa med bind for øynene.
Vel framme holdt vinden seg og vi brukte ganske lang tid på å finne en brukbar ankerplass. Men til slutt fant vi en fin vik hvor det også ligger en svensk Albin Vega på 27fot. Mark og Maria dro straks inn på stranda og hentet en kokosnøtt til oss. Veldig hyggelig velkomst etter 6 uker til sjøs uten å ha sett andre mennesker.
Og ikke minst så var det godt å kunne sove en hel natt igjen når senga står still og ikke noe bråk.
Nå blir vi liggende her i bukta i dag for å bade, slappe av og rydde. I morgen regner vi med å dra inn til landsbyen Rikitea.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Samme tralten

2011-06-06T17:33:00.000+02:00

Her går det i den samme tralten dag etter dag uten at det skjer så mye (heldigvis). Fortsatt ingen skipstrafikk eller annet livstegn, bortsett fra en flyobservasjon for et par netter siden. Lite liv ellers også og ikke noen ny gullfisk på kroken heller. Ellers alt vel ombord.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Fiskelykke

2011-06-02T02:06:00.000+02:00

Endelig snudde fiskelykka seg og for et par dager siden fikk vi en flott gullmakrell på ca.5kg.
Utrolig hvor godt det smaker med helt fersk fisk og vi kunne skikkelig fråtse. Det er lenge siden vi har spist fisk uten først å måtte fram med boksåpneren.
Etter nesten en uke med svake vinder ser det nå ut til å ta seg litt opp igjen. Temperaturen er flott både i lufta og til vanns og stort sett fint vær, kun avbrutt av noen byger innimellom.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Den Fjerde Nattevakt

2011-05-30T00:42:00.000+02:00

Dagene og nettene går sin vante gang. Det har nå gått 3 uker siden vi lettet anker ved Robinson Crusoe øya og 4 uker siden vi sist hadde fast grunn under føttene i Puerto Montt.
Natten deler vi i 4 tre-timers vakter fra det blir mørkt kl.1800 om ettermiddagen til kl.0600 om morgenen. Vi bytter hver dag så det ikke er den samme som må ta "den fjerde nattevakt" hver dag.
Hvis natta er rolig og ikke frivakta må purres, gir to tre-timers frivakter i praksis mellom fire og fem timers søvn. Derfor prøver vi å få til en liten middagslur i løpet av dagen også.

Vi seiler og seiler

2011-05-26T18:27:00.000+02:00

Det er ikke så store forandringene fra dag til dag her ute. Det er over to uker siden sist vi så en båt så vi befinner oss ikke akkurat i skipsleia. Den siste tida har vi heller nesten ikke sett sjøfugl.
Fiskesnøret henger ute daglig, men ikke napp dessverre. Til gjengjeld ser vi ganske ofte flokker med flyvefisk i lav høyde over bølgetoppene før de tryner inn i ei ny bølge. Og de dukker stadig opp på dekk. Mulig de har til hensikt å bygge reir. Kanskje vi skulle hatt en skipskatt for å rydde opp på dekk, men da spørs det om ikke mannskapet gjør mytteri.
Rolige vindforhold som ikke gir den store farten, men til gjengjeld en trygg og behagelig seilas.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Halvveis og ny tidssone

2011-05-22T16:20:00.000+02:00

Dagene går sin vante gang her til havs.
I går morges passerte vi 2.250nm (drøye 4.100km) utseilt fra vi forlot Puerto Montt og dermed halvveis på denne etappen til Isla Gambier i Fransk Polynesia.
I natt passerte vi også meridianen som viser at vi må stille klokka nok en time tilbake. Vi er nå 7 timer etter UTC og 9 timer etter norsk sommertid.
Ellers alt vel ombord.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Radiokontakt

2011-05-19T01:24:00.000+02:00

Vel overstått 17. mai feiring og mange takk for hilsner både via SMS og som kommentarer til bloggen. Det kan se ut til at den ene kommentaren inneholder en link til Youtube, men den får vi se senere når vi kommer til land og får internett igjen om noen uker. Her går det jo i seiling døgnet rundt så vi slo ikke ut hverken håret eller tenna, men fersk julekake a-la Linn smakte godt.
Vi har etter hvert fått mye glede av kortbølgeradioen. Fiskestangantennen som knakk i den sterke vinden på Robinson Crusoe øya fikk vi heldigvis lappa sammen igjen. Selv om den nå ble litt kortere klarer vi allikevel å få kontakt med bl. annet Leif, LA3ZH, i Kristiansand for daglig væroppdatering og posisjonsrapport. Og ikke nok med det, for øyeblikket er det så gode forhold at det er akkurat som å snakke i telefonen. Vi har faktisk bedre forhold til Norge enn til andre båter nede i Patagonia.
Ganske fantastisk, avstanden tatt i betraktning. Vi sender tross alt med en liten sender og med en enkel antenne som selv McIver ville misunt oss.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Gratulerer med dagen Norge

2011-05-17T01:39:00.000+02:00

Vi får ikke helt den vanlige 17-mai følelsen når vi er så langt hjemmefra og så langt til havs.
Her går det bokstavelig talt i bølger om dagen. Vinden har tatt seg opp igjen og med det også noe mer sjø. Men vi har brukbare seilforhold og kurs rett vestover.
Vi er ganske så alene her ute og det er en uke siden sist vi så en båt. Det har minket på sjøfuglene også og nå er det stort sett bare noen stormsvaler som holder oss med selskap.
Vi gratulerer alle med dagen og håper dere får en fin feiring.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Stillehavet

2011-05-15T01:53:00.000+02:00

I dag har verdens største hav levd opp til navnet sitt, nesten helt stille. Og at havet vi nå har tatt fatt på er stort, det går etterhvert mer og mer opp for oss. På kartet gjør ikke våre daglige etapper store utslag mot målet. Vi leser i leksikon at det er større enn alle jordas landområder tilsammen.
Nok om det. Sommern har kommet hit også. I hvert fall føles det sånn for oss som kommer fra mer kjølige områder.
Badetemperaturen har forandret seg fra rundt 10 grader da vi forlot Puerto Montt til drøye 18 grader midt på dagen i dag. På kvelden steg det faktisk en grad til.
Vi har måttet stoppe to ganger i dag for å bade. Vi kan bare konstantere at det er deilig å kunne bade uten stillongs. Vannet har vel også den kraftigste blåfarge vi noengang har sett på sjøvann, helt utrolig. Og krystallklart.
Det viste seg at det var på tide å bytte zink-anode på propellen og det passet vi på å få gjort samtidig. Måtte bare passe godt på verktøyet. Hvis noe glipper så er det 3000m ned for å hente det.
Siden det er så stille har vi måttet kjøre motor og da er det også mulig å få gjort en del annet ombord. Hårklipp sto høyt på lista og med litt havdønninger ruller båten noe. Derfor ble det i tillegg mange fine bølger i håret.
Vi gratulerer Stine Merethe så mye med konfirmasjonsdagen i dag.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Tidssoner

2011-05-13T15:51:00.000+02:00

Chile fikk til slutt bestemt seg for tidspunkt for å endre fra sommertid til normaltid sist søndag. Landet ligger geografisk i sone UTC-5timer, men har valgt å være i UTC-4 timer. Det vil si 6 timer etter Norges sommertid.
Etter hvert som vi nå beveger oss vestover skal vi jo stille klokka bakover for hver 15. lengdegrad vi passerer. Men siden vi fortsatt følger Patagonianett og daglig har kontakt med seilere i Chilensk farvann, velger vi å følge Chiletid ombord en stund til.
Uansett så er de daglige posisjonsrapportene våre basert på posisjonen kl.12:00 UTC.
Det ustabile værområdet vest for oss vil ikke gi seg og det ser ut til at vi må veldig langt nord for å komme forbi det og sette kursen vestover.
Dette innlegget ble egentlig sendt i går, men på grunn av internettproblemer hos Chilestasjonen som vi sender til, så ligger det antagelig der. Det kan derfor hende at det dukker opp en gang til senere.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Tidssoner

2011-05-12T15:42:00.000+02:00

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Mot passatvindene

2011-05-11T00:19:00.000+02:00

Vi rundet i dag de første ett tusen nautiske milene på turen fra Puerto Montt til Fransk Polynesia.
Vi seiler fortsatt med en forholdsvis nordlig kurs i retning av der hvor passatvindene begynner. Det er de som skal gi oss mer stabil og bedre bør vestover.
Det ustabile værområdet like vest for oss holder seg foreløpig. Leif er i kontinuerlig kontakt med værgudene og holder oss oppdatert flere ganger i døgnet om endringer i det store bildet. Veldig flott!

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Rett nordover

2011-05-08T17:30:00.000+02:00

Ankringsforholdene på Robinson Crusoe øya var dårligere enn vi hadde forventet, men selv i de harde vindene holdt heldigvis ankerfestet vårt godt.
Siste kvelden dreide vinden og kom inn i bukta og det ble en urolig natt med en del sjø og svell.
Ved usikre ankringer bruker vi som regel ankeralarm for vår egen posisjon, men med andre båter i nærheten er det aldri godt å vite hva som skjer og vi er stadig oppe og sjekker.
En stor fiskebåt som kom på ettermiddagen og ankret et godt stykke fra oss, mistet ankerfestet og kom drivende mot oss på natta. Via VHF-en fikk vi vekket mannskapet ombord ved 02-tida og de kom seg unna i tide. Så vi har det som regel tryggere til havs.
Vi satte seil i grålysningen i går morges og fikk god bør rett nordover.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Isla Robinson Crusoe

2011-05-06T23:15:00.000+02:00

Vi fikk en ulyd i slepegeneratoren vår og det er vanskelig å få sjekka eller repararert utstyr som er montert utenfor rekka når vi er til havs.
Derfor bestemte vi oss for å ta en ankring på Isla Robinson Crusoe i øygruppen Juan Fernandez, ca.350 nautiske utenfor kysten av Chile.
Det var på denne øya Alejandro Selkirk hadde et frivillig opphold i noen år helt alene. Senere brukte Daniel Defoe øya og Selkirk som utgangspunkt for sin roman Robinson Crusoe.
Vi trodde vi skulle få en ankerplass i le for sønnavinden i bukta på nordsida av Robinson Crusoe, men snarere tvert i mot.
Det viste seg at de høye fjellene gir kraftige fallvinder, eller williwaws som de kalles. De kommer med full kraft ned i bukta. Fra nesten vindstille tar det bare noen få sekunder før båten blir lagt helt på siden. Det var nesten litt nifst en periode og det var ikke trygt å være på dekk. Vi har det faktisk mye tryggere til havs.
Fiskestangantennen vår som nå har vært med oss rundt hele sydspissen, brakk tvert av som en fyrstikk etter andre runden med vind. Vi ankret på 12 m dyp og med 70 m kjetting. Ankringsutstyret vårt fikk en skikkelig test og holdt heldigvis mål. Det spaknet litt utover natta og i dag har det ikke vært så verst.
Selv om det er fredag i dag og navnedagen til Robinsons hjelper, har dagen gått med til mekking og vi har derfor ikke fått tid til å feire navnedagen.
Værsystemene gjør at vi ikke kan seile med direkte kurs mot Fransk Polynesia, men seile i en bue mot nord før vi kan sette kursen vestover.
Det er fortsatt noen dager til med god sønnavind som vi vil prøve å dra nytte av. Vi håper derfor å seile videre i morgen tidlig og komme et stykke nordover for å finne vinder som kan ta oss vestover.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Dag 4

2011-05-04T16:01:00.000+02:00

Vi har nå rundt 160nm igjen til Juan Fernandez-øyene og så langt har vi hatt fine forhold. Jevn vind og ikke for mye sjø for uvante sjøbein. Vi begynner å komme inn i tralten og dagene og nettene går unna.
Nettene er jo som vanlig litt kjedelig. Ingen måne og bekmørkt så det er bare å seile på instrumentene inn i svarte natta. Men det går forholdsvis raskt selv med ett rev i storseilet og bare en liten flik av genoaen ute.
Ikke så mye å melde fra dyreriket. Et lite delfinbesøk i går og ellers jevnt mye Stormsvaler, noen Albatrosser og Petreller selv her 200nm fra land.
Vi fikk akkurat en SMS fra Tore i Ubatuba at posisjonsrapporten vår ikke har blitt oppdatert. Dette beklager vi. Det være noe feil et eller annet sted for vi har sendt daglige rapporter. Skal se om vi kan finne ut av det så vi får det til å fungere igjen.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Til havs igjen

2011-05-03T17:32:00.000+02:00

Vi har nå forlatt fastlands Chile og satt baugen ut i Stillehavet igjen med kurs for lavere breddegrader og høyere varmegrader.
Litt om og men for utsjekking ble det jo. Seilingstillatelsen, Zarpen måtte bestilles flere dager i forveien og Armadaen ville også ombord for å sjekke at båten var seilingsdyktig før vi kunne forlate havna. I tillegg kom også Immigration til båten for å stemple passene slik at vi ikke skulle romle rundt på land ulovlig etter at vi var stemplet ut.
Nok om det. Vi forlot Marina del Sur lørdag ettermiddag og fant oss en ankringsbukt 20nm lenger syd. Pilotboka sa at det var litt fiskeoppdrett der, men ikke at hele fjorden var full. Vi holdt på å seile oss helt fast innimellom alle bøyer og mærer før vi kom gjennom og ankret helt innerst like før mørket falt på.
Søndag våknet vi til en nydelig dag. Vindstille, sol fra skyfri himmel og bare 2 grader på morgenen.
Så seilte vi gjennom Canal Chacao, sundet mellom fastlandet og Isla Chiloe på høyvanns slack på søndag ettermiddag. Her hadde vi 7,5 knops medstrøm på det meste og bare lavt turtall på motoren for å ha styringsfart. Med 11-12 knops fart over grunnen var stredet unnagjort på et par timer.
Som vanlig mye liv i slike strømsund. Masse delfiner, sjøløver, albatrosser og annen sjøfugl som var på fisketur i det fine været.
Det flotte været ga oss også et flott sisteinntrykk av Chile, med de snødekte Andesfjellene i bakgrunnen og grønne, frodige øyer i forgrunnen. I tillegg kunne vi i flere timer nyte synet av de store vulkane Osorno og Tronador.
Chile er et land vi har falt for. Fantastisk flott natur og mer velorganisert enn de andre landene vi har besøkt i sør-amerika.
Landet har rundt 16 mill. innbyggere og selv om menneskene virker litt reserverte og sjenerte i begynnelsen så mykner de fort opp og er veldig hyggelige og hjelpsomme.
Vi synes vi allerede har seilt langt i Chile, men når vi nå fortsetter nordover utenfor kysten går det enda mer opp for oss hvor langt dette landet egentlig er. Hadde vi flyttet det til den nordlige halvkule så hadde sydenden ligget like nord for Kapp Verdeøyene og nordenden litt syd for Lindesnes.
Vi takker for besøket og kommer gjerne tilbake en annen gang til dette flotte landet.
Nå følger vi vær og strøm nordover til Juan Fernandez-øyene og kanskje vi gjør en liten stopp der før vi fortsetter mot Fransk Polynesia.
Dere kan følge med hvor vi er til en hver tid via linken Posisjonsrapporter på høyresiden.
Vi kommer også som vanlig til å sende blogginnlegg via radiomailen vår. Her mottar vi også kommentarer til bloggen og det er veldig hyggelig, men disse får vi dessverre ikke svart på.
Vi har heller ikke tilgang til internett og våre vanlige mailadresser på noen uker, men vi tar gjerne i mot SMS'er på Iridiumen, se link til høyre.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Vel overstått påske

2011-04-27T14:19:00.001+02:00

Vel overstått påskefeiring. Vi har fått med oss at det flotte været og temperaturen hjemme gjorde at påskeferien ble mer som en sommerferie for mange.
Vi tok oss også en liten påskeferie over til Argentina.
Kollektivtransport er forholdsvis rimelig i Sør-Amerika og denne 7 timers bussturen kostet 130 NOK pr.person, men da var både kaffe og noe å bite i på morgenen inkludert og senere på dagen ble det også servert sandwicher. Naturen endrer seg mye. Først et stykke nordover i Chile, gjennom frodig slettelandskap og store landbruksområder. Deretter østover gjennom Andesfjellene hvor vegetasjonen endrer seg fra den tropiske regnskogen på Chilesiden og mer norsk natur på Argentinasiden med barskog. Til slutt gikk turen rundt innsjøen Lago Nahuel Huapi og til byen San Carlos de Bariloche som ligger i Argentinas eldste nasjonalpark Nahuel Huapi. En skikkelig ferieby som ligger like ved foten av Andesfjellene. Like ved ligger også Sør-Amerikas viktigste skisenter, Cerro Catedral. Området har mye aktiviteter å tilby både sommer og vinter.
Ikke bare aktiviteter. Her dreier det seg også om mat og søtsaker og byen har et eget sjokolademuseum og flere store spesialbutikker for sjokolade. Det havna også litt i ryggsekken som niste på hjemveien.
På tilbakeveien valgte vi en litt annen rute gjennom Andesfjellene. Det er nasjonalpark både på Chile- og Argentinasiden og her måtte vi krysse 3 innsjøer med små ferger og mellom disse gikk turen med buss på humpete grusveier. Og en fantastisk flott natur. Det er mye vulkaner i Andesfjellene og på turen passerte vi flere som var høyere enn 2000m. Blant annet den 3554m høye Vulcan Tronador og Vulcan Osorno som er 2652m. Vi var heldige med været på hele tilbaketuren og det ble en flott dag.

Rundt verdens ende, Tierra del Fuego - Syd-Amerikas spiss

2011-04-20T14:43:00.041+02:00

Det er ikke så mange landområdene som ligger så langt syd på kloden vår som den sydligste delen av sydamerika. Vi snakker da om syd for Rio de la Plata. Med unntak av en liten snik av Australia og New Zealand så er det bare hav hele veien rundt.
Dette landområdet deles mellom to land. Den østlige delen er Argentina og den lange kyststripen mot Stillehavet er Chile.
Landskapsmessig er østsiden veldig flat med de store pampasområdene og vestsiden domineres av den enorme Andes-fjellkjeden.
Turen vår rundt Tierra del Fuego og sydspissen av kontinentet startet i den Argentinske kystbyen Mar del Plata 10. januar i år. Det skulle ta 3 måneder før vi var framme i Puerto Montt på Stillehavskysten. Seilasen skulle bringe oss rundt odden i syd hvor Drakestredet danner passasjen mellom fastlandet og Antarktis-kontinentet. Videre vestover gjennom Beaglekanalen og nordover gjennom de Chilenske fjorder til byen Puerto Montt på Stillehavskysten. Totalt en tur på rett i underkant av 3200 nautiske mil eller 5900 km.

Selv om Argentina og Chile til sammen har mellom 50 og 60 millioner mennesker så er sydspissen veldig tynt befolket. Naturmessig er det et variert område med de store pampas-slettene på østsiden og Andesfjellene og den fantastiske Chilenske kyststripen med alle fjorder og øyer på vestsiden.

Når vi seilte ut fra Mar del Plata 10. januar med kurs for Isla de los Estados og Estrecho de Le Maire på tuppen av Tierra del Fuego, kan vi ikke si annet enn at det kriblet litt i magen. Seilasen skulle ta oss gjennom ”the Roaring Forties” og ”the Fourius Fifties” på både sydgående og nordgående.

På vei sydover hadde vi det flate pampas-landskapet på vestsiden av oss. Vindene som kommer stupende ned fra Andesfjellene får god fart over pampasen hvor ingen ting bremser dem på deres vei ut i Atlanterhavet. Og langs denne kysten er det få muligheter for å søke havn eller le. Det setter både mannskap og båt på prøve og det gjelder å ha best mulig kontroll på værforholdene til enhver tid. Men selv med de beste værmeldinger så skifter det fort i disse områdene. Det gjelder uansett å være godt forberedt til enhver tid.

Vi hadde heldigvis flere kilder og støtte for vær. Vi henter værfiler via email på SSB-radioen, Navtex hadde vi liten nytte av i Argentina, mens i Chile derimot var den en god støtte. Og ikke minst så stilte Leif i Kristiansand opp når vi var mest utsatt og servet oss med meldinger flere ganger i døgnet. Disse satte han sammen fra flere forskjellige værkilder og sendte til oss. Vi hadde også kontakt på SSB’n innimellom, men været var det fint å få på mail. Utrolig bra og en stor støtte.

Men uansett så kommer det brå endringer i værsituasjonen og mindre, lokale systemer som ikke fanges opp av noen værmeldinger, kan bli strabasiøse nok. Vi fikk en storm i førtigradene og en i femtigradene før vi var nede ved tuppen. Heldigvis ikke langvarige så det gikk bra. Ved sydspissen av Tierra del Fuego kommer lavtrykkene som perler på en snor og det passerer i gjennomsnitt et nytt trykksystem hvert halvannet døgn og mange av dem er dype og veldig kraftige. Vinder på 40 og 50knop med 60 eller mer i kastene er ganske vanlige.

Vel gjennom det beryktede Estrecho de Le Maire seiler vi inn i Beaglekanalen og til verdens sydligste by, Ushuaia. Landskapet og naturen endret seg plutselig. Det var som å komme hjem til Norge og seile på nord-vestlandet og naturligvis veldig pent. Beaglekanalen regnes for å være sjarmøretappen i dette området og det er ikke for ingen ting at den kalles for Isbreenes Aveny. De ligger på rekke og rad hele veien. Vi var heldige med været i denne delen og det har gitt oss uforglemmelige bilder som har brent seg fast på netthinnen.

Etter å ha sjekket inn i Chile i Puerto Williams, seiler vi videre vestover i Beaglekanalen. Når vi kommer til den vestre enden av kanalen og setter kursen nordover, befinner vi oss straks i et helt nytt område, både naturmessig og særlig værmessig. Som de aller fleste, så seiler vi også ruten feil vei. Det vil si at på Stillehavssiden er den fremtredende vinden fra nordvest og det går også en jevn havstrøm fra nord mot syd. Det vil si mye motvind og motstrøm. I tillegg kommer de høye Andesfjellene som presser luftmassene opp og dette medfører igjen at all fuktighet avgis i form av regn, akkurat som på Vestlandet hjemme.

Men naturen, den er rå og flott. Fra det litt værharde og golde helt i sydvest, til etter hvert mer frodig landskap lenger nord. Hele området på vestsiden har det som kalles tropisk regnskog, lengst i syd med vegetasjon kun der hvor det ikke blåser så mye. Lenger nord ligger tregrensen høyere og det er vegetasjon i hele kystbeltet. Regnskog er nok treffende, både på grunn av all nedbøren og også på grunn av at den er så tett at det som oftest er veldig vaskelig å ta seg gjennom den. Naturen har hatt frie tøyler i all tid, uten innblanding av mennesker. Skogsbunnen består derfor av et lag av store røtter og vegetasjon som er i ferd med å gå i oppløsing, alt dekt av et tykt lag med mose som gjør at det føles som å gå på en tykk madrass og man må passe seg for ikke å tråkke gjennom.

Og regner gjør det i bøtter og spann. Regnet, til tider som sludd, kjøler naturligvis ned båten og den høye luftfuktigheten og lave temperaturen ute gjør at det kondenserer mye inne. Mulighetene for å lufte er små på grunn av all nedbøren. Valg av middagsmat har i stor grad blitt gjort ut i fra hva som avgir minst damp. Men når det er gløtt av opphold så er det flott og naturen er storslagen.

Da vi forlot Puerto Williams 19.februar skulle det gå 5 uker før vi kom til neste sivilisasjon, det lille stedet Puerto Eden, distansemessig halvveis på turen nordover. De første to ukene både så vi, og hadde kontakt med andre seilere. Men etter Magellanstredet og de neste tre ukene hadde vi kun kontakt med andre på radio og møtte kun på en seilbåt og denne var på vei sydover.

Det går et skille både med hensyn til vær og befolkningstetthet når vi kom så langt nord som Golfo de Penas. Det er mindre kraftige vinder, kanskje også litt mindre regn og ikke minst mer folk og aktivitet.

Det har vært en krevende tur på alle måter. Vi skjønte etter hvert godt hvorfor den Chilenske Armadaen hadde egen sjekkliste og brukte så mye tid og papir på å finne ut hvordan båten var utrustet, om vi hadde det som trengtes av sikkerhetsutstyr, mat, vann, drivstoff, olje etc. før vi fikk seilingstillatelsen. Dette var for å hindre at man satte av gårde uten å være forberedt.

Man skal naturligvis også være både mentalt og fysisk forberedt på de røffe værforholdene over lang tid og flere uker i ødemarka, helt på egen hånd. Her er hovedregelen at man skal være selvhjulpen. Skulle noe gå galt, enten med utstyr eller sykdom/skader så kan det være en lang seilas før det er mulighet for å få hjelp. Utstyret utsettes for store, og helt andre påkjenninger enn det vi vanligvis er vant til.

Det er også fort gjort å få en skade. Seilas døgnet rundt i grov sjø, kaldt, vått og glatt både på dekk og når vi kommer til land og skal fortøye. Ting skjer fort og det er en ekstra utfordring når den ene blir alene om å håndtere båt og samtidig ha et skadet eller sykt mannskap om bord som det må taes hensyn til.

Det gjelder å ha med seg det man skulle trenge av reservedeler for det er ingen ting å oppdrive underveis. Da varmeren vår streiket halvveis så var det godt å ha et backupopplegg hvor vi brukte motorens kjølevann til å varme opp hele båten. Det fungerte greit.

Det er en også en litt annen type seilere vi møter i disse områdene. Litt røffere for å si det sånn, men utrolig mye hyggelige og flotte mennesker. Det skal en del til før disse seilerne lar seg imponere eller skremme. Vi har møtt flere som blir helt fascinert av området og har vært her i årevis. En finne vi møtte i Puerto Montt har vært i dette området siden 1992 og har gjort Chile-delen flere ganger, både opp og ned.

Forsyningsmessig så kreves det også en del planlegging. For å ha sikkerhetsmargin så bunkret vi mat for 3 måneder og deler av dette måtte konserveres først og så skal jo alt stues bort. Vi har vel aldri ligget så tungt i vannet noen gang. I Ushuaia fikk vi tak i det meste av matvarer, men ellers så var det dårlig helt til vi kom til Puerto Montt. Men vi led ingen nød og hadde variert kosthold hele veien.

Ned til Ushuaia er det stort sett bare seiling, men derifra gjør værforholdene at det blir lite seiling og mye motorkjøring. Det er jo ingen sivilisasjon langs kysten og da er det også vanskelig å få tak i ekstra diesel underveis. Derfor måtte vi ha en del kanner i tillegg til båtens tank. Og som alt annet så skal jo også disse plasseres og sikres så det ikke fyker rundt i dårlig vær. Både motor og varmer bruker diesel og selv om man ligger stille og venter på bedre vær så går det drivstoff til varmeren. Totalt har vi brukt i underkant av 750 liter fra Puerto Williams til Puerto Montt, inkludert oppvarming.

Det er overraskende lite dyreliv på land. Med unntak av noen steder hvor det finnes Guanaco (ligner på Lama) så er det ikke annet storvilt. Det skal visst være noe rev og en del bever og oter, men vi så kun Guanacoer. Til sjøs derimot er det mye liv. Delfiner så vi nesten daglig og de fulgte oss gjerne helt i havn hver dag. For ikke å snakke om lekne sjøløver. De var også med oss hele veien. Og pingviner, da særlig Magellan-pingviner har vi hatt med oss helt fra Caleta Horno på Atlanterhavskysten og helt til Puerto Montt. Og naturligvis også mye sjøfugl, Albatrosser, Cormoraner og annen fugl og stedvis også mye hval.

Alt i alt en fantastisk spennende tur hvor både båt og mannskap har blitt satt på prøve både i styrke, sjømannskap og tålmodighet. Det er ganske spesielt å være så totalt overlatt til seg selv og avhengig av å kunne være selvhjulpne over såpass lang tid. Fra Magellanstredet og til Puerto Eden hadde vi kun kontakt med andre mennesker på radio.

Det vil ta tid å fordøye turen helt og skulle vi bli fristet til å gjøre den om igjen så ville vi nok prioritert å seile motsatt vei. Da ville antagelig opplevelsen blitt enda bedre.

Under linken Patagonia (også under Fotoalbum på høyresiden) ligger det flere bilder fra området.

Samtidig vil vi få ønske alle en riktig god påske!

Angelmo, Puerto Montt

2011-04-19T01:57:00.000+02:00

Puerto Montt er en liten storby med rundt 150.000 innbyggere. Som alle andre byer her i Sør-Amerika så er bebyggelsen lite variert og med lite særpreget arkitektur. Den moderne kulturen her er jo ganske ung og byene mangler på en måte litt sjel i forhold til det vi er vant til i Europa.

Men mellom marinaen og sentrum ligger den lille sjarmerende bydelen Angelmo hvor man i hvert fall kan si at bebyggelsen er spesiell. Her er det markedsboder hvor det selges lokale håndverksprodukter. Mye klær laget av Alpakkaull og egentlig mange andre produkter også som er veldig forskjellig fra det vi har sett på lignende markeder andre steder. Faktisk ganske mye fint håndverk og til hyggelige priser.

Ellers så går det på vedlikehold og vask om dagen for å få skuta ship shape igjen.

Tilbake i sivilisasjonen igjen

2011-04-14T03:23:00.000+02:00

Puerto Montt har på en måte vært målet og endestasjonen for vår tur gjennom de chilenske fjorder og skjærgård.
Vi hadde egentlig tenkt å seile den siste etappen slik at vi kom fram på tirsdag ettermiddag, men værmeldingene tilsa at det ikke ville bli aktuelt. Derfor ble det natt til tirsdag i stedet og vi seilte inn i fjordarmen til Marina del Sur akkurat i det dagslyset brøt gjennom tirsdag morgen.
På en måte litt vemodig at denne delen nå er over, men på en annen måte også veldig godt å være i havn og at alt har gått greit på turen. Det kommer et eget blogginnlegg med oppsummering litt seinere.
Da vi kom tilbake etter å ha sjekket inn hos Armadaen hadde også Lambada kommet. Det er en hollandsk katamaran med Lucas, Matti og hunden Sidney ombord. Vi traff dem første gang i Rio de Janeiro for snart et år siden og siden har truffet dem flere ganger.
Sidney er en flott skipshund og gjensynsgleden var stor.
Nå er det en del jobb som må gjøres. Vask og rydding og full gjennomgang av båt og utstyr.

Castro, Isla Chiloe

2011-04-13T01:58:00.002+02:00

Isla Chiloe er Chiles største øy og med drøyt 150.000 innbyggere og veldig pen. Hovednæringene er fiske og landbruk.
Knallvær på overfarten og nordover langs øya, men vi feilberegnet litt på tidevannstrømmen og nådde ikke fram til caletaen vi hadde planlagt å ankre i før det ble mørkt. Dermed ble det ankring på innsiden av et østersoppdrett, men helt greit.
Det kryr av skjell- og fiskeoppdrettsanlegg hele veien i denne delen av den Chilenske skjærgården. Anleggene ser veldrevne og fine ut så det ser ut som om dette er en fin næring.
Byen Castro med snaue 30.000 innbyggere er øyas hovedstad og vi gjorde en stopp over natta.
Her ble vi ble fristet til å prøve sjømat på en av byens restauranter og det var absolutt et bra valg. Mange forskjellige typer skjell, centollakrabber, laks og annen fisk og mye annet snadder. Det er vel noe av den beste sjømat vi noen gang har spist.
Vi har nå kommet til Puerto Montt, endestasjonen på denne delen av turen. Mer om det på neste blogginnlegg

Endelig kom sola

2011-04-09T01:11:00.001+02:00

Så kom godværet. Fra midt på dagen i går og i hele dag har vi hatt sol og finvær. Utrolig deilig.
Såpass mange uker med råvær, uten mulighet for å lufte skikkelig setter spor. Høy luftfuktighet, kondens, en skittentøyhaug som vokser samt matlaging innendørs ville nok gjort at enkelte utenforstående, fintfølende neser nok ville ha ment at lukten ombord kan minne litt om en blanding av revehi og grevlinghi. Men der er vi helt uenige. Hjemmekoselig kaller vi det.
Siden det ble så fint vær måtte vi passe anledningen til å lufte klær og skaper. Ikke så ille som vi hadde fryktet, men godt å få tatt en sjau.
Som sagt flott vær og de to siste ankringene har i tillegg gitt oss flott utsikt til de høye fjellene innenfor. Ikke minst til den 2400m høye Monte Melimoyu. Veldig flott.
Vi ligger nå klar for å krysse over til Isla Chiloe, Chiles største øy, i morgen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Puerto Aguirre

2011-04-07T01:01:00.001+02:00

Det er ikke måte på til mye mennesker vi treffer på for tida. Det er jo ikke mer enn halvannen uke siden vi traff folk sist og nå igjen i Puerto Aguirre.
Stedet ligger på øya Isla las Huichas og har ifølge pilotboka vår ca.1200 innbyggere. Vi syntes det var mye bikkjer i Puerto Eden, men det var ingen ting i forhold til her.
Skal vi tippe så er stedets livsgrunnlag alle fiskoppdretsanleggene i området rundt.
I tillegg så er det en god del biler her og faktisk en liten flystripe. Nå har vi virkelig kommet til sivilisasjonen.
Mye folk som sagt og mye småbarnsfamilier er et godt tegn. Mye mer aktivitet overalt enn det var i Puerto Eden.
Her var det flere supermercados og utvalget er slett ikke verst. Vi har fått tak i både tomater, bananer, epler, poteter og ost. Det føles nesten som fråtsing å kunne ha så mye ferskvarer å velge mellom.
Vi fikk til og med vært på internett med brukbare forhold og har nå fått lagt inn noen bilder til blogginleggene. Så gå gjerne tilbake på "eldre innlegg" og se bilder helt tilbake til Puerto Williams. Mer bilder kommer seinere.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Breddegrader

2011-04-06T01:06:00.001+02:00

Vi spiser breddegrader om dagen. Det er ikke lenge siden vi forlot 50-gradene og nå er vi halvveis oppe i 40-gradene også. Vi spiser ikke breddegrader fordi at vi er i ferd med å gå tomme for mat, men vi aker oss nordover og har nå kommet til Puerto Aguirre, se posisjonsrapport.
Selv om vi fortsatt har mye mat igjen etter så mange uker i ødemarka, så har de fleste ferskvarene tatt slutt for en god stund siden. Admiralen tryller allikevel fram god middag hver dag og brødfabrikken går jevnt og trutt. I tillegg produserer vi yoghurt sjøl. Det er egentlig ganske enkelt. Det gjelder bare at man hele tiden holder liv i en liten del av en yoghurtkultur for å la den utvikle seg videre.

Vi har kommet til mer siviliserte områder og det merkes først og fremst på båttrafikken i fjordene og alle oppdrettsanleggene som er rene boligriggene med egne hus på lektere. Vi møtte et slikt et under slep i Bahia Anna Pink.
Det er mer vegetasjon og øyene på utsiden av de store kanalene er lavere, men til gjengjeld så er fjellene på innsiden mye høyere enn de var lenger syd. Dette ser vi ut i fra kartene for skyene ligger lavt så vi ser ikke så mye fjelltopper. Men på en måte enda mer norsk natur.
At tregrensen store deler av dagen er høyere enn skydekket, vil ikke nødvendigvis si at den er spesielt høy. Det sier mer om det lave skydekket.
Ikke den helt store klimaforskjellen her i forhold til syd for Golfo de Penas, men litt varmere i både vann og luft kan vi kanskje registrere.
Det er meldt litt mer motvind fra i kveld så vi blir kanskje liggende her i morgen også.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Golfo de Penas

2011-04-04T00:09:00.001+02:00

På vei nordover må vi over Golfo de Penas for å komme til den nordre delen av den chilenske skjærgården. Dette er ei stor åpen bukt ut mot Stillehavet og deretter et stykke utaskjærs før vi kan igjen kan gå inn i skjærgården på nordsiden. Totalt en åpen strekning på rundt 140nm.
Den åpne bukta står det respekt av og den er beryktet både av skipstrafikken og seilere. Inne i bukta er det mellom 45 og 120m dypt og bare 50nm utenfor er havdypet 3600m. Her kommer de store Stillehavsdønningene rullende inn og bygger seg opp når de møter grunnere vann. Det blir fort rotete sjø når det blåser og det gjør det mye i dette området.
Leif trådte igjen til og sørget for et drøyt døgn med sydvestlige vinder og det var det som skulle til for at vi kom oss greit over og opp i fjordene igjen. Selv med 3 rev i storseilet og bare en liten flik av genoaen ute så gikk det jevnt i 7-8knop i flere timer i den halvgrove sjøen som hang igjen etter et kraftig nordavær på morgenen før vi dro.

Både vær og temperatur gjorde at det kjentes godt å ta på seg overlevelsesdraktene gjennom ettermiddagen og natten.
Midt på dagen i dag tok vi østover inn i Bahia Anna Pink og gikk et stykke inn i fjorden før vi fant en fin ankerplass i en caleta.
Siden vi forlot Magellanstredet har vi sett kun en seilbåt og det var en franskmann på vei sydover i Sarmientokanalen. Nå dukket det plutselig opp to andre båter som også skulle over golfen samtidig som oss. Selv om vi ikke så stort til hverandre hadde vi VHF kontakt et par ganger og det er jo hyggelig.
Opp gjennom fjordene lenger syd har delfinene daglig fulgt oss og noen sjøløver, sjøfugl og noen pingviner, men ellers ganske lite fugle- og dyreliv.
Men ute i golfoen var det straks mye sjøfulg og litt lenger nord passerte det like ved båten noe vi mener må ha vært spekkhoggere, ut i fra ryggfinnene.
Og vi har vel aldri sett så mye skyer etter hvalblåst som inne i Bahia Anna Pink. Noen av dem var ganske nær båten også og fontener i alle retninger. Her er det tydeligvis mer dyreliv igjen og det er bra.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

The Patagonian Cruisers Net

2011-04-01T17:55:00.000+02:00

Wolfgang er en tysk, tidligere langturseiler som nå har slått seg ned i Chile. Men han holder fortsatt kontakten med miljøet og kjører daglig et radionett for seilerne. Hvem som helst kan melde seg inn. Hver dag kl.0900 lokal tid kaller han opp båtene etter tur og registrerer posisjon, eventuelle tips eller spørsmål. Her deltar båter fra Pitcairn i nordvest til Antarktis i syd og Mar del Plata i nordøst og naturligvis båtene her i Patagonia som ønsker å være med.
Han har også et bra kontaktnett og hjelper til med det som måtte være. Han sørget bl.annet for at det var reservert diesel for oss i Puerto Eden da vi kom dit.
En flott jobb han gjør og en god sikkerhet.
Vi har også stort sett hver morgen kontakt med norske Per i Freydis som vi ble kjent med i Las Palmas for over et år siden samt østerriske Taurus og spanske Badoc har vi stort sett kontakt med hver kveld. Vi har kun sett en seilbåt siden vi var i Magellan og det var en fransk båt vi møtte i Canal Sarmiento på vei sydover. Så det er veldig hyggelig med en daglig liten prat med andre båter.
Vi ligger nå i Caleta Ideal, se posisjonsrapport, klar for kryssing av Golfo de Penas som er et åpent havstykke vi må over og rundt en odde før vi igjen kan gå inn blant øyene på nordsida. Været kan tilsi at det er mulig med kryssing i løpet av helga.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Ankringsidyller

2011-03-31T15:46:00.002+02:00

Det er et utall av ankringsbukter, såkalte caletaer, hele veien. Og de fleste av dem er utrolig bra. Det kan blåse hatter og høy utenfor, men i buktene kan det være lunt og fint. Men det kan komme kraftige fallvinder, såkalte williwaws, som lyn fra klar himmel, selv i den luneste havn.
Utrolig frodig natur og den frodige vegetasjonen som kan minne om et broccolihode i stort format, så tett er den mange steder. Blomster, mose i alle farger, grønt, frodig og friskt. Skipperen får stadig bemerkninger om at han fortøyer i juledekorasjoner, for det er faktisk sånn det er mange steder.
Fortøyning ja. Vi synes vi har fått brukbar trening på det nå.
Men det kan bli hektisk i de trange buktene. Jolla på vannet, anker og tau må klargjøres. Måten å gjøre det på her er å bakke inn mot land, så tett oppunder trærne som mulig og la ankeret gå på vei inn. Når man føler at man er nærme nok er det full fart i jolla med et av de 110m lange tauene akter på slep og prøve å finne et tre som det er mulig å komme til for å få gjort fast. Så full fart tilbake til båten for å stramme opp og gjøre fast før den driver av. Så samme prosedyre på motsatt side. Det gjelder at alt klaffer, for vi har som regel bare en mulighet.

Hvis det ligger an til skikkelig ruskevær så er det bare å legge ut lange liner til hver side fra baugen også. Da ligger vi som regel trygt selv om williwawsene kommer for fullt.
Og alt skjer som regel i regnvær. De siste 36 dagene har det kun vært 3 dager med oppholdsvær.
Skipperen har ved noen anledninger funnet ut at jobben med de lange tauene godt kan utføres med et kombinert bad og klesvask. Det er litt mer styr å få tørka støvler og klær igjen med det fuktige klimaet vi har her. Det tar som regel flere dager.
Veldig ofte forlater vi caletaene før det blir lyst om morgenen i forhold til vær og hvor langt vi har tenkt oss. Da er det samme prosedyre i motsatt rekkefølge samt å få de lange tauene skikkelig på plass igjen så de er klare til neste havn uten problemer og backlash. Men opplegget vi har for å håndtere tauene fungerer fint. Vi har ikke hatt backlash enda.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Kommunikasjon og nyheter

2011-03-30T01:20:00.000+02:00

Vi er jo ganske så alene for tida og det vi setter mest pris på er den jevnlige kontakten med de hjemme.
Det er også lett å bli litt ekstra utafor i forhold til hva som sker rundt omkring når vi er så langt ut i ødemarka som vi er nå. Ingen tilgang til internett eller nyheter. Verden går sin gang og ting skjer og vi kunne fort vært litt på sidelinja akkurat nå.
Men takket være Kim og Linn som forer oss jevnlig med nyheter både utenriks, innenriks og lokalt, så føler vi at vi er sånn noenlunde oppdatert. SMS'er på Iridiumen og mailer via SSB'n tikker nesten daglig inn. Utrolig fint.
Det er også veldig hyggelig å få kommentarer via bloggen.

----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Litt mer fra Puerto Eden

2011-03-28T00:52:00.001+02:00

At det bor 280 mennesker i Puerto Eden tok vi fra pilotboka vår. Det viste seg etter hvert at dette antallet sikkert er mer enn halvert de siste åra. Stedet er nok ikke i puberteten, men heller i pensjonistalderen.
Skjellfangst har vært livsgrunnlaget fra gammelt av, men etter at hele kysten ble infisert av de giftige algene falt næringsgrunnlaget bort og mange har flyttet ut. Selv om det fortsatt er noen barnefamilier så var det nok litt mer liv og aktivitet her for noen år siden.
Vi fikk fylt diesel hos Don José og det viste seg at kona hans drev et lite spisested der de bor. Vi rodde inn på kvelden og fikk servert en god tre-retters middag pluss kaffe og kake. Serveringen fant sted ved langbordet i stua sammen med andre lokale gjester. Veldig trivelig. 60kr/pers inkl. drikke er det jo heller ikke noe å si på.
På veggen hang det også bilde av hurtigruteskipet MS Nordnorge som hadde vært innom der ved et par anledninger.
Vi har fått problemer med vannvarmeren vår som er hovedenheten i varmeanlegget ombord. Og her har skipperen dessverre ikke med seg nok reservedeler for å få den i gang igjen. Men vi varmer det samme vannet via motoren når vi kjører og har i hvert fall grei temperatur da. Vi får bare se å komme oss nordover til mer sol og varme.
Vi lettet anker i dag morges og satte kursen nordover i Messierkanalen.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Puerto Eden

2011-03-25T23:51:00.001+01:00

Puerto Eden er omtrent halvveis på turen vår fra Puerto Williams til Puerto Montt. Det er flere uker siden vi snakket med folk "face to face". Vi har riktignok hatt radiokontakt med andre seilere daglig og ikke minst mail via radio og SMS via Iridiumen, så det er ikke så ille.
Puerto Eden er et utrolig spesielt samfunn hvor det bor ca. 280 mennesker og minst like mange hunder. Det er en ganske primitiv bebyggelse med enkle hus kledd med stålplater og gatene er plankeplattinger. En del jobber sikkert for Armadaen, Carabineriaet eller skoleverket og andre jobber som fiskere eller skjellfangere.
Vi sjekket inn hos Armadaen i den ene bukta og flyttet oss over til den andre bukta hvor bebyggelsen ligger.
Det er to-tre såkalte supermerkados, men utvalget i disse er ganske begrenset. Selv etter fem uker i ødemarka så har vi nok fortsatt minst like bra utvalg ombord. Men vi fant noen løk og litt til.
På skolen skal det være internett, men de har ikke strøm mer enn noen timer pr. døgn så vi har avtalt med rektor at vi kan komme i morgen kl. 10.
Vi fikk også gjort avtale om bunkring av diesel, også i morgen. Det vil si at vi har reservert dieselleveranse her via Patagonia Nett, mer om det senere.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Centollakrabber og oskjell

2011-03-25T00:14:00.001+01:00

Vi savner garn og ei krabbeteine. Men det har med plass å gjøre. Det er mye kongekrabbe her. Den typen som finnes her nede kan bli opp til to kilo og 1m spennvidde på beina. Den vi har nordpå, kan iflg. leksikon bli over 10kg til sammenligning. Men det er tydeligvis mye av den her.
Ellers er det mye skjell langs kysten, men det er stor sannsynlighet at de er giftige på grunn av alger. Det står til og med som et eget punkt på Zarpen vår (seilingstillatelsen), at de er forbudt å spise, så de holder vi oss unna.
Men fiskerne tar noe som ligner på de norske oskjellene. De blir renset og røkt og eksportert for det meste som delikatesse til Japan etter det vi har hørt. Flere steder langs kysten ser vi leirer av presenningstelt hvor dette foregår og store hauger med tomme skjell. Om disse er befengt med alger eller om de blir testet vet vi ikke.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Melistopper

2011-03-24T00:26:00.001+01:00

Det har vært kaldt her de siste dagene. Nedbøren kommer som snø i fjellene og snøgrensen nærmer seg nå faretruende tregrensen.
Når vi nå seiler opp gjennom kanalene ser det ut som værgudene har vært ute og drysset melis på fjelltoppene, så kritthvite og fine er de i kontrast til den våte og mørke delen i lavere strøk.
Fortsetter det i dette tempoet så er det vel ikke lenge før vi har snø i mastetoppen.
Men vi aker oss nordover, forhåpentligvis mot mer tempererte områder.
I dag forlot vi "The Furious Fifties" og kom inn i "The Roaring Forties" igjen, etter å ha tilbragt nesten to måneder i femtigradene.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Poza de las Nutrias

2011-03-21T00:41:00.001+01:00

Selv om dette heller ikke er et navn fra gamle oppdagere eller helter så gir det i hvert fall mening. Navnet på havna vi nå ligger i blir oversatt til engelsk med Otter Pole, eller på norsk, oterbassenget.
Vi fikk en sterk kuling i Canal Pitt akkurat i det vi skulle gå inn i havn så vi valgte å ligge litt på været.
Innseilingen var litt vanskelig å lokalisere i det friske været. Men havna vi kom inn i er vel kanskje en av de mest idylliske vi noen gang har vært i. Innenfor den trange passasjen åpnet det seg en liten poll. I den ene siden var det en ekstra liten vik hvor det var plass til båten og hvor vannet var blikk stille selv om det blåste kuling bare noen hundre meter unna. Høye fjell på alle kanter og, som vanlig, tett skog helt ned til vannet som ga perfekt le.
Apropos tett skog. Vi leser i vår utmerkede pilotbok at hele kysten av Chile, fra 36° S og helt ned til Kapp Horn har det som kalles "tropisk regnskog". Akkurat regnskog kan vi forstå, men tropisk virker noe mer fremmed.
Nok om det. Skogen er frisk og tett på grunn av all fuktigheten som avgis når stillehavslufta møter de høye fjellene og legger fra seg all nedbøren.
Det vi kanskje forbinder med tropisk regnskog er vel at det er en tett, ugjennomtrengelig jungel og det stemmer også her. Det er ikke så store beltet langs kysten, men mange steder er det rett og slett vanskelig å ta seg fram, så tett er skogen.
Det virker også som om alle røttene ligger et stykke over bakken med et moselag på toppen. Det er nesten som å gå på en blanding av svamp og råtten, gammel snø. Det fjærer som en madrass og hvis man tråkker gjennom så er det fort med en meter eller mer ned.
Vi har fortsatt såkalt Patagoniavær. Det vil si nordavind og regn, men i dag har vi faktisk hatt flere små gløtt av sol
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Navn og steder

2011-03-18T20:22:00.001+01:00

Om ikke pingvinene har puddelsveis og snøjoggere så er pinguino de penacho amarillo (rock hopper penguin) ikke så langt unna. Den minner i hvert fall litt om en liten puncker.
Hva navnet Caleta Moonlight Shadow kommer av vet vi ikke, men det er veldig mange engelskinspirerte navn på mange steder langs kysten her. Det skal komme av at engelskmennene var de første som i en viss grad kartla dette området og da er det vel ikke så rart.
Apropos "nynavning" av et eller annet så skal vi se hva vi kan finne underveis.
Vi har kommet oss langt opp i Canal Sarmiento og svinger snart opp i Canal Pitt. Like rundt hjørnet her går det inn en fjordarm, Estero Peel, til flere store isbreer. Nå venter vi bare på en liten sprekk i skydekket så vi ser litt høyere opp enn bare til tregrensa og den ligger ikke veldig høyt akkurat.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Fin dag

2011-03-16T00:21:00.002+01:00

I dag har vi faktisk hatt en hel dag uten nedbør og det er en stund siden. Lettskyet pent vær og faktisk en del sol. Herlig!
Da får vi med oss mer av naturen også og den er bare flott. Høye tinder, isbreer og grønt i lavere områder.
Vi aker oss nordover. Er nå ute av Canal Smyth, seilte gjennom Estrecho Collingwood på formiddagen i dag og befinner oss nå i Caleta Moonlight Shadow i Canal Sarmiento.
Da krysser vi fingrene for at været holder seg bra fremover.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Vanning

2011-03-14T23:01:00.001+01:00

Da skipperen kikka ut vinduet i dag morges mener han bestemt at han så ei stjerne. Kan natuligvis være ei ugle med sveiseblink i en tretopp, men det lignet som sagt mer på ei stjerne. Når ankeret skulle taes bare noen minutter etter, slo værgudene på vanningsanlegget igjen og lot det stå på for fullt helt til utpå ettermiddagen.
Ikke kan vi skjønne behovet for vanning. Skulle det finnes noen brune vekster i naturen her nå så må det heller komme av drukning.
På en annen side så går det ikke mye solkrem om dagen. Utrolig hvor lenge ei flaske holder på disse breddegrader.
Men som sagt, i ettermiddag gjorde det et opphold og vi ser faktisk gløtt av sol og det er vindforholdene og ikke regnet som er avgjørende for oss.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com

Ute av Magellan

2011-03-14T02:27:00.001+01:00

Etter å ha ligget lenge på været spurte vi Leif, LA3ZH, om hjelp. Og for noen dager siden pusset han glasskula si skinnende blank, så dypt ned i den og kom med melding om at søndag burde det være en mulighet. Og det stemte perfekt. Den mannen må ha gode kontakter.
Og ikke nok med det. Da vi kom i havn i kveld lå det jammen en ny værmelding klar fra ham som tyder på brukbart vær et par dager til. Vi setter stor pris på at han også vil bruke søndagskvelden for å lage værmelding til oss. Tusen takk for hjelpen!
Dagene begynner å bli merkbart kortere her. Vi tok fortøyningene i bekmørke i dag morges og snirklet oss ut av Caleta Notch og satte kursen nordvestover i Magellan. Litt rufsete rundt odden i det vestre utløpet mot Stillehavet, før vi kunne sette kursen opp i Canal Smyth. Vi kom oss i havn akkurat i det mørket la seg i kveld. Posisjonen ligger på "posisjonsrapport-linken" og det var en spesiell havn å gå inn for å fortøye i mørket.
Like greit å flytte seg i dag. Jevnt silregn gjorde at det ikke ville vært strandvær uansett.
Før vi sier takk for oss i Magellanstredet har vi bladd litt i leksikon og den italienske pilotboka. Der finner vi følgende opplysninger om stredet:
Fernão de Magalhães het en portugisisk sjøfarer som i 1520 oppdaget stredet.
Turen fortsatte videre vestover til Filippinene hvor han senere ble drept av en innfødt.
Men ett av skipene hans klarte å fortsette og kom tilbake til Spania etter å ha gjennomført historiens første jordomseiling.
Joshua Slocum het en annen legendarisk seiler. På slutten av 1800-tallet var han den første privatperson som fullførte en jordomseiling i båten Spray.
Båten hadde ikke motor og første gang han prøvde å komme gjennom Magellanstredet fikk han uvær og ble blåst sydover. Han måtte ta en ny runde inn Canal Cockburn og opp i stredet på nytt. Ved utløpet mot vest møtte han nok en gang dårlig vær og måtte søke havn i Caleta Angosto. Her ble han liggende en hel måned før forholdene var såpass at han kunne fortsette.
Vi brukte heldigvis ikke mer enn to uker i stredet.
----------
radio email processed by SailMail
for information see: http://www.sailmail.com